Hva skjer med oss? Vi fordrar ikke hverandre

[AnonymBruker]

Jeg bor med en mann som har blitt en dust etter at vi fikk barn. Først klagde han konstant over hvor fælt livet var med jobb og barn. Han fikk meg til å være syndebukken for hvis bare jeg gjorde mer hjemme i permisjon, løste jo alt seg. Jeg hadde det ille nok med overgangen og trøbbel med amming etc.

Så var det hans tur og han skulle storkose seg. Han fikk seg en smell og har lagt meg foe hat, for hadde bare han hatt barnet, hadde alt løst seg. Martyren er jo så overarbeidet. Han mener jeg aldri er hjemme selv om jeg kun jobber en normal uke på 37,5 uke og løper hjem hver dag. 

Han kommer hele tiden med stikk og " da får vel f meg jeg gjøre det og" om det gjelder å ta en telefon. Han har piggene ute, ser ikke verken hva jeg gjør nå eller gjorde da jeg gikk hjemme med pumping osv.

Vi diskuterte hvilken solkrem barnet skulle ha i 20 minutter så jeg nesten kom for sent på jobb. Han kjeftet så mye på.meg om en håndtverker jeg måtte kontakte så jeg kom for sent til en viktig avtale. Der verste er at han godter seg over at barnet har blitt mer tilknyttet han etter flere måneder hjemme.

Det er vondt som mor å se barnet søke far for trøst og i tillegg ha en mann som nyter å se meg straffet. Det hele er så sykt.

Han oppfører seg med hat hver dag. Han klager og syter. Vil ikke i terapi. Mener jeg ille bidrar nok. Han har selv støv på hjernen og takler dårlig en tilværelse med barn. 

Jeg er så sint på han at hadde det ikke gått ut over barnet, hadde jeg reist fra han og gjorr alt for å ha barnet hos meg.

 

Det som er ille er at jeg ønsket å fordele permisjon så likt som mulig for å at barnet skulle ha et så sterkt bånd med far som mulig, Så har jeg bare ødelag alt. Mannen har lagt meg for hat fordi han ikke fikser å være hjemme. Barnet vender meg ryggen. Jeg skulle mye heller vært hjemme enn på jobb.

Anonymkode: df814...934

[Kålrota]

Trekk pusten, dette er ikke en varig situasjon. Tilknytningen vil balanseres, du er mor og han er far. Dere er begge like viktige for barnet. 
Kan det tenkes at far kan ha fått en depresjon i møte med sjokket det er å bli forelder? Mye av den destruktive oppførselen kan virke litt sånn. 

[Virrevirrevapp]

Det første året med barn er vanskelig. Snart skal vel ungen i barnehage? Far høres deprimert ut. 

[AnonymBruker]

Far hørea deprimert ut. Da skifter man personlighet helt. 

Du må stille ultimatum TS! Familieterapi/lege eller skillsmisse. 

Dette går utover barnet og kan skade det psykisk. 

Anonymkode: d768e...985

[Gjest ZarahSweet]

Dette høres jo hel sykt ut. 
 

En ting; Dropp holdningen om at ungen er mer glad i far. Det der vil som oftest skifte mht alder og hvem som er tilstede mest(og barnet er like glad i begge, men som med oss kan de få en «favoritt». Ofte den de er mest lik)

Om jeg hadde blitt behandlet sånn hadde jeg faktisk gått. Kjipt? Ja, men det der er ikke sunt for verken deg eller ungen. 
 

Hadde satt meg ned med han og sagt at dere MÅ skifte mønsteret dere er i nå og bestillle time hos FVK. Si at dere enten må gå til terapi eller for å signere samværsavtale da dette ikke er holdbart lenger.

[AnonymBruker]

Ut fra hva du forteller så høres det ut som at han har urealistiske forventninger til hvordan livet kan bli etter å ha fått barn. Det er mulig han er deprimert som noen over her skriver, men det er også mulig at han har vansker med å tilpasse seg.

Hvordan var han før barn? 
Jeg ville bestilt time på familievernkontoret uansett og spurt om han kunne bli med. Du kan gå selv om han ikke blir med. Målet kan være å legge en strategi for å bedre samlivet og samarbeidet. 

Hvis det ikke er noen bedring i løpet av et par år, så er han kanskje ikke mannen for deg…

Anonymkode: fb6ad...8c6

[AnonymBruker]

Tre ord; akutt psykisk helsehjelp

Dette har hjulpet meg betraktelig da jeg slet med mye av de samme følelsene etter å ha fått barn bare på samme side som mannen din.

Jeg strakk aldri til, forventningene mine var helt i skyene urealistisk, det viste seg jeg hadde lavt stoffskifte etter fødselen og en depresjon. Jeg skulle funnet hjelp mye før. Dette et noe både du og mannen din kan få hos legen, min mann kan sette opp timer selv om det er jeg som har tjenesten, eller vi kan dra sammen. Dette er en tjeneste når ting er akutt, slik som hos dere der det virker som det er en depresjon på gang, på randen til samværsbrudd og store valg er i emne.

Anonymkode: 258cd...97d

[AnonymBruker]

Hadde han ingen tendenser til sjuk oppførsel før dere fikk barn? Og hvordan oppfører han seg mot barnet og andre mennesker? Konfliktfylt forhold til kollegaer, familie, venner? Eller er det kun deg han hakker og pirker på?

Anonymkode: e8aa6...084

[AnonymBruker]

Denne mannen er syk i hodet sitt. 
Ta med deg barnet og kom deg vekk 

Anonymkode: 9118e...24c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg bor med en mann som har blitt en dust etter at vi fikk barn. Først klagde han konstant over hvor fælt livet var med jobb og barn. Han fikk meg til å være syndebukken for hvis bare jeg gjorde mer hjemme i permisjon, løste jo alt seg. Jeg hadde det ille nok med overgangen og trøbbel med amming etc.

Så var det hans tur og han skulle storkose seg. Han fikk seg en smell og har lagt meg foe hat, for hadde bare han hatt barnet, hadde alt løst seg. Martyren er jo så overarbeidet. Han mener jeg aldri er hjemme selv om jeg kun jobber en normal uke på 37,5 uke og løper hjem hver dag. 

Han kommer hele tiden med stikk og " da får vel f meg jeg gjøre det og" om det gjelder å ta en telefon. Han har piggene ute, ser ikke verken hva jeg gjør nå eller gjorde da jeg gikk hjemme med pumping osv.

Vi diskuterte hvilken solkrem barnet skulle ha i 20 minutter så jeg nesten kom for sent på jobb. Han kjeftet så mye på.meg om en håndtverker jeg måtte kontakte så jeg kom for sent til en viktig avtale. Der verste er at han godter seg over at barnet har blitt mer tilknyttet han etter flere måneder hjemme.

Det er vondt som mor å se barnet søke far for trøst og i tillegg ha en mann som nyter å se meg straffet. Det hele er så sykt.

Han oppfører seg med hat hver dag. Han klager og syter. Vil ikke i terapi. Mener jeg ille bidrar nok. Han har selv støv på hjernen og takler dårlig en tilværelse med barn. 

Jeg er så sint på han at hadde det ikke gått ut over barnet, hadde jeg reist fra han og gjorr alt for å ha barnet hos meg.

 

Det som er ille er at jeg ønsket å fordele permisjon så likt som mulig for å at barnet skulle ha et så sterkt bånd med far som mulig, Så har jeg bare ødelag alt. Mannen har lagt meg for hat fordi han ikke fikser å være hjemme. Barnet vender meg ryggen. Jeg skulle mye heller vært hjemme enn på jobb.

Anonymkode: df814...934

Dere er bare slitne, å ha småbarn er en unntakstilstand, søk hjelp hos parteratepeut

Anonymkode: 342ba...668

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg bor med en mann som har blitt en dust etter at vi fikk barn. Først klagde han konstant over hvor fælt livet var med jobb og barn. Han fikk meg til å være syndebukken for hvis bare jeg gjorde mer hjemme i permisjon, løste jo alt seg. Jeg hadde det ille nok med overgangen og trøbbel med amming etc.

Så var det hans tur og han skulle storkose seg. Han fikk seg en smell og har lagt meg foe hat, for hadde bare han hatt barnet, hadde alt løst seg. Martyren er jo så overarbeidet. Han mener jeg aldri er hjemme selv om jeg kun jobber en normal uke på 37,5 uke og løper hjem hver dag. 

Han kommer hele tiden med stikk og " da får vel f meg jeg gjøre det og" om det gjelder å ta en telefon. Han har piggene ute, ser ikke verken hva jeg gjør nå eller gjorde da jeg gikk hjemme med pumping osv.

Vi diskuterte hvilken solkrem barnet skulle ha i 20 minutter så jeg nesten kom for sent på jobb. Han kjeftet så mye på.meg om en håndtverker jeg måtte kontakte så jeg kom for sent til en viktig avtale. Der verste er at han godter seg over at barnet har blitt mer tilknyttet han etter flere måneder hjemme.

Det er vondt som mor å se barnet søke far for trøst og i tillegg ha en mann som nyter å se meg straffet. Det hele er så sykt.

Han oppfører seg med hat hver dag. Han klager og syter. Vil ikke i terapi. Mener jeg ille bidrar nok. Han har selv støv på hjernen og takler dårlig en tilværelse med barn. 

Jeg er så sint på han at hadde det ikke gått ut over barnet, hadde jeg reist fra han og gjorr alt for å ha barnet hos meg.

 

Det som er ille er at jeg ønsket å fordele permisjon så likt som mulig for å at barnet skulle ha et så sterkt bånd med far som mulig, Så har jeg bare ødelag alt. Mannen har lagt meg for hat fordi han ikke fikser å være hjemme. Barnet vender meg ryggen. Jeg skulle mye heller vært hjemme enn på jobb.

Anonymkode: df814...934

Du starter med å si vi. Men fortsetter med kun klage på han, merkelig, og tyder på dårlig selvinnsikt, for det er åpenbart at du gjør masse som gjør at han føler det samme tilbake 

Anonymkode: 1bf0b...163

[exictence]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg bor med en mann som har blitt en dust etter at vi fikk barn. Først klagde han konstant over hvor fælt livet var med jobb og barn. Han fikk meg til å være syndebukken for hvis bare jeg gjorde mer hjemme i permisjon, løste jo alt seg. Jeg hadde det ille nok med overgangen og trøbbel med amming etc.

 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Så var det hans tur og han skulle storkose seg. Han fikk seg en smell og har lagt meg foe hat, for hadde bare han hatt barnet, hadde alt løst seg. Martyren er jo så overarbeidet. Han mener jeg aldri er hjemme selv om jeg kun jobber en normal uke på 37,5 uke og løper hjem hver dag. 

Ja, ja, da fikk han merke at det ikke var så lett å være hjemme med lite barn. At han gir skyld på deg, må han gi seg med. Dere må snakke sammen at det er ingenting gunstig i å bekyde hverandre for ting. Men heller samarbeide om å få til det beste. Kanskje skrive ned en plan om hvordan? 

Lettere sagt enn gjort. Babytiden er en slitsom periode hvor man lett kan si ting man ikke mener. Prøv å ikke ta ting inn på deg. Samtidig må han få beskjed om hva som er greit og ikke greit å si og gjøre.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Han kommer hele tiden med stikk og " da får vel f meg jeg gjøre det og" om det gjelder å ta en telefon. Han har piggene ute, ser ikke verken hva jeg gjør nå eller gjorde da jeg gikk hjemme med pumping osv.

Ikke så lurt å stikke tilbake nei. Tror det beste er å gi beskjed om hvordan du  føler det. Stikker du tilbake, stikker han vel enda mer, og det blir en vond sirkel. Prat om dette.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vi diskuterte hvilken solkrem barnet skulle ha i 20 minutter så jeg nesten kom for sent på jobb. Han kjeftet så mye på.meg om en håndtverker jeg måtte kontakte så jeg kom for sent til en viktig avtale. Der verste er at han godter seg over at barnet har blitt mer tilknyttet han etter flere måneder hjemme.

For å prate og diskutere, så er man to. man kan la seg overkjøre. Det beste er å ikke klandre.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er vondt som mor å se barnet søke far for trøst og i tillegg ha en mann som nyter å se meg straffet. Det hele er så sykt.

Det forstår jeg kan være vondt og sårt. Men nå er det far som er mest hjemme, da er det ganske forståelig at baby søker mer trøst der. Dette kan gå i bølgedaler. Vær glad for at babyensøker trøst hos far. Det betyr jo at barnet er trygg hos far. Det er godt for en mor å vite.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Han oppfører seg med hat hver dag. Han klager og syter. Vil ikke i terapi. Mener jeg ille bidrar nok. Han har selv støv på hjernen og takler dårlig en tilværelse med barn. 

Tørker han støv selv da? Da må han jo bare få gjøre det, tenker jeg. 

Han har jo fått et barn som søker trøst hos ham, så noe har han jo fått til?

Synd at du opplever at han oppfører seg med hat hver dag. kan det være at han er sliten og lei? Hvis du klarer å oppføre deg med kjærlighet for ham, kan det være at han klarer å snu det hatet hans. For kanskje føler han det samme at du oppfører deg med hat? Kanskje DU kan være den gode kjærlige som klarer å snu dette mønsteret?

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det som er ille er at jeg ønsket å fordele permisjon så likt som mulig for å at barnet skulle ha et så sterkt bånd med far som mulig, Så har jeg bare ødelag alt. Mannen har lagt meg for hat fordi han ikke fikser å være hjemme. Barnet vender meg ryggen. Jeg skulle mye heller vært hjemme enn på jobb.

Anonymkode: df814...934

Det er bare godt at barnet har knyttet seg sånn til far. Det må du være veldig glad for.

Er du kjærlig og god overfor barnet, vil nok barnet helt sikkert knytte seg sterkt til deg og. Garantert. Du har slett ikke ødelagt noe om  du viser kjærlighet.