Jeg er en stor belastning for mannen min!

[AnonymBruker]

Jeg og mannen fant hverandre da vi var tenåringer, nå er vi 40 år og det har vært litt av noen år sammen. Jeg ble syk etter første barnet vårt, så mye falt på han mens han studerte. Jeg kom meg på beina igjen etter både medisiner, trening og vilje. 
Så fikk vi ett barn til, barnet var ikke friskt og vi hadde noen tøffe år. Vi ble enige om at det er ikke lov å gå ut av forholdet før barnet er eldre og ting har roet seg. Vi klarte det også sammen. 
Bare noen år etterpå kom en liten overraskelse et barn til, svangerskapet var grusomt. Jeg var mye lagt inn på sykehuset og mannen jobber turnus og vi hadde ingen hjelp. Mannen ble til slutt sykemeldt og var like utslitt som meg.
Etter det tredje barnet ble jeg syk igjen, og nå var det ikke bare å trene seg opp, det tok også tid å få hjelp. Mens dette pågikk, fikk jeg enda en sykdom, slik har det ballet på seg nå i 9 års tid. Jeg bygger meg opp igjen, finner medisin som virker så får jeg en måned eller to som er fin og jeg er nesten den gamle jenta han ble sammen med før det er fullt kjør med ambulanser, akutt innleggelser, nye utredninger igjen og ikke minst har det vært sykdom og dødsfall i familien min. Jeg har og er veldig syk, samtidig som dette prøver jeg å stå i jobb, dette støtter han også for jeg blir mer psykisk syk av å ikke ha en jobb og jeg liker å kunne tjene mine egne penger.
Jeg er så lei meg for dette livet vi fikk, hva jeg påfører denne mannen, at han valgte meg og fikk et slikt liv. Jeg har sagt at jeg forstår om han vil gå og få et eget liv. Det sier han at han ikke vil, likevel tenker jeg mye på dette, at jeg er en enormt belastning. Han er den stødige av oss, den som står der i stormene med meg og jeg elsker virkelig denne mannen. 
Likevel tenker jeg at dette livet valgte ikke han, kanskje det beste er å la han slippe og jeg forlater han. Ser han er sliten, og jeg ønsker ikke å være årsaken til det. 
Til dere som lever med syk partner hvordan har dere det og angrer dere på at dere ble i forholdet? 

Anonymkode: e9699...0b5

[AnonymBruker]

Du valgte jo heller ikke dette livet.

Jeg har aldri levd med en syk partner, men opplevde at min gikk fra meg da jeg ble alvorlig syk og ble værende lenge på AAP. Nå er jeg ufør, og antar det betyr at jeg kommer til å bli værende singel resten av livet.

Anonymkode: c9bde...210

[Hulderen]

Du skal ikke «la ham gå» uten å høre hva han ønsker. Det blir feil å gjøre det slutt bare for å være snill.  Det er mange som lever i forhold der den ene er ufør. De velger å bli fordi de elsker partneren sin.

Hva er alternativet for din mann, å bli singel med 50/50 med tre barn? Det er ikke gitt at det gjør ham noe lykkeligere. Det er ikke gitt at han noen gang vil få en ny partner.

Vil du gjøre det slutt, så gjør det for din egen del. Ikke lek martyr.

Endret 18. april 2024 av Hulderen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg og mannen fant hverandre da vi var tenåringer, nå er vi 40 år og det har vært litt av noen år sammen. Jeg ble syk etter første barnet vårt, så mye falt på han mens han studerte. Jeg kom meg på beina igjen etter både medisiner, trening og vilje. 
Så fikk vi ett barn til, barnet var ikke friskt og vi hadde noen tøffe år. Vi ble enige om at det er ikke lov å gå ut av forholdet før barnet er eldre og ting har roet seg. Vi klarte det også sammen. 
Bare noen år etterpå kom en liten overraskelse et barn til, svangerskapet var grusomt. Jeg var mye lagt inn på sykehuset og mannen jobber turnus og vi hadde ingen hjelp. Mannen ble til slutt sykemeldt og var like utslitt som meg.
Etter det tredje barnet ble jeg syk igjen, og nå var det ikke bare å trene seg opp, det tok også tid å få hjelp. Mens dette pågikk, fikk jeg enda en sykdom, slik har det ballet på seg nå i 9 års tid. Jeg bygger meg opp igjen, finner medisin som virker så får jeg en måned eller to som er fin og jeg er nesten den gamle jenta han ble sammen med før det er fullt kjør med ambulanser, akutt innleggelser, nye utredninger igjen og ikke minst har det vært sykdom og dødsfall i familien min. Jeg har og er veldig syk, samtidig som dette prøver jeg å stå i jobb, dette støtter han også for jeg blir mer psykisk syk av å ikke ha en jobb og jeg liker å kunne tjene mine egne penger.
Jeg er så lei meg for dette livet vi fikk, hva jeg påfører denne mannen, at han valgte meg og fikk et slikt liv. Jeg har sagt at jeg forstår om han vil gå og få et eget liv. Det sier han at han ikke vil, likevel tenker jeg mye på dette, at jeg er en enormt belastning. Han er den stødige av oss, den som står der i stormene med meg og jeg elsker virkelig denne mannen. 
Likevel tenker jeg at dette livet valgte ikke han, kanskje det beste er å la han slippe og jeg forlater han. Ser han er sliten, og jeg ønsker ikke å være årsaken til det. 
Til dere som lever med syk partner hvordan har dere det og angrer dere på at dere ble i forholdet? 

Anonymkode: e9699...0b5

Angrer og angrer? Kona ble akutt syk for 25 år siden. Ble liggende på støyisolert rom med lystett bind for øynene og måtte bæres på do. Måtte holde hu oppe i dusjen og mate henne det første året. Oppi det her hadde vi småbarn og jeg drev eget firma, ingen hjelp å få noen steder fordi det tok 10 år å få en diagnose. Hvordan kan man angre på noe man ikke valgte?

Hadde jeg tatt med ungene og dratt hadde hun dødd helt enkelt så er ingen valg jeg kan angre.

Anonymkode: 7470c...bac

[AnonymBruker]

Jeg liker det ene over har sa...

Du valgte heller ikke dette livet.

I stedet for å gå fra hverandre (om ingen av dere ønsker å avslutte såklart), så kanskje dere kunne hatt en skikkelig fin og nær prat om dette. Ikke bare èn gang, men jevnt og trutt gjennom året.

"Jeg ser du er sliten elskling. Jeg føler skyld for at livet med meg ble så belastende. Jeg elsker deg og setter umåtelig stor pris på deg. Hva trenger du?"

Er det små drypp du kan bidra med gjennom året for din mann?

Legge til rette for guttetur?

Ordne barnevakt så dere to får helt fri sammen.

Sørge for at han får pusterom og fritid av og til?

Vise at du begjærer han? Menn elsker som regel å bli begjært ❤️

Bestille konsertbilletter til favorittbandet?

La han sove litt ekstra en morgen i ny og ned du har energi og overskudd til  det?

Overraske han med en blowjob en helt vanlig tirsdag?

Stryk han over ryggen når dere er ute og handler.

Små drypp av å bli sett og forstått i hverdagen kan gjøre underverker.

Anonymkode: f5447...1cc

[AnonymBruker]

Altså.. så lenge han ikke engang brukte konom og fikk nr 3!! Går han bare stå i det...

Anonymkode: 9a63e...7f1

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Altså.. så lenge han ikke engang brukte konom og fikk nr 3!! Går han bare stå i det...

Anonymkode: 9a63e...7f1

TS har ikke sagt noe om hvilken prevensjonsmetode de brukte. Det eneste som er 100% trygt er avhold og sterilisering.

[AnonymBruker]

Han har valgt deg, og deres liv. Han velger det faktisk aktivt hver eneste dag. Han velger det fordi det er du og barna som er hans liv og gir det mening. 

Ja, det er slitsom å være partner til en kronisk syk person. Men hvis dere samtidig passer på å få noe glede inn i galskapen, så er det ikke bedre å være alene. Ihvertfall ikke alenefar. 

Anonymkode: b884d...9d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Altså.. så lenge han ikke engang brukte konom og fikk nr 3!! Går han bare stå i det...

Anonymkode: 9a63e...7f1

Når man blir gravid på spiral er det ikke så mye å gjøre med det  

Nå er både han og jeg sterilisert så vi tar ansvar. 
 

Takk for svar alle sammen, det er riktig at jeg ikke valgte dette livet heller. Men synes det er vondt å påføre er annet menneske dette stresset. Jeg vil ikke gå fra han, og jeg er ikke et offer. Likevel det er jeg som fikk dette og jeg har ikke et valg, det har egentlig han. Han er veldig snill og god, og tenker det er sikkert derfor han ikke vil gå fra meg. 
Vi har et bra forhold, vi gir hverandre rom og vi er veldig kjærlige. Det bare tynger meg, og når man er mye syk får man også mye mørke tanker. Ts

Anonymkode: e9699...0b5

[AnonymBruker]

Jeg er også kronisk syk og har kjent på mange av disse følelsene. Vi har snakket masse om det og han velger meg hver eneste dag. Han fokuserer på det jeg tilfører livet hans, ikke det jeg "tar". Jeg leste teksten du skrev for ham nå og hans svar var «du har funnet deg en ekte mann. En som står ut stormen. Tro ham når han sier at det er livet med deg han vil ha» ♥️

Anonymkode: 89b94...914

[AnonymBruker]

Du har stått på gjennom utallige sykdomskamper og livskriser, igjen og igjen har du reist deg, du holder ut i jobb og når du er frisk nok, er du ditt gamle jeg. Jeg skjønner at dette virkelig ikke ble slik noen av dere ønsket, men det høres ut som om mannen din virkelig elsker deg og flokken dere har skapt sammen. Jeg håper du kan elske deg selv litt mer også, og skjønne hvilken imponerende kvinne du er!

Anonymkode: b7ce8...795

[AnonymBruker]

Sykt å få 3 barn oppe i det her. Burde sterlisert deg etter et barn. Enten elsker han deg høyt eller lever med deg fordi han får foe dårlig samvittighet hvis han går. 

Stakkars barn oppe i alt det her. Slemt å si. Men her kommer egoismen foran alt. 

Anonymkode: 09419...480

[AnonymBruker]

Et er helt utrolig at dere valgte å få så mange barn, når du allerede ble syk etter første. 

Anonymkode: 55b06...d4f

[AnonymBruker]

Hadde hatt mer dårlig samvittighet ovenfor barna enn partner. Det går jo ut over barna når foreldre velger å spre sterkt redusert kapasitet på 3 barn. 

Anonymkode: b754a...71e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Sykt å få 3 barn oppe i det her. Burde sterlisert deg etter et barn. Enten elsker han deg høyt eller lever med deg fordi han får foe dårlig samvittighet hvis han går. 

Stakkars barn oppe i alt det her. Slemt å si. Men her kommer egoismen foran alt. 

Anonymkode: 09419...480

 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Et er helt utrolig at dere valgte å få så mange barn, når du allerede ble syk etter første. 

Anonymkode: 55b06...d4f

Jeg var frisk når vi fikk vår andre og jeg ville aldri klart å tatt abort etter å mistet et barn da jeg var 21 år. 
Tenk å mene at barn som i dag lever skulle vært valgt bort. Barna mine har det faktisk veldig bra, de har en fantastisk far og jeg er faktisk en veldig god. Vært mye tilstede enn andre foreldre, med korte dager i barnehagen, mye hjemme. Men klart var forberedt på dette. Man vet ikke hva livet bringer, og jeg visste ikke at jeg skulle bli syk etter tredjemann. Det var en helt ny sykdom, så har ingen til med sykdommen jeg fikk etter første, har blitt fulgt godt opp av leger og de har aldri ment at jeg ikke burde fått barn. 
Ts

Anonymkode: e9699...0b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg er også kronisk syk og har kjent på mange av disse følelsene. Vi har snakket masse om det og han velger meg hver eneste dag. Han fokuserer på det jeg tilfører livet hans, ikke det jeg "tar". Jeg leste teksten du skrev for ham nå og hans svar var «du har funnet deg en ekte mann. En som står ut stormen. Tro ham når han sier at det er livet med deg han vil ha» ♥️

Anonymkode: 89b94...914

 

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Du har stått på gjennom utallige sykdomskamper og livskriser, igjen og igjen har du reist deg, du holder ut i jobb og når du er frisk nok, er du ditt gamle jeg. Jeg skjønner at dette virkelig ikke ble slik noen av dere ønsket, men det høres ut som om mannen din virkelig elsker deg og flokken dere har skapt sammen. Jeg håper du kan elske deg selv litt mer også, og skjønne hvilken imponerende kvinne du er!

Anonymkode: b7ce8...795

Takk for gode ord, dere har nok rett. Han velger å bli her. 
Ts

Anonymkode: e9699...0b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hadde hatt mer dårlig samvittighet ovenfor barna enn partner. Det går jo ut over barna når foreldre velger å spre sterkt redusert kapasitet på 3 barn. 

Anonymkode: b754a...71e

Hva er redusert kapasitet som foreldre? Mine barn er som alle andre barn, de blir litt mer fulgt opp av meg for jeg jobber ikke fullt og har mer tid. Vi koser oss sammen, de er hos venner, venner er her og de får gå på de aktivitetene de vil. Ja de ser mamma syk og noen dager veldig syk, de ser at verden ikke er bare rosenrød og de har utviklet god empati. Ja, jeg skulle ønske situasjonen var annerledes, men verken jeg eller mannen viste at jeg skulle bli så syk etter vår tredje. For jeg var faktisk frisk og det kan du lese i hi  

Anonymkode: e9699...0b5

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i de følelsene du har. Når jeg ble sammen med mannen var jeg frisk og sprek, trente mye, og jobbet fullt. Jeg hadde også en datter som var 7 år når vi ble sammen. Vi fikk aldri barn sammen, en stor sorg for meg, og det var første gangen jeg sa at jeg forsto om han ville avslutte, da det er jeg som er "problemet", vi var også gjennom ivf uten resultat. Et par år inn i forholdet begynte jeg å bli syk.

Det som skjedde var at jeg endelig hadde en jeg var trygg på og slappet av sammen med, og da jeg slapp han inn bak murene mine, begynte alt å rakne, fordi jeg hadde åpnet opp på alt jeg hadde stengt langt inne. Jeg ble sykemeldt, trodde jeg bare trengte å hente meg inn igjen etter å ha møtt veggen, men det ble bare verre og verre. Jeg begynte på dps der jeg fikk diagnosen cptsd, generell angst og litt sånt, i tillegg har jeg adhd. Og jeg har ulcerøs colitt, en tarmsykdom. 

Jeg begynte også å få smerter i kroppen, jeg fikk påvist prolaps i nakken, og pga av at jeg er så anspent, er rygg, korsrygg, skuldre, nakke og hofte fullstendig ødelagt. Fingrene mine virker ikke heller. Så jeg har en kompleks smerteproblematikk i tillegg til en kompleks sykehistorie generelt. 

Og som om ikke dette var nok så fikk jeg 3 krampeanfall i løpet av noen timer, hadde ikke mannen vært der, hadde jeg ikke levd i dag pga måten jeg endte opp på, jeg ble kvelt. Og av disse anfallene pådro jeg meg 3 brudd i ryggen. 

I dårlige perioder må mannen hjelpe med hygiene og påkledning, samt at mye av det daglige faller på han. Det er han som henter og bringer datteren, han må ofte ta over om jeg har begynt med noe, feks middag, husarbeid ol. Det er alltid han som handler, jeg er med noen ganger da. Han eller datteren må hjelpe om jeg skal ha noe som er høyere oppe enn skulderhøyde osv. Jeg er svært lite selvhjulpen.

Jeg skal snart begynne på smerteklinikken, håper jeg kan få hjelp der. Har også tidligere gått i traumebehandling i 4 år. Jeg er altså ufør, om ikke det sa seg selv.

Mannen har egne heldeutfordringer med flere prolaps i ryggen, men tvinger seg på jobb, fordi det gir han mye, selv om han sliter med smerter. Og han lar aldri det stoppe han fra å hjelpe meg. Feks når jeg fikk bruddene i ryggen var jeg 100% hjelpetrengende, og mannen opererte en prolaps en dag etter at jeg kom hjem fra sykehuset, men allikevel insisterte han på å hjelpe meg som vanlig. Han fant en teknikk som funket for ryggen hans.

Jeg har slitt med mye dårlig samvittighet for at jeg ble syk, for det var jo ikke dette han giftet seg med. Jeg har mange ganger sagt at han kan gå, jeg skal ikke holde han tilbake. Men hver gang jeg tar det opp, så avfeier han det kontant, han vil ikke høre på det for han kommer aldri til å gå fra meg. 

Han elsker meg uansett, og vil bare ha meg. Han sier at det gjør han ingenting å hjelpe meg, han liker å hjelpe meg og vil alltid være her for meg. Jeg og datteren er hans liv, og han sier at han må få bestemme selv hva han vil, og at jeg må stole på at det han sier er riktig. Så nå har jeg stort sett falt til ro med det, utenom noen ganger på dårlige dager, da kan jeg nevne det, men da bare klemmer han meg og sier at han ikke skal noen plass❤️

Så stol på mannen din, og la han bestemme selv❤️

Anonymkode: e948e...46b

[Virrevirrevapp]

Av alle rare, vonde følelser jeg følte på da jeg var syk, så følte jeg aldri dårlig samvittighet. Har aldri trodd at livet automatisk ble lett, og ihvertfall ikke at tøffe tak som ble påført oss var min feil. Lærte meg å prioritere og å ta sjanser. Føler jeg ble et langt sterkere,æ bedre menneske og i stand til å maxe helt ut mine ressurser. Har tatt med meg de evnene videre i livet. Jeg er feks så å si aldri syk fordi jeg har lært meg å dyphvile og forebygge at jeg blir utbrent. Eksen forsvant, og det er nok like bra. Hvem trenger en som ikke kan være der når det gjelder?

[AnonymBruker]

Hva slags helseproblemer sliter du med ? 
Er det mulig at du blir bedre med tiden? 

Anonymkode: 55042...786