18åringen sårer meg rett og slett, men er jeg for hårsår?🙉

[AnonymBruker]

Hun bor hos oss, altså stefar og meg. Tidligere hadde vi 50/50, men der opplevde hn så mye negativt og urettferdigheter at hn endte opp med bla angst. Derfra har hn også lært at man ikke skal snakke om ting, ikke fortelle, men holde det inni seg. Hn har vært på bup, og de har selv kommet frem til at det har vært skadelig å bo hos far og stemor. 

Far og jeg har også kranglet i alle år, han og stemor har ikke tålt meg, og de har sagt og gjort mye sjukt. Vi var på fvk mange ganger og der fikk far beskjed om at stemor bør trekke seg litt unna og la mor og far finne ut. Jeg har alltid bøyd meg baklengs for å prøve å ha et slags forhold til far. Jeg har ikke krevd han for penger, jeg har betalt alt som regulering selv osv. Helt til jeg fikk fullstendig nok og ba om bidrag via nav, men da var ungen blitt nesten 17 år. Far drøyet og diskuterte med meg og nav, men slapp ikke unna. 

Når ungen ble 18 ville han ikke betale bidrag, bruke flere mnd på det, fordi ungen ikke våget å ta det via nav fordi far blir sint, men vi landet på et beløp som var halvparten av det det skulle være.

Dette over som bakgrunnsinfo. 

Ungen vet godt hva jeg har gått gjennom med far oppigjennom, selv om jeg har skånet for det verste. Samtidig har jeg alltid bekreftet hn når hn kom fra far og hadde opplevd noe. Mye av problemene der er stemor, men det er uansett far sitt ansvar. 

Saken er at hn alltid virker sint på meg, er irritert på meg. Hn hjelper aldri til i huset, det er et evig mas. Samtidig får hn alt hn trenger og vil, får alltid penger, får telefonen betalt av meg osv. Hn kan ikke jobbe og klare skolen pga div diagnoser, og jeg vil at skolen skal gjennomføres. 

Nå har jeg bare fortalt helt overfladisk, ellers blir det så mye. Men tingen er at den siste tiden har jeg tenkt mye på dette, og jeg føler at hn ikke er glad i meg og ikke bryr seg om meg. (Jeg har en sykdom som noen ganger slår meg ut og da klarer jeg såvidt å dusje) Jeg vet jeg sikkert er barnslig og tullete, men jeg kan ikke styre hva jeg føler. 

Jeg har spurt om hn er sint på meg, eller flau, men hn avkrefter det. Og jeg har ikke tenkt å mase på hn om dette.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, kanskje bare blåse ut, og kanskje noen har noen kloke ord, eller bare litt forståelse🙏

Anonymkode: aa614...4d2

[AnonymBruker]

Hvorfor skrive hn uendelig mange ganger når hele innlegget starter med "hun"? 

Anonymkode: 93f13...024

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvorfor skrive hn uendelig mange ganger når hele innlegget starter med "hun"? 

Anonymkode: 93f13...024

Bommet på en, takk for at du gjorde meg oppmerksom på det. 

Anonymkode: aa614...4d2

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun bor hos oss, altså stefar og meg. Tidligere hadde vi 50/50, men der opplevde hn så mye negativt og urettferdigheter at hn endte opp med bla angst. Derfra har hn også lært at man ikke skal snakke om ting, ikke fortelle, men holde det inni seg. Hn har vært på bup, og de har selv kommet frem til at det har vært skadelig å bo hos far og stemor. 

Far og jeg har også kranglet i alle år, han og stemor har ikke tålt meg, og de har sagt og gjort mye sjukt. Vi var på fvk mange ganger og der fikk far beskjed om at stemor bør trekke seg litt unna og la mor og far finne ut. Jeg har alltid bøyd meg baklengs for å prøve å ha et slags forhold til far. Jeg har ikke krevd han for penger, jeg har betalt alt som regulering selv osv. Helt til jeg fikk fullstendig nok og ba om bidrag via nav, men da var ungen blitt nesten 17 år. Far drøyet og diskuterte med meg og nav, men slapp ikke unna. 

Når ungen ble 18 ville han ikke betale bidrag, bruke flere mnd på det, fordi ungen ikke våget å ta det via nav fordi far blir sint, men vi landet på et beløp som var halvparten av det det skulle være.

Dette over som bakgrunnsinfo. 

Ungen vet godt hva jeg har gått gjennom med far oppigjennom, selv om jeg har skånet for det verste. Samtidig har jeg alltid bekreftet hn når hn kom fra far og hadde opplevd noe. Mye av problemene der er stemor, men det er uansett far sitt ansvar. 

Saken er at hn alltid virker sint på meg, er irritert på meg. Hn hjelper aldri til i huset, det er et evig mas. Samtidig får hn alt hn trenger og vil, får alltid penger, får telefonen betalt av meg osv. Hn kan ikke jobbe og klare skolen pga div diagnoser, og jeg vil at skolen skal gjennomføres. 

Nå har jeg bare fortalt helt overfladisk, ellers blir det så mye. Men tingen er at den siste tiden har jeg tenkt mye på dette, og jeg føler at hn ikke er glad i meg og ikke bryr seg om meg. (Jeg har en sykdom som noen ganger slår meg ut og da klarer jeg såvidt å dusje) Jeg vet jeg sikkert er barnslig og tullete, men jeg kan ikke styre hva jeg føler. 

Jeg har spurt om hn er sint på meg, eller flau, men hn avkrefter det. Og jeg har ikke tenkt å mase på hn om dette.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, kanskje bare blåse ut, og kanskje noen har noen kloke ord, eller bare litt forståelse🙏

Anonymkode: aa614...4d2

Hn har jo fortsatt diagnoser og er tenåring da.... Sånn jeg har skjønt er de bare sånn her, avvisende og møkka jævla egosentriske. Er bare sånn de er skrudd sammen i den tiden. Noen er verre enn andre. Få de mest mulig selvstendige, det er din jobb nå. Og deretter skal hn ut i egen bolig etter at VGS er ferdig. Være lærling, jobb, folkehøyskole eller studere borte i en annen by er bare sunt. 

For å ha en nær, tett og god relasjon med barna sine så krever det ganske konsekvent forhold til grenser fra før de er i tenårene og dette må vedvare hele veien. Dette gir trygghet og stabilitet. Man kan skape det i tenårene men det er mye mer tricky og man må være sykt tålmodig. Men så må man skape en god og respektfull relasjon for å være en TogoTo Voksen for denne unge også, dette går begge veier men man må nesten tvinge frem et visst samarbeid innimellom. Si hei og slå av en prat med alle venner barna har på besøk. Spør barnet ditt om hobby og vennene, grav og spør - du må fake interesse i starten om du ikke er særlig interessert dessverre fordi du faktisk er interessert i barnet ditt og målet ditt er å kjenne det og miljøet dens best mulig. Det blir bedre/lettere etterhvert men hold ut. De mest alvorlige pratene med barnet må du alltid ta alene med barnet, gjerne i bilen da dette er et sted man vanligvis ikke stikker av fra og man har så mye å kunne vende blikket mot. Ta gjerne barnet med på ukentlige kjøreopplæringer for å få gjort dette etterhvert som det blir større. 15 min kjøreturer kan gjøre underverker over tid. 

Din rolle er å være forelder, en oppdrager. Ofte ønsker man nærhet og en varm relasjon til barnet sitt men har man ikke fortjent dette så får man det sjelden. Man fortjener ikke en slik relasjon bare ved å inneha rollen som forelder, det må som regel mye jobbing og tillit til for å fortjene dette. 

Håper du finner ut av dette. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, Fighter83 said:

Hn har jo fortsatt diagnoser og er tenåring da.... Sånn jeg har skjønt er de bare sånn her, avvisende og møkka jævla egosentriske. Er bare sånn de er skrudd sammen i den tiden. Noen er verre enn andre. Få de mest mulig selvstendige, det er din jobb nå. Og deretter skal hn ut i egen bolig etter at VGS er ferdig. Være lærling, jobb, folkehøyskole eller studere borte i en annen by er bare sunt. 

For å ha en nær, tett og god relasjon med barna sine så krever det ganske konsekvent forhold til grenser fra før de er i tenårene og dette må vedvare hele veien. Dette gir trygghet og stabilitet. Man kan skape det i tenårene men det er mye mer tricky og man må være sykt tålmodig. Men så må man skape en god og respektfull relasjon for å være en TogoTo Voksen for denne unge også, dette går begge veier men man må nesten tvinge frem et visst samarbeid innimellom. Si hei og slå av en prat med alle venner barna har på besøk. Spør barnet ditt om hobby og vennene, grav og spør - du må fake interesse i starten om du ikke er særlig interessert dessverre fordi du faktisk er interessert i barnet ditt og målet ditt er å kjenne det og miljøet dens best mulig. Det blir bedre/lettere etterhvert men hold ut. De mest alvorlige pratene med barnet må du alltid ta alene med barnet, gjerne i bilen da dette er et sted man vanligvis ikke stikker av fra og man har så mye å kunne vende blikket mot. Ta gjerne barnet med på ukentlige kjøreopplæringer for å få gjort dette etterhvert som det blir større. 15 min kjøreturer kan gjøre underverker over tid. 

Din rolle er å være forelder, en oppdrager. Ofte ønsker man nærhet og en varm relasjon til barnet sitt men har man ikke fortjent dette så får man det sjelden. Man fortjener ikke en slik relasjon bare ved å inneha rollen som forelder, det må som regel mye jobbing og tillit til for å fortjene dette. 

Håper du finner ut av dette. 

Støtter alt dette.

Og jeg anbefaler absolutt alle foreldre å lese boken Adult Children of Emotionally Immature Parents. De aller fleste vil oppleve å lære noe om enten sin egen barndom, eller sin egen oppdragelse. Den gir praktiske verktøy til hvordan snu usunne kommunikasjonsmønstre osv.

Anonymkode: dcfa9...e7a

[AnonymBruker]

Ungen lærer ingenting når du betaler alt og ikke stiller krav. Her må ungen i behandling og sendes til nav hvis skole ikke er aktuelt. Du lager nå en unge som ikke er rustet til noe. 

 

Anonymkode: 2f9ff...cf0

[AnonymBruker]

Så lenge du bare gir penger vil jo ikke ungdommen lære noe.

Har selv barn med diagnose. En diagnose enkelte tror de ikke vil klare å gjennomføre skole. Men det har ungdommen motbevist. Pluss vi har hatt krav, krav at en ikke ska bruke diagnosen for å ungå ting eller skylde på ting. Her har de hatt småjobber i helger fra 12års alder  pakket ved hos naboer, klippe plen osv. Behøver ikke være store jobben for å tjene noen kronet, som og kan være lærerikt

Anonymkode: b1255...e7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hn kan ikke jobbe og klare skolen pga div diagnoser, og jeg vil at skolen skal gjennomføres. 

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, kanskje bare blåse ut, og kanskje noen har noen kloke ord, eller bare litt forståelse🙏

Anonymkode: aa614...4d2

Hva betyr dette med jobb og skole? Ungdommen kan ikke klare skole, men du vil at skolen skal gjennomføres? Hvordan foregår det samspillet, hvis du vil noe barnet faktisk ikke kan? 

Ellers kan det hende at det "bare" er veldig sårt at foreldrene er såpass uenige. 

Anonymkode: c09ca...0ca

[AnonymBruker]

Det er utrolig slitsomt å lese ett innlegg hvor hun blir omtalt som hn….

Anonymkode: 48995...275

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Hva betyr dette med jobb og skole? Ungdommen kan ikke klare skole, men du vil at skolen skal gjennomføres? Hvordan foregår det samspillet, hvis du vil noe barnet faktisk ikke kan? 

Ellers kan det hende at det "bare" er veldig sårt at foreldrene er såpass uenige. 

Anonymkode: c09ca...0ca

Jeg tror hun mener at ungen ikke klarer å jobbe ved siden av skolen om ungen skal få gjennomført skolen

Anonymkode: d5d56...bfe

[AnonymBruker]

Er det ikke slik alle tenåringer er da? 

Anonymkode: 10093...84c

[AnonymBruker]

Høres ut som ganske normal tenåring, men det betyr ikke at du ikke kan si i fra til henne.. «Vet du Vilde, jeg blir faktisk lei meg når du er så sint på meg uten grunn, eller sier ditt og datt».

Kanskje har hun falt inn i et mønster og faktisk ikke ser sin egen oppførsel så godt.. 

Anonymkode: a6d3a...256

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen..langvarig konflikt, far tok meg for retten da barnet var 7 år og enden på visa var at han fikk redusert samvær, og har hatt de i alle år.
Svarmalingskampanje mot meg,(den pågår enda etter over 20 år)  mens jeg holdt munn og tok ikke tilbake. Når barnet alltid lurte på hvorfor jeg ikke sa stygge ting om han, svarte jeg bare at det er ikke

noe jeg ønsker  å gjøre og at når Voksne gjør sånt er det bare trist. Men holdningene til far smitter likevel over på et barn og en tenåring som er vant til at sånn snakker man om mamma. Jeg hadde utallige samtaler med min, noe hjalp,noe bare trigget det. 
Det som hjalp hos oss, uten sammenligning hos dere, var rett og slett at de gjorde noe kriminelt, saken havnet hos u18, mange samtaler, fantastisk hjelp og en politimann som kom under huden på han. Da var min 15 år.
Som deg trodde jeg faktisk ikke han brydde seg om meg, jeg følte meg mest som en hundelort under skoen hans, men der satt min sønn og sa så mye pent om meg, om at jeg alltid stilte opp og var der og at hans største redsel var å skuffe meg.

Det jeg vil frem til er at følelsene er der, kamuflert av rot, tenåringsjag og andres meninger, men de er der. De ordene fikk meg på barrikaden igjen, større og sterker enn noensinne. 
Min sønn fikk diagnosen adhd ganske tidlig, mulig det er det han har, men tror også at å vokse opp med et slikt konfliktnivå også kan gi deg diagnoser du egentlig ikke har selv om mye tyder på det. Dog, de hjalp han gjennom årene med skole, et resultat som kanskje ikke er så mye å skryte av, men det var kamper innimellom som rett og slett var viktigere enn skole, så kanskje det for din vil være lurt å jobbe 1-2 dager i uken og heller bruke ekstra tid på skolen. Det angrer jeg litt på at jeg ikkE gjorde for min, kanskje han hadde sittet med mere mestringsfølelse den dag i dag og noe bedre karakterer. Nå er han en ung voksen mann på 23 år, tar opp fag fra videregående og jobber og står på. Det vil gå seg til, prøv å snakk mere sammen i fredstid, gå ut og spis pizza bare dere jevnlig eller andre ting dere liker, behold roen og vis og fortell han at du er glad i han( selv når de nesten ikke føles sånn🥴) 

Anonymkode: f2082...63c

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (6 timer siden):

Hn har jo fortsatt diagnoser og er tenåring da.... Sånn jeg har skjønt er de bare sånn her, avvisende og møkka jævla egosentriske. Er bare sånn de er skrudd sammen i den tiden. Noen er verre enn andre. Få de mest mulig selvstendige, det er din jobb nå. Og deretter skal hn ut i egen bolig etter at VGS er ferdig. Være lærling, jobb, folkehøyskole eller studere borte i en annen by er bare sunt. 

For å ha en nær, tett og god relasjon med barna sine så krever det ganske konsekvent forhold til grenser fra før de er i tenårene og dette må vedvare hele veien. Dette gir trygghet og stabilitet. Man kan skape det i tenårene men det er mye mer tricky og man må være sykt tålmodig. Men så må man skape en god og respektfull relasjon for å være en TogoTo Voksen for denne unge også, dette går begge veier men man må nesten tvinge frem et visst samarbeid innimellom. Si hei og slå av en prat med alle venner barna har på besøk. Spør barnet ditt om hobby og vennene, grav og spør - du må fake interesse i starten om du ikke er særlig interessert dessverre fordi du faktisk er interessert i barnet ditt og målet ditt er å kjenne det og miljøet dens best mulig. Det blir bedre/lettere etterhvert men hold ut. De mest alvorlige pratene med barnet må du alltid ta alene med barnet, gjerne i bilen da dette er et sted man vanligvis ikke stikker av fra og man har så mye å kunne vende blikket mot. Ta gjerne barnet med på ukentlige kjøreopplæringer for å få gjort dette etterhvert som det blir større. 15 min kjøreturer kan gjøre underverker over tid. 

Din rolle er å være forelder, en oppdrager. Ofte ønsker man nærhet og en varm relasjon til barnet sitt men har man ikke fortjent dette så får man det sjelden. Man fortjener ikke en slik relasjon bare ved å inneha rollen som forelder, det må som regel mye jobbing og tillit til for å fortjene dette. 

Håper du finner ut av dette. 

Hei og takk for svar! Far og jeg gikk fra hverandre når hun var ca 1,5 år, og det var bare oss to i mange år. Vi var nære og hun var en skikkelig mammadalt, selv når vi begynte med 50/50 hadde vi det på samme måte. Vi var veldig close helt til hun ble 15-16 år. Jeg savner det. Hun hadde nok et behov for å frigjøre seg litt når hun ble tenåring, og det lot jeg henne gjøre. Samtidig fra hun var rundt 12 år, eskalere det hos far, hun ønsket å være der mindre, men far er ikke enkel å forholde seg til. Jeg gjorde alt jeg kunne for henne, vi var flere ganger på fvk, men far manipulerte henne hver gang, og hun trakk ønsket om å ikke være der. Når hun var 15 var det helt stopp, da nektet hun å dra til far, og det gikk nesten et år før hun dro til han igjen. Da kun en og annen helg, og hver gang hun kom derfra var hun rett ut ufordragelig, hun måtte rett og slett få ut all guffen etter helgen hos far. Min mann og jeg godtok dette, var på tilbudssiden og viste at vi var der for henne. Noen ganger åpnet hun opp om hva som hadde skjedd den helgen, andre ganger ikke. Det skal sies at hun og stefar har et veldig godt og nært forhold, han er en trygghet for henne og hun ser mer på han som far enn faren. Han har vært i livet hennes i over 10 år nå.

Jeg er veldig "på" venner og slikt, de få hun har (ja det er hun), og jeg har et godt forhold til dem og kjæresten. Jeg viser alltid interesse for alt rundt henne, jeg spør og graver, jeg prøver å få igang samtaler, men som oftest får jeg bare enstavelsesord i retur, samt at jeg maser.

Når vi er i bilen, eller er ute å går, så prøver jeg å ha samtaler med henne, som regel blir det bare meg som snakker, men det hender hun faktisk deltar litt. 

Vi har alltid tidligere vært veldig nær som sagt, og jeg vet at jeg på mange måter er tryggheten hennes ennå. Jeg må feks alltid være med til lege, eller andre ting. Men jeg blir oppriktig lei meg når jeg føler jeg bare får sinne og oppgitthet fra henne.. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ungen lærer ingenting når du betaler alt og ikke stiller krav. Her må ungen i behandling og sendes til nav hvis skole ikke er aktuelt. Du lager nå en unge som ikke er rustet til noe. 

 

Anonymkode: 2f9ff...cf0

Mulig jeg skrev det på en klønete måte, men hun går på skole og jeg vil at hun skal fokusere på det.

Jeg stiller krav, men jeg har gitt opp å mase, jeg orker ikke lengre, jeg blir syk av det. Jeg skulle nok ha stengt igjen pengekranen, men hun har slitt sosialt hele livet, og først de siste årene har hun hatt venner (utenom på barneskolen, der hadde hun litt venner) og jeg vil at hun skal ha det de har, jeg vil ikke på noen måte at hun ikke skal passe inn sosialt. Mulig det er feil av meg, men slik jeg ser det, så er venner og den slags utrolig viktig nå, og jeg vil legge tilrette for det der jeg kan. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så lenge du bare gir penger vil jo ikke ungdommen lære noe.

Har selv barn med diagnose. En diagnose enkelte tror de ikke vil klare å gjennomføre skole. Men det har ungdommen motbevist. Pluss vi har hatt krav, krav at en ikke ska bruke diagnosen for å ungå ting eller skylde på ting. Her har de hatt småjobber i helger fra 12års alder  pakket ved hos naboer, klippe plen osv. Behøver ikke være store jobben for å tjene noen kronet, som og kan være lærerikt

Anonymkode: b1255...e7d

Kjekt at din klarer seg så bra!

Her får heller ikke diagnoser være en grunn til å droppe alt, men for hennes del, så setter det litt begrensninger og det må vi bare ta hensyn til. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva betyr dette med jobb og skole? Ungdommen kan ikke klare skole, men du vil at skolen skal gjennomføres? Hvordan foregår det samspillet, hvis du vil noe barnet faktisk ikke kan? 

Ellers kan det hende at det "bare" er veldig sårt at foreldrene er såpass uenige. 

Anonymkode: c09ca...0ca

Hun går på skole, og det er nok for henne. Så jobb har vi ventet med. Jeg uttrykte meg sikkert dårlig i hi. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er utrolig slitsomt å lese ett innlegg hvor hun blir omtalt som hn….

Anonymkode: 48995...275

Takker for innspill. Jeg skrev dette i natt, fordi jeg ligger våken og tenker på dette, mulig jeg hadde skrevet det bedre om jeg var mer våken og ikke så fortvilet..

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Høres ut som ganske normal tenåring, men det betyr ikke at du ikke kan si i fra til henne.. «Vet du Vilde, jeg blir faktisk lei meg når du er så sint på meg uten grunn, eller sier ditt og datt».

Kanskje har hun falt inn i et mønster og faktisk ikke ser sin egen oppførsel så godt.. 

Anonymkode: a6d3a...256

Jeg har vegret med for å si det, men de siste dagene har jeg sagt noe sånt, men jeg får bare et trekk på skulderen som svar. 

Hun er borte noen dager nå, skolerelatert, og sendte mld rett etter at jeg hadde skrevet dette, hun fikk heller ikke sove. Jeg skulle gjerne ikke gjort det på denne måten, men jeg skrev til henne. At jeg ikke fikk sove fordi jeg tenkte sånn på henne og oss, og at jeg blir lei meg på ekte når hun bare er sint. Og kort fortalt, så sier hun at hun ikke vet hvorfor hun blir sint, at hun er sint på alle, at det ikke er meningen og at det blir sånn når hun er sliten. Dette er det meste hun har sagt om disse tingene. Men da har jeg litt å gå utifra. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjenner meg litt igjen..langvarig konflikt, far tok meg for retten da barnet var 7 år og enden på visa var at han fikk redusert samvær, og har hatt de i alle år.
Svarmalingskampanje mot meg,(den pågår enda etter over 20 år)  mens jeg holdt munn og tok ikke tilbake. Når barnet alltid lurte på hvorfor jeg ikke sa stygge ting om han, svarte jeg bare at det er ikke

noe jeg ønsker  å gjøre og at når Voksne gjør sånt er det bare trist. Men holdningene til far smitter likevel over på et barn og en tenåring som er vant til at sånn snakker man om mamma. Jeg hadde utallige samtaler med min, noe hjalp,noe bare trigget det. 
Det som hjalp hos oss, uten sammenligning hos dere, var rett og slett at de gjorde noe kriminelt, saken havnet hos u18, mange samtaler, fantastisk hjelp og en politimann som kom under huden på han. Da var min 15 år.
Som deg trodde jeg faktisk ikke han brydde seg om meg, jeg følte meg mest som en hundelort under skoen hans, men der satt min sønn og sa så mye pent om meg, om at jeg alltid stilte opp og var der og at hans største redsel var å skuffe meg.

Det jeg vil frem til er at følelsene er der, kamuflert av rot, tenåringsjag og andres meninger, men de er der. De ordene fikk meg på barrikaden igjen, større og sterker enn noensinne. 
Min sønn fikk diagnosen adhd ganske tidlig, mulig det er det han har, men tror også at å vokse opp med et slikt konfliktnivå også kan gi deg diagnoser du egentlig ikke har selv om mye tyder på det. Dog, de hjalp han gjennom årene med skole, et resultat som kanskje ikke er så mye å skryte av, men det var kamper innimellom som rett og slett var viktigere enn skole, så kanskje det for din vil være lurt å jobbe 1-2 dager i uken og heller bruke ekstra tid på skolen. Det angrer jeg litt på at jeg ikkE gjorde for min, kanskje han hadde sittet med mere mestringsfølelse den dag i dag og noe bedre karakterer. Nå er han en ung voksen mann på 23 år, tar opp fag fra videregående og jobber og står på. Det vil gå seg til, prøv å snakk mere sammen i fredstid, gå ut og spis pizza bare dere jevnlig eller andre ting dere liker, behold roen og vis og fortell han at du er glad i han( selv når de nesten ikke føles sånn🥴) 

Anonymkode: f2082...63c

Hun er ofte innom mormoren og morfaren, og mormor har ikke problemer med å ta opp ting, og hun har fått frem at datter vil være med meg, vil ikke flytte, vil  ha meg med på det meste. Og på spørsmål fra mormor, så sier hun at mamma er viktigst og at hun alltid kommer til å være en mammadalt ol. 

Mulig jeg bare er for hårsår og savner det nære vi hadde før, og kanskje jeg må jobbe med å ikke bli lei meg? 

Jeg sitter stor pris på de gode svarene, de hjelper meg til å tenke litt annerledes!🙏

Anonymkode: aa614...4d2

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Hei og takk for svar! Far og jeg gikk fra hverandre når hun var ca 1,5 år, og det var bare oss to i mange år. Vi var nære og hun var en skikkelig mammadalt, selv når vi begynte med 50/50 hadde vi det på samme måte. Vi var veldig close helt til hun ble 15-16 år. Jeg savner det. Hun hadde nok et behov for å frigjøre seg litt når hun ble tenåring, og det lot jeg henne gjøre. Samtidig fra hun var rundt 12 år, eskalere det hos far, hun ønsket å være der mindre, men far er ikke enkel å forholde seg til. Jeg gjorde alt jeg kunne for henne, vi var flere ganger på fvk, men far manipulerte henne hver gang, og hun trakk ønsket om å ikke være der. Når hun var 15 var det helt stopp, da nektet hun å dra til far, og det gikk nesten et år før hun dro til han igjen. Da kun en og annen helg, og hver gang hun kom derfra var hun rett ut ufordragelig, hun måtte rett og slett få ut all guffen etter helgen hos far. Min mann og jeg godtok dette, var på tilbudssiden og viste at vi var der for henne. Noen ganger åpnet hun opp om hva som hadde skjedd den helgen, andre ganger ikke. Det skal sies at hun og stefar har et veldig godt og nært forhold, han er en trygghet for henne og hun ser mer på han som far enn faren. Han har vært i livet hennes i over 10 år nå.

Jeg er veldig "på" venner og slikt, de få hun har (ja det er hun), og jeg har et godt forhold til dem og kjæresten. Jeg viser alltid interesse for alt rundt henne, jeg spør og graver, jeg prøver å få igang samtaler, men som oftest får jeg bare enstavelsesord i retur, samt at jeg maser.

Når vi er i bilen, eller er ute å går, så prøver jeg å ha samtaler med henne, som regel blir det bare meg som snakker, men det hender hun faktisk deltar litt. 

Vi har alltid tidligere vært veldig nær som sagt, og jeg vet at jeg på mange måter er tryggheten hennes ennå. Jeg må feks alltid være med til lege, eller andre ting. Men jeg blir oppriktig lei meg når jeg føler jeg bare får sinne og oppgitthet fra henne.. 

Mulig jeg skrev det på en klønete måte, men hun går på skole og jeg vil at hun skal fokusere på det.

Jeg stiller krav, men jeg har gitt opp å mase, jeg orker ikke lengre, jeg blir syk av det. Jeg skulle nok ha stengt igjen pengekranen, men hun har slitt sosialt hele livet, og først de siste årene har hun hatt venner (utenom på barneskolen, der hadde hun litt venner) og jeg vil at hun skal ha det de har, jeg vil ikke på noen måte at hun ikke skal passe inn sosialt. Mulig det er feil av meg, men slik jeg ser det, så er venner og den slags utrolig viktig nå, og jeg vil legge tilrette for det der jeg kan. 

Kjekt at din klarer seg så bra!

Her får heller ikke diagnoser være en grunn til å droppe alt, men for hennes del, så setter det litt begrensninger og det må vi bare ta hensyn til. 

Hun går på skole, og det er nok for henne. Så jobb har vi ventet med. Jeg uttrykte meg sikkert dårlig i hi. 

Takker for innspill. Jeg skrev dette i natt, fordi jeg ligger våken og tenker på dette, mulig jeg hadde skrevet det bedre om jeg var mer våken og ikke så fortvilet..

Jeg har vegret med for å si det, men de siste dagene har jeg sagt noe sånt, men jeg får bare et trekk på skulderen som svar. 

Hun er borte noen dager nå, skolerelatert, og sendte mld rett etter at jeg hadde skrevet dette, hun fikk heller ikke sove. Jeg skulle gjerne ikke gjort det på denne måten, men jeg skrev til henne. At jeg ikke fikk sove fordi jeg tenkte sånn på henne og oss, og at jeg blir lei meg på ekte når hun bare er sint. Og kort fortalt, så sier hun at hun ikke vet hvorfor hun blir sint, at hun er sint på alle, at det ikke er meningen og at det blir sånn når hun er sliten. Dette er det meste hun har sagt om disse tingene. Men da har jeg litt å gå utifra. 

Hun er ofte innom mormoren og morfaren, og mormor har ikke problemer med å ta opp ting, og hun har fått frem at datter vil være med meg, vil ikke flytte, vil  ha meg med på det meste. Og på spørsmål fra mormor, så sier hun at mamma er viktigst og at hun alltid kommer til å være en mammadalt ol. 

Mulig jeg bare er for hårsår og savner det nære vi hadde før, og kanskje jeg må jobbe med å ikke bli lei meg? 

Jeg sitter stor pris på de gode svarene, de hjelper meg til å tenke litt annerledes!🙏

Anonymkode: aa614...4d2

Vær så snill, ta rådet om å lese boken Adult Children of Immature Parents! Jeg ser mye i dette innlegget som kan bli hjulpet direkte av den boka. Den er virkelig livsendrende for dem som tilegner ssg kunnskapen den bringer.

Anonymkode: dcfa9...e7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vær så snill, ta rådet om å lese boken Adult Children of Immature Parents! Jeg ser mye i dette innlegget som kan bli hjulpet direkte av den boka. Den er virkelig livsendrende for dem som tilegner ssg kunnskapen den bringer.

Anonymkode: dcfa9...e7a

Takk for tips! Kan du fortelle litt om hva den handler om, og hva vi(jeg) kan få hjelp til av den boken? Blir takknemlig for svar!🙏

Anonymkode: aa614...4d2

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for tips! Kan du fortelle litt om hva den handler om, og hva vi(jeg) kan få hjelp til av den boken? Blir takknemlig for svar!🙏

Anonymkode: aa614...4d2

Fruktbare kommunikasjonsverktøy

Emosjonell følelsesregulering

Oppnøsting i usikkerhet og grums fra fortid

Tilknytningsstiler og hvordan navigere

 

Det er det jeg kommer på helt i farta, men det er garantert ikke en komplett liste. Vanvittig hjelpsom bok som burde vært pensum på alle skoler, splr du meg (og burde være obligatorisk lesing for alle som skal bli foreldre)

Anonymkode: dcfa9...e7a

[AnonymBruker]

Jeg har vært mye deprimert, og det har ofte kommet ut i form av mye frustrasjon/sinne. Jeg klarte heller ikke fullføre vgs pga psykiske helseproblemer, og det var veldig sårt for meg. Alle andre gikk jo videre. Til slutt kom jeg frem til at å ta noen få fag av gangen men på skolen, ikke som privatist, fungerte for meg. Da hadde jeg mye fri og trengte bare møte opp til de timene. Jeg fullførte til slutt og går nå på universitet på deltid, det går sånn passe. 

Anonymkode: c7de1...79d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Fruktbare kommunikasjonsverktøy

Emosjonell følelsesregulering

Oppnøsting i usikkerhet og grums fra fortid

Tilknytningsstiler og hvordan navigere

 

Det er det jeg kommer på helt i farta, men det er garantert ikke en komplett liste. Vanvittig hjelpsom bok som burde vært pensum på alle skoler, splr du meg (og burde være obligatorisk lesing for alle som skal bli foreldre)

Anonymkode: dcfa9...e7a

Skal sjekke den ut😊

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg har vært mye deprimert, og det har ofte kommet ut i form av mye frustrasjon/sinne. Jeg klarte heller ikke fullføre vgs pga psykiske helseproblemer, og det var veldig sårt for meg. Alle andre gikk jo videre. Til slutt kom jeg frem til at å ta noen få fag av gangen men på skolen, ikke som privatist, fungerte for meg. Da hadde jeg mye fri og trengte bare møte opp til de timene. Jeg fullførte til slutt og går nå på universitet på deltid, det går sånn passe. 

Anonymkode: c7de1...79d

Trist at du har slitt, og kjempebra at du har funnet noe som funker for deg!👏❤️ Men jeg skjønner ikke helt hva du svarer på ifht mitt innlegg🙈

Anonymkode: aa614...4d2

[AnonymBruker]

Jeg har et barn med PTSD og mye de samme problemstillingene. Hun tar ut mye sinne på meg. Psykologen hos BUP mener det er fordi hun er trygg hos meg og på meg og ett sted må hun slippe ut steam. Jeg har en tråd om barn med PTSD her du kan lese. Du er ikke alene om å ha barn med problemer.
 

Barnet ditt har det vanskelig, jeg ville ikke tatt det personlig. 

Anonymkode: 34434...647