Påståelig og krevende samboer

[AnonymBruker]

Jeg begynner å slite meg helt ut og lurer på om det er fler i samme situasjon. Jeg bor sammen med en fin mann med masse bra kvaliteter på mange måter, men tror det er mye grums som henger i her. Han sliter med tålmod og temperament, stresser mye på jobb, er impulsiv og styrer mye på fritida. 

Merker at mye av dette legges over på meg, det er som at han krever at jeg skal være "den trygge, den som gjør alt bedre". Skal sies at han har valgt bort mye familie, har få nære venner, og de aller fleste er en god del yngre. Vi har ikke barn, og selv om han sier han ikke ønsker det, så merker jeg at han stresser noe med at de på hans egen alder har forpliktet seg å ikke er like tilgjengelige. 

Han virker nesten besatt av tanken på at jeg skal rydde opp i hue hans, og hvis jeg stiller krav eller reagerer på noe blir det fort et helvete. Han har lite erfaring med relasjoner generelt, og jeg syns årene våre har vært nokså ustabile. Har gått mange runder med meg selv, men hvordan skal man liksom reagere? Han blir frustrert hvis jeg føyer meg og jatter med for å ikke gjøre en situasjon utav ting. Han blir minst like frustrert dersom jeg har egne krav, eller vil snakke om det. Er rask med å beskylde meg for å ikke ha tillitt, dersom jeg ikke henger med i svingene, planer etc. 

Og jeg prøver helt ærlig bare å gjøre så godt jeg kan, men merker at jeg oftere å oftere tar meg selv i å vurdere svaret for å begrense situasjonen, så mulig jeg mister meg selv. 

Er det andre som har opplevd lignende, eller fins det faktisk forhold hvor ALT går på skinner og man svarer "riktig" hver eneste gang? Det er liksom ikke store greiene, men jeg er så sliten, og klarer ikke helt sette fingeren på hva det egentlig er. 

Anonymkode: 9185f...4c9

[AnonymBruker]

Uff det hørtes slitsomt ut. 😕 det høres ut som du må gå på eggeskall rundt han. Og det er ekstremt tungt psykisk over tid. 💛

For å gi eksempel på hva slags menn som finnes der ute: Jeg må aldri tenke over hva jeg sier til typen min, jeg kan være meg selv. Og de få gangene han har vist litt vel mye temperament så har vi prata om det i etterkant, og han har lært å bli mer tålmodig og ikke blåse seg opp av teite småting. Og det merker jeg at han har jobbet med. Han er en voksen tross alt, så man må kunne tilpasse seg litt. Og det gjør jeg også på ting han ber om. Slike modne menn finnes det mange av der ute💛 Så du skal ikke måtte finne deg i alt mulig!

Jeg tenker at du selv kjenner når nok er nok (innerst inne). Og da gjelder det å lytte til det magen forteller deg. Man lever ett liv, og en partner skal være et positivt tilskudd i hverdagen. Ikke en som kun gir deg unødvendig stress og dårlig følelse. 

Anonymkode: 41d4e...b19

[AnonymBruker]

Herregud, ja selvsagt er det normale at forhold «går på skinner», dvs at man har normale samtaler og ikke mistror hverandre. Du vet nok innerst inne at slik du lever verken er normalt eller sunt.

Anonymkode: 8de77...326

[AnonymBruker]

Det er normalt at man har det bra generelt i forholdet selv om ikke alt går på skinner. Møter man på utfordringer, så kan man prøve å løse det sammen i stedet for å bli helt krakilsk fordi livet ikke er perfekt.

I mitt forrige forhold stresset jeg livet av meg for å være god nok for en perfeksjonist. Hvis andre kunne ha det perfekt (i følge sosiale medier) så måtte vel vi også klare det? Vi måtte jo ha gode mål og strekke oss, og blablabla. Så gjorde han en veldig stor brøler der han visste at han aldri kunne bli perfekt i mine øyne, og et par måneder etter hadde han en ny dame som visstnok forgudet han. Da jeg sto igjen alene og var kommet over sjokket, så kjente jeg kroppen roe seg. Og jeg innså at jeg hadde vært i en konstant panikktilstand for å ikke gjøre noe galt. Han hadde et stort temperament, men slo aldri. Av og til skulle jeg ønske han slo, for det hadde vært konkret og beviselig. Psykisk vold kan lett bortforklares og benektes og gaslightes.

Anonymkode: f284d...519

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er normalt at man har det bra generelt i forholdet selv om ikke alt går på skinner. Møter man på utfordringer, så kan man prøve å løse det sammen i stedet for å bli helt krakilsk fordi livet ikke er perfekt.

I mitt forrige forhold stresset jeg livet av meg for å være god nok for en perfeksjonist. Hvis andre kunne ha det perfekt (i følge sosiale medier) så måtte vel vi også klare det? Vi måtte jo ha gode mål og strekke oss, og blablabla. Så gjorde han en veldig stor brøler der han visste at han aldri kunne bli perfekt i mine øyne, og et par måneder etter hadde han en ny dame som visstnok forgudet han. Da jeg sto igjen alene og var kommet over sjokket, så kjente jeg kroppen roe seg. Og jeg innså at jeg hadde vært i en konstant panikktilstand for å ikke gjøre noe galt. Han hadde et stort temperament, men slo aldri. Av og til skulle jeg ønske han slo, for det hadde vært konkret og beviselig. Psykisk vold kan lett bortforklares og benektes og gaslightes.

Anonymkode: f284d...519

Dette! Jeg hadde heller tålt et slag fremfor følelsen av å aldri egentlig tørre å kommunisere.

Anonymkode: 9185f...4c9

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke orket et forhold der jeg ble den som «skulle gjøre alt bedre» for partneren min. For jeg vil ha en balansert relasjon der jeg også har rett til å være svak, og han gjør ting bedre for meg.

Hvordan er det med deg, ts. Har du lov til å ha en dårlig dag? Hva gjør han for at du skal føle deg bra?

Anonymkode: 8615a...d82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg begynner å slite meg helt ut og lurer på om det er fler i samme situasjon. Jeg bor sammen med en fin mann med masse bra kvaliteter på mange måter, men tror det er mye grums som henger i her. Han sliter med tålmod og temperament, stresser mye på jobb, er impulsiv og styrer mye på fritida. 

Merker at mye av dette legges over på meg, det er som at han krever at jeg skal være "den trygge, den som gjør alt bedre". Skal sies at han har valgt bort mye familie, har få nære venner, og de aller fleste er en god del yngre. Vi har ikke barn, og selv om han sier han ikke ønsker det, så merker jeg at han stresser noe med at de på hans egen alder har forpliktet seg å ikke er like tilgjengelige. 

Han virker nesten besatt av tanken på at jeg skal rydde opp i hue hans, og hvis jeg stiller krav eller reagerer på noe blir det fort et helvete. Han har lite erfaring med relasjoner generelt, og jeg syns årene våre har vært nokså ustabile. Har gått mange runder med meg selv, men hvordan skal man liksom reagere? Han blir frustrert hvis jeg føyer meg og jatter med for å ikke gjøre en situasjon utav ting. Han blir minst like frustrert dersom jeg har egne krav, eller vil snakke om det. Er rask med å beskylde meg for å ikke ha tillitt, dersom jeg ikke henger med i svingene, planer etc. 

Og jeg prøver helt ærlig bare å gjøre så godt jeg kan, men merker at jeg oftere å oftere tar meg selv i å vurdere svaret for å begrense situasjonen, så mulig jeg mister meg selv. 

Er det andre som har opplevd lignende, eller fins det faktisk forhold hvor ALT går på skinner og man svarer "riktig" hver eneste gang? Det er liksom ikke store greiene, men jeg er så sliten, og klarer ikke helt sette fingeren på hva det egentlig er. 

Anonymkode: 9185f...4c9

Du vet at mishandling er følelsesmessig, verbalt, økonomisk etc og ikke bare slag og spark.

Det at du ikke kan reagere "riktig" sier noe om hans personlighet.

Hadde krevd at han gikk i terapi, før du selv ender opp der.

Anonymkode: 9907a...b02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde ikke orket et forhold der jeg ble den som «skulle gjøre alt bedre» for partneren min. For jeg vil ha en balansert relasjon der jeg også har rett til å være svak, og han gjør ting bedre for meg.

Hvordan er det med deg, ts. Har du lov til å ha en dårlig dag? Hva gjør han for at du skal føle deg bra?

Anonymkode: 8615a...d82

Bra timing på spørsmålet faktisk, for jeg har et godt eksempel her som faktisk fikk meg til å tenke etter før jeg skrev et innlegg her. En bekjent av meg døde for et års tid siden, og alle rundt meg forsto godt settingen rundt det og at det alltid vil være med meg på alle måter. Han har ikke én gang spurt, tatt hensyn, eller forstått at hverdagen var annerledes en stund etter det. Husker jeg prøvde forklare at jeg var sliten og ikke viste hvordan jeg skulle løse en jobbrelatert situasjon. I en senere diskusjon ble det dratt frem at jeg ikke var mottakelig for råd (?) og hjelp, og at han var MER sliten av å prøve å fikse det. Skal sies at "rådet" omhandlet trusler og ting som naturligvis var uaktuelt, dessuten var det ikke noe å gjøre, det bare stresset meg midt oppi det hele. Og på det tidspunktet trodde jeg fortsatt at samboere snakket sammen om hverdagslige ting, selv om det ikke var gode nyheter hele tiden. Men etter det så har jeg unngått alt som ikke eventuelt gleder han, for jeg er fortsatt sliten, og det hele har endt i en veldig ond sirkel for min del. Jeg kommer nok til å gå når jeg klarer det, så vet ikke helt hvor jeg ville med innlegget.. Men kanskje det hjelper å høre at det ikke skal være sånn, eller få bekreftet at det trolig ikke blir bedre, uavhengig av hvem/hvordan/hva man er. 

For sliten er jeg iallefall. Vet han har mye å ta tak i selv, men det er jo ikke det jeg føler at han gjør slik han omtaler familie f.eks. 😕

Anonymkode: 9185f...4c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg begynner å slite meg helt ut og lurer på om det er fler i samme situasjon. Jeg bor sammen med en fin mann med masse bra kvaliteter på mange måter, men tror det er mye grums som henger i her. Han sliter med tålmod og temperament, stresser mye på jobb, er impulsiv og styrer mye på fritida. 

Merker at mye av dette legges over på meg, det er som at han krever at jeg skal være "den trygge, den som gjør alt bedre". Skal sies at han har valgt bort mye familie, har få nære venner, og de aller fleste er en god del yngre. Vi har ikke barn, og selv om han sier han ikke ønsker det, så merker jeg at han stresser noe med at de på hans egen alder har forpliktet seg å ikke er like tilgjengelige. 

Han virker nesten besatt av tanken på at jeg skal rydde opp i hue hans, og hvis jeg stiller krav eller reagerer på noe blir det fort et helvete. Han har lite erfaring med relasjoner generelt, og jeg syns årene våre har vært nokså ustabile. Har gått mange runder med meg selv, men hvordan skal man liksom reagere? Han blir frustrert hvis jeg føyer meg og jatter med for å ikke gjøre en situasjon utav ting. Han blir minst like frustrert dersom jeg har egne krav, eller vil snakke om det. Er rask med å beskylde meg for å ikke ha tillitt, dersom jeg ikke henger med i svingene, planer etc. 

Og jeg prøver helt ærlig bare å gjøre så godt jeg kan, men merker at jeg oftere å oftere tar meg selv i å vurdere svaret for å begrense situasjonen, så mulig jeg mister meg selv. 

Er det andre som har opplevd lignende, eller fins det faktisk forhold hvor ALT går på skinner og man svarer "riktig" hver eneste gang? Det er liksom ikke store greiene, men jeg er så sliten, og klarer ikke helt sette fingeren på hva det egentlig er. 

Anonymkode: 9185f...4c9

Kort fortalt; Da jeg var med exen og far til mine barn, så hadde jeg det som deg, og oppsummeringen av forholdet (uten å skylde på han) er;

Så lenge jeg var mamma’en hans, (og vill i sengen) så hadde ‘’vi’’ det bra! 
 

Igjen, sier ikke exen min er en drittsekk eller noe, jeg var grenseløs og trodde oppriktig at bare jeg ‘’elsket han ‘’NOK’’, så kunne jeg ‘’elske traumene hans ut av han’’ og/eller ‘’hvis jeg bare elsket han slik han trengte å ønsket, så ville alt bli bra’’

Vel, jeg prøvde, virkelig, men innså etter 12 år, at jeg kunne aldri elske han slik han trengte bli elsket av sin mamma❤️

Igjen, ingen ting vindt om han, jeg var også uvitende om at jeg trengte å bli elsket av han, slik som min pappa aldri elsket meg..

Så vi var en ‘’perfekt’’ match… For når jeg ser tilbake OG gjennom noen år med terapi, ser jeg at ; Han minnet meg om pappaen jeg aldri hadde, han overøste meg med gaver, ferier, ‘’lukseriøs livsstil’’, enorm villa, fine biler osv, osv…

Som min far, de få gangene jeg traff pappaen min i oppveksten, kom han med gaver og penger, jeg var hans eneste datter (trodde jeg🙄)  og han sa alltid; ‘’ Du er diamanten/prinsessen min, og du fortjener alt du ønsker deg, det er grunnen til at jeg reiser rundt i verden å jobber, for å oppfylle alle dine ønsker’’  

Vet det høres latterlig ut, som voksen,  men for en liten jente på 3,4,5,6,7 år, som bare savnet pappen sin, følte jeg meg som verdens heldigste og mest elskede jente, de få gangene han dukket opp😢  For av mamma ‘’fikk jeg jo aldri noe’’ 🤦‍♀️ 

Min mamma sa aldri ett vondt ord om han, da jeg var yngre❤️ ALL ÆRE TIL HENNE!!!! Hun klarte å skille på sine følelser og mine!! 
Sist gang jeg så min far var da jeg var 16, da hadde jeg møtt han 7 ganger ila livet.

Når jeg ble voksen, gift med barn selv, spurte jeg mamma’en min, en dag vi satt å så på sønnen min, på 3 måneder som sov, hvordan klarte pappa og dra fra oss…  Spurte hun meg, om jeg ville høre ‘’sannheten’’… 😭

Kort fortalt; Min pappa ikke akkuratt en snill ‘’pappa’’, ‘’som forgudet’’ datteren sin.. 
Og ja da, det var ikke noe direkte overraskelse for meg, han var jo ikke der! Men han var absolutt ikke noe ‘’snill ektemann heller’’…  Igjen; jeg ble jo ikke overrasket, men kort fortalt; den kvelden, skjønte jeg at jeg måtte ut av eksteskapet mitt💔 Jeg hadde ‘’giftet meg’’ med en mann som var en kopi av min ‘’pappa’’😢 

Vel, dagen etterpå fant jeg ut jeg var gravid, så jeg skjønte at jeg måtte legge en plan, og jeg planlagte nøye bruddet i 5 år, jeg sa aldri ett ord til noen om mine planer (takk gud for det!!) 

Så over til poenget mitt TS; Jeg brukte de 5 årene på å observere, den gang mannen min, hans behov, ønsker, lengsler, og ‘’svake punkter’’, ikke for å bruke det MOT han, men for å finne ut, hvordan JEG kunne komme meg ut av ekteskapet, på en slik måte at HAN kom ‘’kom seirende’’ ut av det, at det var HANS valg, og det viktigste for meg; HAN måtte kunne fortelle andre, at grunnen til at HAN ville skilles, var at HAN fortjente bedre, at JEG ikke klarte å sette pris på HAN, at -jeg ikke evnet å FORSTÅ eller ELSKE han for den han EGENTLIG var’’

Og ja…. Jeg evnet jo ikke det innså jeg… Han hadde sine traumer ang sin mamma, akkuratt som jeg hadde med min pappa, forskjellen var bare at jeg innså at jeg hadde traumer, jeg begynte i terapi, jeg innså, og jeg sa unnskyld til han mange ganger, for mange ting, en av tingene for eksempel; for at jeg hadde bedt han (hans ord) om å være mer mentalt tilstedet og ikke være så verbalt hard (han skreik, kjeftet, slo i bordet, truet (og ødela) lekene dems, om de ‘’ikke oppførte’’ seg, og ja, barna ble redde for han, når han var (først) var hjemme😭

Og det følte han som kritikk og at jeg var utakknemlig for -ALT han gjorde for meg- (Jeg ‘’fikk jo lov’’ å gå hjemme med barna, for -det var jo mitt største ønske, JEG hadde jo sagt det før vi fikk barn-     Og da ‘’FØLTE’’ han at jeg var utakknemlig, krevende ,DIREKTE lat, og ETTERGIVENDE og grenseløs ovenfor barna, som lot 1&2 ha LEKER i stuen, eller latt de få veksle mellom å foreksempel tegne ved bordet OG leke med biler på gulvet, UTEN at de ryddet vekk tegnesakene FØR de forlot bordet😩

Ex mannen min hadde også flere hobbyer og prosjekter gående, han likte bygge ting, møbler, og lage diverse interiør, spesielle hagemøbler, benker i huset, sengegavler…Osv,osv… Og han VAR og ER skikkelig flink til det!! Og jeg både oppmuntret, heiet OG la til rette for at han skulle få tid OG overskudd til å drive med dette, NÅR HAN ØNSKET DET!! 
Problemet hans, litt i likhet, som din samboer TS, var at, helt ordrett, i følge han; - Så FØLTE han at JEG ikke støttet han i HANS ØNSKER, slik som HAN hadde støttet meg i mitt ønske, når JEG HELT TYDELIG lot barna GRÅTE ved leggetid, (snakker baby tiden her) BARE å manipulere han til å ikke ha hobbyer.. 

Og det værste av alt; 

Og grunnen til at han ‘’Hadde BEVIS’’ på at JEG VAR BLITT UTAKKNEMLIG FOR ALT ‘’han gjorde for meg’’ OG bevisst manipulerte han, var at ‘’de få’’ gangene han ville gjøre noe utenfor huset (som var i gjennomsnitt 4 kvelder i uken, og jevnlige gutte turer, eller ha de obligatoriske alene helgene på hytten, for å ‘’ta vare på seg selv’’) så ‘’brukte jeg barna’’ som unnskyldning for å ikke ville ligge med han, ved å foreksempel ‘’late’’ som jeg sovnet med dem, eller ‘’helt tydelig’’ LOT som jeg synes de enkelte dager var krevende, når jeg ‘’helt tydelig’’ og ‘’bevisst’’ lot ‘’de gjøre som de ville’’ BARE for å kunne ‘’SKYLDE’’ på de og bruke de som unnskyldning, -slik som ALLE damer gjør- for å NEKTE    -MANNEN SIN-  sex!! 
Og den klassike og SELVSAGTE ; Få MANNEN til å SKAMME seg for at HAN FAKTISK ELSKER Å BEGJÆRER SIN  KONE!! Hadde jeg faktisk elsket han, så ville JEG selvsagt visst hvor smertefullt og hvor utrolig vondt det var for HAN og føle seg så UØNSKET,UELSKET, EKKEL og AVVIST når JEG ikke ‘’VILLE’’ eller ‘’ønsket’’ eller ikke ‘’VAR TYDELIG TILGJENGELIG’’ for HAN… 
-Når han FØRST var hjemme- Og helt tydelig viste meg FYSISK, ved å KONSTANT TAFSE på meg at HAN ELSKET MEG, selvom jeg helt tydelig ikke elsket han ved å ikke gjengjelde eller vise at jeg likte han tafset på meg! 
 

JEG måtte også faktisk skjønne at JEG hadde ett ansvar for å praktisk vise SØNNENE våre hvordan en GOD KONE skal skal elske og vise dem kjærlighet!! Og jeg måtte jo skjønne at ved å konstant avvise hans ‘’kjærlighet’’ (tafsing) SPESSIELLT forran barna, så ville det være MIN feil om de OGSÅ ble ULYKKELIG i sine eksteskap!!

For JEG SOM MAMMA hadde jo faktisk LÆRT og VIST dem, ved å behandle og konstant avvise HAN som MANN og FAR, så ville de TRO at når de ble gift og ble pappa, så ville de tro og HELT GARANTART bli like ULYKKELIG som HAN VAR! 
 

For de hadde jo vokst opp med å se at mamma’en dems, ikke ELSKET og SATT PRIS PÅ VERKEN MANNEN SIN ELLER PAPPA’EN DEMS!! 
Så de, som ALLE ANDRE MENN, ville jo da også, selvsagt tenke og PRØVE og SLITE SEG UT I EKTESKAPET VED Å KONSTANT PRØVE Å gjøre en kvinne fornøyd!! 
 

JEG MÅTTE JO FORSTÅ AT HANS KJÆRLIGHETSPRÅK VAR FYSISK KONTAKT OG SEX!!! Og det at han hadde fortalt med meg, gjorde han FAKTISK deprimert, for jeg VISSTE jo at det var slik han følte seg elsket, og ved at jeg da ‘’nektet’’ han sex, så følte han at JEG BRUKTE DET MOT HAN!! NÅR HAN FOR ‘’EN GANG SKYLD’’ HADDE VÆRT ‘’SÅRBAR’’ ovenfor en kvinne og fortalt hvor viktig FYSISK KONTAKT OG SEX var for HAN!!!

FOR HAN FIKK JO  SJELDENT ELLER TIL ÆRMET ALDRI DET AV SIN MAMMA!!!!! 

HUN VAR SELVSAGT AKKURATT LIKE UTAKKNEMLIG SOM MEG!!

🤦‍♀️🤦‍♀️

Beklager novellen over, og det er nok ikke så ekstremt hos deg TS, men det underliggende er ganske likt…. DU er ansvarlig for hans lykke, og ‘’klarer’’ du ikke gjøre han lykkelig, så er du også ansvarlig for hans ulykke❤️

 

LYKKE TIL❤️

Anonymkode: a2c98...ddd