Har du det så vondt/frustrerende at du ikke klarer å fortelle folk hvordan du har det?

[AnonymBruker]

Jeg er i en livskrise, en av de verste krisene et menneske kan gå gjennom, og selv om mange vet hva jeg har opplevd klarer jeg ikke å prate om det selv om jeg vil.

Grunnen til det er at folk/familie ikke forstår, og bagatelliserer hvordan jeg har det fordi de ikke har opplevd det selv.

Jeg stenger alt inne i meg og er som en trykkkoker.

Ble anbefalt traumeterapi av sykehuset, men får ikke plass.

What to do?🤔

Anonymkode: 8a1ce...d4d

[AnonymBruker]

Kanskje det kan hjelpe å skrive om det her? 

Her på KG er det mange som skriver ufine ting, jeg har likevel erfart at om en skriver nært om hva en selv står i så får en mange gode svar. Og det oftere mer forståelsesfullt enn tilfeldige i omgangskretsen. Jeg er heldig som har gode venninner som ønsker meg vel, og unner meg alt det beste, likevel er de ikke så gode å snakke med om slikt. Noen ganger har jeg skrevet her på KG og det har vært stor støtte i at andre som har erfart det samme har delt om sin situasjon og sendt meg klem og vist forståelse for at det jeg står i er veldig tøft. 

Du kan også få den noen timer hos en privat psykolog, det kan hjelpe å snakke med noen som er drevet på å lytte til noen som har erfart vanskelige ting og der alt fokus er på deg. 

Hvis du bestemmer deg for å skrive på KG om noe som er sårt for deg, så anbefaler jeg å ikke rangere krisen du står i med at "en av de verste krisene noen kan stå" f.eks. Å rangere, eller å gjøre det en selv står i vanskeligere enn det andre står i, er ofte noe som vekker sinne hos andre. Du trenger uansett ikke å kvalifisere til å få omsorg. Si bare ærlig hva du trenger. At du trenger å lufte det hos noen som kan forstå, at du står i noe vanskelig, o.l. 

Husk også at de folka rundt deg ønsker deg godt, selv om de er dårlig på å validere og lytte til dine erfaringer, og bagatelliserer. Det er veldig vondt når folk gjør det, og samtidig er en heldig at folk ønsker en vel, selv om de sjelden greier å gjøre vel. 

Anonymkode: aa7c9...2de

[AnonymBruker]

Ja. Fortell fastlegen slik at du kan få hjelp i kommunen. Kommunen skal også tilby akutt hjelp via samtaler. For det kan ta litt tid å få time i systemet. Eller bestill time hos en psykolog. Det er utrolig viktig å få iallfall ut noe av dette til noen som lytter profesjonelt. Håper du får ordnet dette snart. Det hjelper å starte et sted så du ikke sitter alene og det demmer seg opp i kroppen og skaper psykosomatiske plager. 

Anonymkode: 8fcec...279

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Kanskje det kan hjelpe å skrive om det her? 

Her på KG er det mange som skriver ufine ting, jeg har likevel erfart at om en skriver nært om hva en selv står i så får en mange gode svar. Og det oftere mer forståelsesfullt enn tilfeldige i omgangskretsen. Jeg er heldig som har gode venninner som ønsker meg vel, og unner meg alt det beste, likevel er de ikke så gode å snakke med om slikt. Noen ganger har jeg skrevet her på KG og det har vært stor støtte i at andre som har erfart det samme har delt om sin situasjon og sendt meg klem og vist forståelse for at det jeg står i er veldig tøft. 

Du kan også få den noen timer hos en privat psykolog, det kan hjelpe å snakke med noen som er drevet på å lytte til noen som har erfart vanskelige ting og der alt fokus er på deg. 

Hvis du bestemmer deg for å skrive på KG om noe som er sårt for deg, så anbefaler jeg å ikke rangere krisen du står i med at "en av de verste krisene noen kan stå" f.eks. Å rangere, eller å gjøre det en selv står i vanskeligere enn det andre står i, er ofte noe som vekker sinne hos andre. Du trenger uansett ikke å kvalifisere til å få omsorg. Si bare ærlig hva du trenger. At du trenger å lufte det hos noen som kan forstå, at du står i noe vanskelig, o.l. 

Husk også at de folka rundt deg ønsker deg godt, selv om de er dårlig på å validere og lytte til dine erfaringer, og bagatelliserer. Det er veldig vondt når folk gjør det, og samtidig er en heldig at folk ønsker en vel, selv om de sjelden greier å gjøre vel. 

Anonymkode: aa7c9...2de

Jeg mener ikke at jeg har det verst i verden, men når jeg skrev at jeg er i "en av de verste livskrisene et menneske kan gå igjennom", så mener jeg at det er mange andre som opplever det samme, men ingen jeg kjenner.

(Jeg har mistet mannen min og min bror)

Presten i begravelsen tipset om en sorggruppe men der er det 7 deltakere og møte hver 3 uke, så det er ikke helt det jeg trenger, men bedre enn ingenting.

Fastlegen min hadde ikke noe å komme med.

Hun sa kun kondolerer og lykke til, da jeg fortalte at jeg planla dobbelbegravelse og ikke husket sist jeg hadde hverken sovet eller spist.

Ts

Anonymkode: 8a1ce...d4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg mener ikke at jeg har det verst i verden, men når jeg skrev at jeg er i "en av de verste livskrisene et menneske kan gå igjennom", så mener jeg at det er mange andre som opplever det samme, men ingen jeg kjenner.

(Jeg har mistet mannen min og min bror)

Presten i begravelsen tipset om en sorggruppe men der er det 7 deltakere og møte hver 3 uke, så det er ikke helt det jeg trenger, men bedre enn ingenting.

Fastlegen min hadde ikke noe å komme med.

Hun sa kun kondolerer og lykke til, da jeg fortalte at jeg planla dobbelbegravelse og ikke husket sist jeg hadde hverken sovet eller spist.

Ts

Anonymkode: 8a1ce...d4d

Hva hadde du ønsket deg at fastlegen sa/gjorde?

Anonymkode: aa7c9...2de

[AnonymBruker]

Hei! Det er ikke så lett å alltid vite hva man skal si. Man har ikke alltid ordene man trenger for å fortelle hvordan man føler seg. Jeg står selv i traume nå. Og for første gang på veldig lenge, så klarer jeg ikke å sette ord på hvordan jeg har det. Jeg bare merker at ting ikke føles riktig. Noe føles feil. Jeg har en haug av forsvarsmekanismer, som gjør at jeg pusher ting fra meg. Og jeg tror det er derfor jeg ikke klarer å sette ord på ting. Men jeg vet at jeg har det vondt, men jeg bare kjenner det ikke. Så jeg føler meg helt rar og utenfor meg selv. Men jeg klarer ikke sette noe mer ord enn det. Og jeg tror det er helt normalt når man står i traume. 

 

 

Anonymkode: 1a249...72a

[Tough cookie]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hva hadde du ønsket deg at fastlegen sa/gjorde?

Anonymkode: aa7c9...2de

At hun spurte hvordan jeg hadde det, om jeg fikk sove, om jeg hadde noen å snakke med som familie/venner o.l.

Om jeg trengte noe fra henne som lege som sovemedisin eller lignende, og om hun skulle henvise meg til noen jeg kunne snakke med om det jeg har opplevd osv.

Det er jo en leges plikt, er det ikke?

Ts

[AnonymBruker]

Tough cookie skrev (4 minutter siden):

At hun spurte hvordan jeg hadde det, om jeg fikk sove, om jeg hadde noen å snakke med som familie/venner o.l.

Om jeg trengte noe fra henne som lege som sovemedisin eller lignende, og om hun skulle henvise meg til noen jeg kunne snakke med om det jeg har opplevd osv.

Det er jo en leges plikt, er det ikke?

Ts

Nei. Det er strengt tatt ikke det. Legen hjelper med sykdom og skader. Sorg er ingen av delene. Om dette er lenge siden, over et halvt år, så kan en snakke om komplisert sorgreaksjon hvis det overtar alt i livet ditt. Inntil en går under det en kaller "komplisert sorg"  er sorg en naturlig del av livet for alle. En veldig vond del av livet. Det er større sjanse for komplisert sorg dersom dødsfallene er akutte, traumatiske, og særlig ved selvmord. Likevel er ikke det å gi sovemedisin ved sorg, eller passe på at du har noen å snakke om noe jeg tenker er plikt til en lege. Og jeg forstår at det hadde vært fint. Om du har behov for sovemedisin så spør du selv om det. 

Det er bra at du har tilbud om en sorggruppe, og private psykologer har ofte tilgjengelighet på dagen, eller i løpet av samme uke. Der trenger du ikke henvisning. Å passe på at en har noen å snakke med er ens eget ansvar, og ønsker du å få oppfølging hos legen angående din sorg, så kan du be om ny legetime, og ta det opp der. 

Helsevesenet vårt er ikke slik at leger, eller andre, oppsøker individet for å gi dem tilbud, en selv må etterspørre det, oppsøke det, og i mange tilfeller skaffe seg selv det. Det er veldig bra at du kjenner på at du trenger å snakke med noen om dette, og den beste måten å få det til på er å oppsøke en sorggruppe eller privat psykolog, eller om du føler fastlegen er god å snakke med få noen timer tiltenkt dette. 

Anonymkode: aa7c9...2de