Du som er skilt, tok du feil av eksen din?

[AnonymBruker]

Spørsmålet i tittelen er kanskje litt feil. 

Jeg leste i en annen tråd om de som hadde barn med en eks, hvilke følelser de hadde for vedkommende. Der var det en som skrev at man tror man kjenner noen, men det gjør en ikke, og flere kjente hat mot vedkommende. Det tenker jeg jo er helt naturlig etter å ha levd med vold, krenkelser, at personen viser seg å ikke delta osv. 

Samtidig så er en vel ofte når en gifter seg forelsket, og tenker at "jeg vil være med deg for alltid". Så det jeg spør om er vel også kanskje litt om dere tenker at det var ting dere fornektet, eller kom det brått en endring, var det at dere ikke følte dere fortjente bedre? Kunne dere gjort noe annerledes for å avdekke disse tingene før? Eller er det så enkelt som at langvarig ekteskap overhodet ikke er naturlig i det moderne samfunn.

Flere var bare likegyldig, jeg tenker særlig i de tilfellene der en opplever at den en skiller seg med er en helt annen enn den man elsket, hva ligger bak der? 

(100% ingen dømming, jeg har egne issues, og har nok vært for engstelig for å gifte meg fordi jeg nettopp ikke stoler på folk, og derfor er jeg nysgjerrig på dette.) 

Anonymkode: 611a9...907

[AnonymBruker]

Gjorde jo tydeligvis det da. Eller kanskje jeg tok feil av meg selv? Kravene jeg hadde i 20-årene var noen andre etter et tiår, fordi livet mitt var annerledes. 

Anonymkode: 41931...6ee

[micromaya]

Jeg var en av de likegyldige i den tråden. Jeg levde 30-årene sammen med mannen min, ble mamma til to (og fikk en dødfødt baby mellom de.)  Jeg tror livet bare skjedde oss, om du skjønner? Ulikhetene viste seg mer og mer ettersom årene gikk - jeg tror ikke jeg hadde hatt mulighet til å forutse det. Jeg kan ikke si jeg tok feil av ham.

Endret 17. april 2024 av micromaya

[AnonymBruker]

Vi var sammen i mange år og sånn sett er det jo helt naturlig at man forandrer seg. Jeg tror nok heller det var jeg som forandret meg mest. Det var uansett ikke grunnen til skilsmissen. 

Vi sa vi vokste fra hverandre, men sannheten var at vi hadde gjort så mange sårende ting mot hverandre gjennom mange år at kjærligheten bare døde til slutt for min del.

Han sviktet meg og jeg sviktet han. Klart vi kunne gjort ting annerledes og det skulle jeg også ønske at vi hadde gjort. 

Anonymkode: ae455...22e

[AnonymBruker]

Jeg brukte 20-årene i ett forhold og 30-årene i ett forhold. Det første forholdet hadde vi litt dårlig kommunikasjon, men ikke noe voldsomt. Der døde følelsene ut, jeg har ikke vært sint eller skuffet over noe der.

Siden kommunikasjonen ikke var på topp i det første forholdet, så var det virkelig viktig i neste forhold. Det er bare det at den mannen sa èn ting og gjorde noe annet. Og det hadde jeg faktisk aldri vært borti før. Og jeg hadde ikke verktøy for å håndtere det. Ikke engang for å få forstå hva som skjedde på veldig lang tid. Jeg ble heller usikker, utslitt, fortvilet. Men å forlate forholdet, det forsto jeg ikke at jeg måtte. Jeg brukte det ene verktøyet jeg hadde - å snakke sammen! Og hver gang vi gjorde det, så var jo alt bare fryd og gammen. Helt til han gjorde noe som gikk på tvers av hva han bedyret. Jeg mistet meg selv helt fullstendig gjennom det forholdet, det tok knekken på meg. Jeg burde absolutt å ha sett faresignalene og jeg burde ha forlatt han tidligere selvom det ville ha skapt kaos. 

Anonymkode: c3fb1...402

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Flere var bare likegyldig, jeg tenker særlig i de tilfellene der en opplever at den en skiller seg med er en helt annen enn den man elsket, hva ligger bak der? 

Anonymkode: 611a9...907

Vi er sammen men det går nok mot slutten nå. Jeg vet ikke om «likegyldig» er helt treffende. Men en jevn følelse av at dette er ikke rett. At livet er noe man får bare en gang, og nå kaster jeg bort dagene og årene mine.

Vi snakker lite sammen, oppholder oss i hvert vårt rom, finner på aktiviteter med barna hver for oss.

Det er vel jeg som har vært tydeligst på at dette ikke fungerer. Jeg har pushet for parterapi. Men vi vil ha to vidt forskjellige ting fra et/dette forholdet. Jeg er såret fordi jeg opplever at hun ikke «dekker ryggen min», men heller bare er en person jeg lever samme med. Den respekten jeg ønsker å ha i et forhold der man tenker at den andre er klok og viktig og det er oss mot verden har dabbet av. Hun klarer ikke eller gidder ikke å tenne på meg men vil gjerne drikke kaffe sammen og snakke om været. Noe som har gjort meg frustrert og at jeg har trukket meg unna.

Samtidig har vi halvstore barn med store behov og er i en situasjon hvor samlivsbrudd vil påføre dem ekstra påkjenninger. Jeg har stadig halt ut det uunngåelige med at «bare 6mnd til» vil gi meg mer tid med barna daglig før det er for sent.

Anonymkode: a9668...297

[AnonymBruker]

Det er vel ikke alltid snakk om å «ta feil» av noen, ofte vokser man jo bare fra hverandre. Det skjedde med min eks som jeg var sammen med i mange år, fra tenåringsalder.

Anonymkode: 33342...168

[AnonymBruker]

Han ble gradvis mer å mer kontrollerende. I starten syntes jeg det var fint, han var jo bare glad i meg sant ? Jeg var ung å dum, skulle ønske noen hadde banket vett i hodet mitt tidlig. Det tok mange år å mye slit å komme seg vekk. Et helt liv (25 år). Glad i barna mine men skulle virkelig ønske de hadde en annen far. To av tre har ikke kontakt med far nå (de er voksne)

Tidligere følte jeg hat, nå bare likegyldighet. Jeg er så over han som man kan bli, det er null kontakt. 

Anonymkode: b9e7e...563

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg brukte 20-årene i ett forhold og 30-årene i ett forhold. Det første forholdet hadde vi litt dårlig kommunikasjon, men ikke noe voldsomt. Der døde følelsene ut, jeg har ikke vært sint eller skuffet over noe der.

Siden kommunikasjonen ikke var på topp i det første forholdet, så var det virkelig viktig i neste forhold. Det er bare det at den mannen sa èn ting og gjorde noe annet. Og det hadde jeg faktisk aldri vært borti før. Og jeg hadde ikke verktøy for å håndtere det. Ikke engang for å få forstå hva som skjedde på veldig lang tid. Jeg ble heller usikker, utslitt, fortvilet. Men å forlate forholdet, det forsto jeg ikke at jeg måtte. Jeg brukte det ene verktøyet jeg hadde - å snakke sammen! Og hver gang vi gjorde det, så var jo alt bare fryd og gammen. Helt til han gjorde noe som gikk på tvers av hva han bedyret. Jeg mistet meg selv helt fullstendig gjennom det forholdet, det tok knekken på meg. Jeg burde absolutt å ha sett faresignalene og jeg burde ha forlatt han tidligere selvom det ville ha skapt kaos. 

Anonymkode: c3fb1...402

Høres likt ut som jeg har hatt det❤️

Anonymkode: ea9f8...f37

[AnonymBruker]

Eksen ville vel kalt det at vi vokste fra hverandre. Får det til å høres ut som at jeg plutselig ville flytte til Bahamas mens han ville leve A4 eller omvendt. Jeg ville nok brukt helt andre ord enn å vokse fra hverandre. Det skjedde mye i årene før det ble slutt, en av tingene var at min mor ble syk og dement, at jeg fikk et nytt ansvar i familien, og at min eks ikke taklet det. Han vokste ikke. 

Anonymkode: 41931...6ee

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at jeg tok feil av ham, men jeg hadde ikke trodd at han skulle kunne være utro.

I starten var det mye hat og sinne, men jeg har roet meg. Jeg forstår at jeg heller ikke alltid er like enkel, og at han kanskje prøvde å si fra uten å bli hørt. Etter utroskapen har han ønsket at det skal bli oss to igjen, men jeg klarer ikke å opparbeide tillit til ham. Det vil ikke gå. Det vil alltid være en plass i hjertet mitt til ham, men jeg er nå forelsket i en annen.

 

Anonymkode: 48a4d...889

[Gjest sjokoladebanan]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Spørsmålet i tittelen er kanskje litt feil. 

Jeg leste i en annen tråd om de som hadde barn med en eks, hvilke følelser de hadde for vedkommende. Der var det en som skrev at man tror man kjenner noen, men det gjør en ikke, og flere kjente hat mot vedkommende. Det tenker jeg jo er helt naturlig etter å ha levd med vold, krenkelser, at personen viser seg å ikke delta osv. 

Samtidig så er en vel ofte når en gifter seg forelsket, og tenker at "jeg vil være med deg for alltid". Så det jeg spør om er vel også kanskje litt om dere tenker at det var ting dere fornektet, eller kom det brått en endring, var det at dere ikke følte dere fortjente bedre? Kunne dere gjort noe annerledes for å avdekke disse tingene før? Eller er det så enkelt som at langvarig ekteskap overhodet ikke er naturlig i det moderne samfunn.

Flere var bare likegyldig, jeg tenker særlig i de tilfellene der en opplever at den en skiller seg med er en helt annen enn den man elsket, hva ligger bak der? 

(100% ingen dømming, jeg har egne issues, og har nok vært for engstelig for å gifte meg fordi jeg nettopp ikke stoler på folk, og derfor er jeg nysgjerrig på dette.) 

Anonymkode: 611a9...907

Kan prøve å svare. Møtte min eksmann da jeg var veldig ung. Han var litt eldre, og jeg har alltid av en grunn falt for de som var eldre enn meg (det kan analyseres i alle retninger) . I begynnelsen var han sjarmerende, men vi hadde våre dype daler (som burde ha vært et rødt flagg allerede da)  Jeg var ung og naiv.  Desperat etter å føle jeg betydde noe for noen.. Han viste interesse,  og jeg bet på. Giftet oss bare ett år etter vi traff hverandre .  Ville aldri gjort det i dag, men min usikkerhet og følelsen av å være viktig for noen,  betydde alt da. 

Men etter en tid så jeg han slet mer enn han hadde gitt inntrykk av. Da var vi gift, og jeg gravid med første. Jeg holdt ut. Vi prøvde å finne vår vei, selv om det var utfordrende. 

Men etter to barn til, kom utfordringene frem i større grad.  Jeg vokste opp,  og modnet med ansvaret, men han klarte ikke følge med.  Han fikk en psykiatrisk diagnose,  han ikke ville vedkjenne seg. Men det var tydelig han hadde utfordringer.  Vi var gift I 10 år før jeg kapitulerte, og ba om skilsmisse.  

I løpet av de 10 årene, ble jeg utsatt for psykisk, økonomisk og seksuell vold. Det var ikke før jeg klarte å bryte ut som 30 åring. Jeg skjønte den belastning jeg stod i.

Nå er jeg gift på nytt med en helt annen personlighet. Også eldre enn meg. Men dette forholdet er helt anderledes. Det var først etter jeg kom inn i et nytt forhold  jeg skjønte hvor mye jeg hadde lidd under første. 

Nå er jeg sammen med en som ser på meg som likeverdig. Som elsker meg for den jeg er,  og ikke for det som blir gjort før ham. Vi er begge voksne, og har samme verdier.  Jeg kan ikke tenke meg et liv uten ham.

Så mitt livsmot er å ikke slette ut seg selv for noen andre. Bruk god tid før du sier ja til ekteskap.  Og med alder kommer modenhet.  Ikke godta noe ufullkomment, når man kan oppleve ekte kjærlighet etterhvert  😊

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han ble gradvis mer å mer kontrollerende. I starten syntes jeg det var fint, han var jo bare glad i meg sant ? Jeg var ung å dum, skulle ønske noen hadde banket vett i hodet mitt tidlig. Det tok mange år å mye slit å komme seg vekk. Et helt liv (25 år). Glad i barna mine men skulle virkelig ønske de hadde en annen far. To av tre har ikke kontakt med far nå (de er voksne)

Tidligere følte jeg hat, nå bare likegyldighet. Jeg er så over han som man kan bli, det er null kontakt. 

Anonymkode: b9e7e...563

På hvilken måte var han kontrollerende? Vet dette sikkert heller hører hjemme i tråden om voldelige forhold . Men jeg lever selv i et kontrollerende forhold og lurer på hvordan dette utarter/utartet seg hos andre. Til sammenligning.

Anonymkode: d8946...95c

[Trolltunge]

Det jeg har følt på veldig i mine forhold er at menn er veldig på med å vise seg selv som snill og god partner i starten, men når jeg har kjøpt denne markedsføringen av hvordan de er bra på alle måter, og er investert i forholdet, så har de bare senket standarden på hvordan de var på felt etter felt. Kommunikasjonen, omtanke, å gjøre sin del av ting, seksuelt, reglene de setter for meg, med mer. Den personen de solgte inn til meg angående hvordan de var som partner var ikke det jeg endte opp med. Alt jeg hadde "kjøpt" ble bare gradvis trukket tilbake da de hadde fått meg på kroken. Som "Nå er hun min, så nå kan jeg slutte med å være ok partner."

Så har jeg endt med å avslutte forholdene, siden det jeg bet på av markedsføring ikke stemte med produktet jeg da endte opp med. På ingen måte. 

Forstår selvfølgelig at folk viser seg fra sin beste side i starten, men å lyve seg inn som helt annen person enn det man er blir feil. 

[Engel]

Tja, tok jeg feil? Jeg tenker heller at jeg valgte å overse noen ting, og tilpasset meg han litt for mye i starten. Og etter hvert ble det litt for vanskelig å leve sånn (mistet meg selv litt). Og når jeg begynte å stå mer opp for meg selv og sette grenser så tålte han det dårlig. I tillegg er det umulig å kjenne alt ved en personen. Vi trodde feks vi hadde like verdier når det gjaldt barn og familie. Men etter hvert som ungene ble eldre ble det tydelig at vi hadde veldig ulikt syn på hvordan man er en familie. og det er vanskelig å faktisk vite før man står i det livet. Hvor mye tid man bruker sammen, hvordan man svarer ungene, hvor mye man følger opp osv. Vi var sammen i 18 år,fra vi begge var studenter. Man utvikler seg og endrer seg ofte mye som menneske på den tiden. Vi vokste fra hverandre rett og slett.

[SPOCA]

Nei. Jeg brukte giftemålet til å komme meg ut av forholdet.

[Perfume]

Er skilt fra faren til mine barn.. 

Kjente han veldig godt! God og trygg, stødig mann. Fortsatt det samme. Tok ikke veldig feil av han, nei. Det var bare ikke riktig. 

[Btw]

9 hours ago, Trolltunge said:

Det jeg har følt på veldig i mine forhold er at menn er veldig på med å vise seg selv som snill og god partner i starten, men når jeg har kjøpt denne markedsføringen av hvordan de er bra på alle måter, og er investert i forholdet, så har de bare senket standarden på hvordan de var på felt etter felt. Kommunikasjonen, omtanke, å gjøre sin del av ting, seksuelt, reglene de setter for meg, med mer. Den personen de solgte inn til meg angående hvordan de var som partner var ikke det jeg endte opp med. Alt jeg hadde "kjøpt" ble bare gradvis trukket tilbake da de hadde fått meg på kroken. Som "Nå er hun min, så nå kan jeg slutte med å være ok partner."

Så har jeg endt med å avslutte forholdene, siden det jeg bet på av markedsføring ikke stemte med produktet jeg da endte opp med. På ingen måte. 

Forstår selvfølgelig at folk viser seg fra sin beste side i starten, men å lyve seg inn som helt annen person enn det man er blir feil. 

 

Enig. Denne slags type mennesker har ikke evnen til å elske og verdsette andre og har denne "bruk og kast" mentalitet. "Jeg skal gjøre/være ABC for å få 123 ut av vedkommende" Når de har fått det de ville fra deg så vil de jo ikke ha deg lenger. Ergo slutter de å være ABC slik at de kan bli dumpet og dermed kommet seg ut av det hele som offeret når de egentlig er rovdyret.  Deretter starter sirkelen igjen med noen andre stakkars sjeler. 

[Trolltunge]

Btw skrev (4 timer siden):

 

Enig. Denne slags type mennesker har ikke evnen til å elske og verdsette andre og har denne "bruk og kast" mentalitet. "Jeg skal gjøre/være ABC for å få 123 ut av vedkommende" Når de har fått det de ville fra deg så vil de jo ikke ha deg lenger. Ergo slutter de å være ABC slik at de kan bli dumpet og dermed kommet seg ut av det hele som offeret når de egentlig er rovdyret.  Deretter starter sirkelen igjen med noen andre stakkars sjeler. 

Hadde forstått det dersom de synes det var greit å bli dumpet. Det har det ikke vært for mennene jeg refererer til. 

Jeg har faktisk til gode å "bli brukt for sex", som en del kvinner skriver om. Mennene har ønsket seriøst forhold, men likevel var dette et problem. Så endte jeg opp som den store stygge ulven som dumpet ja, men det ble ikke tatt så greit. Jeg var alltid ærlig om hvorfor jeg dumpet, selv om ubehagelig, men kan ikke si at menn jeg dumpet fordi det de solgte seg inn som ble plukket bort virket å forstå at da var de heller ikke slik jeg ønsket å leve med. Da forsvarte de seg med å ha vært flinke med slik eller sånn, og refererte til situasjoner FØR de bare sluttet med å være ok på ulike måter. Gikk fra å være omtenksom til å bare kreve omtanke langt utover hva de ga, eller gikk fra å være en god elsker til en egoistisk elsker, for eksempel. 

Et forhold er ikke slik at man setter inn et stort innskudd i starten og så kan leve på rentene. Virket som de trodde det. 

[Gjest No1*No1]

Jeg har vært i ekteskap eller lengere samboerskap to ganger. Første gang visste jeg egentlig alt var feil fra start, ble sammen av feil årsaker, andre gangen var jeg sapioseksuell og inser det var feil og barnslig, men syns ungene fikk bra genetisk materiale alle sammen, så sånn sett vellykket. 

Jeg er stortsett blitt klok av skade... hvis jeg har blitt klok...