Jeg sliter...

[AnonymBruker]

Jeg har så mye tanker som jeg ikke klarer å få bukt på. Jeg føler meg bare som boss. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er her. Jeg ser ikke vitsen med at jeg skal leve her lenger. Jeg leser i avisen om mennesker som blir drept, tar livet sitt, havner i alvorlige ulykker osv. Da tenker jeg nesten alltid: Hvorfor kunne ikke det bare vært meg? 

Jeg har jo lyst å slippe. Jeg har ekstremt lite glede av livet. Joda, noen dager er jo veldig bra, men de er så sjelden. Og de sitter ikke i lenge, mens de vonde dagene føles uendelig. Jeg har hatt lyst å slippe i mange år, men jeg tør rett og slett ikke så lenge det innebærer smerte. Dersom det hadde vært en pille jeg kunne tatt, så hadde jeg tatt den for lenge siden. 

Jeg føler hele livet bare handler om å holde ut, og gjøre ting som man egentlig ikke vil. Jeg går på jobb hver dag. Jeg teller timer til jeg kan gå hjem. Jeg gleder meg til å gå, men for hva? Hva skal jeg gjøre hjemme? Jo, jeg må lufte hunden. Jeg må handle. Jeg må lage middag og rydde. Etterpå er det tv resten av kvelden også er det en ny dag. Jeg gleder meg ikke til noe, og alle dagene er stort sett lik. Når det er fint vær så har jeg bare lyst å drikke alkohol. Jeg vet jo at jeg egentlig liker å være aktiv og jeg liker å gjøre ting, men jeg liker også den «sløve» følelsen jeg får av å drikke alkohol. Jeg trenger ikke føle så mye, jeg finner en ro. 

Jeg nærmer meg 40. Jeg holder på å utdanne meg. Jeg har en sønn på snart 20. Jeg gleder meg egentlig bare til han flytter ut og finner sin egen vei i livet, for da trenger jeg egentlig ikke å fungere så mye mer. Jeg gleder meg til å være ferdig utdannet, men jeg gruer meg samtidig for da må jeg sikkert over i en jobb som er mye mer sosial. Det vet jeg ikke om jeg fikser. Egentlig har jeg lyst å bare bli ufør eller sykemeldt og flytte inn i en hytte lang vekk fra folk. Jeg vil bare være i fred. 

Hvilket liv er det da? Men samtidig tenker jo jeg, hvilket liv er det jeg lever? 

Jeg har ikke lyst. Jeg har ikke glede. Jeg gruer meg til hver dag. Jeg holder ut. Jeg kjemper hele tiden. Jeg føler på alt mulig. Jeg har ingen rundt meg som jeg kan lene meg på. Mamma er helt på bærtur og tenker kun på seg selv. Pappa og de har jeg kommet i en kjempekrangel med hvor vi ikke har noe form for kontakt lenger. Min sønn begynner å bli mer og mer selvstendig. Min samboer/kjæreste ender jeg alltid opp å krangle med og han sier stort sett ting som gjør at jeg har enda mer lyst å bare gi opp. Jeg har prøvd å forklare hvor sår/følsom jeg er, men han fortsetter å si ting som knekker meg. Jeg har ikke mer familie som jeg kan lene meg på. Jeg har min bror. Men han lever et helt annet liv og har rett og slett ikke kapasitet til å håndtere meg, og jeg har ikke lyst å legge alt dette over på noen andre. 

Jeg vil bare slippe. 

Jeg har ikke lyst å gå på jobb hver dag i 30 år til og hate livet mitt. Jeg ser ikke hva eller hvordan jeg kan snu ting for å få det bedre heller. Jeg tror helt ærlig at jeg har vært en tapt sak helt fra jeg ble født, og det handler mest om når jeg innser det selv. 

Jeg skulle bare ønske at det å ta livet av seg var mye enklere. 

Anonymkode: 9961e...54a

[AnonymBruker]

Har du søkt hjelp for de tunge tankene dine? Om ikke så anbefaller jeg deg å ta kontakt med fastlegen din i morgen.
Det finner hjelp å få, og ofte blir livet bedre etter man har søkt hjelp. 

Anonymkode: fc0fe...010

[AnonymBruker]

Jeg er litt i samme situasjon, men den eneste jeg har i livet er en fem år gammel sønn. Jeg er mye bitter for at jeg ikke har noe annet valg enn å leve på grunn av sønnen min.

Har du snakket med noen om hvordan du har det, fastlegen for eksempel?

Anonymkode: c6a1e...090

[Mt3]

Du må snu tankene dine, om en fokuserer på det negative så vil det negative overta helt, så da er det ikke rart at du finner så lite positivt. Mest sannsynlig så trenger du profesjonell hjelp, så ta kontakt med fastlegen, mulig finnes det grupper i din kommune du kan delta i eller få en til en samtaler.

Så må du etterhvert begynne å endre livet ditt om til et liv du kan trives med. Om mannen hele tiden trykker deg ned så bør dere kanskje flytte hver for dere, du ønsker jo ikke at sønnen din skal tro det er slik et samliv skal være. Om din nye jobb må være sosial så utdanner du deg muligens til feil yrke, er det mulig å endre kursen litt så du finner en mer selvstendig jobb. Men jeg håper så absolutt for din sønn sin del at du klarer å snu tankene over til å bli mer positiv til livet og mulighetene du kan finne om du ønsker, det finnes mange som strever fælt etter å ha blitt forlatt av sine kjære som ikke så vitsen med å leve lengre.

 

[Chantielle]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

Mental Helse: 116 123 

Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen,

Chantielle mod.