Dette irriterer meg sånn! Er det bare mine foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg er gravid og skal snart føde for andre gang. Faren min (som jeg ikke har så mye kontakt med) har spurt to ganger når termin er, og når jeg har svart på spørsmålet svarer han sånn: "Huff, nå blir jeg nervøs og bekymret altså!" Javel?! Er det han som skal føde kanskje? Det er jeg som skal gjennom noe ekstremt vondt, jeg trenger ikke belastningen av at han er bekymret også. Jeg synes han bør holde for seg selv at han er nervøs, og heller si at det blir spennende og at det kommer til å gå bra. Altså, være litt positiv for min skyld fremfor å skyve hans byrde over på mine skuldre.

En annen gang ringte jeg moren min for å fortelle at jeg skulle på en sjekk på sykehuset. Hadde nedsatt følelse og bevegelighet i armen, og legen skjønte ingenting. Ble derfor sendt videre for nevrologisk sjekk. Da jeg fortalte dette, var det første moren min sa som følger: "Ånei! Det er jo sikkert MS!!" Atte hæ?! Jeg skjønner at hun ble redd av beskjeden, men MÅTTE hun legge den byrden over på meg? Jeg var redd fra før og trengte ikke det i tillegg, liksom. Hadde det vært mitt barn hadde jeg prioritert å trøste og prøve å være rasjonell, og holdt bekymringene mine for meg selv, men neida...

Jeg er klar over at dette bare er filleting altså, men jeg lurer på om det bare er jeg som irriterer meg over sånt? Synes det er så tonedøvt, for  når man er i en sårbar situasjon trenger man ikke å få andres (spesielt foreldres!) bekymringer lempet over på seg i tillegg. Hva synes dere?

Anonymkode: d2a79...1d0

[AnonymBruker]

Har en svigermor som er slikt. Er så bekymret for oss. Alltid noe. Alt fra økonomien til helsa. Akk, hvordan skal vi kunne klare å ta oss av 2 barn etter hun fant ut jeg har bekhterevs. 

Anonymkode: b29b9...ab3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har en svigermor som er slikt. Er så bekymret for oss. Alltid noe. Alt fra økonomien til helsa. Akk, hvordan skal vi kunne klare å ta oss av 2 barn etter hun fant ut jeg har bekhterevs. 

Anonymkode: b29b9...ab3

Ja, man har liksom nok med seg selv og så skal man attpåtil måtte berolige de man har rundt seg, når man egentlig selv trenger støtte...

Anonymkode: d2a79...1d0

[Forvirret23]

Det er jo en måte å uttrykke at de er glade i deg, og bryr seg om deg. Er veldig naturlig å være bekymret for egne barn, trøst er ikke sikkert de har lært hvordan gjøres, du kan jo spørre deg selv om hvordan de trøstet når du var barn. Tenker isteden for å bli irritert så får du prøve heller å tenke det er demmes måte å vise at de er glade i meg. 

[AnonymBruker]

Forvirret23 skrev (Akkurat nå):

Det er jo en måte å uttrykke at de er glade i deg, og bryr seg om deg. Er veldig naturlig å være bekymret for egne barn, trøst er ikke sikkert de har lært hvordan gjøres, du kan jo spørre deg selv om hvordan de trøstet når du var barn. Tenker isteden for å bli irritert så får du prøve heller å tenke det er demmes måte å vise at de er glade i meg. 

Nei, det synes jeg er urettferdig og legger enda mer ansvar for mine foreldres følelser over på meg. 

Anonymkode: d2a79...1d0

[AnonymBruker]

Enig med deg at det er upassende. Som 40-50 åring bør man være vis nok til å kunne holde noen tanker for seg selv.

I min familie blir det tatt et steg lenger; jeg ble anklaget for å ha en personlighetsforstyrrelse fordi jeg ikke hadde overskudd til å bli med ut på byen

Det er med andre ord ikke uvanlig at familie ikke klarer å holde tanker for seg selv.

Anonymkode: 64937...4fd

[AnonymBruker]

Mitt tilfelle er noe annet, men jeg er utrolig lei av å få høre hvordan min sykdom påvirker andre. Feks når jeg har kraftige migreneanfall skrur jeg tlf av, fordi jeg klarer ingen skarpe lyder eller takler å prate med elektro-sjokkfølelse i hodet🫢Men ender med at jeg må be om unnskyldning for å være utilgjengelig. Denne uken er “straffen” at et søsken nekter å kommunisere via sms om en felles gave🌝. “Du tok ikke tlf!” 

Anonymkode: dcc2a...f5b

[AnonymBruker]

Poenget mitt over er at folk generelt er mest opptatt av hvordan andres situasjon kan påvirke egen situasjon.

Anonymkode: dcc2a...f5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Poenget mitt over er at folk generelt er mest opptatt av hvordan andres situasjon kan påvirke egen situasjon.

Anonymkode: dcc2a...f5b

Det har du nok rett i. Synes bare man bør ha kommet lenger når man er godt voksen... 

Anonymkode: d2a79...1d0

[AnonymBruker]

For meg som voksen så er det veldig unaturlig å fortelle mora mi at jeg skal sjekke opp noe medisinsk. Sier jeg noe så er det ikke før jeg vet fakta, og heller ikke nødvendigvis da. Her inviterer du til at de skal dele bekymringene sine om deg, med deg. 

At faren din er klar over at det er risiko forbundet med fødsel og er opptatt av at det skal gå bra med deg, synes jeg er vanskelig å forstå skal være en byrde for deg. 

Anonymkode: 25f3f...9d8

[AnonymBruker]

Uting. Du skal føde for første gang, da skal de være trygge og hensynsfulle. Ikke påføre deg ekstra bekymringer. Det er foreldres ansvar å være sterke for sine barn så lenge man kan.

De høres nevrotiske ut. Min mor er også sånn. Det har lært meg å holde alle bekymringer for meg selv. Blir så slitsomt å være bekymret for egne ting samtidig som jeg skal måtte ta hensyn til hennes nevrotisisme.

Det positive er at jeg har lært meg å bli ganske selvstendig og hente mental styrke på egenhånd. 

Så jeg forstår godt at du er irritert. Jeg kan også bli veldig irritert på mine foreldre. Men da minner jeg meg selv på hvor heldig jeg er som faktisk har foreldre som bryr seg om meg. Selv om de ikke er perfekte. Min samboer har f.eks ikke foreldre, og skulle sikkert ønske han hadde noen å irritere seg over. 

Anonymkode: f12e7...785

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

For meg som voksen så er det veldig unaturlig å fortelle mora mi at jeg skal sjekke opp noe medisinsk. Sier jeg noe så er det ikke før jeg vet fakta, og heller ikke nødvendigvis da. Her inviterer du til at de skal dele bekymringene sine om deg, med deg. 

At faren din er klar over at det er risiko forbundet med fødsel og er opptatt av at det skal gå bra med deg, synes jeg er vanskelig å forstå skal være en byrde for deg. 

Anonymkode: 25f3f...9d8

Jeg var student og 20 år gammel, skulle egentlig hjem samme dag så jeg måtte jo nesten si at jeg ble lagt inn. Eller?

Det er en byrde for meg når faren min uttrykker bekymring på en sånn måte at han forventer jeg skal berolige ham, når det er jeg som skal gjennom noe vondt. Det er hele poenget her.

Anonymkode: d2a79...1d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Uting. Du skal føde for første gang, da skal de være trygge og hensynsfulle. Ikke påføre deg ekstra bekymringer. Det er foreldres ansvar å være sterke for sine barn så lenge man kan.

De høres nevrotiske ut. Min mor er også sånn. Det har lært meg å holde alle bekymringer for meg selv. Blir så slitsomt å være bekymret for egne ting samtidig som jeg skal måtte ta hensyn til hennes nevrotisisme.

Det positive er at jeg har lært meg å bli ganske selvstendig og hente mental styrke på egenhånd. 

Så jeg forstår godt at du er irritert. Jeg kan også bli veldig irritert på mine foreldre. Men da minner jeg meg selv på hvor heldig jeg er som faktisk har foreldre som bryr seg om meg. Selv om de ikke er perfekte. Min samboer har f.eks ikke foreldre, og skulle sikkert ønske han hadde noen å irritere seg over. 

Anonymkode: f12e7...785

Ja, det handler jo om perspektiv, og sånn sett er jeg heldig  

Anonymkode: d2a79...1d0

[Forvirret23]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, det synes jeg er urettferdig og legger enda mer ansvar for mine foreldres følelser over på meg. 

Anonymkode: d2a79...1d0

Legge følelser over på deg? De har sine egne følelser og utrykker det på sin måte til deg. Du har dine og utrykker de på din måte. Vi må nesten ha toleranse for hverandre. Liker du ikke på måten de uttrykker seg på så må du nesten la være å fortelle de det. Jeg forstår ikke hvorfor dette skal gjøre deg mer nervøs, for du er jo voksen å vet farer selv. 

[AnonymBruker]

Forvirret23 skrev (1 time siden):

Legge følelser over på deg? De har sine egne følelser og utrykker det på sin måte til deg. Du har dine og utrykker de på din måte. Vi må nesten ha toleranse for hverandre. Liker du ikke på måten de uttrykker seg på så må du nesten la være å fortelle de det. Jeg forstår ikke hvorfor dette skal gjøre deg mer nervøs, for du er jo voksen å vet farer selv. 

Ja, og de følelsene bør de holde for seg selv når de bare står på sidelinjen. Det er ikke min oppgave å trøste andre voksne folk pga. en utfordring JEG har, om noe er det heller omvendt. Men jeg lærte tidlig å ikke ta opp bekymringer med foreldrene mine fordi de alltid var så nevrotiske. Jeg måtte ta samme rollen som barn også, det er ikke sånn at de begynte med dette etter jeg ble voksen.

Anonymkode: d2a79...1d0

[Phoenix Heart]

Min mor bekymrer seg mye uten grunn, og tenker alltid det verste. Det er slitsomt. Derfor forteller jeg minst mulig.

[AnonymBruker]

Tja. Synes det høres hyggeligere ut enn det jeg får fra mine, som er "ja ja, det går nok sikkert bra" og lignende uansett. 

Jeg skal snart igjennom en fødsel som er risikofødsel på to forskjellige måter, og det er ingen støtte å få, for "det går nok helst bra".

Anonymkode: e74b0...ebf

[AnonymBruker]

Min mor bekymrer seg om absolutt alt. Noe jeg allerede skjønte som tenåring, og har siden den gang fortalt henne minimalt. Har f.eks ikke fortalt at jeg var inne og tok en liten operasjon for ca ett år siden. Forteller henne heller ikke hvordan det står til med økonomien (jeg har god råd i dag, men hatt perioder med litt trang økonomi).

Jeg har også to søsken. På forskjellige stadier i livet, så har hun vært veldig bekymret for dem og nå veldig bekymrer for to av sine barnebarn.

Dette er en av grunnene jeg fortelle henne lite om meg og mitt for å Skåne henne for mer bekymringer

Anonymkode: c14f3...5de

[AnonymBruker]

1. Ta det opp med dem, hvordan du føler det.

2. Slutt å fortelle ting før det er avklart, f.eks når du skal sjekke ting eller det er noe du er bekymret for.

3. Begynn å gi svar som gjør at de automatisk stanser. Når man slenger ut sånn som de gjør er det fordi de ønsker beroligelse tilbake. Hvis du derimot begynner å svare med "Ja, MS høres naturlig ut, jeg har også opplevd x x x x symptomer" eller "ja, det er faktisk ganske mange som dør i fødsel, så forstår at du tenker på det," så vil de slutte automatisk. 

Anonymkode: 5315d...c17

[AnonymBruker]

Mine foreldre er sånn. Og grunnen til at jeg kan irritere meg over det er jo ikke dette i seg selv, som du beskriver som filleting, det er jo at det er et symptom på at de er fullstendig emosjonelt umodne og ikke ser andre i situasjonen de er i. Og det samme gjelder jo svært mange. Er det ikke at de skyver egen bekymring over på deg, er det at de bagatelliserer, og ikke lar deg få ha følelsene. 

Jeg har svært lite kontakt med mine foreldre og har jobbet mye med grensesetting fordi jeg også tidligere ble veldig satt ut av slikt som dette. Deres bekymring tok alltid forrang. Nå deler jeg ikke lenger noe om helsa mi til dem. 

Hvis jeg hadde gjort det, hadde jeg håpt at jeg kunne greidd å DRITE i om de var bekymret. For deres følelser er ikke mitt ansvar, og det at jeg har oppført meg som at det er mitt ansvar er bare enda en av symptomene på å vokse opp med emosjonelt umodne foreldre. En blir selv emosjonelt umoden om en ikke tar ansvar for å endre det. Og å la være å ta ansvar for andres følelser er en av tingene en kan jobbe med. Så både hadde jeg tenkt og oppriktig anerkjent at "min fars bekymring er ikke mitt problem", og så hadde jeg beskyttet meg og satt grenser for meg med å ikke dele slik informasjon med dem. 

Anonymkode: f58cb...874