Føler meg ikke tiltrekkende / eller som et kjærestemateriale

[Pingleton]

Jeg sliter veldig med at jeg rett og slett har sluttet å tro at jeg kan være tiltrekkende for noen eller at jeg kan være en man ser på som et potensielt "kjærestemateriale". Jeg føler ikke at noen kan bli forelsket i meg. Dette gjør at jeg ikke tilnærmer meg noen, ikke flørter, ikke responderer på eller tar inn en eventuell flørt fra en annen.

Jeg var i et forhold frem til 2020 som varte i seks år, men etter det har jeg så og si ikke holdt på med eller ligget med noen.  Før jeg ble sammen med ham var jeg helt annerledes, jeg flørtet og holdt på med folk og fikk relativt ofte høre at folk syntes jeg var attraktiv eller at folk var interessert i meg. Men jeg føler at jeg har ... mistet den gnisten, og rett og slett bare fjernet meg helt fra dette med forhold og flørting og alt. Det forrige forholdet endte "godt", det skjedde ikke noe traumatisk eller lignende - så tror ikke det er det. Tror bare det er så lenge siden nå at jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre det, og har mistet selvtilliten på at jeg er noen man kan være interessert i. Jeg føler at jeg har fjernet meg helt fra datingmarkedet og lever som om forhold/flørting/lignende ikke er en del av livet, jeg er mer som om jeg er en nonne eller en enke enn en singel person. 

Dette ble rotete, men er det noen som kan kjenne seg igjen - og som vet hvordan jeg skal få tilbake denne gnisten ? Hvordan skal jeg få tilbake selvtilliten på datingmarkedet/ i møte med gutter jeg kan være interessert i?

 

[Veivalg]

Hvordan er humøret ditt ellers? Hvis du er nedstemt ofte kan det være greit å være litt varsom.

Det gjelder å finne tilbake til gnisten og flørten i deg, men før det er det greit å finne ut av hvorfor gnisten har forsvunnet. 

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen og føler med deg. Var en helt annen person før mitt forhold også. Vet ikke hvorfor det er sånn, men det med nonne har jeg også tenkt. Glemmer at jeg har en kropp som kan ha sex, er så utilpass med utsendet mitt. Veldig rart, for jeg som deg ble behandlet bra. Føles ut som et annet liv siden, hun jeg var før. Savner å ha det sånn som det var. Har blitt så klar over alle feil og føler det hele tiden dukker opp noe nytt å skjemmes over. Kanskje er sammenligning og media en del av det, men vet ikke om det er det til deg. 

Også alt det stygge som skrives om utsendet, bare å lære hvor hensynsløs verden kan være. 

Håper du får tilbake gnisten din. Min plan er bare å prøve å være mer sosial hvor det er menn å kanskje flørte med. Men håper egentlig at de skal komme til meg først, for føler jeg trenger noe bevis på at jeg ikke ser så fryktelig ut som jeg føler meg. Å kan gå tilbake til å være normal iog delaktig igjen. 

Anonymkode: 03ce8...907

[Veivalg]

Dere må huske at menn, som kvinner, har ulik smak.

Jeg syns kvinnekroppen er fantastisk uansett. Jeg har også tenkt på hva jeg tiltrekkes av, og har kommet fram til at for meg så er faktisk personlighet veldig viktig.

[AnonymBruker]

Pingleton skrev (6 timer siden):

Jeg sliter veldig med at jeg rett og slett har sluttet å tro at jeg kan være tiltrekkende for noen eller at jeg kan være en man ser på som et potensielt "kjærestemateriale". Jeg føler ikke at noen kan bli forelsket i meg. Dette gjør at jeg ikke tilnærmer meg noen, ikke flørter, ikke responderer på eller tar inn en eventuell flørt fra en annen.

Jeg var i et forhold frem til 2020 som varte i seks år, men etter det har jeg så og si ikke holdt på med eller ligget med noen.  Før jeg ble sammen med ham var jeg helt annerledes, jeg flørtet og holdt på med folk og fikk relativt ofte høre at folk syntes jeg var attraktiv eller at folk var interessert i meg. Men jeg føler at jeg har ... mistet den gnisten, og rett og slett bare fjernet meg helt fra dette med forhold og flørting og alt. Det forrige forholdet endte "godt", det skjedde ikke noe traumatisk eller lignende - så tror ikke det er det. Tror bare det er så lenge siden nå at jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre det, og har mistet selvtilliten på at jeg er noen man kan være interessert i. Jeg føler at jeg har fjernet meg helt fra datingmarkedet og lever som om forhold/flørting/lignende ikke er en del av livet, jeg er mer som om jeg er en nonne eller en enke enn en singel person. 

Dette ble rotete, men er det noen som kan kjenne seg igjen - og som vet hvordan jeg skal få tilbake denne gnisten ? Hvordan skal jeg få tilbake selvtilliten på datingmarkedet/ i møte med gutter jeg kan være interessert i?

 

Tror mange kjenner seg igjen i denne. Særlig om det går en god stund. Jo lengre tid det går jo mer usikker blir man. Det viktigste du kan gjøre er å jobbe med selvbildet. Føler du ikke at du klarer det så kan et triks være ‘fake it till you make it;) Bare lat som at du klarer det, så klarer du det med stor sannsynlighet.

Jeg tror ikke det finnes den ene rette for enhver person. Jeg er over vekst om atd et finnes flere rette for en person. Så om du har opplevd et fint forhold med en person kan du garantert klare det samme fine med en annen. Noen ganger blir det bedre, andre ganger noe degradert. Men den som intet våger intet vinner. Bare jobb med deg se.v. Ikke gi opp, så skal du se det løsner etterhvert.

Anonymkode: a9c0e...a4c

[AnonymBruker]

Jeg kan også kjenne på nedstemthet og kan også tenke at å treffe noen er som å leite etter nål i høystakken. Jeg trives allikevel som singel, så jeg leiter heller ikke. Gidder heller ikke så..😅

Men jeg er 51 og tenker det kan være overgangsalderen som bidrar til det, så jeg skal til legen og sjekke ut.

Anonymkode: ae395...5a1

[Veivalg]

Det er flere som finner kjærligheten i 50-årene. Men ja, det er ikke lett på noen som helst måte.
Har også sett pensjonert enke og enkemann i samme nabolag oppføre seg som et par. Jeg vet ikke om de er kjærester, det bryr meg ikke, men syns det er flott at de har funnet sammen og har noen å dele hverdagen med.

 

[AnonymBruker]

Vet ikke on dette kan hjelpe, men jeg gikk ut av et langt forhold og kjente meg litt tilsvarende som dere, men da som en munk - uten den indre roen. 
Følte jeg stod utenfor datingmarkedet, og over alt ble jeg bombardert med hvor lite attraktiv jeg var. Ikke på grunn av utseende, men fordi jeg var pappa. Og med en knukket selvtillit og selvfølelse hjalp ikke dette på toppen.

Jeg måtte rett og slett bare bestemme meg for at det skulle være en del av livet mitt, jeg ønsket det og ingen andre skulle fortelle meg at jeg ikke hører hjemme på datingmarkedet. Dro på alle dater jeg kunne, lærte å bli trygg på meg selv og gradvis åpne meg mer og mer. 

Den første lærdomen kom raskt: Her går jeg ut for å finne noen som kan like meg, men ofte så liker jo jeg heller ikke dem på den riktige måten.

Det andre og viktigste jeg lærte var at mennesker er mennesker, de er slemme, de er gode, og som oftes er dette et uttrykk for hvor trygge de selv er på seg selv, og gjenspeiler den følelsen de har for seg selv.

Jeg måtte med andre ord basere min selvfølelse på noe annet enn bekreftelser fra andre mennesker. Jeg måtte lære å like meg selv. Resultatet var at jeg fikk satt klare grenser for meg selv og andre, det ble mye klarere hva jeg ønsket meg og søkte på datingmarkedet, og jeg kunne stå stødig i dette. Jeg har nok blitt mer nådeløs, men desto mye mer respektfull overfor andre mennesker. Og det kjennes veldig bra. 
For meg tok denne utviklingen mange år. 

 

 

Anonymkode: 029fb...f18

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker said:

Vet ikke on dette kan hjelpe, men jeg gikk ut av et langt forhold og kjente meg litt tilsvarende som dere, men da som en munk - uten den indre roen. 
Følte jeg stod utenfor datingmarkedet, og over alt ble jeg bombardert med hvor lite attraktiv jeg var. Ikke på grunn av utseende, men fordi jeg var pappa. Og med en knukket selvtillit og selvfølelse hjalp ikke dette på toppen.

Jeg måtte rett og slett bare bestemme meg for at det skulle være en del av livet mitt, jeg ønsket det og ingen andre skulle fortelle meg at jeg ikke hører hjemme på datingmarkedet. Dro på alle dater jeg kunne, lærte å bli trygg på meg selv og gradvis åpne meg mer og mer. 

Den første lærdomen kom raskt: Her går jeg ut for å finne noen som kan like meg, men ofte så liker jo jeg heller ikke dem på den riktige måten.

Det andre og viktigste jeg lærte var at mennesker er mennesker, de er slemme, de er gode, og som oftes er dette et uttrykk for hvor trygge de selv er på seg selv, og gjenspeiler den følelsen de har for seg selv.

Jeg måtte med andre ord basere min selvfølelse på noe annet enn bekreftelser fra andre mennesker. Jeg måtte lære å like meg selv. Resultatet var at jeg fikk satt klare grenser for meg selv og andre, det ble mye klarere hva jeg ønsket meg og søkte på datingmarkedet, og jeg kunne stå stødig i dette. Jeg har nok blitt mer nådeløs, men desto mye mer respektfull overfor andre mennesker. Og det kjennes veldig bra. 
For meg tok denne utviklingen mange år. 

 

 

Anonymkode: 029fb...f18

Kjenner meg igjen i denne. Møtte kjærligheten da jeg var 19 og gikk fra fest og moro til mann og barn ung. Hadde samlivsbrudd da jeg var 29 og begynte sakte å snakke litt med menn da jeg var 30. Det var som om tiden hadde stått stille og følte meg plutselig ung igjen, men samtidig var jeg helt utenfor. Mange ba meg ut og viste interesse men straks de fikk vite at jeg hadde et barn ble de stive i maska og sa at dette aldri kan bli mer enn sex. Så selvtilliten fikk seg en knekk fordi jeg var mamma og ikke pga utseende her også. Følte meg helt verdiløs egentlig og sluttet helt å date og ha sex, følte meg som en utenforstående.

Har hatt en oppblomstring etter dette, har utfordret meg selv på ulike områder som å trene hard styrke, ta arbeidsoppgaver på jobb som jeg ikke egentlig turte og reist alene som var dritskummelt i starten. Nå føler jeg på en større selvtillit og tiltrekker meg mer menn enn jeg noen gang har gjort. Men jeg er nøye med grenser og treffer kun menn som jeg merker er seriøse med meg. 

Anonymkode: 5a364...88c

[AnonymBruker]

Underbevisstheten din prioriterer nok andre ting. Jeg var avkoblet i nesten 10 år og det mest uatrakktive jeg vet om er folk som leter etter kjæreste. Når man når 30 så vil man ha naturlig match med noen som er komfortable med å være single.

Anonymkode: 5804d...77d

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Underbevisstheten din prioriterer nok andre ting. Jeg var avkoblet i nesten 10 år og det mest uatrakktive jeg vet om er folk som leter etter kjæreste. Når man når 30 så vil man ha naturlig match med noen som er komfortable med å være single.

Anonymkode: 5804d...77d

Å ønske seg kjæreste betyr ikke at man ikke er komfortabel som singel. Hvis du ikke forstår det så tror jeg du har litt å vokse på emosjonelt.

Anonymkode: 88b48...3eb

[AnonymBruker]

Jeg er faktisk skikkelig fan av folk som er komfortable single, men som likevel tør å innrømme at de ønsker seg kjæreste. Det er folk som har det fint, men vet hva de vil og tør å være sårbare nok til å innrømme det.

Anonymkode: 88b48...3eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Å ønske seg kjæreste betyr ikke at man ikke er komfortabel som singel. Hvis du ikke forstår det så tror jeg du har litt å vokse på emosjonelt.

Anonymkode: 88b48...3eb

Om man ønsker seg kjæreste uten å ha en spesifikk i kikkerten så er man ikke stabil i hodet.

Anonymkode: 5804d...77d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Om man ønsker seg kjæreste uten å ha en spesifikk i kikkerten så er man ikke stabil i hodet.

Anonymkode: 5804d...77d

Det er jo helt normalt å ønske noen å dele noe med uten å ha en spesifikk person du vil det skal være? 

Ustabil av å ønske foreksempel nærhet, et helt normalt behov? 

Hva med andre dyr som leter etter make, ustabile til sinns? Ser du naturprogram og stor dømmer pingviner som leter etter noen? Han har ikke noen i kikkerten før han leter? 🙄 Oh lord.

Anonymkode: 03ce8...907

[Egutt]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Om man ønsker seg kjæreste uten å ha en spesifikk i kikkerten så er man ikke stabil i hodet.

Anonymkode: 5804d...77d

Jeg ønsker meg et hus, men har ikke funnet det jeg vil ha. Jeg ønsker meg en bil, men saumfarer markedet litt. 
Er vel relativt normalt å ønske seg noe eller noen som man ikke har helt klart for seg enda.

[lillevill]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vet ikke on dette kan hjelpe, men jeg gikk ut av et langt forhold og kjente meg litt tilsvarende som dere, men da som en munk - uten den indre roen. 
Følte jeg stod utenfor datingmarkedet, og over alt ble jeg bombardert med hvor lite attraktiv jeg var. Ikke på grunn av utseende, men fordi jeg var pappa. Og med en knukket selvtillit og selvfølelse hjalp ikke dette på toppen.

Jeg måtte rett og slett bare bestemme meg for at det skulle være en del av livet mitt, jeg ønsket det og ingen andre skulle fortelle meg at jeg ikke hører hjemme på datingmarkedet. Dro på alle dater jeg kunne, lærte å bli trygg på meg selv og gradvis åpne meg mer og mer. 

Den første lærdomen kom raskt: Her går jeg ut for å finne noen som kan like meg, men ofte så liker jo jeg heller ikke dem på den riktige måten.

Det andre og viktigste jeg lærte var at mennesker er mennesker, de er slemme, de er gode, og som oftes er dette et uttrykk for hvor trygge de selv er på seg selv, og gjenspeiler den følelsen de har for seg selv.

Jeg måtte med andre ord basere min selvfølelse på noe annet enn bekreftelser fra andre mennesker. Jeg måtte lære å like meg selv. Resultatet var at jeg fikk satt klare grenser for meg selv og andre, det ble mye klarere hva jeg ønsket meg og søkte på datingmarkedet, og jeg kunne stå stødig i dette. Jeg har nok blitt mer nådeløs, men desto mye mer respektfull overfor andre mennesker. Og det kjennes veldig bra. 
For meg tok denne utviklingen mange år. 

 

 

Anonymkode: 029fb...f18

Dette er interessant. Det er mye å lære om seg selv når man dater som voksen. Kanskje vi kan stagnere litt i forhold mtp selvutvikling og måter vi ser på oss selv og forholder oss til andre. Jeg har også lært massevis så langt. Når jeg var i et samboerforhold på over ti år, så var jo det komfortabelt, men det var (dessverre) ikke emosjonelt intimt og nært og fint. 

[Pingleton]

Tusen takk for alle svarene! Godt å se at flere kjenner seg igjen. 
Jeg kjenner meg veldig igjen i den beskrivelsen noen skriver her; avkoblet. Ikke en del av den verdenen. 
Jeg har nylig bikket 33, så tror vissheten om at jeg snart må møte noen for å få barn gjør meg stresset i forhold til å skulle møte noen, og gjør nok derfor at jeg bare har meldt meg helt av. Tror også at det å bli singel i starten av corona gjorde avkoblingen større - det var flere år i etterkant av bruddet at det ble vanskeligere å møte nye folk - og etter at korona var ferdig hadde det gått såpass mange år siden jeg var i et forhold at jeg ikke lenger husket hvordan man flørter, og på en måte har glemt hvor fint det er å være i forhold.