Folk rundt meg tar all min energi, klarer ikke ta vare på meg selv

[AnonymBruker]

Jeg er både fysisk og psykisk syk og er ufør. Jeg har et lite energi lager jeg planlegger godt. Men folk rundt meg krever mer enn jeg kan gi. Vurderer kutte ut alle, ikke for å isolere meg, men for å faktisk orke enkle ting som personlig hygiene og kanskje gå en tur. Jeg blir så sliten av at folk blir sure og fornærmet av at jeg avlyser. Jeg prøver forklare at det ikke handler om dem, men at energien min ikke strekker til. Om jeg samler mot til å svare på en melding, så tikker det inn en ny innen et minutt, jeg får aldri fred. Tlf ringer, folk er bekymra, men de hører jo heller ikke etter! Det er DE som sliter meg ut! 

Det har en tendens for å balle på seg for meg, Mail jeg må svare til nav, behandling, banken, +++ venner og familie. Jeg dukker hodet under jorden som en struts, til jeg en dag klarer samle mot til å ta alt på en dag. Men jeg sitter igjen med like mange ubesvarte henvendelser samme kveld. 

Noen vil kanskje si jeg er heldig som har folk som kontakter meg. Men for meg er det en byrde. Føler bare svik på svik. Suger energi ut av meg å aldri få det til. De er alltid misfornøyd. 

Jeg MÅ prioritere meg selv. Men samtidig er jeg konfliktsky. 

Noen andre som har det likt eller har opplevd det samme? Eller har noen råd?

Er så sliten i dag at jeg har ikke maktet stå opp for å spise frokost eller pusse tenner. Lettere å bare rømme inn i denne tlf

Anonymkode: dd257...457

[AnonymBruker]

Hei🙂Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Er ufør, men har mye krevende oppgaver ift dårlig helse/10 ulike tilstander som krever mye. Behandlinger/fysiotrening, tlf, mail, skjema, nav etc etc. Det tilsvarer ca 40% stilling. I og med at jeg har null restarbeidsevne sier det seg selv at jeg ikke går i pluss på energibiten. 

Sliter også med mennesker som tar seg nær av at jeg ikke er tilstede slik som før. I stedet for å utvise empati, blir de veldig selvsentrerte, og opptatt av hvordan de blir påvirket av min hverdag😬Hva skal jeg gjøre med det liksom…🧐

Det er ikke så mye annet å gjøre enn å skru av lyden på tlf, sette grenser-og gjerne oppsøke terapi. Selv trodde jeg lenge at jeg trengte terapi for å håndtere tung sykdom, men det viste seg at jeg trengte terapi for å håndtere relasjonene mine🙄

Anonymkode: 954d0...760

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er både fysisk og psykisk syk og er ufør. Jeg har et lite energi lager jeg planlegger godt. Men folk rundt meg krever mer enn jeg kan gi. Vurderer kutte ut alle, ikke for å isolere meg, men for å faktisk orke enkle ting som personlig hygiene og kanskje gå en tur. Jeg blir så sliten av at folk blir sure og fornærmet av at jeg avlyser. Jeg prøver forklare at det ikke handler om dem, men at energien min ikke strekker til. Om jeg samler mot til å svare på en melding, så tikker det inn en ny innen et minutt, jeg får aldri fred. Tlf ringer, folk er bekymra, men de hører jo heller ikke etter! Det er DE som sliter meg ut! 

Det har en tendens for å balle på seg for meg, Mail jeg må svare til nav, behandling, banken, +++ venner og familie. Jeg dukker hodet under jorden som en struts, til jeg en dag klarer samle mot til å ta alt på en dag. Men jeg sitter igjen med like mange ubesvarte henvendelser samme kveld. 

Noen vil kanskje si jeg er heldig som har folk som kontakter meg. Men for meg er det en byrde. Føler bare svik på svik. Suger energi ut av meg å aldri få det til. De er alltid misfornøyd. 

Jeg MÅ prioritere meg selv. Men samtidig er jeg konfliktsky. 

Noen andre som har det likt eller har opplevd det samme? Eller har noen råd?

Er så sliten i dag at jeg har ikke maktet stå opp for å spise frokost eller pusse tenner. Lettere å bare rømme inn i denne tlf

Anonymkode: dd257...457

Kjenner meg igjen. Da et familiemedlem fødte var jeg den siste som tok kontakt, for jeg tenkte på alle de som tar kontakt og som ‘krever’ underholdning etter en fødsel. Selv om jeg står denne personen nærere enn de andre, og er super duper drit nysgjerrig. Man må liksom bare vente på at idiotene som ikke klarer å styre seg skal bli ferdig først med de ukontrollerte utbruddene sine. Og da fikk jeg også vite av familiemedlemmet hvor sliten hun var av all den kontakten, tok vel 2 uker før hun hadde noe kapasitet til meg. Og da på hennes premisser, ikke mine. 
 

Tror bare folk er ræva på slikt. 

Anonymkode: 21fc8...fea

[AnonymBruker]

❤️❤️ Kjenner meg også igjen 

Anonymkode: 4ae99...35f

[AnonymBruker]

Det handler vel om det velkjente «sette grenser for seg selv» - lær deg å vite hva du blir sliten av, og lær deg/øv deg på å si nei og ikke gjøre sånt du blir sliten av.

Anonymkode: 0d4e2...372

[AnonymBruker]

De får bare bli sure .

Du har nok med deg selv og helsa di.

Jeg har MS og jobber 50% - jeg ser ikke syk ut 

Venninner   vil ut på cafe som " før" , familiemedlemmer  som ikke har lappen vil at jeg skal kjøre de hit og dit. En eldre syk foreldre  vil jeg skal komme å hjelpe å bære/ ordne papirer.

Innimellom dette har jeg et par unger og en mann som skal ha sitt.

Ta på egen oksygenmaske først . 

Anonymkode: 6cae0...f0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

De får bare bli sure .

Du har nok med deg selv og helsa di.

Jeg har MS og jobber 50% - jeg ser ikke syk ut 

Venninner   vil ut på cafe som " før" , familiemedlemmer  som ikke har lappen vil at jeg skal kjøre de hit og dit. En eldre syk foreldre  vil jeg skal komme å hjelpe å bære/ ordne papirer.

Innimellom dette har jeg et par unger og en mann som skal ha sitt.

Ta på egen oksygenmaske først . 

Anonymkode: 6cae0...f0f

Uff dette er leit å lese. Men høres ut som om du håndterer det noenlunde🍀🤞Jeg sliter ennå med å sette grenser, “kreve” forståelse🫣

Anonymkode: 954d0...760

[Andonym]

Jeg er også ufør og sliter med bl.a utmattelse så jeg skjønner veldig godt hvordan du har det❤️ Hva med å skrive en melding om hvordan du har det, at du er veldig sliten og at det er ikke alltid du orker å møte noen, prate i telefonen eller svare på meldinger. Så sender du den samme meldinga til familie, venner og andre du føler tar energi fra deg? De som ikke har vært i samme situasjon selv har vanskelig for å forstå hvordan det er er å leve sånn dessverre. Skriv at noen ganger skrur du av lyden på tlf, men at du svarer på meldinger eller ringer tilbake når du orker. 
Håper at du får bedre dager for det er rett og slett et helvete å ha det sånn❤️ Tenk på deg selv❤️ Venner og familie burde respektere at du har perioder du rett og slett har mer enn nok med deg selv. 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er både fysisk og psykisk syk og er ufør. Jeg har et lite energi lager jeg planlegger godt. Men folk rundt meg krever mer enn jeg kan gi. Vurderer kutte ut alle, ikke for å isolere meg, men for å faktisk orke enkle ting som personlig hygiene og kanskje gå en tur. Jeg blir så sliten av at folk blir sure og fornærmet av at jeg avlyser. Jeg prøver forklare at det ikke handler om dem, men at energien min ikke strekker til. Om jeg samler mot til å svare på en melding, så tikker det inn en ny innen et minutt, jeg får aldri fred. Tlf ringer, folk er bekymra, men de hører jo heller ikke etter! Det er DE som sliter meg ut! 

Det har en tendens for å balle på seg for meg, Mail jeg må svare til nav, behandling, banken, +++ venner og familie. Jeg dukker hodet under jorden som en struts, til jeg en dag klarer samle mot til å ta alt på en dag. Men jeg sitter igjen med like mange ubesvarte henvendelser samme kveld. 

Noen vil kanskje si jeg er heldig som har folk som kontakter meg. Men for meg er det en byrde. Føler bare svik på svik. Suger energi ut av meg å aldri få det til. De er alltid misfornøyd. 

Jeg MÅ prioritere meg selv. Men samtidig er jeg konfliktsky. 

Noen andre som har det likt eller har opplevd det samme? Eller har noen råd?

Er så sliten i dag at jeg har ikke maktet stå opp for å spise frokost eller pusse tenner. Lettere å bare rømme inn i denne tlf

Anonymkode: dd257...457

Hei

Høres ut som at du er overveldet over kravene som livet stiller deg, og når andre kommer med enda mer, så skyver du den vekk. Det forstår jeg veldig godt at du gjør. 

Så jeg tenker at du skal lage en prioriteringsliste for uka. 

Odette er de viktigste tingene du trenger å få gjort denne uka.

Sett en dato, skriv det inn i kalenderen. 

Og så lager du en plan for hverdagene dine. Alle de tingene du trenger å gjøre men ikke har ork til eller greier å huske når stresset overveldet deg. 

Når du blir vant med å jobbe sånn og ting blir gjort, så blir alt mye lettere, og du kjenner du får overskudd til alle andre og deg selv. 

[AnonymBruker]

Søk kommunen om støttekontakt du bruker som assistent til å handle mat, gå på apoteket, skriver mailer og ordne praktiske ting.

Jeg hadde kamuflert assistent som støttekontakt

Anonymkode: 69c88...24f

[AnonymBruker]

Dette er et deg-problem, for å være litt direkte. Og det sier jeg som en som har gjennomgått det samme.

Du sier det jo selv - du er konfliktsky.

Antakelig en people-pleaser også?

Det er helt umulig for andre å forstå hvordan ting er for deg. Især om du kanskje også gjør ditt beste for å skjule symptomene og de dårlige dagene?

Om du er som meg, så skjønner en jo egentlig ikke ting helt selv i starten, når en må prøve å finne en slags balanse.

Slutt med å prøve å gjøre alt på en dag! For så bare gå på en smell og bli liggende igjen…

Du må være tydelig på hva som går/ikke går for deg, hvordan ting må tilpasses evt for at du skal klare å bli med. Det er mye lettere for folk å forholde seg til, selv om de ikke ennå helt skjønner hva som er greia.

Du har ikke bare liv til, men må legge en plan for hverdagen din og grenser om livet ditt - der du først prioriterer egne basisbehov og helt nødvendige gjøremål som NAV, lege osv.

Det ER ei stor omstilling, og det er slettes ikke bare enkelt ❤️

Jeg hadde hjelp av psykolog i denne fasen, og det var veldig nyttig. Snakk evt med fastlegen din om ei henvisning?

Evt om det finnes mestringskurs for din sykdom/tilstand? Sjekk sykehuset som utreder deg, eller din helseregion. Det er lærings- og mestringsenheter ved sykehus som holder slike kurs.

Finnes det en pasientforening? Ta kontakt. Kanskje har de en likeperson du kan få snakke med, eller facebookgruppe hvor du kan snakke med andre? Mange har gått gjennom det samme som deg og forstår

 

Anonymkode: 4f897...86d

[AnonymBruker]

Går det an å be om en avklaring på om de forventer svar på meldingene, eller om holdningen egentlig er svar-om-du-orker? Kan jo hende forventningene er lavere enn du tror, og at de mest vil uttrykke at de husker på deg.

Anonymkode: 955c6...0b8

[AnonymBruker]

Mennesker er først og fremst opptatt av egne behov. Jeg sliter periodevis med sterke hodesmerter, lydsensitivitet etterfulgt av sterk kvalme. Dette gjør det umulig å prate mer enn 5 min i tlf, de verste dagene. Men jeg har gitt opp å kommunisere dette, og setter heller tlf på ikke forstyrr. Selvsagt bebreider andre meg for at jeg ikke er tilgjengelig, noe annet forventer jeg ikke🫢De nekter også å tilpasse ved å ringe fra omgivelser der det faktisk er mulig å høre, ingen bilbeltealarmer, hylende barn og masse støy.

Og hvis jeg tar tlf, så respektes ikke ønsket om å holde samtalen kort. Sliter også med flere som ringer eller melder sent, til tross for at jeg sliter med søvn, og ikke har kapasitet til deres traumer sånn rett før leggetid😌

Anonymkode: 954d0...760

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg er både fysisk og psykisk syk og er ufør. Jeg har et lite energi lager jeg planlegger godt. Men folk rundt meg krever mer enn jeg kan gi. Vurderer kutte ut alle, ikke for å isolere meg, men for å faktisk orke enkle ting som personlig hygiene og kanskje gå en tur. Jeg blir så sliten av at folk blir sure og fornærmet av at jeg avlyser. Jeg prøver forklare at det ikke handler om dem, men at energien min ikke strekker til. Om jeg samler mot til å svare på en melding, så tikker det inn en ny innen et minutt, jeg får aldri fred. Tlf ringer, folk er bekymra, men de hører jo heller ikke etter! Det er DE som sliter meg ut! 

Det har en tendens for å balle på seg for meg, Mail jeg må svare til nav, behandling, banken, +++ venner og familie. Jeg dukker hodet under jorden som en struts, til jeg en dag klarer samle mot til å ta alt på en dag. Men jeg sitter igjen med like mange ubesvarte henvendelser samme kveld. 

Noen vil kanskje si jeg er heldig som har folk som kontakter meg. Men for meg er det en byrde. Føler bare svik på svik. Suger energi ut av meg å aldri få det til. De er alltid misfornøyd. 

Jeg MÅ prioritere meg selv. Men samtidig er jeg konfliktsky. 

Noen andre som har det likt eller har opplevd det samme? Eller har noen råd?

Er så sliten i dag at jeg har ikke maktet stå opp for å spise frokost eller pusse tenner. Lettere å bare rømme inn i denne tlf

Anonymkode: dd257...457

Du flytter det sosiale til helger

Anonymkode: c914c...408

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg er både fysisk og psykisk syk og er ufør. Jeg har et lite energi lager jeg planlegger godt. Men folk rundt meg krever mer enn jeg kan gi. Vurderer kutte ut alle, ikke for å isolere meg, men for å faktisk orke enkle ting som personlig hygiene og kanskje gå en tur. Jeg blir så sliten av at folk blir sure og fornærmet av at jeg avlyser. Jeg prøver forklare at det ikke handler om dem, men at energien min ikke strekker til. Om jeg samler mot til å svare på en melding, så tikker det inn en ny innen et minutt, jeg får aldri fred. Tlf ringer, folk er bekymra, men de hører jo heller ikke etter! Det er DE som sliter meg ut! 

Det har en tendens for å balle på seg for meg, Mail jeg må svare til nav, behandling, banken, +++ venner og familie. Jeg dukker hodet under jorden som en struts, til jeg en dag klarer samle mot til å ta alt på en dag. Men jeg sitter igjen med like mange ubesvarte henvendelser samme kveld. 

Noen vil kanskje si jeg er heldig som har folk som kontakter meg. Men for meg er det en byrde. Føler bare svik på svik. Suger energi ut av meg å aldri få det til. De er alltid misfornøyd. 

Jeg MÅ prioritere meg selv. Men samtidig er jeg konfliktsky. 

Noen andre som har det likt eller har opplevd det samme? Eller har noen råd?

Er så sliten i dag at jeg har ikke maktet stå opp for å spise frokost eller pusse tenner. Lettere å bare rømme inn i denne tlf

Anonymkode: dd257...457

Jeg har me. Og slet mye med det samme.  Hverdag ble for mye og så ikke så mange muligheter til å få den roen jeg tenkte for å komme meg litt igjen. Også er det altid noe ekstra som man må. Så jeg ble jo bare dårligere og dårligere. 

Så tekte dette går jo ikke lenger.  Så satte opp en liste på ting jeg gjorde hver uke iht må møter osv med andre.  Jeg setter jo pris på å bli fulgt opp i helsevese og nav osv. Men når det ble så mye at jeg ble sykere istedenfor friskere måtte jeg ta grep. Ikke lett det heller når det er plikt mye av det og andre ting er jo nødvendigheter. 

Iallefall satte opp en liste over hva jeg forutsett og uforutsett har i livet.  Altså hvor ofte uforutsette ting måtte gjøres.  

Skrev en liste til på daglige gjøremål og egen pleie.  

Strøk av lista det som var unødvendig.  Reduserte egenpleie og hjemme oppgaver med større intervaller.  Osv.

På den måten fikk jeg også litt bedre oversikt på hvor mye en ting krevde av meg og hvordan det påvirket. I tillegg fikk jeg litt mer å jobbe med iht avlastning. Feks en dusj,  da måtte jeg ligge i ca 3timer. Kan jeg gjøre noe med det. For blir vanskelig å komme seg ut når en dusj tar halve dagen å komne seg igjen på. Så da prøvde jeg krakk. Sitte å dusje. Det fungerte fir meg. Da ble jeg ikke så dårlig og var på beina etter en time.  

Lage middag og stå, blir liggende resten av kvelden evner ikke rydde av bordet. En krakk når jeg laget middag. Hjalp mye. Klarte å rydde av bordet, fikk symptomer resten av kvelden men ikke så ille som uten krakk 

Iht møter osv. Så fant jeg ut at max 3 møter var ok. Da ble det lettere å si til nav, lege, venner eller andre møter at uken er full, men er ledig neste uke. 3 møter var litt mindre enn max grensen. Men da kunne jeg også klare et ekstra MÅ møte.  Så ved å legge lista litt lavere enn max grensen så fikk jeg mer kontroll på egen hverdag og helse. Som igjen har gitt mindre symptomtrykk, da jeg nå ikke går over max grensene mine men helker litt under. 

I tilegg har det da blitt lettere å planlegge og gjennomføre sosiale møter med andre som feks bursdager osv. Det blir jo ikke like mye og ofte som når jeg var frisk. Men litt er bedre enn ingenting.  

Feks hvis egenpleie for deg er noe som tapper deg for energi. Så trenger du ikke å dusje hver dag. En klut tørk  kan vøre nok og feks dusje hver andre eller 3 dag. Evnt dropp å vask håret hver dag. Her er det bare å prøve seg frem. 

Få ned hva som tapper deg , hvorfor det tapper deg. Bonusen ved at du selv har litt oversikt og kobtroll er at du ikke da trenger å nevne sykdom.  Ved at du feks har avtalt noe du ikke klarer alikevel. Og så avlyse. 

Hvis noen spør om et slikt møte i dag. Kan du si at det passer ikke i dag. Men jeg kan på fredag. 

Nå vet jeg ikke hva som feiler deg.  Men siden du nevner tap av energi og trenger hvile kan du teste ut min måte. Jeg hviler dagen før. Max litt småpussel. Også har jeg avtalt at vi kan møtes i feks to timer. I større selskaper,  blir heg feks veldig tappet av all lyden og kniver på tallerken lyder ol iht spising.  Så da sier jeg at jeg kommer men da to timer etter start. Og drar igjen når folk blir høylytt fulle. Da er verten fornøyd og jeg har klart å ha en hyggelig kveld uten å bli alt for dårlig.  

Hva so. Funker for deg og ikke vet ikke jeg. Så poenget er at det er mulig å finne små ting som bedrer hverdagen din. Og når du finner en måte som funker for deg blir også hverdagen din mye lettere. 

 

Anonymkode: e995d...ef2