Samboer som ruser seg på kokain, jeg trenger styrke til å gå..

[Shaloow]

Møtte han i 2019, vi ble sammen i 2020. Vi flyttet inn sammen et halvt år senere. Vi er begge i midten av 20-åra. De første 2 årene var gode og flotte, og han er min beste venn.. han er en fantastisk sjel, med så godt hjerte. Men han har vært rundt mennesker som har hatt dårlig innvirkning på han, han har vel en lav terskel for rus har jeg innsett. Han røyket hasj når jeg møtte han pga ADHD, men det slutta han med. Men jeg vil heller det, enn coke. I 2022 startet han forsiktig i noen helger, så har det bare økt og han ble no sinnsykt avhengig. Han slet med det i 2022, for så å gå over til alkohol og xanax i 2023. Forstå den som vil hvorfor jeg ble, ble traumatisert dritten ut av i fjor. Han endte opp i fengsel (ikke no alvorlig alvorlig, men uansett). Han er glad det skjedde for han fikk opp øynene for hvor fæle de pillene er. Det er djevelen selv.. og han fikk de av sin bror som sliter med rus. Han har blitt en del påvirket av broren sin. Så var han clean i 3mnd, før han begynte rolig med alkohol og ut på byen i februar iblandt. Nå er det tilbake til coke'n. 

Jeg tror grunnen til at jeg har hatt håp om at det skal gå over om jeg bare holder ut, er fordi jeg selv har 2 brødre som har slitt med rus og kriminalitet. Han ene sliter fortsatt i en alder av 40, han andre havna i fengsel og pappa kjørte han inn til rehab etterpå. Han ble troende og har nå vært rusfri i 12 år. Har kone, barn og hus.. bra jobb hvor han jobber med vanskeligstilte mennesker. Jeg så jo at det var håp for yngste broren min. Men han flyttet jo også vekk herfra, hele 7t vekk..

Hvorfor sliter jeg sånn med å gå? Jeg får så vondt av samboer, at han skal miste meg. Jeg vet det tar knekken på han, for meg derimot går det nok bedre. Jeg bærer kun irritasjon og bitterhet over at han velger rusen fremfor meg. At han har såret meg så mye, og konstant driter meg ut ved å være rundt gutter og jenter jeg kjenner på byen. Han er ikke en utro person heldigvis, men jeg stoler ingenting på han lenger. Det eneste som er igjen av forholdet er den lille kjærligheten og det lille håpet. Grunnmuren falt for lengst, fremtidsdrømmer forsvant for lenge siden. Jeg får dårlig samvittighet av å gi opp, enda jeg har prøvd nå i 2 år å gi han sjanse på sjanse. Jeg har innsett at det her går ikke, og jeg ønsker å slå opp.. men jeg sliter skikkelig med å få det gjort. Har bedt Gud om styrke til å gå, men jeg er redd for å være alene. Har heldigvis fått kontakt med flere venninner i det siste.

Jeg trenger en peptalk av dere her inne, jeg trenger gode råd og kritiske spørsmål. Det er så vondt å være pårørende til rusmisbruk. Jeg er så totalt imot rus, jeg er ikke imot medisinsk marijhuana, men alt annet er jeg sterkt imot. Min far har brukt 20 år av livet sitt på å hjelpe rusmisbrukere, og her sitter jeg å sliter med å gå. Det er en så stor disrespect til meg selv.

[AnonymBruker]

Du klarer å gå når du blir reddere for hva som skjer med deg, enn hva som skjer med ham. 

Anonymkode: a5a59...93b

[AnonymBruker]

Hvis jeg sa til deg nå at dette aldri blir bedre, vil alltid være slik, blir du hos ham da? Det er veldig viktig å ikke se på potensialet og hva det kan bli, men hva det ER. 

 

Anonymkode: 8af86...6c3

[Jonn123]

Han har bevist at han aldri kommer til å slutte med rus pga deg. Han er ikke villig til å ofre rusen for et A4 liv med deg.

Det er kun en person som kan velge bort rusen og det er han selv. Han kommer til å fortsette så lenge du er der og støtter han, mens han driver på som han vil.

Kom deg bort så fort som mulig! Dersom du har lyst på et normalt liv må det bli uten han.

Du klarer ikke å fikse han, dette må han finne ut av selv. 

Har du noen som helst tro på at dette kan løses sammen med han?

[Nymerïa]

Jeg tror i det lange løp du kommer til å bruke mer energi på å bli enn på å gå. Tenk på hva du kan bruke den livsenergien til.

[AnonymBruker]

Du må gå. Det blir bare verre. Han vil dra deg ned, og etter en stund reagerer du ikke på hvor unormalt og nedbrytende det livet er. Jobber med rus, og har sett hvordan de drar ned sine partnere. Kom deg bort. Han har valgt rus foran deg. Det er ingenting du kan gjøre, eller si, for å endre hans valg. Kun han selv kan endre der. Det blir et liv i elendighet om du blir.

Anonymkode: b76a6...a2d

[AnonymBruker]

Du klarer å gå når du skjønner dine penger hjelper han til å ha råd til narkotika. 

 

Anonymkode: a1830...ed1

[AnonymBruker]

Les gjennom innlegget ditt selv...gjerne flere ganger.

Du bryter deg selv ned, du må gå videre i livet. Du har ikke noe ansvar for andre enn deg selv i livet  Ta vare på deg selv! Behandle deg bra.

https://nhi.no/psykisk-helse/rus-og-avhengighet/medavhengighet-overdrevet-omsorg-kan-bli-skadelig

 

Medavhengighet - overdrevet omsorg kan bli skadelig

- Man blir besatt av å hjelpe noen som ikke vil la seg hjelpe. Det er ekstremt utmattende

Anonymkode: ba9b6...dba

[AnonymBruker]

Shaloow skrev (13 minutter siden):

Møtte han i 2019, vi ble sammen i 2020. Vi flyttet inn sammen et halvt år senere. Vi er begge i midten av 20-åra. De første 2 årene var gode og flotte, og han er min beste venn.. han er en fantastisk sjel, med så godt hjerte. Men han har vært rundt mennesker som har hatt dårlig innvirkning på han, han har vel en lav terskel for rus har jeg innsett. Han røyket hasj når jeg møtte han pga ADHD, men det slutta han med. Men jeg vil heller det, enn coke. I 2022 startet han forsiktig i noen helger, så har det bare økt og han ble no sinnsykt avhengig. Han slet med det i 2022, for så å gå over til alkohol og xanax i 2023. Forstå den som vil hvorfor jeg ble, ble traumatisert dritten ut av i fjor. Han endte opp i fengsel (ikke no alvorlig alvorlig, men uansett). Han er glad det skjedde for han fikk opp øynene for hvor fæle de pillene er. Det er djevelen selv.. og han fikk de av sin bror som sliter med rus. Han har blitt en del påvirket av broren sin. Så var han clean i 3mnd, før han begynte rolig med alkohol og ut på byen i februar iblandt. Nå er det tilbake til coke'n. 

Jeg tror grunnen til at jeg har hatt håp om at det skal gå over om jeg bare holder ut, er fordi jeg selv har 2 brødre som har slitt med rus og kriminalitet. Han ene sliter fortsatt i en alder av 40, han andre havna i fengsel og pappa kjørte han inn til rehab etterpå. Han ble troende og har nå vært rusfri i 12 år. Har kone, barn og hus.. bra jobb hvor han jobber med vanskeligstilte mennesker. Jeg så jo at det var håp for yngste broren min. Men han flyttet jo også vekk herfra, hele 7t vekk..

Hvorfor sliter jeg sånn med å gå? Jeg får så vondt av samboer, at han skal miste meg. Jeg vet det tar knekken på han, for meg derimot går det nok bedre. Jeg bærer kun irritasjon og bitterhet over at han velger rusen fremfor meg. At han har såret meg så mye, og konstant driter meg ut ved å være rundt gutter og jenter jeg kjenner på byen. Han er ikke en utro person heldigvis, men jeg stoler ingenting på han lenger. Det eneste som er igjen av forholdet er den lille kjærligheten og det lille håpet. Grunnmuren falt for lengst, fremtidsdrømmer forsvant for lenge siden. Jeg får dårlig samvittighet av å gi opp, enda jeg har prøvd nå i 2 år å gi han sjanse på sjanse. Jeg har innsett at det her går ikke, og jeg ønsker å slå opp.. men jeg sliter skikkelig med å få det gjort. Har bedt Gud om styrke til å gå, men jeg er redd for å være alene. Har heldigvis fått kontakt med flere venninner i det siste.

Jeg trenger en peptalk av dere her inne, jeg trenger gode råd og kritiske spørsmål. Det er så vondt å være pårørende til rusmisbruk. Jeg er så totalt imot rus, jeg er ikke imot medisinsk marijhuana, men alt annet er jeg sterkt imot. Min far har brukt 20 år av livet sitt på å hjelpe rusmisbrukere, og her sitter jeg å sliter med å gå. Det er en så stor disrespect til meg selv.

Les alt jeg har uthevet, og se nøye. Hverken du eller han legger ansvaret for rusen der det hører hjemme, HOS HAM. Han tar ikke en gang ansvar for det han gjorde, han fikk opp øynene for at pillene er djevelen selv, men hva med problem nr 1 da, at det var han som tok de? Det er grunner, unnskyldninger og forklaringer, men hvor er ordene "jeg ruser meg, jeg har et problem?". 

Du er sammen med en rusmisbruker og du er blitt medavhengighet, det du beskriver er medavhengighet nivå 1.

Du vet ikke bedre enn ham selv hva han føler og hva han vil, hvordan kan du en gang tro det? 

Jeg anbefaler deg å lese denne boken her. 

Anonymkode: 8af86...6c3

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med eksen min i sju år, og det var av og på med rus hele forholdet, mest kokain. Jeg kan love deg at dette ikke blir bedre. Jeg LOVER. Det blir bare flere løgner, mer sinne når du spør om han har tatt det, du vil alltid lure på om du kan stole på ham. Eksen min dro på rehab to ganger, begge gangene trodde jeg at NÅ skulle det bli bedre. Det ble bare verre. Han var edru i et par måneder og drømmekjæresten jeg alltid ønsket meg, så gikk alt til helvete igjen.

Nå er han sammen med en ny en som han fant en uke etter bruddet vårt. Familien hennes hat kontaktet meg og sagt at hun har brutt all kontakt med barna sine og tatt opp høye forbrukslån, mer vet de ikke. Jeg håper hun klarer seg, jeg er bare dritglad for at jeg kom meg ut.

Nå er jeg totalt imot alt av rus og SPESIELT alle som forsvarer rus. "Jeg liker bare å slappe av litt da" "Jeg tar det bare av og til for å kose meg"  "Det er ikke så farlig om man vet hva man driver med". Nope nope nope.

Kom deg vekk, TS. Det blir ikke bedre. Jeg lovet at det kke blir bedre. Du er allerede medavhengig, og det vil ødelegge livet ditt.

Anonymkode: 6f2aa...40c

[AnonymBruker]

Løp før du blir gravid og barnevernet kommer å tar barnet ditt

 

Anonymkode: a1830...ed1

[AnonymBruker]

Shaloow skrev (20 minutter siden):

Møtte han i 2019, vi ble sammen i 2020. Vi flyttet inn sammen et halvt år senere. Vi er begge i midten av 20-åra. De første 2 årene var gode og flotte, og han er min beste venn.. han er en fantastisk sjel, med så godt hjerte. Men han har vært rundt mennesker som har hatt dårlig innvirkning på han, han har vel en lav terskel for rus har jeg innsett. Han røyket hasj når jeg møtte han pga ADHD, men det slutta han med. Men jeg vil heller det, enn coke. I 2022 startet han forsiktig i noen helger, så har det bare økt og han ble no sinnsykt avhengig. Han slet med det i 2022, for så å gå over til alkohol og xanax i 2023. Forstå den som vil hvorfor jeg ble, ble traumatisert dritten ut av i fjor. Han endte opp i fengsel (ikke no alvorlig alvorlig, men uansett). Han er glad det skjedde for han fikk opp øynene for hvor fæle de pillene er. Det er djevelen selv.. og han fikk de av sin bror som sliter med rus. Han har blitt en del påvirket av broren sin. Så var han clean i 3mnd, før han begynte rolig med alkohol og ut på byen i februar iblandt. Nå er det tilbake til coke'n. 

Jeg tror grunnen til at jeg har hatt håp om at det skal gå over om jeg bare holder ut, er fordi jeg selv har 2 brødre som har slitt med rus og kriminalitet. Han ene sliter fortsatt i en alder av 40, han andre havna i fengsel og pappa kjørte han inn til rehab etterpå. Han ble troende og har nå vært rusfri i 12 år. Har kone, barn og hus.. bra jobb hvor han jobber med vanskeligstilte mennesker. Jeg så jo at det var håp for yngste broren min. Men han flyttet jo også vekk herfra, hele 7t vekk..

Hvorfor sliter jeg sånn med å gå? Jeg får så vondt av samboer, at han skal miste meg. Jeg vet det tar knekken på han, for meg derimot går det nok bedre. Jeg bærer kun irritasjon og bitterhet over at han velger rusen fremfor meg. At han har såret meg så mye, og konstant driter meg ut ved å være rundt gutter og jenter jeg kjenner på byen. Han er ikke en utro person heldigvis, men jeg stoler ingenting på han lenger. Det eneste som er igjen av forholdet er den lille kjærligheten og det lille håpet. Grunnmuren falt for lengst, fremtidsdrømmer forsvant for lenge siden. Jeg får dårlig samvittighet av å gi opp, enda jeg har prøvd nå i 2 år å gi han sjanse på sjanse. Jeg har innsett at det her går ikke, og jeg ønsker å slå opp.. men jeg sliter skikkelig med å få det gjort. Har bedt Gud om styrke til å gå, men jeg er redd for å være alene. Har heldigvis fått kontakt med flere venninner i det siste.

Jeg trenger en peptalk av dere her inne, jeg trenger gode råd og kritiske spørsmål. Det er så vondt å være pårørende til rusmisbruk. Jeg er så totalt imot rus, jeg er ikke imot medisinsk marijhuana, men alt annet er jeg sterkt imot. Min far har brukt 20 år av livet sitt på å hjelpe rusmisbrukere, og her sitter jeg å sliter med å gå. Det er en så stor disrespect til meg selv.

Det der kommer ikke til å bli bedre. Hadde han hatt motivasjon for å slutte så hadde han sluttet for lenge siden. Ja, jeg snakker av erfaring. Min samboer ruset seg i over 10 år, han sluttet 2 mnd etter vi ble samboere. Han har hatt oppfølging av helsevesenet i 2 år før han sluttet å gå i behandling, og har nå vært rusfri i snart 10 år. Man må gjerne kutte kontakt og ta avstand fra de rundt seg som er i miljøet, det krever en del fra en. Spesielt når det er nær familie. 

Har han vært inn til behandling i det hele tatt? Hvilken oppfølging har han (dere) i såfall fått?
Rusmisbruk er noe man må jobbe seg ut av hele livet for ikke å havne tilbake. Her går ikke mannen ut på byen en gang, fordi han vet at terskelen da blir lavere for å møte mennesker og få tilbud om ting. Han vet også at alkohol er en trigger for han. Vi flyttet bort fra omgangskretsen, og han har kuttet kontakt med «vennene» sine. 

Vet din far om situasjonen? 

Anonymkode: 5601d...5b3

[Tradegy]

En god parterapeut/sexolog kan hjelpe deg med verktøy til å få sortert tanker og styrke til å gå. Der kan du gå for enesamtaler. 

Avhengighet og kjærlighet, kan føles likt.. Om du virkelig elsker han, så må du først hjelpe deg selv.

Grunnen til at du blir, er at  fakta med forhistorie, gjør at noe er gjenkjennende. Det blir en (falsk) trygghet. Dette ser man hos mennesker som repeterer historie med vold.

Terskelen for hva man (ubevisst) godtar, med ulike partnere, gjentar seg. 

Antagelig har du holdt ut altfor lenge, allerede. Det er ikke uvanlig at kvinner blir i 6-7 år på overtid fra man først tenker på å gå. Menn tar selvsagt også initiativ, men oftere enn ikke, først når de har en å overlappe med.

Tenk nøye igjennom hva du trenger og vær tro mot deg selv. Nå må du ta på egen oksygenmaske, og finne styrken i deg selv. 

💕💕💕💕💕💕💕💕💕💕💕💕

Endret 15. april 2024 av Tradegy

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Nå er jeg totalt imot alt av rus og SPESIELT alle som forsvarer rus. "Jeg liker bare å slappe av litt da" "Jeg tar det bare av og til for å kose meg"  "Det er ikke så farlig om man vet hva man driver med". Nope nope nope.

Jeg tenker at må man forsvare det sånn, er man allerede avhengig.. 

Anonymkode: 8af86...6c3

[AnonymBruker]

Du kan jo sette hardt mot hardt. Flytt ut, si at nå skal dere ha pause i 1 mnd. Dette er hans siste sjanse til å velge deg over rusen. Etter denne måneden skal han ha tatt et aktivt valg om å kutte all rus, ellers er dere ferdige som par. 

Se om dette sjokker ham til å skjerpe seg. Og det vil kanskje hjelpe deg til å føle du ikke bare forlater ham uten å gi ham en sjanse.

Anonymkode: 79156...184

[Shaloow]

Tradegy skrev (På 15.4.2024 den 10.03):

En god parterapeut/sexolog kan hjelpe deg med verktøy til å få sortert tanker og styrke til å gå. Der kan du gå for enesamtaler. 

Avhengighet og kjærlighet, kan føles likt.. Om du virkelig elsker han, så må du først hjelpe deg selv.

Grunnen til at du blir, er at  fakta med forhistorie, gjør at noe er gjenkjennende. Det blir en (falsk) trygghet. Dette ser man hos mennesker som repeterer historie med vold.

Terskelen for hva man (ubevisst) godtar, med ulike partnere, gjentar seg. 

Antagelig har du holdt ut altfor lenge, allerede. Det er ikke uvanlig at kvinner blir i 6-7 år på overtid fra man først tenker på å gå. Menn tar selvsagt også initiativ, men oftere enn ikke, først når de har en å overlappe med.

Tenk nøye igjennom hva du trenger og vær tro mot deg selv. Nå må du ta på egen oksygenmaske, og finne styrken i deg selv. 

💕💕💕💕💕💕💕💕💕💕💕💕

Jeg ble litt følsom når jeg leste dette. Ja jeg så det var håp for broren min, og da sliter jeg med å gå. Det er bare så utrolig vanskelig å gå, får så dårlig samvittighet men jeg klarer ikke leve sånn her lenger. Han er jo min beste venn, den sorgen der er vond bare den i seg selv. Men jeg ser ikke lenger fremtid der, og når han sier han elsker meg får jeg ikke lenger lyst til å si det tilbake. Jeg har begynt å tenke at gresset er grønnere, og det er det jo faktisk her. Jeg kan ikke hjelpe han, men jeg har slitt i de 2 forholdene jeg har hatt med at jeg gikk altfor sent. Jeg klarer liksom ikke gi opp på et forhold. Har vært 7 år i forhold de siste 8 årene. Han første var toxic, utro og emosjonelt abusive. Jeg gikk et år for sent der også. Denne gangen har jeg latt det gå 2,5 år fra jeg vurderte å gå til jeg faktisk har klart å se det for meg. Det er så tungt å være pårørende. Jeg klarer ikke akseptere eller respektere rus og kriminalitet. Det var kanskje litt tøft med en som levde litt utenfor loven når jeg var 20 og ung fortsatt. Men når jeg ser på fremtiden så ser jeg at vi ikke er ment for hverandre. Jeg klarer bare ikke kaste bort mer tid.

 

Kanskje jeg burde ta en samtale med noen ja, som kan hjelpe meg å sortere tanker. Jeg trives godt i eget selskap, men er alikevel litt redd for å være alene. Tenker mye på bosituasjon og om alt ordner seg. I tillegg til en dum kredittkortgjeld fra jeg var 18, som henger over meg. Jeg er på AAP pga kronisk migrene, så ting generelt føles litt håpløst. Men jeg har faktisk bedre råd hvis jeg bor alene enn om jeg bor med han, og det er sykt å si.

Endret 1. mai 2024 av Shaloow

[Shaloow]

AnonymBruker skrev (På 15.4.2024 den 19.01):

Du kan jo sette hardt mot hardt. Flytt ut, si at nå skal dere ha pause i 1 mnd. Dette er hans siste sjanse til å velge deg over rusen. Etter denne måneden skal han ha tatt et aktivt valg om å kutte all rus, ellers er dere ferdige som par. 

Se om dette sjokker ham til å skjerpe seg. Og det vil kanskje hjelpe deg til å føle du ikke bare forlater ham uten å gi ham en sjanse.

Anonymkode: 79156...184

Jeg har sagt og gjort dette før. Han ble clean i 3 mnd før han begynte på nytt igjen. Jeg har gitt opp, og jeg har forsont meg med at det er over. Det er bare vanskelig å ta steget. Jeg føler med sorgen han blir å føle på.. Det er så vondt å være den som drar, men det frister ingenting å gi han en enste sjanse til. Jeg har åpnet øynene mine såpass at jeg har fått rus og kriminalitet helt oppi halsen. Drittlei alt sammen, mentalt ferdig og sliten..

[Tradegy]

5 minutter siden, Shaloow said:

Jeg ble litt følsom når jeg leste dette. Ja jeg så det var håp for broren min, og da sliter jeg med å gå. Det er bare å utrolig vanskelig å gå, får så dårlig samvittighet men jeg klarer ikke leve sånn her lenger. Han er jo min beste venn, den sorgen der er vond bare den i seg selv. Men jeg ser ikke lenger fremtid der, og når han sier han elsker meg får jeg ikke lenger lyst til å si det tilbake. Jeg har begynt å tenke at gresset er grønnere, og det er det jo faktisk her. Jeg kan ikke hjelpe han, men jeg har slitt i de 2 forholdene jeg har hatt med at jeg gikk altfor sent. Jeg klarer liksom ikke gi opp på et forhold. Har vært 7 år i forhold de siste 2 årene. Han første var toxic, utro og emosjonelt abusive. Jeg gikk et år for sent der også. Denne gangen har jeg latt det gå 2,5 år fra jeg vurderte å gå til jeg faktisk har klart å se det for meg. Det er så tungt å være pårørende. Jeg klarer ikke akseptere eller respektere rus og kriminalitet. Det var kanskje litt tøft med en son levde litt utenfor loven når jeg var 20 og ung fortsatt. Men når jeg ser på fremtiden så ser jeg at vi ikke er ment for hverandre. Jeg klarer bare ikke kaste bort mer tid.

 

Kanskje jeg burde ta en samtale med noen ja, som kan hjelpe meg å sortere tanker. Jeg trives godt i eget selskap, men er alikevel litt redd for å være alene. Tenker mye på bosituasjon og om alt ordner seg. I tillegg til en dum kredittkortgjeld fra jeg var 18, som henger over meg. Jeg er på AAP pga kronisk migrene, så ting generelt føles litt håpløst. Men jeg har faktisk bedre råd hvis jeg bor alene enn om jeg bor med han, og det er sykt å si.

Du kan ikke bli i et utmattende forhold av frykten for det praktiske. Dèt finner du åpenbare løsninger på, når du bestemmer deg. Bestem deg, og du skal se det åpner seg dører du inntil nå, kun har stirret på. Ikke tvihold til knokene blir blå. Da blir du motløs og handlingslammet. 

Du fikser dette. ❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Shaloow skrev (På 15.4.2024 den 9.29):

Møtte han i 2019, vi ble sammen i 2020. Vi flyttet inn sammen et halvt år senere. Vi er begge i midten av 20-åra. De første 2 årene var gode og flotte, og han er min beste venn.. han er en fantastisk sjel, med så godt hjerte. Men han har vært rundt mennesker som har hatt dårlig innvirkning på han, han har vel en lav terskel for rus har jeg innsett. Han røyket hasj når jeg møtte han pga ADHD, men det slutta han med. Men jeg vil heller det, enn coke. I 2022 startet han forsiktig i noen helger, så har det bare økt og han ble no sinnsykt avhengig. Han slet med det i 2022, for så å gå over til alkohol og xanax i 2023. Forstå den som vil hvorfor jeg ble, ble traumatisert dritten ut av i fjor. Han endte opp i fengsel (ikke no alvorlig alvorlig, men uansett). Han er glad det skjedde for han fikk opp øynene for hvor fæle de pillene er. Det er djevelen selv.. og han fikk de av sin bror som sliter med rus. Han har blitt en del påvirket av broren sin. Så var han clean i 3mnd, før han begynte rolig med alkohol og ut på byen i februar iblandt. Nå er det tilbake til coke'n. 

Jeg tror grunnen til at jeg har hatt håp om at det skal gå over om jeg bare holder ut, er fordi jeg selv har 2 brødre som har slitt med rus og kriminalitet. Han ene sliter fortsatt i en alder av 40, han andre havna i fengsel og pappa kjørte han inn til rehab etterpå. Han ble troende og har nå vært rusfri i 12 år. Har kone, barn og hus.. bra jobb hvor han jobber med vanskeligstilte mennesker. Jeg så jo at det var håp for yngste broren min. Men han flyttet jo også vekk herfra, hele 7t vekk..

Hvorfor sliter jeg sånn med å gå? Jeg får så vondt av samboer, at han skal miste meg. Jeg vet det tar knekken på han, for meg derimot går det nok bedre. Jeg bærer kun irritasjon og bitterhet over at han velger rusen fremfor meg. At han har såret meg så mye, og konstant driter meg ut ved å være rundt gutter og jenter jeg kjenner på byen. Han er ikke en utro person heldigvis, men jeg stoler ingenting på han lenger. Det eneste som er igjen av forholdet er den lille kjærligheten og det lille håpet. Grunnmuren falt for lengst, fremtidsdrømmer forsvant for lenge siden. Jeg får dårlig samvittighet av å gi opp, enda jeg har prøvd nå i 2 år å gi han sjanse på sjanse. Jeg har innsett at det her går ikke, og jeg ønsker å slå opp.. men jeg sliter skikkelig med å få det gjort. Har bedt Gud om styrke til å gå, men jeg er redd for å være alene. Har heldigvis fått kontakt med flere venninner i det siste.

Jeg trenger en peptalk av dere her inne, jeg trenger gode råd og kritiske spørsmål. Det er så vondt å være pårørende til rusmisbruk. Jeg er så totalt imot rus, jeg er ikke imot medisinsk marijhuana, men alt annet er jeg sterkt imot. Min far har brukt 20 år av livet sitt på å hjelpe rusmisbrukere, og her sitter jeg å sliter med å gå. Det er en så stor disrespect til meg selv.

Les deg opp iht medavhengig. Jeg tenker at beste hjelpen du lan gi han er et ultimatum: meg eller rus. Og vær tydelig på at rus er det som står i mellom dere. 

Om du ikke gjør det så vil han bare fortsette. Om han velger rusen, så er ditt standpunkt det som kan få han på bedre tanker senere.

Så du bør gå. For å redde han. Om han ikke gir seg nå. Du må også være tydelig på at det er en evig avtale.

Anonymkode: d1555...26e

[Shaloow]

Tradegy skrev (6 minutter siden):

Du kan ikke bli i et utmattende forhold av frykten for det praktiske. Dèt finner du åpenbare løsninger på, når du bestemmer deg. Bestem deg, og du skal se det åpner seg dører du inntil nå, kun har stirret på. Ikke tvihold til knokene blir blå. Da blir du motløs og handlingslammet. 

Du fikser dette. ❤️❤️❤️

Tusentakk for gode ord❤️Du har helt rett. Og jeg har heldigvis innsett det jeg også. Spurte han igår om han kunne ta en rustest for siste gang han skulle ta var nå 22 april. Jeg VET han har tatt etter det. Har rustester her hjemme som han sa jeg kunne kjøpe for noen mnd tilbake. Men igår ville han ikke ta det, han nekter omtrent. Hadde han tatt og den viste stoffer, så hadde det vært enda enklere å gå. Men er den clean, så kanskje jeg hadde gitt han en sjanse hvis han var rusfri i mange måneder fremover. Men jeg er alikevel bestemt på å gå. Jeg har begynt å se på veien videre, og jeg tenker at når det gir meg glede og sommerfugler i magen å være singel igjen så sier det sitt. Jeg har hatt det så dårlig nå i 2 år, og jeg trenger faktisk å føle lykke igjen. Du aner ikke hvor mye slike kommentarer og råd betyr, sitter her å gråter fordi jeg blir rørt av at så mange bryr seg❤️