Sinne..

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på om det er noen her inne som har opplevd utroskap og hvordan var deres umiddelbare reaksjon og deretter tiltaksplan for dere selv? 
 

Jeg har nylig blitt alene etter utallige og gjentakende runder med utroskap fra det som da var samboeren min gjennom fem år. Lovet stadig at han ikke var slik og sånn lengre men motbeviste det alltid.

Det som var dråpen nok, var at jeg oppdaget søkeloggen på Facebook profilen hans på pc’n, der han holdt på å søke opp andre damer for så å slette det...(kunne vært ganske uskyldig)  Jeg konfronterte han for siste gang at jeg ikke hadde noen intensjon om å snoke i hans private ting men at jeg faktisk så det.- Og unnskyldningene var mange. Alt ifra at det var kolleger på jobb som lurte på hvem disse damene var, til at han ikke ville jeg skulle oppdage det å bli lei meg. Problemet var ikke damene, men det faktum at han fortsatt føler selv at han må skjule ting, så jeg ikke skulle oppdage det.. 

Med tiden har forholdet gjort meg tvilende på hele min eksistens! Jeg har mange spørsmål til meg selv. Blant annet «hvorfor har jeg giddet!?» «hva er det som har holdt meg her?» «er det jeg som er gal!?» 

jeg har også utviklet et ekstremt sinne ovenfor han. Vi har aldri kunne sittet å snakke sammen som to voksne mennesker for det er liksom alltid vært slik at han har blitt ekstremt lei seg og fortalte hvor mye han har angret, og hvor fæl han følte seg i øyeblikkene hvor han bedro meg. - Dagen etter kunne han gå på Instagram å sende bilder av sine edle deler til bytte mot frekke undertøys bilder og ord. 
 

jeg lurer på om jeg blir hel igjen? Og hva burde jeg gjøre nå? Burde jeg gå til psykolog eller går det over av seg selv? 
 

det er så mange spørsmål og så lite svar.. Jeg sitter kun igjen med et sinne og en haug med rotete og stygge ord som jeg har lyst til å brøle mitt i fjeset på han hver gang jeg ser han nå..

Anonymkode: b330b...03e

[AnonymBruker]

Tråden stenges snart pga manglende overskrift.

Anonymkode: 83baa...83b

[AnonymBruker]

Skjønner at du vil dere skal prate om det, men han høres barnslig og selvfokusert ut. Hadde nok ikke blitt en god samtale. 

Anonymkode: 39ede...685

[AnonymBruker]

Du er sint av en god grunn. Du trenger dette sinnet for å komme videre og vite at du fortjener bedre. Tenk hvis du bare hadde vært "mææh, han blir nok lei av de damene. Så lenge han ikke slår meg, så har vi det jo egentlig ganske greit. Kanskje hvis jeg kler meg mer sexy og er blidere"

Sinnet er en fase du må igjennom - ikke legge lokk på. Så lenge du ikke skremmer vettet av folk eller blir voldelig eller riper opp bilen hans, så er sinnet en viktig følelse.

Anonymkode: 93fab...6b4