Kan traumer sette seg såpass dypt i kroppen at man ikke merker det har gått inn på en?

[AnonymBruker]

J28. Jeg har de siste åra savnet en kjæreste. Og har ønsket å dele livet med noen. Men da jeg ble utsatt for voldtekt for en stund siden, så har det savnet forsvunnet helt. Jeg er ikke noe interessert i å få noe kjæreste eller noe seksuelt kontakt lenger. Tanken får meg nesten til å grøsse. Jeg føler at jeg har taklet tiden etter voldtekten bra. Jeg var selvfølgelig preget første tiden etter, men etter noen uker, så var det som om det ble en del av meg. Eller slikt som "shitt happens, gå videre". Jeg synes det er vanskelig å forstå reaksjonene mine, hva som skyldes overgrepet, eller angsten, siden det er noe jeg har hatt ganske lang tid. Det føles ut som en del av meg er borte, men jeg har ikke ord på hva det er. Og jeg føler jeg tar ting veldig bra, men som sagt, noe føles feil, men det er som om kroppen og hjernen bare har godtatt det og gått videre. Også forstår jeg ikke helt dette med mine reaksjoner, som er nye (nytt alkohol mønster, som ikke er bra, og spisevaner med en del trening og mye aktivitet). Jeg klarer ikke koble det til overgrepet fordi jeg bare vil videre. Og alt føles så diffust. Men noen ganger merker jeg ubehag i kropp og sinn, kan det være traumer som sitter dypt, men at jeg ikke merker det på utsiden? At det er derfor jeg ikke har ord på hva som skjer? Mulig jeg har svart meg selv, men ønsker noe innspill til refleksjoner rundt dette. 

Anonymkode: 14338...270

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for en svært traumatisk situasjon for mange år siden. Ikke et tilsvarende veldig der og da- traume som voldtekt er, men en veldig skremmende og ekkel situasjon over tid (trusler/trakassering/forfølgelse med mer). Mens det pågikk var jeg konstant redd og på vakt, og hadde over lang tid veldig problemer med å sove, men da det ga seg gikk jeg tilsynelatende bare videre som om ingenting hadde skjedd meg. Jeg hadde småbarn og fokuserte på dem. Jeg hadde jobb og fokuserte på den. Jeg hadde flyttet i ny bolig og hadde fokus på å pusse opp og slå meg til ro der. Angående alt jeg var utsatt for var jeg liksom bare nummen, og klarte ikke å "ta det inn" og ha noen reaksjoner på det. Jeg trodde egentlig at jeg hadde klart meg godt gjennom dette, og sto ganske stødig etter dette. 

Min reaksjon kom skikkelig etter rundt 4 år. Da brøt jeg plutselig sammen. Totalt. 

Da jeg var i behandling fikk jeg høre at dette ikke var unormalt. At man ikke klarer å forholde seg til traumet umiddelbart, men er litt "utenpå seg selv " ganske lenge. 

Jeg vil anbefale deg å gå i terapi for det som har skjedd. Det var veldig brutalt og vanskelig å få reaksjonen så lenge etterpå at folk rundt meg var sikker på at jeg hadde taklet alt greit. Inkludert meg selv. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt tak i det før det smalt så brutalt. Lenge etterpå. 

Ønsker deg alt godt! ❤️

Anonymkode: a7558...1e9

[AnonymBruker]

Ja. Jeg ble traumatisert som barn og tenåring, men forstod ikke selv at jeg hadde kptsd før jeg var i tredveårene og krasjet totalt i utbrenthet. Der og da, under traumet på en måte, var fokuset mitt bare rettet fremover, og jeg trodde jeg taklet det helt fint. Innså først i ettertid at opplevelsene mine på ingen måte har blitt bearbeidet, det har bare eksistert parallelt, som en del av meg selv jeg har nektet å forholde meg til. Var innom en drøss med psykologer i tenårene som heller ikke skjønte det, så det er ikke sånn at det nødvendigvis et åpenbart for fagfolk heller.

Anonymkode: 32dbe...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ble utsatt for en svært traumatisk situasjon for mange år siden. Ikke et tilsvarende veldig der og da- traume som voldtekt er, men en veldig skremmende og ekkel situasjon over tid (trusler/trakassering/forfølgelse med mer). Mens det pågikk var jeg konstant redd og på vakt, og hadde over lang tid veldig problemer med å sove, men da det ga seg gikk jeg tilsynelatende bare videre som om ingenting hadde skjedd meg. Jeg hadde småbarn og fokuserte på dem. Jeg hadde jobb og fokuserte på den. Jeg hadde flyttet i ny bolig og hadde fokus på å pusse opp og slå meg til ro der. Angående alt jeg var utsatt for var jeg liksom bare nummen, og klarte ikke å "ta det inn" og ha noen reaksjoner på det. Jeg trodde egentlig at jeg hadde klart meg godt gjennom dette, og sto ganske stødig etter dette. 

Min reaksjon kom skikkelig etter rundt 4 år. Da brøt jeg plutselig sammen. Totalt. 

Da jeg var i behandling fikk jeg høre at dette ikke var unormalt. At man ikke klarer å forholde seg til traumet umiddelbart, men er litt "utenpå seg selv " ganske lenge. 

Jeg vil anbefale deg å gå i terapi for det som har skjedd. Det var veldig brutalt og vanskelig å få reaksjonen så lenge etterpå at folk rundt meg var sikker på at jeg hadde taklet alt greit. Inkludert meg selv. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt tak i det før det smalt så brutalt. Lenge etterpå. 

Ønsker deg alt godt! ❤️

Anonymkode: a7558...1e9

Og jeg tror det kanskje er derfor jeg ikke ønsker noe kjæreste nå. Fordi jeg er redd det vil smelle og trigge meg. At disse følelsene jeg i utgangspunktet har, kommer opp. Altså jeg merker det er følelser der, men jeg merker også at de er godt gjemt og jeg vil videre. Men kroppen og hode bare fikser det selv, selvom jeg vet jeg burde gjøre noe med dette nå, selvom jeg føler jeg takler dette veldig bra. Hvis det gir mening. Ts

Anonymkode: 14338...270

[AnonymBruker]

Høres ut som en vanskelig situasjon. Det er nok lurt å snakke med noen. Hvis det er vanskelig, kan du kanskje vise innlegget du har skrevet her? Gode tanker til deg, ts❤️

Anonymkode: 9553d...8b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Og jeg tror det kanskje er derfor jeg ikke ønsker noe kjæreste nå. Fordi jeg er redd det vil smelle og trigge meg. At disse følelsene jeg i utgangspunktet har, kommer opp. Altså jeg merker det er følelser der, men jeg merker også at de er godt gjemt og jeg vil videre. Men kroppen og hode bare fikser det selv, selvom jeg vet jeg burde gjøre noe med dette nå, selvom jeg føler jeg takler dette veldig bra. Hvis det gir mening. Ts

Anonymkode: 14338...270

Ja på et vis, men du har jo reaksjoner selv om de kanskje ikke er hva du forventet å få. 

Glemte å skrive at jeg også hadde mer diffuse endringer. Jeg hadde alltid vært aktiv med å være på fjellet sommer (turer) som vinter (ski), men det sluttet jeg helt med. Jeg endret meg også fra å være litt rotekopp til å bli nesten sykelig opptatt av orden. Likte å ha kontroll på hvor alt var og trengte orden rundt meg. Jeg hadde vært veldig sosial, men ble nesten asosial. Jeg lekte og fleipet ikke lenger. Jeg ble på mange måter en annen person enn jeg hadde vært, men uten at det var store reaksjoner. Likevel... ja jeg endret meg jo mye. Noe hadde det jeg hadde opplevd gjort med meg, men ikke på måter som var veldig tydelige reaksjoner. Ikke sorg/sinne eller noe man kanskje kunne forventet. Jeg var fremdeles normal liksom, bare ikke lik som jeg hadde vært før. 

Å være litt slik utenfor seg selv er ikke bra i lengden. Jeg håper virkelig du prater med noen. Hendelser er der, i kroppen, selv om man ikke har de store reaksjonen. Da det smalt tilbake på meg smalt det hardt. 

Anonymkode: a7558...1e9

[. Anonym.]

Jeg ble traumatisert av overgrep og omsorgssvikt i oppveksten min. Jeg sliter nå unødvendig i voksen alder med KPTSD, ensomhet og forlatthetsfølelse, blant annet. Det offentlige helsevesenet har gitt meg opp på grunn av at jeg er behandlings-resistant, fikk emdr behandling å behandler sa at jeg hadde lite utbytte av det, min psykolog på den tiden sa at det ikke finnes mer hjelp å få.

Endret 14. april 2024 av . Anonym.

[AnonymBruker]

Tenker at siden du mistenker dette selv, så er det nok sånn det er. 

Jeg ble også voldtatt. Først levde jeg seksuelt promiskuøst i flere år, sex som selvskading kaller en det. Deretter bestemte jeg meg for å leve i sølibat og legge alle planer om mann og barn på hylla. Begge var traumereaksjoner. Og i begge deler frakoblet jeg meg kroppen. Det var for vanskelig å være påkoblet følelsene mine (som jeg jo måtte hvis jeg skulle finne en mann å bli glad i) og samtidig være i kontakt med kroppen og det traumet jeg hadde erfart. 

God bedring. ❤️ 

Anonymkode: b0283...6e5

[AnonymBruker]

Jeg har erfart det iallefall.

Jeg mistet lillebror i en ulykke, og gråt ikke eller reagerte noe særlig med savn eller sorg.

Jeg var helt nummen og fortsatte å leve som om alt var normalt.

9 år senere gikk jeg gjennom et jævlig samlivsbrudd med en jeg hadde vært sammen med i 4 år, jeg hadde nettopp oppdaget at jeg var gravid og samtidig oppdaget jeg at han var utro.

Han ønsket ikke graviditeten og tvang meg til å ta abort og truet nesten å drepe meg.

Jeg tok abort og kollapset psykisk

Anonymkode: 175b9...eb5

[Snublefot62]

Traumer kan absolutt sitte dypt i deg og påvirke deg uten at du forstår at det er det som skjer eller kan gjøre noe med det.

[AnonymBruker]

. Anonym. skrev (15 timer siden):

Det offentlige helsevesenet har gitt meg opp på grunn av at jeg er behandlings-resistant, fikk emdr behandling å behandler sa at jeg hadde lite utbytte av det, min psykolog på den tiden sa at det ikke finnes mer hjelp å få.

Jeg vil bare kort kommentere dette: Sannsynligvis er du ikke behandlingsresistent, men har fått feil behandling. Det er dessverre typisk psykisk helsevesen å legge skylden på traumeofrene for at de ikke blir bedre, og det er en skam. 

Emdr virker best på enkelttraumer og det er ganske vanlig at det har liten effekt på komplekse traumer, slik du beskriver. 

Får du ingen hjelp nå mer i det hele tatt? Kjenner at jeg blir opprørt på dine vegne ♥️

Anonymkode: 50e4d...f4a

[. Anonym.]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg vil bare kort kommentere dette: Sannsynligvis er du ikke behandlingsresistent, men har fått feil behandling. Det er dessverre typisk psykisk helsevesen å legge skylden på traumeofrene for at de ikke blir bedre, og det er en skam. 

Emdr virker best på enkelttraumer og det er ganske vanlig at det har liten effekt på komplekse traumer, slik du beskriver. 

Får du ingen hjelp nå mer i det hele tatt? Kjenner at jeg blir opprørt på dine vegne ♥️

Anonymkode: 50e4d...f4a

Nei, jeg får ikke hjelp av det offentlige helsevesenet. Jeg vurderer å spare opp til ketaminbehandling i oslo, forhåpentligvis får jeg det etter at jeg har hatt en samtale med legen der. 

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for overgrep og reagerte først ikke men utviklet etterhvert bdsm-fantasier ut av det blå uten at jeg levde det ut eller egentlig likte det. Nå er jeg totalt aseksuell og synes alt som har med sex å gjøre nesten er kvalmt. 

Anonymkode: 0b09f...e74