Valget om å ikke få flere barn, egoistisk?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg synes det er egoistisk overnfor din samboer. Han vil ha flere barn, og fortjener å få sitt ønske oppfylt. Min mann har en eks som nektet å gi ham barn, og han ga opp drømmen der og da for henne. Så plutselig gikk hun en dag, og så møtte han meg. Nå har vi en nydelig datter sammen, og venter flere. Han er mye mer lykkelig i dag når han fikk drømmen sin oppfylt enn hos sin eks som ikke ville gi ham barn.
Drøm om barn eller bryllup er ting man ikke skal kompromisse på, men la personen/partneren gå for sin drøm selv om det betyr at deres vei splittes. Selv om han sier han lar det være opp til deg kan jo det hende at han ikke sier alt om sine følelser rundt temaet.

Anonymkode: 59cb8...1fd

Selvsagt er det ikke egoistisk 

Anonymkode: d1184...a39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg synes det er egoistisk overnfor din samboer. Han vil ha flere barn, og fortjener å få sitt ønske oppfylt. Min mann har en eks som nektet å gi ham barn, og han ga opp drømmen der og da for henne. Så plutselig gikk hun en dag, og så møtte han meg. Nå har vi en nydelig datter sammen, og venter flere. Han er mye mer lykkelig i dag når han fikk drømmen sin oppfylt enn hos sin eks som ikke ville gi ham barn.
Drøm om barn eller bryllup er ting man ikke skal kompromisse på, men la personen/partneren gå for sin drøm selv om det betyr at deres vei splittes. Selv om han sier han lar det være opp til deg kan jo det hende at han ikke sier alt om sine følelser rundt temaet.

Anonymkode: 59cb8...1fd

Det er jo minst like egoistisk av en samboer å presse den andre parten til å få et barn den ikke ønsker. Barn skal være høyt ønsket av begge foreldrene. 

Anonymkode: 9cb98...a4e

[AnonymBruker]

Nå er det 7,5 år mellom barna til min søster, så mindre, men selv der er det ganske ulike liv mellom barna, og foreldrene må mye dele seg. Min søster og mannen ønsket seg flere, men ble ikke gravide før. Veldig ønsket barn, men vi snakker om at det er ulike hensyn og ta. Eldste setter pris på yngste (og motsatt), men trenger også å få lukke døren til rommet og ha litt ro. Eldste er også veldig rolig, mens yngste er over alt. Herlige barn begge to, men forstår godt at eldste ikke vil ha en 3 åringen inni alle tingene sine 🤣😬🙈

Det blir veldig stor aldersforskjell her hos deg, og dere må være klare for å ta hele småbarnstiden på nytt, og det samtidig som dere følger opp en tenåring. Jeg ser du tenker på den biten her, og den tror jeg er viktig. Du er enda ung, men skjønner også du vil leve litt nå. 

Enebarn klarer seg bra de også, som du selv erfarte 💚

Anonymkode: eda16...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes det er egoistisk overnfor din samboer. Han vil ha flere barn, og fortjener å få sitt ønske oppfylt. Min mann har en eks som nektet å gi ham barn, og han ga opp drømmen der og da for henne. Så plutselig gikk hun en dag, og så møtte han meg. Nå har vi en nydelig datter sammen, og venter flere. Han er mye mer lykkelig i dag når han fikk drømmen sin oppfylt enn hos sin eks som ikke ville gi ham barn.
Drøm om barn eller bryllup er ting man ikke skal kompromisse på, men la personen/partneren gå for sin drøm selv om det betyr at deres vei splittes. Selv om han sier han lar det være opp til deg kan jo det hende at han ikke sier alt om sine følelser rundt temaet.

Anonymkode: 59cb8...1fd

Så du mener jeg er egoistisk ovenfor samboer å ikke gi han et barn til? Hjelp meg og forstå. Vi er to om å få et barn, og dersom du leste alt ser du kanskje at jeg er alene halvparten av tiden med dattera vår. Jeg tenker derimot at jeg er heldig som har en mann som respekterer meg i den grad at han fortsatt er villig til å vie resten av livet sitt med meg og dattera vår, uavhengig om det kommer en til eller ei. Jeg setter ikke et barn til verden fordi vår datter har ønske om et søsken, vil barnet være mer ønsket fordi det er hans ønske da? Dette kan vi gjerne diskutere. 

- TS

Anonymkode: 2a987...7ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Nå er det 7,5 år mellom barna til min søster, så mindre, men selv der er det ganske ulike liv mellom barna, og foreldrene må mye dele seg. Min søster og mannen ønsket seg flere, men ble ikke gravide før. Veldig ønsket barn, men vi snakker om at det er ulike hensyn og ta. Eldste setter pris på yngste (og motsatt), men trenger også å få lukke døren til rommet og ha litt ro. Eldste er også veldig rolig, mens yngste er over alt. Herlige barn begge to, men forstår godt at eldste ikke vil ha en 3 åringen inni alle tingene sine 🤣😬🙈

Det blir veldig stor aldersforskjell her hos deg, og dere må være klare for å ta hele småbarnstiden på nytt, og det samtidig som dere følger opp en tenåring. Jeg ser du tenker på den biten her, og den tror jeg er viktig. Du er enda ung, men skjønner også du vil leve litt nå. 

Enebarn klarer seg bra de også, som du selv erfarte 💚

Anonymkode: eda16...501

Takk for at du tok deg tid til å lese! Jeg tenker ofte og mye på fremtiden, det kan også være en av grunnene til at jeg ikke klarer å bestemme meg ettersom det er et såpass stort valg. Jeg ser både fordeler og ulemper med å få en til, med mange ulike faktorer dratt inn. Som du nevner, småbarn kombinert med tenåring på samme tid, egne fremtidsambisjoner, ønsker o.l. Hvor ser jeg meg selv om 5-10 år og hvor ser jeg oss som familie innen den tid. Det er snakk om to vidt forskjellige liv dersom jeg kjører på med en til. Det viktigste for meg er at den dagen jeg er 40, vil jeg være sikker på at jeg tok det riktige valget for oss alle. Syns det er fint å kunne diskutere det her, selv på KG. Det er mange reflektere mennesker her inne, så det vekker enda mer refleksjon og tanker hos meg. Takk ❤️ 

- TS

Anonymkode: 2a987...7ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg var heldig å få oppleve å få et barn, ei datter. Jeg fikk henne i ung alder, da jeg var 18 år gammel. Hadde ingenting etablert på det tidspunktet. Da hun var 1 år gammel hadde jeg 6 år igjen foran meg på skolebenken. Jeg tok utdanning, er fortsatt sammen med barnefar, skal bygge bolig sammen til nesteår og vi er begge i fast jobb. Han vil gjerne ha flere barn, men jeg klarer ikke bestemme meg. 

Jeg er kommet til den konklusjonen at jeg tror vår datter vil bli enebarn. Jeg er i dag 28 år gammel, hun er 10. Min samboer vil gjerne ha fler, men han har sluttet å ta opp temaet ettersom jeg alltid bortforklarer det med at "det er ikke riktig tid", eller "jeg vet ikke om jeg vil ha fler". Min datter har sagt flere ganger at det hadde vært fint med ei søster eller en bror. Hun er eneste i klassen som er enebarn, visstnok. Jeg er alene med vår datter halve året da min samboer jobber mye borte. Jeg gjør absolutt alt jeg kan for henne. Jeg setter ikke et barn til verden kun av den grunn at min datter ikke skal være enebarn. Om jeg skal ha flere barn skal det være fordi det er et genuint ønske, barnet skal være ønsket og barnet skal kunne følges opp i like stor grad som jeg har viet hele livet hittill til min nåværende datter. 

En annen faktor som gjør at jeg ofte faller bort fra tanken om flere barn er at jeg først nå føler at jeg begynner å få litt av friheten tilbake ettersom min datter er blitt nokså selvstendig nå som hun blir eldre. Noen ganger tenker jeg at jeg angrer på at jeg ikke fikk to tette, men jeg fikk henne såpass ung at jeg hadde ikke hatt kapasitet til å følge opp to små barn mens jeg tok utdanning og skapte ei trygg framtid for oss.

Er jeg egoistisk fordi jeg ikke vil ha flere barn? Jeg tenker det er mer egoistisk av meg å sette et barn til verden av den grunn at mitt barn ikke skal være enebarn. Jeg tenker ofte på den dagen vi ikke er lengre, at hun ikke vil ha søsken rundt seg. Trøster meg med at når den dagen kommer har hun trolig sin egen familie og venner som er der for henne. Jeg tror min datter blir enebarn. Tanken om flere barn skremmer meg i dagens samfunn. Jeg har bare 1 barn men det krever meg 100%. Hun er ei meget sosial jente som går på mange ulike fritidsaktiviteter og har flust av venner. Hun har det jo fint, men hun har ikke søsken og stesøsken får hun heller ikke med mindre jeg og samboer skiller lag en dag. 

Barnefar respekterer meg, han sier selv at dersom jeg ikke vil ha fler barn så blir det ikke flere. Han kommer ikke til å forlate meg selv om jeg ikke vil ha flere barn. Han sier det står på meg, han vil gjerne ha 1 barn til. Jeg blir fysisk redd av tanken på 1 barn til. Hva det kommer av, det vet jeg ikke. Syns det er litt sårt tema, jeg er redd for å ta feil valg. 

Tanker? 

Anonymkode: 2a987...7ae

Nei det er du ikke ..

Jeg har 6 barn og veldig glad,mens mine 2 søsken har 1 hver som nå er 10 og 12 år og de er veldig glad for det. Hver familie må få lov til og velge dem vil ha, noen trives med mange barn andre ikke. Veldig dumt og få flere barn hvis man ikke ønsker heller,det kan bli veldig dumt både for deg,men også for barnet

Anonymkode: 1e0b4...ae0

[AnonymBruker]

Vi har ett barn og ønsker oss ikke flere. Veldig glad i det barnet vi har fått❤️Jeg og mannen har selv søsken.

Anonymkode: 6b0b3...595

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei det er du ikke ..

Jeg har 6 barn og veldig glad,mens mine 2 søsken har 1 hver som nå er 10 og 12 år og de er veldig glad for det. Hver familie må få lov til og velge dem vil ha, noen trives med mange barn andre ikke. Veldig dumt og få flere barn hvis man ikke ønsker heller,det kan bli veldig dumt både for deg,men også for barnet

Anonymkode: 1e0b4...ae0

Ja, det er slike tanker jeg også har gjort meg. Jeg beundrer mennesker som har flere barn og ser for meg at det gir en enorm glede. Jeg beundrer dem for all kjærligheten de har å gi, men det faller meg inn at noen er bare skapt for det. Andre ikke. Uansett familier, liten eller stor så tror jeg at man kan finne like stor lykke sammen. 

- TS

Anonymkode: 2a987...7ae

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk og pris fordi? Kan du begrunne?

 

Ja så absolutt, jeg pleier å lukke ørene litt når slike kommentarer kommer. Har forsåvidt sluppet billig unna i forhold til press, tror jeg. Min mor er veldig forståelsesfull, hun kan jo relatere seg også i og med at hun selv fikk bare meg. Jeg kjenner litt på det samme som deg, men lander alltid tilbake på "Nei, du setter ikke et barn til verden kun for et søsken", tenker at barnet da må komme av et genuint ønske dersom barnet skal få en verdig oppvekst. Misforstå meg rett, hadde jeg blitt gravid ville jeg jo tatt meg av barnet og gitt det minst like mye kjærlighet, men dersom ønsket genuint ikke er der tror jeg det kan utspille seg mer i frustrasjon enn glede, noe som igjen ville påvirket barnet. Om det gir mening. På den andre siden kan jeg ta helt feil, det er vanskelig å visualisere seg før det er virkelighet. Det blir som å savne noe man aldri har hatt. Hadde jeg fått et barn til hadde jeg nok blitt verdens lykkeligste, igjen. Men nei, det er vanskelig altså. Sikkert derfor jeg ender opp i et innlegg på kvinneguiden. Egentlig skulle jeg skrevet egen dagbok ser jeg. 

- TS

Anonymkode: 2a987...7ae

Jeg kjenner det undrer meg litt når jeg leser innleggene dine fordi det høres ut som om du forguder datteren din og at det å ha fått henne er svært stort og da tenker jeg, var det et genuint ønske da du fikk henne? At en 18 åring får barn pleier jo ikke å være planlagt. 

Jeg får nesten følelsen av at du er litt traumatisert av å ha skullet gi barnet ditt det beste utgangspunktet i livet på tross av å ha vært en ung mor. Det høres jo ut som om dere er en svært fin familie med to foreldre som forguder deres eneste barn, så dere har jo virkelig fått det til tenker jeg.

Barnet deres klarer seg helt fint uten søsken, og nå er hun så stor at hun ikke vil komme til å ha en lekekamerat i et eventuelt søsken. Likevel, et hvert barn er en gave og også for resten av familien som da blir større, det blir flere å invitere på ting, du kan bli tante en dag osv. Men helt enig i at om ikke dere genuint ønsker barn, så skal dere ikke få det på grunn av teite forventninger og sosiale normer.

 

[AnonymBruker]

Du er bare 28 år så om 5-10 år kanskje vil du ha et til allikevel. 10 åringen blir som et enebarn uansett pga aldersforskjellen. Jeg er 16-17 år yngre enn mine søsken og det har ikke vært noe problem. Spørsmålet er hva dere vil. Ting kan endre seg som sagt. Jeg ville aldri ha barn trodde jeg. 

Anonymkode: 2efa6...b64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja, det er slike tanker jeg også har gjort meg. Jeg beundrer mennesker som har flere barn og ser for meg at det gir en enorm glede. Jeg beundrer dem for all kjærligheten de har å gi, men det faller meg inn at noen er bare skapt for det. Andre ikke. Uansett familier, liten eller stor så tror jeg at man kan finne like stor lykke sammen. 

- TS

Anonymkode: 2a987...7ae

Ja helt enig med deg i det du skriver

Anonymkode: 1e0b4...ae0

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Har samme problematikk, bare at her er vår foreløpig eneste datter 4 år. 
vært mye, mye sykdom og andre ting som gjør det til et vanskelig valg. 
Jeg nærmer meg også 35, ikke at det er en hindring men for meg blir det ikke lettere med alderen 😅! 
 

Det er et vanskelig valg, press fra andre gjør det ikke enklere.. standard frasene som «stakkars, vokse opp alene hu da», «får ansvaret alene om dere hun da» og alle rundt oss som kjører på med nr 2 ikke minst. 
Vi klarer ikke helt å bestemme oss, og innerst inne føler jeg vel det at vi gjør det for at hun skal få søsken og det er litt feil utgangspunkt, jeg hadde gitt samme kjærlighet til en evt nr 2, det står ikke på det- men jeg vet ikke.. vanskelig! 

Anonymkode: dcd0f...2b6

Jeg var og veldig i tvil om jeg skulle få en til og gikk for neste da første var fire år(nesten fem år mellom dem), da hadde det endelig begynt å roe seg med sykdom våkenetter og trassalder.

Må bare fortelle at jeg opplevde det neste barnet som en helt annen opplevelse. fødselen gikk greit, barseltid og amming gikk greit, barnet var rolig og fornøyd kanskje fordi jeg og var roligere og mer laidback. Alt har liksom gått lettere med minsten her hos oss.

Jeg følte og på litt forventninger og fikk dumme kommentarer fra andre det er akkurat som om det ikke er bra nok med kun ett barn, hva er det liksom?

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (Akkurat nå):

Jeg kjenner det undrer meg litt når jeg leser innleggene dine fordi det høres ut som om du forguder datteren din og at det å ha fått henne er svært stort og da tenker jeg, var det et genuint ønske da du fikk henne? At en 18 åring får barn pleier jo ikke å være planlagt. 

Jeg får nesten følelsen av at du er litt traumatisert av å ha skullet gi barnet ditt det beste utgangspunktet i livet på tross av å ha vært en ung mor. Det høres jo ut som om dere er en svært fin familie med to foreldre som forguder deres eneste barn, så dere har jo virkelig fått det til tenker jeg.

Barnet deres klarer seg helt fint uten søsken, og nå er hun så stor at hun ikke vil komme til å ha en lekekamerat i et eventuelt søsken. Likevel, et hvert barn er en gave og også for resten av familien som da blir større, det blir flere å invitere på ting, du kan bli tante en dag osv. Men helt enig i at om ikke dere genuint ønsker barn, så skal dere ikke få det på grunn av teite forventninger og sosiale normer.

 

Ja, jeg forguder henne. Hun er mitt alt. Det tror jeg enhver forelder kan si med stolthet. Og nei, det var ikke planlagt å bli gravid som 18-åring. Vet ikke hva jeg skal si til traumatisert kommentaren din? Det har ikke gitt meg traumer å få et barn, men det har selvsagt vært på bekostning av noe annet. Noe jeg forsåvidt ikke ville byttet ut med noe annet. 

Jeg var akkurat blitt myndig selv da jeg fikk henne, fra den dagen lovte jeg meg selv og henne at jeg skulle gi henne en best mulig oppvekst. Du skulle sett min mor da jeg som 17-åring dro innom jobben henne for å fortelle henne at hun skulle bli bestemor. Har aldri sett henne så skuffet før. Hun ble dog mest redd og har i ettertid innrømmet for meg at hun så for seg å bli mamma på nytt. Dette ansvaret slapp hun da, selvsagt. Jeg har tatt meg av dattera mi på heltid fra dag 1. Kan telle på to hender hvor mange helger hun har overnattet alene hos mormor. (Hun er ei engasjert bestemor, men travel yrkesmessig). 

Hvordan fremstiller jeg oss som en svært fin familie? Det eneste jeg har poengtert i innlegget er at jeg til tross for å bli gravid som 17-åring har klart å sikre oss ei trygg fremtid. Jeg startet dette innlegget fordi jeg prøver å reflektere over dette, jeg har jo ikke lukket kapitlet for flere barn en dag i fremtiden fullstendig, men som med alle andre store avgjørelser jeg foretar meg i livet liker jeg at det blir grundig overveid før det eventuelt lukkes ei dør. 

- TS

 

Anonymkode: 2a987...7ae

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, jeg forguder henne. Hun er mitt alt. Det tror jeg enhver forelder kan si med stolthet. Og nei, det var ikke planlagt å bli gravid som 18-åring. Vet ikke hva jeg skal si til traumatisert kommentaren din? Det har ikke gitt meg traumer å få et barn, men det har selvsagt vært på bekostning av noe annet. Noe jeg forsåvidt ikke ville byttet ut med noe annet. 

Jeg var akkurat blitt myndig selv da jeg fikk henne, fra den dagen lovte jeg meg selv og henne at jeg skulle gi henne en best mulig oppvekst. Du skulle sett min mor da jeg som 17-åring dro innom jobben henne for å fortelle henne at hun skulle bli bestemor. Har aldri sett henne så skuffet før. Hun ble dog mest redd og har i ettertid innrømmet for meg at hun så for seg å bli mamma på nytt. Dette ansvaret slapp hun da, selvsagt. Jeg har tatt meg av dattera mi på heltid fra dag 1. Kan telle på to hender hvor mange helger hun har overnattet alene hos mormor. (Hun er ei engasjert bestemor, men travel yrkesmessig). 

Hvordan fremstiller jeg oss som en svært fin familie? Det eneste jeg har poengtert i innlegget er at jeg til tross for å bli gravid som 17-åring har klart å sikre oss ei trygg fremtid. Jeg startet dette innlegget fordi jeg prøver å reflektere over dette, jeg har jo ikke lukket kapitlet for flere barn en dag i fremtiden fullstendig, men som med alle andre store avgjørelser jeg foretar meg i livet liker jeg at det blir grundig overveid før det eventuelt lukkes ei dør. 

- TS

 

Anonymkode: 2a987...7ae

Du det var egentlig ment som et kompliment. Dere har klart å bygge en solid fremtid for deres barn, dere holder sammen, tar utdanning og jeg tviler ikke på at dere er en god familie som gir barnet alt dere kan. Det var det jeg mente med fin familie. Jeg tenker at dere vil gjøre en akkurat like god jobb med et eventuelt barn til, dere vil bli like glad i barnet og det vil være et kjært tilskudd til deres flokk. Det er ikke sånn at det ikke er plass til flere barn i hjertet.

Det er vel et spørsmål om hvordan du vil at ditt liv skal være. Ønsker du å være ferdig med "barn" når du er midt i 30 årene? Hva skal du gjøre da? Eller vil du rykke tilbake til start for å si det flåsete.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (4 minutter siden):

Du det var egentlig ment som et kompliment. Dere har klart å bygge en solid fremtid for deres barn, dere holder sammen, tar utdanning og jeg tviler ikke på at dere er en god familie som gir barnet alt dere kan. Det var det jeg mente med fin familie. Jeg tenker at dere vil gjøre en akkurat like god jobb med et eventuelt barn til, dere vil bli like glad i barnet og det vil være et kjært tilskudd til deres flokk. Det er ikke sånn at det ikke er plass til flere barn i hjertet.

Det er vel et spørsmål om hvordan du vil at ditt liv skal være. Ønsker du å være ferdig med "barn" når du er midt i 30 årene? Hva skal du gjøre da? Eller vil du rykke tilbake til start for å si det flåsete.

Ok, der misforstod jeg nok litt. Beklager det.

Jeg tror det handler litt om at jeg som mor gir veldig mye i selve rollen som mor. Jeg føler aldri at jeg gjør en god nok jobb med min datter, selvom hun ikke har noen utfordringer per dags dato og virker til å ha det godt tilfreds med seg selv. Fortsatt lurer jeg alltid på hvordan jeg som mor kan forbedre meg selv på veien til å hjelpe henne med å bli en god voksen.

Jeg føler selv at jeg har ofret en del, men det tror jeg kommer fra at jeg var såpass ung når jeg fikk henne. Jeg tenker også at før jeg fyller 40 er hun voksen, da er jeg jo fortsatt relativt ung og har lyst til å reise og oppleve verden. Vi reiser og drar på ferier sammen, får fine minner sammen, men først da kan jeg reise og oppleve verden på en måte jeg enda ikke har rukket å gjort. Tror nok det handler litt om det og, jeg er redd for å binde meg på nytt igjen, om du skjønner? Å starte på nytt vil også bety at jeg må sette disse planene på vent igjen. 

- TS

Anonymkode: 2a987...7ae

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ok, der misforstod jeg nok litt. Beklager det.

Jeg tror det handler litt om at jeg som mor gir veldig mye i selve rollen som mor. Jeg føler aldri at jeg gjør en god nok jobb med min datter, selvom hun ikke har noen utfordringer per dags dato og virker til å ha det godt tilfreds med seg selv. Fortsatt lurer jeg alltid på hvordan jeg som mor kan forbedre meg selv på veien til å hjelpe henne med å bli en god voksen.

Jeg føler selv at jeg har ofret en del, men det tror jeg kommer fra at jeg var såpass ung når jeg fikk henne. Jeg tenker også at før jeg fyller 40 er hun voksen, da er jeg jo fortsatt relativt ung og har lyst til å reise og oppleve verden. Vi reiser og drar på ferier sammen, får fine minner sammen, men først da kan jeg reise og oppleve verden på en måte jeg enda ikke har rukket å gjort. Tror nok det handler litt om det og, jeg er redd for å binde meg på nytt igjen, om du skjønner? Å starte på nytt vil også bety at jeg må sette disse planene på vent igjen. 

- TS

Anonymkode: 2a987...7ae

Ja det vil bety å rykke tilbake til start med våkenetter og løpe etter en liten. Jeg skjønner godt at du kan ha lyst til å reise og prioritere andre ting i årene som kommer. Men det vil og være en mulighet til å oppleve en gang til alt det store og fantastiske du har fått oppleve med det barnet du har.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (14 minutter siden):

Ja det vil bety å rykke tilbake til start med våkenetter og løpe etter en liten. Jeg skjønner godt at du kan ha lyst til å reise og prioritere andre ting i årene som kommer. Men det vil og være en mulighet til å oppleve en gang til alt det store og fantastiske du har fått oppleve med det barnet du har.

Ja, det er fantastisk å få oppleve å bli forelder. Det er en opplevelse jeg ikke ville vært foruten, samtidig så krever det sitt. For min del handler det nok også litt om at jeg ofte føler meg alene om ansvaret. 

- TS

Anonymkode: 2a987...7ae

[AnonymBruker]

Vi har et barn, og skulle ikke ha flere. Det har vi aldri angret på. Barnet har aldri savnet søsken, og har alltid vært glad for å komme hjem etter å ha vært hos venner. Nydelig med ro, fred og all oppmerksomhet fra foreldrene. Hun har mange venner, sosial, glad og veltilpasset. 
Både mannen og jeg har søsken. Jeg har ingen kontakt med mine, mannen har noe kontakt med sine. 

Anonymkode: 60c8b...5e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Vi har et barn, og skulle ikke ha flere. Det har vi aldri angret på. Barnet har aldri savnet søsken, og har alltid vært glad for å komme hjem etter å ha vært hos venner. Nydelig med ro, fred og all oppmerksomhet fra foreldrene. Hun har mange venner, sosial, glad og veltilpasset. 
Både mannen og jeg har søsken. Jeg har ingen kontakt med mine, mannen har noe kontakt med sine. 

Anonymkode: 60c8b...5e0

Godt å høre ❤️

Anonymkode: 2a987...7ae

[AnonymBruker]

Du er ikke mer egoistisk enn andre. Skjønner deg godt, ikke få barn om du ikke ønsker det. Det er du som .å gå gravid, føde og ta det meste av ansvaret for baby.

Anonymkode: 321e0...e5d