Valget om å ikke få flere barn, egoistisk?

[AnonymBruker]

Jeg var heldig å få oppleve å få et barn, ei datter. Jeg fikk henne i ung alder, da jeg var 18 år gammel. Hadde ingenting etablert på det tidspunktet. Da hun var 1 år gammel hadde jeg 6 år igjen foran meg på skolebenken. Jeg tok utdanning, er fortsatt sammen med barnefar, skal bygge bolig sammen til nesteår og vi er begge i fast jobb. Han vil gjerne ha flere barn, men jeg klarer ikke bestemme meg. 

Jeg er kommet til den konklusjonen at jeg tror vår datter vil bli enebarn. Jeg er i dag 28 år gammel, hun er 10. Min samboer vil gjerne ha fler, men han har sluttet å ta opp temaet ettersom jeg alltid bortforklarer det med at "det er ikke riktig tid", eller "jeg vet ikke om jeg vil ha fler". Min datter har sagt flere ganger at det hadde vært fint med ei søster eller en bror. Hun er eneste i klassen som er enebarn, visstnok. Jeg er alene med vår datter halve året da min samboer jobber mye borte. Jeg gjør absolutt alt jeg kan for henne. Jeg setter ikke et barn til verden kun av den grunn at min datter ikke skal være enebarn. Om jeg skal ha flere barn skal det være fordi det er et genuint ønske, barnet skal være ønsket og barnet skal kunne følges opp i like stor grad som jeg har viet hele livet hittill til min nåværende datter. 

En annen faktor som gjør at jeg ofte faller bort fra tanken om flere barn er at jeg først nå føler at jeg begynner å få litt av friheten tilbake ettersom min datter er blitt nokså selvstendig nå som hun blir eldre. Noen ganger tenker jeg at jeg angrer på at jeg ikke fikk to tette, men jeg fikk henne såpass ung at jeg hadde ikke hatt kapasitet til å følge opp to små barn mens jeg tok utdanning og skapte ei trygg framtid for oss.

Er jeg egoistisk fordi jeg ikke vil ha flere barn? Jeg tenker det er mer egoistisk av meg å sette et barn til verden av den grunn at mitt barn ikke skal være enebarn. Jeg tenker ofte på den dagen vi ikke er lengre, at hun ikke vil ha søsken rundt seg. Trøster meg med at når den dagen kommer har hun trolig sin egen familie og venner som er der for henne. Jeg tror min datter blir enebarn. Tanken om flere barn skremmer meg i dagens samfunn. Jeg har bare 1 barn men det krever meg 100%. Hun er ei meget sosial jente som går på mange ulike fritidsaktiviteter og har flust av venner. Hun har det jo fint, men hun har ikke søsken og stesøsken får hun heller ikke med mindre jeg og samboer skiller lag en dag. 

Barnefar respekterer meg, han sier selv at dersom jeg ikke vil ha fler barn så blir det ikke flere. Han kommer ikke til å forlate meg selv om jeg ikke vil ha flere barn. Han sier det står på meg, han vil gjerne ha 1 barn til. Jeg blir fysisk redd av tanken på 1 barn til. Hva det kommer av, det vet jeg ikke. Syns det er litt sårt tema, jeg er redd for å ta feil valg. 

Tanker? 

Anonymkode: 2a987...7ae

[AnonymBruker]

Tja, ja, men hva så?

Anonymkode: 2f77a...aca

[AnonymBruker]

Nei en er ikke egoistisk om en får 0 barn,  1 barn, 2 barn, 5 barn. Folk må slutte å nevne egoisme i samme sleng som barn. For det er ikke egoistisk å bestemme selv om oh hvor mange barn en vil ha. Vil du ikke ha flere barn så er det helt greit.

Anonymkode: 973d5...9b2

[AnonymBruker]

Jeg har en bror som er 12 år eldre enn meg, en mann jeg knapt kjenner. Da jeg var 6 år flyttet han hjemmefra for militæret, utdanning og startet etterhvert sin egen familie. 

Det er ikke gitt at søsken blir nære og hverandres selskap senere.

Anonymkode: feb22...5a9

[Isambard]

Du må ønske det selv.

[AnonymBruker]

De kommer ikke til å ha noe voldsomt glede av hverandre før de er voksne, og på grunn av aldersforskjell kommer de til å være på forskjellige stadier i livet ganske ofte. Det er heller ikke gitt at de får et tett bånd (det gjelder forsåvidt de som er tette i alder også). Man skal få flere barn fordi man selv ønsker, ikke fordi man får dårlig samvittighet ovenfor et enebarn. 

Anonymkode: e3379...159

[AnonymBruker]

Jeg tenker det ikke er unaturlig at nå som verden rundt dere er bra etter alle de årene med knallhard jobbing så føler du at ting er såpass på stell at du bare vil _leve_. Og det er helt i orden. Det er ikke noe egoistisk ved det.

Det ville derimot ikke være spesielt bra å ha barn man egentlig ikke vil ha, men for å gjøre noen andre fornøyde.
Og det er ingen garanti for at søsken har et godt forhold med hverandre uavhengig av hvor stor eller liten aldersforskjellen er.

Anonymkode: 68d3c...4a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker det ikke er unaturlig at nå som verden rundt dere er bra etter alle de årene med knallhard jobbing så føler du at ting er såpass på stell at du bare vil _leve_. Og det er helt i orden. Det er ikke noe egoistisk ved det.

Det ville derimot ikke være spesielt bra å ha barn man egentlig ikke vil ha, men for å gjøre noen andre fornøyde.
Og det er ingen garanti for at søsken har et godt forhold med hverandre uavhengig av hvor stor eller liten aldersforskjellen er.

Anonymkode: 68d3c...4a2

Ja, jeg tror i grunn det er der det ligger. I og med at jeg var så ung da jeg fikk henne måtte jeg også vokse opp tidlig, mens de andre var på studentfester satt jeg hjemme og leste bøker om utviklingspsykologi om kveldene etter hun var lagt. Dermed tror jeg at denne "friheten" betyr mer for meg nå enn at jeg vil tilbake til søvnløse netter og bleieskift. Nå skal det også sies at det båndet jeg har til henne er svært sterkt. Jeg føler jeg har mer å tilby henne nå enn jeg ville hatt dersom jeg fikk fler barn, det er jo fordeler og ulemper ved begge sider tenker jeg. Hun ytrer ikke lengre ønsker om søsken, det er nesten som hun har resignert og selv funnet seg i at det er bare oss og henne.

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

De kommer ikke til å ha noe voldsomt glede av hverandre før de er voksne, og på grunn av aldersforskjell kommer de til å være på forskjellige stadier i livet ganske ofte. Det er heller ikke gitt at de får et tett bånd (det gjelder forsåvidt de som er tette i alder også). Man skal få flere barn fordi man selv ønsker, ikke fordi man får dårlig samvittighet ovenfor et enebarn. 

Anonymkode: e3379...159

Det har du helt rett i. Det er mine tanker og. Er likevel et "men" som dukker opp i hode mitt når jeg tenker på det. Kan ha med at jeg selv har vokst opp som enebarn og. Har alltid følt at jeg mangler noe, samtidig som jeg ikke har manglet noe eller tatt skade av det ettersom jeg har hatt familie og venner rundt meg likevel. En liten misunnelse rundt venner som har hatt søsken å besøke, ringe til o.l. 

- TS

Anonymkode: 2a987...7ae

[Amadeus89]

Tenker helt likt. Holder med 1 barn her. En myte at enebarn er spesielle eller at søsken alltid har glede av hverandre. Tvert imot. Og nå i moderne tid med teknologi sitter man uansett ikke hjemme alene isolert. 
Stol på deg selv!

[AnonymBruker]

Amadeus89 skrev (4 minutter siden):

Tenker helt likt. Holder med 1 barn her. En myte at enebarn er spesielle eller at søsken alltid har glede av hverandre. Tvert imot. Og nå i moderne tid med teknologi sitter man uansett ikke hjemme alene isolert. 
Stol på deg selv!

Takk, trengte å høre det! 🙏

- TS

Anonymkode: 2a987...7ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, jeg tror i grunn det er der det ligger. I og med at jeg var så ung da jeg fikk henne måtte jeg også vokse opp tidlig, mens de andre var på studentfester satt jeg hjemme og leste bøker om utviklingspsykologi om kveldene etter hun var lagt. Dermed tror jeg at denne "friheten" betyr mer for meg nå enn at jeg vil tilbake til søvnløse netter og bleieskift. Nå skal det også sies at det båndet jeg har til henne er svært sterkt. Jeg føler jeg har mer å tilby henne nå enn jeg ville hatt dersom jeg fikk fler barn, det er jo fordeler og ulemper ved begge sider tenker jeg. Hun ytrer ikke lengre ønsker om søsken, det er nesten som hun har resignert og selv funnet seg i at det er bare oss og henne.

 

Det har du helt rett i. Det er mine tanker og. Er likevel et "men" som dukker opp i hode mitt når jeg tenker på det. Kan ha med at jeg selv har vokst opp som enebarn og. Har alltid følt at jeg mangler noe, samtidig som jeg ikke har manglet noe eller tatt skade av det ettersom jeg har hatt familie og venner rundt meg likevel. En liten misunnelse rundt venner som har hatt søsken å besøke, ringe til o.l. 

- TS

Anonymkode: 2a987...7ae

Det er 10 år mellom meg og min yngre bror. Vi ringes aldri, ses vel kanskje 3-4 ganger i året. Handler ikke om at vi ikke bryr oss om hverandre, men vi har ikke noe til felles, vi er også på ulike steder hvor han fortsatt studerer og jeg har fått barn, hus og det som hører med av en hektisk hverdag. 

Anonymkode: e3379...159

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det er 10 år mellom meg og min yngre bror. Vi ringes aldri, ses vel kanskje 3-4 ganger i året. Handler ikke om at vi ikke bryr oss om hverandre, men vi har ikke noe til felles, vi er også på ulike steder hvor han fortsatt studerer og jeg har fått barn, hus og det som hører med av en hektisk hverdag. 

Anonymkode: e3379...159

Ja, dersom vi hadde valgt å få et barn til vil det blitt stor aldersforskjell på barna. Nesten såpass stor forskjell at når det barnet ville vært 6-8 år ville hun trolig flyttet ut og dermed ville det andre barnet igjen følt seg som enebarn i oppveksten. Nei, det er mange ting og mange tanker som dukker opp. Tror jeg må bare stole på min egen vurdering, det er et såpass stort livsvalg at dersom det ikke kjennes naturlig og ønsket ut, så tenker jeg at jeg hittill bare må stole på meg selv og egen avgjørelse der. 

- TS

Anonymkode: 2a987...7ae

[AnonymBruker]

Amadeus89 skrev (38 minutter siden):

Tenker helt likt. Holder med 1 barn her. En myte at enebarn er spesielle eller at søsken alltid har glede av hverandre. Tvert imot. Og nå i moderne tid med teknologi sitter man uansett ikke hjemme alene isolert. 
Stol på deg selv!

Enig. Vi er også ferdige etter ett barn. Jeg er enebarn selv, og savnet aldri søsken. Tror nok det at jeg er enebarn har påvirket valget om ett; jeg kan ikke se for meg at to barn bor sammen og må forholde seg til hverandre så mye. For meg virket det bare slitsomt 😅

Husker vennene mine kranglet så mye med søskene sine da jeg var på besøk, og jeg var alltid lettet for å komme tilbake til et rolig hjem.

Anonymkode: 9cb98...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Enig. Vi er også ferdige etter ett barn. Jeg er enebarn selv, og savnet aldri søsken. Tror nok det at jeg er enebarn har påvirket valget om ett; jeg kan ikke se for meg at to barn bor sammen og må forholde seg til hverandre så mye. For meg virket det bare slitsomt 😅

Husker vennene mine kranglet så mye med søskene sine da jeg var på besøk, og jeg var alltid lettet for å komme tilbake til et rolig hjem.

Anonymkode: 9cb98...a4e

Jeg håper datteren min føler det litt slik. Hun har kommentert etter å ha vært på besøk hos venner "Her var det stille og rolig, ingen som roper og hyler", hun har også kommentert i en annen setting at hun er glad for å være enebarn, for da slipper hun å våkne av babygråt om natten og slipper å dele lekene sine😅

- TS

Anonymkode: 2a987...7ae

[AnonymBruker]

Har samme problematikk, bare at her er vår foreløpig eneste datter 4 år. 
vært mye, mye sykdom og andre ting som gjør det til et vanskelig valg. 
Jeg nærmer meg også 35, ikke at det er en hindring men for meg blir det ikke lettere med alderen 😅! 
 

Det er et vanskelig valg, press fra andre gjør det ikke enklere.. standard frasene som «stakkars, vokse opp alene hu da», «får ansvaret alene om dere hun da» og alle rundt oss som kjører på med nr 2 ikke minst. 
Vi klarer ikke helt å bestemme oss, og innerst inne føler jeg vel det at vi gjør det for at hun skal få søsken og det er litt feil utgangspunkt, jeg hadde gitt samme kjærlighet til en evt nr 2, det står ikke på det- men jeg vet ikke.. vanskelig! 

Anonymkode: dcd0f...2b6

[AnonymBruker]

Enebarn her, takk og pris for at jeg fikk 3 barn. 

Anonymkode: dede8...43f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Enebarn her, takk og pris for at jeg fikk 3 barn. 

Anonymkode: dede8...43f

Takk og pris fordi? Kan du begrunne?

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har samme problematikk, bare at her er vår foreløpig eneste datter 4 år. 
vært mye, mye sykdom og andre ting som gjør det til et vanskelig valg. 
Jeg nærmer meg også 35, ikke at det er en hindring men for meg blir det ikke lettere med alderen 😅! 
 

Det er et vanskelig valg, press fra andre gjør det ikke enklere.. standard frasene som «stakkars, vokse opp alene hu da», «får ansvaret alene om dere hun da» og alle rundt oss som kjører på med nr 2 ikke minst. 
Vi klarer ikke helt å bestemme oss, og innerst inne føler jeg vel det at vi gjør det for at hun skal få søsken og det er litt feil utgangspunkt, jeg hadde gitt samme kjærlighet til en evt nr 2, det står ikke på det- men jeg vet ikke.. vanskelig! 

Anonymkode: dcd0f...2b6

Ja så absolutt, jeg pleier å lukke ørene litt når slike kommentarer kommer. Har forsåvidt sluppet billig unna i forhold til press, tror jeg. Min mor er veldig forståelsesfull, hun kan jo relatere seg også i og med at hun selv fikk bare meg. Jeg kjenner litt på det samme som deg, men lander alltid tilbake på "Nei, du setter ikke et barn til verden kun for et søsken", tenker at barnet da må komme av et genuint ønske dersom barnet skal få en verdig oppvekst. Misforstå meg rett, hadde jeg blitt gravid ville jeg jo tatt meg av barnet og gitt det minst like mye kjærlighet, men dersom ønsket genuint ikke er der tror jeg det kan utspille seg mer i frustrasjon enn glede, noe som igjen ville påvirket barnet. Om det gir mening. På den andre siden kan jeg ta helt feil, det er vanskelig å visualisere seg før det er virkelighet. Det blir som å savne noe man aldri har hatt. Hadde jeg fått et barn til hadde jeg nok blitt verdens lykkeligste, igjen. Men nei, det er vanskelig altså. Sikkert derfor jeg ender opp i et innlegg på kvinneguiden. Egentlig skulle jeg skrevet egen dagbok ser jeg. 

- TS

Anonymkode: 2a987...7ae

[AnonymBruker]

En ting som overrasket meg veldig med å bli foreldre er hvor akseptert det er med kjipe kommentarer om barn 2: «du må jo ha 2», «egoistisk å bare ha 1»… 

Før man får barn er det ganske akseptert at man ikke spør om status fordi man aldri vet hvem om er ufrivillig barneløse osv. skjønner ikke forskjellen. 
 

Vi har slitt veldig med vårt eneste barn og har fått overraskende lite støtte og sympati i vårt foreløpige valg om bare 1 barn. Gjelder fra familie, venner, kollegaer og samfunnet ellers.

Anonymkode: 23688...7a8

[AnonymBruker]

Jeg synes det er egoistisk overnfor din samboer. Han vil ha flere barn, og fortjener å få sitt ønske oppfylt. Min mann har en eks som nektet å gi ham barn, og han ga opp drømmen der og da for henne. Så plutselig gikk hun en dag, og så møtte han meg. Nå har vi en nydelig datter sammen, og venter flere. Han er mye mer lykkelig i dag når han fikk drømmen sin oppfylt enn hos sin eks som ikke ville gi ham barn.
Drøm om barn eller bryllup er ting man ikke skal kompromisse på, men la personen/partneren gå for sin drøm selv om det betyr at deres vei splittes. Selv om han sier han lar det være opp til deg kan jo det hende at han ikke sier alt om sine følelser rundt temaet.

Anonymkode: 59cb8...1fd

[AnonymBruker]

Amadeus89 skrev (7 timer siden):

Tenker helt likt. Holder med 1 barn her. En myte at enebarn er spesielle eller at søsken alltid har glede av hverandre. Tvert imot. Og nå i moderne tid med teknologi sitter man uansett ikke hjemme alene isolert. 
Stol på deg selv!

At man ikke sitter isolert hjemme er tull dessverre selv med moderne teknologi

Anonymkode: d1184...a39