Usikkerheten når man flytter sammen.

[AnonymBruker]

Hvor sikker var du før der flyttet sammen?

Vi har kjent hverandre i noen år nå. Av ulike årsaker har vi har tatt hele prosessen sakte så vi har ikke flyttet sammen enda. Vi har snakket mye om det, jeg bor i praksis talt hos han nå siden i høst, men ikke sakt opp leiligheten min- enda. 

Vi har hatt våres humper i veien, men vi har jobbet igjennom det meste på en fin måte og lært oss å kjenne på en nærere måte. Det er enkelte ting ve han som jeg kjenner jeg er usikker på om jeg klarer å godta skal være slik resten av livet, noen ting føles  viktigere enn andre. På en annen side så er det ikke slik at jeg tenker det er aktuelt å avslutte forholde pga de tingene. Ingen er perfekt og jeg vet man må inngå kompromiss og at det er ting jeg bare må lære meg å leve med. Det er ting jeg ikke kan leve med og dette har vi pratet og ordet opp i og jeg ser store endringen på det. 

 

Jeg har aldri bodd sammen med en mann før, selv om jeg er godt voksen. Kjenner derfor jeg er veldig usikker på om det riktig valg å flytte sammen. Hvor bra skal ting vær for at man flytter inn? Vi har våres konflikter her og der, men det er ikke store greiene og det løser seg alltid. Savner han helt sinnsykt når han er på jobbreise. Føles ut som jeg alltid har kjent han og kommer fantastisk godt over ens med slekten Hannes. På en annen side så klarer jeg ikke å se for meg hverken en fremtid med eller uten han, noe jeg synes er litt rart? 

 

Jeg er livredd for å ta feil valg, noen som hindrer meg mye. Jeg er ikke modig av meg og litt usikkerhet skaper mye uro og redsel for hva skjer om det er feil valg. 

 

Noen som har innspill? Skal det vær helt film romantisk stemning eller er det vanlig at man ikke er 100% sikker før man flytter sammen? 

Anonymkode: b11c4...5b8

[Hmmmmmm]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

På en annen side så klarer jeg ikke å se for meg hverken en fremtid med eller uten han, noe jeg synes er litt rart? 

Hva mener du her? Du klarer ikke å se en fremtid med han, men du klarer ikke å se en fremtid uten han heller? Da ser du jo en fremtid med han da? 

[petterm]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er livredd for å ta feil valg, noen som hindrer meg mye. Jeg er ikke modig av meg og litt usikkerhet skaper mye uro og redsel for hva skjer om det er feil valg. 

Valg er sjelden 100% rett eller 100% galt.

Hvis man prøver å veie fordeler og ulemper opp mot hverandre, hvis ulempene er til å leve med, og fordelene er større enn ulempene da går du for det.

Hvis valget allikevel viser seg å være mer feil enn du trodde så vokser du på det.

[AnonymBruker]

Bodd sammrn i 6 år pg fortsatt usikker. Ville egentlig ikke flytte sammen, men ble må sånn da. 

Tenkt nøye over det TS. 

Anonymkode: 5f349...421

[AnonymBruker]

Eier du eller leier bolig nå?

Jeg ble samboer. Valgte å leie ut egen bolig. 2 år senere flyttet jeg igjen. Var betryggende å vite at jeg hadde et sted å flytte til. 

Anonymkode: 5261b...a32

[Gjest ZarahSweet]

Høres ut som om du ser for deg en fremtid med han som kjæreste og særboer🤷🏻‍♀️ For mange er det riktig valg. 
 

De tingene du ikke vet om du orker resten av livet er instinktene og magefølelsen din og de er viktig å lytte til. Mange ignorerer det og tenker «det går seg til», men min erfaring er at det er det motsatte som skjer. 
 

I de forholdene jeg endte opp som samboer merket jeg de samme småtingene tidlig, men tenkte sånn at «Det går seg vel til» for på sikt å blir krangel grunn.

Ble slutt med dem alle 🤷🏻‍♀️

Nå har jeg en kjæreste som foreløpig ikke har gitt noe tegn til verken rødt flagg eller dårlig magefølelse. 
 

Vi tar det veldig sakte. Kommer minst til å vente 3 år før jeg i det hele tatt vil vurdere samboerskap. Før det vil vi bo mer og mer sammen i perioder for å teste vannet. Men vi er begge investert i oss og vil ikke føle at særboerskap på noen måte truer forholdet❤️

[AnonymBruker]

Før jeg fikk barn så kjentes ikke å flytte sammen så endelig. De to siste samboerskapene beholdt jeg leiligheten min og leigde ut. Jeg har tenkt at det er såklart bare å flytte igjen, verre er det ikke. Og man må aldri aldri fortsette en relasjon ut av frykt for hva andre måtte mene. Å bli samboer er å teste ut om man funker under samme tak.

Nå er jeg godt voksen, har barn på barneskolen, det har han også, og ett litt større. Jeg gleder meg til å bo sammen fordi da får vi mer tid sammen. Men det føles så stort og endelig ut. Og tanker jeg tidligere ikke har hatt gjør seg gjeldende. Tenk om det ikke funker, tenk om vi ikke passer sammen, tenk om jeg går lei, tenk om jeg gjør samme feilene som sist, tenk om vi slutter ha sex, tenk om vi begynner å krangle.. osv  

Helt tullete selvfølgelig. 

Vi bor sammen i feriene, og har det helt fantastisk. Vi samarbeider godt og bidrar begge to. Føler kanskje at vi lever i en tid der vi tar få sjanser. Alt skal være så trygt, sikkert, fakta, to streker under svaret, ikke ubehagelig, ikke usikkert. 

Men kjærligheten er nettopp det, et uforutsigbart prosjekt. Ingenting er gitt på forhånd i kjærligheten. Og fordi vi på død og liv hele tiden skal unngå ubehag så slutter vi å definere oss som kjærester, man er kun eksklusive. Man slutter å bo sammen, men er heller særboere, fordi da er det så mye enklere å dyrke seg selv og unngå partners nykker. Man gifter seg ikke, for da er det mindre styr å gå fra hverandre. Man blir med noen som ikke er kompatible for man orker ikke begi seg ut på ny søken etter en som passer bedre.. Og sånn fortsetter det..

Men når det klaffer, med den store kjærligheten.. aaaah, da er det verdt alt det andre man har vært igjennom på veien ❤️

Anonymkode: dada4...5c4

[AnonymBruker]

Hmmmmmm skrev (10 timer siden):

Hva mener du her? Du klarer ikke å se en fremtid med han, men du klarer ikke å se en fremtid uten han heller? Da ser du jo en fremtid med han da? 

Det jeg mener er at man skal vel se for seg selv gammel med den man skal leve livet med, hvordan fremtiden blir. Det gjør ikke jeg, men jeg kan ikke tenke meg at vi ikke skal vær ilag heller. 

Anonymkode: b11c4...5b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Eier du eller leier bolig nå?

Jeg ble samboer. Valgte å leie ut egen bolig. 2 år senere flyttet jeg igjen. Var betryggende å vite at jeg hadde et sted å flytte til. 

Anonymkode: 5261b...a32

Jeg leier og han eier, så er jo «bare» for meg å leie noe nytt om det ikke skulle funke, men det er skummelt også. 
ts

Anonymkode: b11c4...5b8

[AnonymBruker]

ZarahSweet skrev (2 timer siden):

Høres ut som om du ser for deg en fremtid med han som kjæreste og særboer🤷🏻‍♀️ For mange er det riktig valg. 
 

De tingene du ikke vet om du orker resten av livet er instinktene og magefølelsen din og de er viktig å lytte til. Mange ignorerer det og tenker «det går seg til», men min erfaring er at det er det motsatte som skjer. 
 

I de forholdene jeg endte opp som samboer merket jeg de samme småtingene tidlig, men tenkte sånn at «Det går seg vel til» for på sikt å blir krangel grunn.

Ble slutt med dem alle 🤷🏻‍♀️

Nå har jeg en kjæreste som foreløpig ikke har gitt noe tegn til verken rødt flagg eller dårlig magefølelse. 
 

Vi tar det veldig sakte. Kommer minst til å vente 3 år før jeg i det hele tatt vil vurdere samboerskap. Før det vil vi bo mer og mer sammen i perioder for å teste vannet. Men vi er begge investert i oss og vil ikke føle at særboerskap på noen måte truer forholdet❤️

Nei, jeg vil jo ikke ha et liv hvor vi ikke bor ilag heller, det ønsker ikke jeg. 
men det du skriver om magefølelsen kjenner stresser meg litt ekstra. Jeg er redd for å overse de viktige tingene og at jeg om 5 år angrer bitter på at jeg tok de valgene jeg gjorde. Men det skal sies, det som har vært virkelig viktig for meg har blitt endret på og føler meg sikker på at det kommer til å være slik.

Høres ut som dere har funnet en fin løsning for dere hvertfall❤️

Anonymkode: b11c4...5b8

[AnonymBruker]

Særboerskap er det beste 😀

Anonymkode: 609da...01b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Før jeg fikk barn så kjentes ikke å flytte sammen så endelig. De to siste samboerskapene beholdt jeg leiligheten min og leigde ut. Jeg har tenkt at det er såklart bare å flytte igjen, verre er det ikke. Og man må aldri aldri fortsette en relasjon ut av frykt for hva andre måtte mene. Å bli samboer er å teste ut om man funker under samme tak.

Nå er jeg godt voksen, har barn på barneskolen, det har han også, og ett litt større. Jeg gleder meg til å bo sammen fordi da får vi mer tid sammen. Men det føles så stort og endelig ut. Og tanker jeg tidligere ikke har hatt gjør seg gjeldende. Tenk om det ikke funker, tenk om vi ikke passer sammen, tenk om jeg går lei, tenk om jeg gjør samme feilene som sist, tenk om vi slutter ha sex, tenk om vi begynner å krangle.. osv  

Helt tullete selvfølgelig. 

Vi bor sammen i feriene, og har det helt fantastisk. Vi samarbeider godt og bidrar begge to. Føler kanskje at vi lever i en tid der vi tar få sjanser. Alt skal være så trygt, sikkert, fakta, to streker under svaret, ikke ubehagelig, ikke usikkert. 

Men kjærligheten er nettopp det, et uforutsigbart prosjekt. Ingenting er gitt på forhånd i kjærligheten. Og fordi vi på død og liv hele tiden skal unngå ubehag så slutter vi å definere oss som kjærester, man er kun eksklusive. Man slutter å bo sammen, men er heller særboere, fordi da er det så mye enklere å dyrke seg selv og unngå partners nykker. Man gifter seg ikke, for da er det mindre styr å gå fra hverandre. Man blir med noen som ikke er kompatible for man orker ikke begi seg ut på ny søken etter en som passer bedre.. Og sånn fortsetter det..

Men når det klaffer, med den store kjærligheten.. aaaah, da er det verdt alt det andre man har vært igjennom på veien ❤️

Anonymkode: dada4...5c4

Hadde jeg eiet hadde det vært en fin løsning slik som du gjorde, men siden jeg leier så er jeg jo litt mer fleksibel. 
Er litt godt å høre flere deler min bekymringer. Jeg styres litt av katastrofe tenkning og det er skummelt å skulle flytte sammen. Vi har det fint sammen og jeg viste fra date nr to at han her er rette fyren. Så jeg har aldri tvilt på hvor glad jeg er i han, men det er skremmende alt det nye jeg aldri har vært borti før. 
men takk for mange gode synspunkt og tanker❤️

ts

Anonymkode: b11c4...5b8

[AnonymBruker]

Lytt til magefølelsen.Den er ikke feil. Jeg burde lyttet mere til den da hadde ting vært mye lettere.Magefølelsen er veldig riktig. 

Anonymkode: 9a237...3e2

[AnonymBruker]

Vi kjøpte hus etter vi hadde vært sammen i nesten 2 år (var ikke samboere før vi kjøpte sammen pga lite plass hos begge) og jeg følte det var det riktige valget og det føler jeg fortsatt etter noen år som samboere. Vi hadde lite konflikter før vi flyttet sammen og har fortsatt lite konflikter. 

Men jeg tror det er et personlighetstrekk at noen er litt mer sånn at de hopper i det mens andre overtenker litt mer og bekymrer seg mye mer.

Anonymkode: 16471...e3f

[AnonymBruker]

Hvis du vet at han er mannen i ditt liv, eksakt hvilke ting er du så redd for da? En kan ikke være sikker på alt. Det er slik livet er og man må ta noen sjanser og håpe at det går seg til. 

Anonymkode: 3c915...9ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hvis du vet at han er mannen i ditt liv, eksakt hvilke ting er du så redd for da? En kan ikke være sikker på alt. Det er slik livet er og man må ta noen sjanser og håpe at det går seg til. 

Anonymkode: 3c915...9ca

Nå har vi kjent hverandre i godt over tre år så den store forelskelsen har vel lagt seg selv om man føler seg mer forelsket i noen perioder enn andre. Det jeg er redd for er at følelsene mine skal overse og bagatellisere de «problemene» jeg frykter blir et større problem om X antall år. 
kanskje litt uryddig forklaring, men ikke så lett å forklarer kjenner jeg😅 

men at man må ta sjangser må man bare og skjønner at man kanskje ikke 100% sikker på alt i et forhold. Bare redd for at de få prosentene man er usikker på er de feile prosentene man overser🤷🏻‍♀️

ts

Anonymkode: b11c4...5b8

[SPOCA]

For meg var det ingen tvil, og vi ble samboere før vi offisielt var kjærester.

Men, jeg tenker i ditt tilfelle må du kanskje tenke annerledes på det: kanskje skal du veie fordeler og ulemper opp mot hverandre? Samtidig, hvis du er så usikker, og du føler at du egentlig vil, så er kanskje ikke det som er riktig for deg heller? Det er jo en ærlig sak det, men bare vær ærlig om det. For mange er det jo et naturlig steg å flytte sammen og bli samboere. Samtidig, hvis du aldri har vært samboer før, er du kanskje også litt redd for det ukjente? Men, dere har jo nå bodd sammen en liten stund, føles det ikke bra og riktig?

Grunnen til at jeg sier at det er viktig at du er tydelig på hva du vil, er fordi det er viktig for mange mennesker, det er et naturlig steg i prosessen. Jeg tror ikke jeg ville ha fortsatt et forhold med en som aldri klarte å bestemme seg, og som var så usikker. Jeg ville tolket det som at man var usikker på relasjonen. Men, noen ganger må man også tørre å hoppe i det. Selvfølgelig kan man gå på snørra, men man må noen ganger tørre å satse også. Samtidig, du må gjøre det som er riktig for deg, derfor er det jo ingen fasit på dette. Bare vær ærlig om det.

Endret 14. april 2024 av SPOCA

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (14 minutter siden):

For meg var det ingen tvil, og vi ble samboere før vi offisielt var kjærester.

Men, jeg tenker i ditt tilfelle må du kanskje tenke annerledes på det: kanskje skal du veie fordeler og ulemper opp mot hverandre? Samtidig, hvis du er så usikker, og du føler at du egentlig vil, så er kanskje ikke det som er riktig for deg heller? Det er jo en ærlig sak det, men bare vær ærlig om det. For mange er det jo et naturlig steg å flytte sammen og bli samboere. Samtidig, hvis du aldri har vært samboer før, er du kanskje også litt redd for det ukjente? Men, dere har jo nå bodd sammen en liten stund, føles det ikke bra og riktig?

Grunnen til at jeg sier at det er viktig at du er tydelig på hva du vil, er fordi det er viktig for mange mennesker, det er et naturlig steg i prosessen. Jeg tror ikke jeg ville ha fortsatt et forhold med en som aldri klarte å bestemme seg, og som var så usikker. Jeg ville tolket det som at man var usikker på relasjonen. Men, noen ganger må man også tørre å hoppe i det. Selvfølgelig kan man gå på snørra, men man må noen ganger tørre å satse også. Samtidig, du må gjøre det som er riktig for deg, derfor er det jo ingen fasit på dette. Bare vær ærlig om det.

Det har vært noen netter fra hverandre pga jobbreiser så jeg vet nå at hverdagen sammen med han er da jeg trives best. De dagene/nettene vi ikke har vært sammen så føles dagen litt fattigere på et vis. Så det veier nok tyngst å bo ilag, men tanker som «er det slik jeg vil ha det resten av livet?» dukker av og til opp og i øyeblikket så er jeg usikker. Kanskje fordi vi nettopp har hatt en gnisning eller det har vært en situasjon. 
men som du skriver så er jeg nok veldig redd for det ukjente, kanskje mer redd for det enn det å faktisk flytte sammen med han. 
og det du skriver om usikker på relasjonen: han gir nok mer den vibben enn meg som sikkert gjør meg enda mer usikker- slik som du poengterer. 
ts

Anonymkode: b11c4...5b8

[AnonymBruker]

Jeg var 100% sikker. Dett er mannen i mitt liv. Aldri angret. Har det så utrolig bra. 

Anonymkode: 3e83c...9f9

[Gjest ZarahSweet]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det har vært noen netter fra hverandre pga jobbreiser så jeg vet nå at hverdagen sammen med han er da jeg trives best. De dagene/nettene vi ikke har vært sammen så føles dagen litt fattigere på et vis. Så det veier nok tyngst å bo ilag, men tanker som «er det slik jeg vil ha det resten av livet?» dukker av og til opp og i øyeblikket så er jeg usikker. Kanskje fordi vi nettopp har hatt en gnisning eller det har vært en situasjon. 
men som du skriver så er jeg nok veldig redd for det ukjente, kanskje mer redd for det enn det å faktisk flytte sammen med han. 
og det du skriver om usikker på relasjonen: han gir nok mer den vibben enn meg som sikkert gjør meg enda mer usikker- slik som du poengterer. 
ts

Anonymkode: b11c4...5b8

Hva gnisninger og situasjoner?