40+ null venner

[AnonymBruker]

Jeg har de siste årene forsøkt å jobbe litt med å utvide min sosiale sirkel, men hver gang noen kommer innpå meg så blir jeg så slitne og overveldet. Jeg synes de vennene jeg finner egentlig bare tenker på seg selv. Kjæresten min slo opp i februar så nå har jeg ingen utenom kollegaer, men også der er det alle andre som knytter vennskap og ikke jeg. De finner på ting på fritiden og jeg er for meg selv. 

Det er litt trist, har liksom ingen jeg kan dra ut å ta en øl med. Ingen som gidder å ta en tur på cafe. Men de som vil, er de som tar hele armen og vil treffe meg hver eneste helg, slik at jeg blir overveldet og sliten. Kjenner liksom at jeg ikke vil ha kontakt med folk når det er sånn at vi enten bare kan ha kontakt hele tiden, eller ingen.. Skal sie jeg har adhd og elsker å bare koble av hjemme etter en slitsom arbeidsdag.. 🤔 Andre på 40 som aldri er sosiale? 

Anonymkode: 39680...c7e

[AnonymBruker]

Ja, jeg . 48 år og har 2 gode venninner som jeg ser kun et par ganger i året. De er gode venninner av den grunn at de vet at jeg ikke har stort sosialt behov, og vi har det helt topp når vi først sees. Da får vi snakket fra oss om alt og ingenting, og det holder fint til neste møte noen måneder etter. Jeg liker mine faste rutiner med tv programmer, bøker og musikk. Elsker å gå lange turer alene og kjeder meg egentlig aldri. Har heller ikke noe behov for å reise på ferier hvert år eller lignende. Jeg er heldig som trives så godt i mitt eget selskap og finner veldig frihet i det.  Nå skal det sies at jeg har hatt veldig mye uro  gjennom livet mitt, helt fra barns alder, og sikkert derfor jeg elsker dette rolige, " ensomme" livet. Andre hadde gjerne kjedet seg ihjel i mine sko, men jeg har et flott liv 🙂

Anonymkode: 385a6...060

[Mandagsunge]

39, men har hatt det sånn heile voksenlivet. For min del handler det sikkert mye om gamle sår som gjør at hjernen min automatisk går ut fra at ingen vil vere med meg frivillig, så det faller meg aldri inn å spørre engang, sjølv om det hender andre inviterer meg som skulle tilsi at dee slett ikkje har noko mot meg personlig 😅

Eg trivast godt i eiget selskap og får fylt sosiale behov på jobben, er gjerne den som melder meg til styrer og sånn på fritida, og har dessuten gode band til eigen familie. Men det har vore tilfeller der eg sitt aleine på bursdagen min og tenker at fader, dette var litt stusselig. 

Endret 13. april av Mandagsunge

[AnonymBruker]

Mandagsunge skrev (4 minutter siden):

39, men har hatt det sånn heile voksenlivet. For min del handler det sikkert mye om gamle sår som gjør at hjernen min automatisk går ut fra at ingen vil vere med meg frivillig, så det faller meg aldri inn å spørre engang, sjølv om det hender andre inviterer meg som skulle tilsi at dee slett ikkje har noko mot meg personlig 😅

Eg trivast godt i eiget selskap og får fylt sosiale behov på jobben, er gjerne den som melder meg til styrer og sånn på fritida, og har dessuten gode band til eigen familie. Men det har vore tilfeller der eg sitt aleine på bursdagen min og tenker at fader, dette var litt stusselig. 

Ja, jeg har vært alene bursdager, en jul eller to, og 17 mai. Hele sommerferier.🤣 Jeg har jo barnet mitt da. Og jeg liker å være alene. Men merledagene er litt triste. 

Jeg forsøkte å invitere et et 40 år lag og da avlyste folk, og enda klaget fordi de ikke kjente noen av de andre. Da avlyste jeg. Tok det litt tungt, men ga slipp på det nå. 😅 Hadde vært annerledes om "ungdomsgjengen" bodde i området. Men det gjør de ikke. De få som gjør det er ikke interesserte. 🤷

Anonymkode: 39680...c7e

[AnonymBruker]

Jeg har forsøkt å bedre det, men det er så merkelig at disse damene "sluker" opp tiden min. Helgene skal de ha, altså hver helg. Jeg blir utrolig sliten av å miste friheten min. Rart det er så vanskelig og at det blir så intenst. 

Anonymkode: 39680...c7e

[AnonymBruker]

Jeg har konkludert med at jeg er ikke frisk nok til å klare å ha mange vennskap, da det er krevende. Selvsagt personavhengig, men likevel. Men det er trist å sitte alene i ferier, merkedager osv. Jula er ikke så lystbetont akkurat. Men men. Sånn er livet😌

Anonymkode: 5dedb...fe0

[Lea]

Jeg har ingen venner fordi jeg klarer ikke å få meg venner.

[svartkatt]

Treffer stort sett bare folk på jobb to dager i uka. 

[AnonymBruker]

Jeg begynte jobben for å få venner da jeg var 40 år. Foreløpig gjennom Heygirl i hovedsak. Litt på jobb, men det er vanskelig å ta det videre til å møtes privat. Men det anbefales i alle fall, det har vært veldig positive opplevelser for min del. 

Anonymkode: fcb0f...ed3

[AnonymBruker]

Mandagsunge skrev (18 timer siden):

39, men har hatt det sånn heile voksenlivet. For min del handler det sikkert mye om gamle sår som gjør at hjernen min automatisk går ut fra at ingen vil vere med meg frivillig, så det faller meg aldri inn å spørre engang, sjølv om det hender andre inviterer meg som skulle tilsi at dee slett ikkje har noko mot meg personlig 😅

Eg trivast godt i eiget selskap og får fylt sosiale behov på jobben, er gjerne den som melder meg til styrer og sånn på fritida, og har dessuten gode band til eigen familie. Men det har vore tilfeller der eg sitt aleine på bursdagen min og tenker at fader, dette var litt stusselig. 

Sånn har jeg det og. Og forstår ikke hvorfor egentlig...

Anonymkode: 75d44...0ec

[exictence]

Venner er verdifullt å ha. 

Hva med å bare skrive en sms til en nabo eller en som du synes er hyggelig om dere skal ta dere en kveldstur. Hyggelig å gå og snakke med noen. Kanskje dere kan forelå at dere kan gjøre det oftere og.

[AnonymBruker]

exictence skrev (1 minutt siden):

Venner er verdifullt å ha. 

Hva med å bare skrive en sms til en nabo eller en som du synes er hyggelig om dere skal ta dere en kveldstur. Hyggelig å gå og snakke med noen. Kanskje dere kan forelå at dere kan gjøre det oftere og.

Jaa jeg har prøvd. Men jeg blir så stresset av det blir så intenst med beskjeder og mas. 🤪 Jeg må slappe av i helgene og er som regel opptatt med et barn som har ekstra behov. Når jeg da får voksne som kommer med sine behov, og blir lei seg og skuffet fordi jeg prioriterer barnet mitt ( eller krangler med meg om mine prioriteringer, altså barnet og jobb og eget stressnivå) så blir jeg så lei og irritert. Jeg har jo venner, men har ikke opplevd at folk er så ego, og ikke takler at de ikke kan ha tilgang til tid med meg hver eneste uke. Blir som en egoistisk kjæreste jeg ikke er forelska i 🤣 det som passer meg er selskap i blant. Men ikke massevis. Og disse damene vil jo ha mer og mer og mer frem til meldinger tikker inn hver helg eller hver dag.. 🤣😅 

Anonymkode: 39680...c7e

[Mandagsunge]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Sånn har jeg det og. Og forstår ikke hvorfor egentlig...

Anonymkode: 75d44...0ec

Eg veit korfor eg er sånn (korleis viss vaksne snakka til meg som barn...), men det er bare eitt års tid sidan det gjekk opp for meg at viss alle tenkte sånn, så ville menneskeheita vore utdaudd for lengst. Og sjølv om eg no er klar over det, er det ikkje lett kome forbi ein tankegang som har sitte i ryggmargen i tretti år. 

[AnonymBruker]

Har heller ingen å ringe til eller gå på kafe med. Nå er barna blitt store og da blir det mye alenetid på meg, og ingenting å finne på. Går på fjellet alene, er aldri på kino/konsert eller annet. Har rett og slett ingen å gå med😕

Anonymkode: b85a3...5c0