Flytte sammen med X igjen?

[AnonymBruker]

Har satt meg selv I en vanskelig situasjon. I sommer bestemte jeg meg for at jeg ville ha separasjon.

Jeg har 2 barn fra tidligere,  hun har 1 datter og vi har 1 felles datter.

Hennes datter og vårt felles barn bodde hos oss. Mine 2 bodde fast hos sin mor. De har tidligere bodd fast hos oss, men flyttet til sin mor ettersom min datter på snart 18, ikke gikk overens med sin stemor.

Jeg ville altså ha separasjon. Det var flere grunner, med i hovedsak så dreide det seg om at jeg ikke opplevde at hun hadde følelser mer. Og at mine 2 barn som bodde hos min mor, ville bo hos meg under forutsetning av at hun flyttet ut. Det var jeg som spurte de om de ville flytte til meg dersom vi ble separert.

Min x flyttet ut 01.01.

Men vi har hatt kontakt. Jeg angrer på separasjonen.  Jeg var mer glad i henne enn jeg trodde . Jeg har gråtet mere den siste tiden enn jeg har gjort hele mitt liv. Jeg savner henne veldig.  Hun ville ikke at vi skulle separeres. Hun sier at hun hele tiden har vært glad i meg men vi hadde en del uenigheter som preget forholdet. Jeg spurte henne flere ganger før hun flyttet,om hun var glad i meg, men fikk ikke noe svar om at hun var glad i meg. Nå sier hun at det var stoltheten som gjorde at hun sa ikke sa hun var glad i meg.

Vi har altså kontakt og vi er i ferd med å utvikle et forhold.

Kanskje er det snakk om å flytte sammen igjen. 

Men hva med mine 2 barn som flyttet til meg under forutsetning av at hun er borte?  Eller dvs hun eldste. Min sønn på 16 har ikke et anstrengt forhold til min X.

Hun har ei på 12 år. Jeg har fungert som pappa for henne siden hun var 2 år. Hun har tatt bruddet tungt. Hennes far er ute av bildet. Vår felles datter er 8 år. Det går greit med henne men hun ønsker selvfølgelig at hennes foreldre bor sammen.

Jeg tenker også at de 2 yngste trenger oss som familie. De på 16 og snart 18 klarer seg godt i livet og på skolen.

Hva synes dere? Burde jeg ta hensyn til min eldste datter eller burde jeg flytte sammen med min x om dette blit aktuelt. 

Anonymkode: 1f3ed...fb5

[AnonymBruker]

Kanskje det er lurt å bo fra hverandre en stund og jobbe med de tingene som har skapt gnisninger dere imellom? Har dere vært hos familievernkontoret?

I forhold til datteren på 18 så har kanskje hun tenkt seg ut av redet etterhvert uansett?

Anonymkode: 0d9fc...592

[Belima]

Vær særboere inntil barna dine har flyttet ut. Det er jo en ok løsning inntil videre.

[Ny Bruker]

Det er du som er voksen her og det er ditt liv. Selvfølgelig skal du bestemme over ditt og dine barns liv selv. 

[AnonymBruker]

Dere kan vel være kjærester uten å måtte være samboere? 

Ta hensyn til de eldste barna. Vær særboere et par år fremover. 

Anonymkode: 526f7...764

[AnonymBruker]

Jeg tror mennesker som er ment for å være med hverandre finner en vei. Det at barna ser at dere prøver tenker jeg er en større fordel enn en ulempe for læring.

Du har jo lenge vært en del av livet deres så de kjenner sikkert på en sorg de også over dette. Voksne barn kan man også reparere relasjonen til, bare gi det tid og omsorg. 

Anonymkode: d55ac...23f

[AnonymBruker]

Bo hver for dere til eldste har flyttet ut. Dere kan likevel være kjærester. Kjenner flere som har gjort det i mange år for å slippe stresset med barn… 

Anonymkode: 3f1de...9a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har satt meg selv I en vanskelig situasjon. I sommer bestemte jeg meg for at jeg ville ha separasjon.

Jeg har 2 barn fra tidligere,  hun har 1 datter og vi har 1 felles datter.

Hennes datter og vårt felles barn bodde hos oss. Mine 2 bodde fast hos sin mor. De har tidligere bodd fast hos oss, men flyttet til sin mor ettersom min datter på snart 18, ikke gikk overens med sin stemor.

Jeg ville altså ha separasjon. Det var flere grunner, med i hovedsak så dreide det seg om at jeg ikke opplevde at hun hadde følelser mer. Og at mine 2 barn som bodde hos min mor, ville bo hos meg under forutsetning av at hun flyttet ut. Det var jeg som spurte de om de ville flytte til meg dersom vi ble separert.

Min x flyttet ut 01.01.

Men vi har hatt kontakt. Jeg angrer på separasjonen.  Jeg var mer glad i henne enn jeg trodde . Jeg har gråtet mere den siste tiden enn jeg har gjort hele mitt liv. Jeg savner henne veldig.  Hun ville ikke at vi skulle separeres. Hun sier at hun hele tiden har vært glad i meg men vi hadde en del uenigheter som preget forholdet. Jeg spurte henne flere ganger før hun flyttet,om hun var glad i meg, men fikk ikke noe svar om at hun var glad i meg. Nå sier hun at det var stoltheten som gjorde at hun sa ikke sa hun var glad i meg.

Vi har altså kontakt og vi er i ferd med å utvikle et forhold.

Kanskje er det snakk om å flytte sammen igjen. 

Men hva med mine 2 barn som flyttet til meg under forutsetning av at hun er borte?  Eller dvs hun eldste. Min sønn på 16 har ikke et anstrengt forhold til min X.

Hun har ei på 12 år. Jeg har fungert som pappa for henne siden hun var 2 år. Hun har tatt bruddet tungt. Hennes far er ute av bildet. Vår felles datter er 8 år. Det går greit med henne men hun ønsker selvfølgelig at hennes foreldre bor sammen.

Jeg tenker også at de 2 yngste trenger oss som familie. De på 16 og snart 18 klarer seg godt i livet og på skolen.

Hva synes dere? Burde jeg ta hensyn til min eldste datter eller burde jeg flytte sammen med min x om dette blit aktuelt. 

Anonymkode: 1f3ed...fb5

hvis din datter ikke liker henne hadde jeg priotert henne før xen,men går jo an og være kjærester,men ikke bo sammen da

Anonymkode: 6bc0c...78d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Kanskje det er lurt å bo fra hverandre en stund og jobbe med de tingene som har skapt gnisninger dere imellom? Har dere vært hos familievernkontoret?

I forhold til datteren på 18 så har kanskje hun tenkt seg ut av redet etterhvert uansett?

Anonymkode: 0d9fc...592

Ja, vi har vært hos familievernkontoret for en stund tilbake. Fikk litt rettledning om hvordan vi kommuniserer med hverandre.  Men det ble ikke fulgt opp skikkelig.  Dette var rett før koronatiden og stoppet opp da. Vi er enig i at vi må gå dit om vi skal bo sammen igjen.

Kanskje fornuftig å rydde opp i dette før evt at vi flytter sammen igjen.  Men på en annen side så føler jeg at dersom vi uansett skal flytte sammen igjen, så burde vi gjøre det nå for hennes 12 år gammel datter. Hun sliter virkelig.  Hun er fornærmet og sint på meg . Har tatt henne med på Burger King 2 ganger men får ikke den samme åpne og ærlige kontakten vi hadde tidligere.

Økonomi er også et forhold i dette. Går greit for meg ettersom jeg har høy lønn, men det er vanskelig for henne ettersom hun ikke tjener så mye.

Men det er min eldste datter på snart 18 år som er dilemma for meg. Jeg har lovt at dette ikke skulle skje. Hun skal veldig sannsynligvis flytte om 1 til 2 år pga studier. Tror ikke hun flytter tilbake til meg etter studiene.  Hun kan flytte tilbake til sin mor men de krangler så mye, slik at jeg tror ikke hun ønsker det. Hun er veldig selvstendig og har sikkert ikke noe imot å flytte på hybel eller lignende.  Men det blit jo også litt rart når hun skal bo i vår by i 1 til 2 år.

Anonymkode: 1f3ed...fb5

[AnonymBruker]

Jeg synes dere kan bli kjærester, det må alle barna få vite. Og at dere planlegger å flytte sammen igjen om et år. 

Da blir rammene trygge og forutsigbare for alle, og 18-åringen skal vel uansett ut av redet. 

Anonymkode: b7a27...e63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2024 den 12.16):

Ja, vi har vært hos familievernkontoret for en stund tilbake. Fikk litt rettledning om hvordan vi kommuniserer med hverandre.  Men det ble ikke fulgt opp skikkelig.  Dette var rett før koronatiden og stoppet opp da. Vi er enig i at vi må gå dit om vi skal bo sammen igjen.

Kanskje fornuftig å rydde opp i dette før evt at vi flytter sammen igjen.  Men på en annen side så føler jeg at dersom vi uansett skal flytte sammen igjen, så burde vi gjøre det nå for hennes 12 år gammel datter. Hun sliter virkelig.  Hun er fornærmet og sint på meg . Har tatt henne med på Burger King 2 ganger men får ikke den samme åpne og ærlige kontakten vi hadde tidligere.

Økonomi er også et forhold i dette. Går greit for meg ettersom jeg har høy lønn, men det er vanskelig for henne ettersom hun ikke tjener så mye.

Men det er min eldste datter på snart 18 år som er dilemma for meg. Jeg har lovt at dette ikke skulle skje. Hun skal veldig sannsynligvis flytte om 1 til 2 år pga studier. Tror ikke hun flytter tilbake til meg etter studiene.  Hun kan flytte tilbake til sin mor men de krangler så mye, slik at jeg tror ikke hun ønsker det. Hun er veldig selvstendig og har sikkert ikke noe imot å flytte på hybel eller lignende.  Men det blit jo også litt rart når hun skal bo i vår by i 1 til 2 år.

Anonymkode: 1f3ed...fb5

Hun krangler også med sin egen mor? Da virker det ikke som det er stemor eller andre som er problemet, men din datter. Skjønner at du vil ta hensyn til henne, men her lærer du henne at hun kan bare krangle og så får hun vilja si.

Anonymkode: 08d98...593

[AnonymBruker]

Har dere prøvd å finne ut hva det er som gjør at dine to eldste synes at det er vanskelig å bo med din x? Kan familievernkontoret eller andre kanskje snakke med barna dine og hjelpe dere med å finne ut av det?

Noen ganger trenger tenåringer bare en bekreftelse på at deres stemme faktisk blir hørt. Kanskje er det bare noen små justeringer som skal til, som at husreglene endres litt slik at de passer for alle.

Anonymkode: 99f83...40e

[cilla89]

18 åringen har vel 1 år igjen på vgs? Hadde du bare hatt dine to eldste barn, så tenker jeg at dere kunne tatt det rolig og tatt hensyn til de eldste barnet, iallefall til hun var ferdig på vgs.

Men her har dere valgt å uutholdelig familien ytterligere. Du har et bonusbarn, og ikke minst en datter til på bare 8 år, som man også må tenke på.

Du skriver at din eldste sønn ikke har noen problemer med stemor, det er kun din eldste datter, som faktisk er myndig. Itillegg krangler din eldste datter så mye med sik egen mor, at hun ikke kan bo der. Jeg stiller derfor spørsmål ved oppførselen til denne 18 åringen.

Ja, dere har forsørgerplilt så lenge hun går på vgs, men hun er jo samtidig som voksen å regne, og at man da lager såpass mye kvalme i to forskjellige hjem, det synes jeg ikke er greit. En 18 åring bør begynne å se andres behov også, og ikke bare sine egne, det er en del av å bli voksen.

Jeg tenker jo at for de yngste barnas del, så bør dere uansett jobbe litt skikkelig med forholdet før dere evt blir sammen igjen. Ta opp familierådgivningen bla. Om det så går bra, så får dere jo fortelle barna at dere er kjærester igjen, tilbringe mer tid sammen. Da kan også de to eldste barna få en frist for når dere evt tenker å flytte sammen igjen. 18 åringen har da litt tid på å prøve å bli voksen, og godta å bo sammen som en familie i under 1 år, bli venn med sin mor eller flytte på hybel.

[AnonymBruker]

Hvorfor liker ikke barna dine henne som stemor? Det er der du må begynne.
Ikke flytt sammen , vær særbo inntil dere har funnet en måte å bygge opp igjen forholdet om det er det som blir målet tilslutt .  
 

Anonymkode: 697f2...b91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2024 den 12.16):

Ja, vi har vært hos familievernkontoret for en stund tilbake. Fikk litt rettledning om hvordan vi kommuniserer med hverandre.  Men det ble ikke fulgt opp skikkelig.  Dette var rett før koronatiden og stoppet opp da. Vi er enig i at vi må gå dit om vi skal bo sammen igjen.

Kanskje fornuftig å rydde opp i dette før evt at vi flytter sammen igjen.  Men på en annen side så føler jeg at dersom vi uansett skal flytte sammen igjen, så burde vi gjøre det nå for hennes 12 år gammel datter. Hun sliter virkelig.  Hun er fornærmet og sint på meg . Har tatt henne med på Burger King 2 ganger men får ikke den samme åpne og ærlige kontakten vi hadde tidligere.

Økonomi er også et forhold i dette. Går greit for meg ettersom jeg har høy lønn, men det er vanskelig for henne ettersom hun ikke tjener så mye.

Men det er min eldste datter på snart 18 år som er dilemma for meg. Jeg har lovt at dette ikke skulle skje. Hun skal veldig sannsynligvis flytte om 1 til 2 år pga studier. Tror ikke hun flytter tilbake til meg etter studiene.  Hun kan flytte tilbake til sin mor men de krangler så mye, slik at jeg tror ikke hun ønsker det. Hun er veldig selvstendig og har sikkert ikke noe imot å flytte på hybel eller lignende.  Men det blit jo også litt rart når hun skal bo i vår by i 1 til 2 år.

Anonymkode: 1f3ed...fb5

Så din datter krangler både med mor og stemor... jeg tror jeg hadde prøvd å løse dette først.

Anonymkode: 740d2...90f

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke dine yngste barn har fortjent å bli utsatt for slik ustabilitet du har påført dem. Det er fryktelig ustødig gjort av deg å la en 18-åring få styre showet sånt. Sånn at 12-åringen får relasjonsutrygghet - trodde sikkert du brydde deg- og deres felles barn bli skilsmissebarn! fordi den eldste ikke liker stemor?!? Og 18åringen krever bekreftelse ved at du lover henne å flytte fra stemor?!? Hun kunne bodd hos sin mor. Du kunne jobbet med ditt og 18åringens relasjon i utgangspunktet/ din dårlige samvittighet. 

Du bør holde deg unna. Du fortjener ikke eksen og hun bør finne seg en annen, hun kan aldri stole på deg igjen. Tror savnet er fysiologisk fordi det er så nytt men etterhvert så vil hun tenke gjennom det du har gjort. Det usynelige limet er brudt. 
 

ironisk nok tror du at å følge det voksne barnets ønsker er løsningen , men sannelig sier magefølelsen og angeren fra. Ta din hatt gå og lær!!

 

noen mennesker(mange) bør ikke få familie nr.2, uten innsikt og modenhet.

Anonymkode: f8f2a...0cd

[AnonymBruker]

Har noe endret seg? 

Hvis ikke vil resultatet bli det samme.

Anonymkode: f0675...070

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.4.2024 den 7.44):

Jeg synes ikke dine yngste barn har fortjent å bli utsatt for slik ustabilitet du har påført dem. Det er fryktelig ustødig gjort av deg å la en 18-åring få styre showet sånt. Sånn at 12-åringen får relasjonsutrygghet - trodde sikkert du brydde deg- og deres felles barn bli skilsmissebarn! fordi den eldste ikke liker stemor?!? Og 18åringen krever bekreftelse ved at du lover henne å flytte fra stemor?!? Hun kunne bodd hos sin mor. Du kunne jobbet med ditt og 18åringens relasjon i utgangspunktet/ din dårlige samvittighet. 

Du bør holde deg unna. Du fortjener ikke eksen og hun bør finne seg en annen, hun kan aldri stole på deg igjen. Tror savnet er fysiologisk fordi det er så nytt men etterhvert så vil hun tenke gjennom det du har gjort. Det usynelige limet er brudt. 
 

ironisk nok tror du at å følge det voksne barnets ønsker er løsningen , men sannelig sier magefølelsen og angeren fra. Ta din hatt gå og lær!!

 

noen mennesker(mange) bør ikke få familie nr.2, uten innsikt og modenhet.

Anonymkode: f8f2a...0cd

Du har ikke lest mitt innlegg  godt nok. Jeg skrev at det var at jeg oppevde manglende følelser, mine 16 og 18 åringer ville flytte inn til meg og mange andre grunner. Altså ikke slik du skriver at jeg har latt 18 åringen styre showet.

Ellers så skriver du oppgulp om at jeg ikke fortjener eksen osv. Det får du bare mene og synse om. Når du engang ikke makter å forholde deg til det som ble skrevet så er det ikke noe håp. Å lage sin egen historie om dette ut fra egen fantasi kunne du egentlig holde for deg selv.

Anonymkode: 1f3ed...fb5

[AnonymBruker]

Fallhøyden blir veldig stor hvis man flytter sammen og så fungerer det ikke. Hadde ventet med å flytte sammen som flere andre her sier.
Er selv skilt og synes det er kjipt å være alene men jeg tør ikke flytte sammen med min eksmann, igjen. Hverken jeg eller barna ville tålt et evt nytt brudd. 

Anonymkode: c2f75...053

[AnonymBruker]

Egne barn kommer før forhold 

Anonymkode: 54a8a...522