Drømmehuset hans er ikke drømmehuset mitt, er alternativet å bli særboere?

[MillieMarkle]

Hei! 

Jeg sitter i en litt utfordrende situasjon, hvor jeg ikke helt vet hva den riktige løsningen er. 

Samboeren min har funnet drømmehuset sitt, et massivt 150+ år gammelt nedlagt småbruk som vil kreve betydelig renovering for å komme til noe som ligner på dagens standard. Dette er huset han ser for seg at vi skal gamle sammen i, etter totalrenovering. Da jeg er student uten nevneverdig inntekt, så er planen hans å kjøpe det alene, og utsette de aller største renoveringsprosjektene til jeg er ferdig utdanna og kan kjøpe meg inn. 

Jeg har på ingen måte falt for dette huset på samme måte som det han har. Det eneste jeg ser er et prosjekt som vil kreve enormt med arbeid og ressurser for å bli trivelig. Det har vært snakk om huset ei stund nå, og jeg har virkelig prøvd å holde et åpent sinn fram til den private visningen vi hadde idag, men etter visning kjenner jeg at jeg ikke ønsker dette i det hele tatt. Både fordi prosjektet (og huset i seg selv) er så stort, men også fordi jeg så for meg at den dagen vi skulle kjøpe hus, så skulle det være et hus vi begge hadde emosjonelt og finansielt eierskap i. Vi bor nå i ei superbillig leilighet som jeg leier, og jeg er fullt klar over at en så billig og god bosituasjon som jeg har i dag vil jeg aldri få igjen. 

Det føles som om samboeren min kun ser alt det dette huset kan bli, og ikke alt som kreves for å få det til. Jeg ønsker å være like positiv som det han er, fordi en del av meg har trua på at om det er noen som kan dra dette prosjektet i havn, så er det han. Men samtidig er jeg redd for å bli dratt med inn i noe som ikke føles riktig for meg. Jeg ønsker å støtte samboeren min og hans drømmer, men jeg føler meg splittet mellom å støtte ham og å lytte til mine egne bekymringer og ønsker.  

Jeg har luftet disse tankene for han, og da sier han at det ville vært utrolig synd å la denne sjansen gå kun fordi jeg ikke klarer å se hva dette kan bli for oss. Jeg har foreslått særboerskap som et alternativ, og det anså han som uaktuelt. Så jeg føler meg litt pressa inn i dette, og synes hele situasjonen begynner å bli ordentlig vanskelig. Jeg er redd han skal bære nag om jeg sier nei til dette, på grunn av de drømmene og planene han allerede har tilknytta huset. 

[AnonymBruker]

Du som student kan overhodet ikke sikte deg inn på å bli huseier til et oppussingsprosjekt. Du skal jo først ta ferdig studiene, så konkurrere om jobber som nyutdannet, klare deg som nyansatt og uerfaren osv. Og det mens dere bor i et trekkfullt hus der ting ikke virker og dere ennå ikke har råd til å fikse?

La huset gå og eventuelt vurder noe liknende etter at du har råd og tid til det. 

Anonymkode: 9c318...448

[Vegglampe]

Følg magefølelsen din!

[AnonymBruker]

Ikke gjør det!!  

Anonymkode: 004ec...ca9

[AnonymBruker]

Dette er ikke et husvalg, men et livsstilsvalg. Du kan ikke si ja til et liv du ikke ønsker. 

Anonymkode: 3b32f...adb

[MLy92]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette er ikke et husvalg, men et livsstilsvalg. Du kan ikke si ja til et liv du ikke ønsker. 

Anonymkode: 3b32f...adb

Dette

[Gjest Gentleman59]

MLy92 skrev (2 minutter siden):

Dette

Enig, hun (TS), kan ikke la mannen bestemme parets bolig, det er noe man gjør sammen.

[fru Alving]

Her må du bare være ærlig med samboeren din og si tydelig fra at du ikke ønsker et småbruk eller hva det enn er som du ikke ønsker. Oppussingsobjekt som skal totalrenoveres er ikke for alle. 

Når det gjelder hus og felles hjem så må man nok inngå noen kompromisser, men jeg er enig i at det bør være et felles prosjekt og noe dere begge ønsker. Jeg tror ikke at dere skal bli særboere, hvis samboeren din og du ikke klarer å finne en felles bolig som dere begge ønsker og kan gå inn for så tenker jeg at dere kanskje er for ulike.

[fru Alving]

fru Alving skrev (1 minutt siden):

Her må du bare være ærlig med samboeren din og si tydelig fra at du ikke ønsker et småbruk eller hva det enn er som du ikke ønsker. Oppussingsobjekt som skal totalrenoveres er ikke for alle. 

Når det gjelder hus og felles hjem så må man nok inngå noen kompromisser, men jeg er enig i at det bør være et felles prosjekt og noe dere begge ønsker. Jeg tror ikke at dere skal bli særboere, hvis samboeren din og du ikke klarer å finne en felles bolig som dere begge ønsker og kan gå inn for så tenker jeg at dere kanskje er for ulike.

Siteres meg selv.

Jeg tror dere begge er litt voksne?

Det som han drømmer om her er en type livsvalg, dette er ikke noe som man kan påtvinge andre.

Hvis dere skal flytte på landet, og leve ut småbruksdrømmen så må dere begge ønske det.

[AnonymBruker]

MillieMarkle skrev (21 timer siden):

Hei! 

Jeg sitter i en litt utfordrende situasjon, hvor jeg ikke helt vet hva den riktige løsningen er. 

Samboeren min har funnet drømmehuset sitt, et massivt 150+ år gammelt nedlagt småbruk som vil kreve betydelig renovering for å komme til noe som ligner på dagens standard. Dette er huset han ser for seg at vi skal gamle sammen i, etter totalrenovering. Da jeg er student uten nevneverdig inntekt, så er planen hans å kjøpe det alene, og utsette de aller største renoveringsprosjektene til jeg er ferdig utdanna og kan kjøpe meg inn. 

Jeg har på ingen måte falt for dette huset på samme måte som det han har. Det eneste jeg ser er et prosjekt som vil kreve enormt med arbeid og ressurser for å bli trivelig. Det har vært snakk om huset ei stund nå, og jeg har virkelig prøvd å holde et åpent sinn fram til den private visningen vi hadde idag, men etter visning kjenner jeg at jeg ikke ønsker dette i det hele tatt. Både fordi prosjektet (og huset i seg selv) er så stort, men også fordi jeg så for meg at den dagen vi skulle kjøpe hus, så skulle det være et hus vi begge hadde emosjonelt og finansielt eierskap i. Vi bor nå i ei superbillig leilighet som jeg leier, og jeg er fullt klar over at en så billig og god bosituasjon som jeg har i dag vil jeg aldri få igjen. 

Det føles som om samboeren min kun ser alt det dette huset kan bli, og ikke alt som kreves for å få det til. Jeg ønsker å være like positiv som det han er, fordi en del av meg har trua på at om det er noen som kan dra dette prosjektet i havn, så er det han. Men samtidig er jeg redd for å bli dratt med inn i noe som ikke føles riktig for meg. Jeg ønsker å støtte samboeren min og hans drømmer, men jeg føler meg splittet mellom å støtte ham og å lytte til mine egne bekymringer og ønsker.  

Jeg har luftet disse tankene for han, og da sier han at det ville vært utrolig synd å la denne sjansen gå kun fordi jeg ikke klarer å se hva dette kan bli for oss. Jeg har foreslått særboerskap som et alternativ, og det anså han som uaktuelt. Så jeg føler meg litt pressa inn i dette, og synes hele situasjonen begynner å bli ordentlig vanskelig. Jeg er redd han skal bære nag om jeg sier nei til dette, på grunn av de drømmene og planene han allerede har tilknytta huset. 

Det å pusse opp ett gammelt hus krever enormt med innsats, energi og penger, og begge MÅ ville det. Ikke bli dradd inn et slikt prosjekt 

Anonymkode: 27658...708

[Honey Dew]

Det er jo slike hus som er fine. Jeg bor også i et gammelt hus fra 1800-tallet. Kjelleren er, etter som jeg forstår fra 1600 eller 1700-tallet. Kunne aldri tenkt meg å bo i moderne hus.

Jeg synes du skal gjøre det slutt og la han finne seg en skikkelig bondejente slik at han blir lykkelig.

Endret 14. april 2024 av Honey Dew

[AnonymBruker]

Honey Dew skrev (4 minutter siden):

Det er jo slike hus som er fine. Jeg bor også i et gammelt hus fra 1800-tallet. Kjelleren er, etter som jeg forstår fra 1600 eller 1700-tallet. Kunne aldri tenkt meg å bo i moderne hus.

Men kjøpte du det mens du fortsatt var student? 

Anonymkode: 9c318...448

[AnonymBruker]

Jeg vil råde deg til å ikke gjøre dette om du ikke ønsker det! Jeg sitter selv med gård/småbruk,og en kjæreste som ikke har sett for seg og ønsket et slikt type liv. For det er et livsvalg å bo og leve slik. 

Det ender med brudd for oss fordi vi er så forskjellige. Vi bor ikke sammen.  Jeg står ofte i situasjoner hvor jeg må velge arbeid eller kjæreste.  Begge valg gir indre uro og dårlig samvittighet.Hadde jeg vært sammen med noen som var dedikert til et sånt liv hadde jeg automatisk også hatt mye mer kvalitetstid med kjæresten min enn vi kan nå. 

Enten må kjæresten din gi opp småbruksdrømmen for denne gang,eller så bør han slippe å dele det med noen som egentlig ikke vil. Det er mer ensomt,sårt,stressende og tungt enn å drive med noe slikt alene. 

Anonymkode: 78445...569

[Gjest tidsfordriv2023]

On 4/13/2024 at 5:50 PM, MillieMarkle said:

Hei! 

Jeg sitter i en litt utfordrende situasjon, hvor jeg ikke helt vet hva den riktige løsningen er. 

Samboeren min har funnet drømmehuset sitt, et massivt 150+ år gammelt nedlagt småbruk som vil kreve betydelig renovering for å komme til noe som ligner på dagens standard. Dette er huset han ser for seg at vi skal gamle sammen i, etter totalrenovering. Da jeg er student uten nevneverdig inntekt, så er planen hans å kjøpe det alene, og utsette de aller største renoveringsprosjektene til jeg er ferdig utdanna og kan kjøpe meg inn. 

Jeg har på ingen måte falt for dette huset på samme måte som det han har. Det eneste jeg ser er et prosjekt som vil kreve enormt med arbeid og ressurser for å bli trivelig. Det har vært snakk om huset ei stund nå, og jeg har virkelig prøvd å holde et åpent sinn fram til den private visningen vi hadde idag, men etter visning kjenner jeg at jeg ikke ønsker dette i det hele tatt. Både fordi prosjektet (og huset i seg selv) er så stort, men også fordi jeg så for meg at den dagen vi skulle kjøpe hus, så skulle det være et hus vi begge hadde emosjonelt og finansielt eierskap i. Vi bor nå i ei superbillig leilighet som jeg leier, og jeg er fullt klar over at en så billig og god bosituasjon som jeg har i dag vil jeg aldri få igjen. 

Det føles som om samboeren min kun ser alt det dette huset kan bli, og ikke alt som kreves for å få det til. Jeg ønsker å være like positiv som det han er, fordi en del av meg har trua på at om det er noen som kan dra dette prosjektet i havn, så er det han. Men samtidig er jeg redd for å bli dratt med inn i noe som ikke føles riktig for meg. Jeg ønsker å støtte samboeren min og hans drømmer, men jeg føler meg splittet mellom å støtte ham og å lytte til mine egne bekymringer og ønsker.  

Jeg har luftet disse tankene for han, og da sier han at det ville vært utrolig synd å la denne sjansen gå kun fordi jeg ikke klarer å se hva dette kan bli for oss. Jeg har foreslått særboerskap som et alternativ, og det anså han som uaktuelt. Så jeg føler meg litt pressa inn i dette, og synes hele situasjonen begynner å bli ordentlig vanskelig. Jeg er redd han skal bære nag om jeg sier nei til dette, på grunn av de drømmene og planene han allerede har tilknytta huset. 

Syns dere skal gå for huset og kan like godt selge den med profitt hvis den pusses opp godt. Og hvem vet, kanskje du får mer følelser for huset over tid. Men sett klare regler for hva du er forventet å gjøre der og sånt så det ikke blir en diskusjon i etterkant. Og din investering i dette er 0 per idag så sånn sett så kommer du greit ut med dette. Eneste problemet jeg kan se er utgifter til oppussingen som kan slite på økonomien. Men kanskje dere har god økonomi til dette? Jeg vet ikke. 
 

Er mannen din flink til å pusse opp og litt handyman? Jeg ville kjøpe et rønne når jeg og kona leta etter hus for jeg skulle fikse den og sånt, men vi endte opp med å kjøpe en nytt hus og gud jeg er glad for det. For jeg er ikke typen til å ta opp store prosjekter og trives best med små jobber. Men mannen din er kanskje annerledes?

 

[AnonymBruker]

Gamle hus er noe kikkelig dritt. Man kan renovere og pusse opp i det uendelige, men det blir aldri ferdig. Alltid et nytt problem med fukt og drenering, lekkasjer, isolering osv. - et bunnløst sluk som man kontinuerlig kaster tid, penger og arbeidsinnsats inn i. Svært få ønsker at livet skal sentreres rundt et jævla hus.

Anonymkode: 555e2...310

[knooters]

Vanskelig å si hvor mye han ønsker at TS skal involvere seg her. Det er jo også mulig å ha to hjem, selv ser jeg fordeler med både en litt større bolig utenfor et bysentrum og noe mindre og mer sentralt. Så kunne man eid en hver (jeg ville da kjøpt denne store saken litt utenfor, da jeg dypt inne i meg prioriterer boltreplass over nærhet til bykjerner).

Hvis det er bare mulig å ha en felles bolig, må man prate sammen. Nytter ikke at en part overkjører den andre, og det gjelder jo også TS sine preferanser her.

[AnonymBruker]

knooters skrev (7 minutter siden):

Det er jo også mulig å ha to hjem, selv ser jeg fordeler med både en litt større bolig utenfor et bysentrum og noe mindre og mer sentralt. Så kunne man eid en hver (jeg ville da kjøpt denne store saken litt utenfor, da jeg dypt inne i meg prioriterer boltreplass over nærhet til bykjerner).

De har jo ikke råd til det. 

Anonymkode: 9c318...448