Jeg føler meg ikke prioritert, men lurer på om jeg overreagerer?

[AnonymBruker]

I mange år nå har arbeidsbelastningen i heimen her vært veldig skjevfordelt.

Det startet ganske jevnt da ungene var helt små. På den tiden var det jo mest synlig arbeid. Hvem står opp med ungene, hvem skifter bleien, hvem leverer/henter…

Etterhvert som ungene ble større har det blitt mer usynlige oppgaver, og så godt som alle har falt på meg. Litt fordi jeg så at jeg løste dem bedre/mer effektivt, men mest fordi mannen ikke var til å stole på. Han glemte/hadde ikke tid/var for sliten til å fikse ting han hadde lovet å fikse hele tiden, og det gikk utover både meg og ungene. Det ble for uforutsigbart, og isteden for å sette ned foten og kreve at han tok seg sammen, så valgte jeg minste motstands vei og bare tok over oppgave etter oppgave.

Idiotisk, jeg vet.

 

For noen år siden møtte jeg veggen og ble sykmeldt. Jeg er fortsatt ikke tilbake i jobb.

 

Jeg har vært veldig tydelig med mannen om at hvis jeg skal kunne bli frisk må han ta mer ansvar på hjemmefronten. Han sier at det er naturlig at jeg som går hjemme tar mest, og at han dessverre ikke har kapasitet til å ta mer.

 

For en stund siden ble det ene barnet vårt sykt. Det krever enormt mye, og barnet er ikke komfortabel med at far tar denne delen.

Dette synes far er sårt, for de var veldig nære da barnet var mindre. Jeg har forståelse for at det er sårt, samtidig som jeg tenker at dette er selvforskyldt. Hadde han stilt opp på lik linje med meg oppigjennom, ville mest sannsynlig barnet ha sett på oss som likeverdige omsorgspersoner.

 

Den økte belastningen med det syke barnet har gjort at jeg er helt på felgen. Jeg går rundt med gråten i halsen, og er så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Hele kroppen verker, og jeg har hodepine hver eneste dag.

Dette er mannen min fullstendig klar over, men han hadde fortsatt ikke kapasitet til å ta noe mer ansvar.

Da ble jeg veldig tydelig, og sa at det måtte han faktisk.

 

Mannen er visst også veldig sliten. Han beskriver at han av og til bare soner ut og ikke klarer å fokusere på arbeidsoppgavene sine.

Han synes det er tungt at barnet er sykt (selv om alt det praktiske faller på meg, bekymrer han seg jo). Forrige uke fikk han en 20% sykmelding av legen, fordi han var så sliten. 
 

Jeg tok det da som en selvfølge at han da skulle steppe opp mer på hjemmebane. Jeg trodde at han endelig hadde forstått hvor på felgen jeg er, og at det er kritisk at han stiller mer opp, og at det var derfor han skaffet seg sykmelding. For å kunne bidra mer.

Det viser seg at jeg hadde misforstått. Han «kan sikkert ta litt mer husarbeid», men han «er tross alt sykmeldt for å hvile».

 

I dag har jeg vært på sykehuset med barnet hele dagen, mens han tok ut denne ukens 20% og har vært hjemme. Han kunne fortelle at han hadde planlagt å bare gjøre ingenting hele dagen. Han trenger jo hvile.

 

Jeg er så skuffet at det akkurat nå kjennes ut som at jeg aldri kommer til å komme over det.

Jeg begynte å gråte i går kveld, da det gikk opp for meg at han skulle bruke denne ukens «fri» på å oppfylle egne behov.

 

Overreagerer jeg? Han er jo sliten han også, jeg ser den. Men han kan legge seg når han er trøtt, sove hele natten, gå på do når han vil, dra ut av huset når han vil, spise når det passer ham. Og han har ikke kroniske smerter.

Jeg kan sove når/hvis barnet sover, jeg kan spise/tisse/dusje hvis barnet ikke trenger meg. Jeg kan sjelden dra ut av huset, for barnet trenger at jeg er hjemme. Og på toppen av dette har jeg smerter nesten 24 timer i døgnet.

 

Tar jeg for lite hensyn til ham hvis jeg forventer at den dagen i uka han er hjemme brukes på husarbeid?

Anonymkode: 77207...813

[AnonymBruker]

Si han kan bidra med 50% nå og holde familien samlet eller så får han belage seg på å ta 100% av alt med huset og 50% med barna om du flytter fra han. 

Alle er slitne.. absolutt alle.. det kan ikke alltid være unnskyldningen for at en ikke bidrar. 

Så må du se på hva dere kan kutte ut fremover, så begge får slappet av. Leie hushjelp eller senke kravene. Enklere middager, selv om de er kjedelig. 

Dere må ta ett kritisk blikk på hva som må til for at dette skal fungere tenker jeg. Snakke sammen og bli enige om fast fordeling av ansvar om han ikke klarer å se hva som må gjøres.

Anonymkode: 8e2f9...fbc

[regine]

Du er sykemeldt, men må likevel ta alt ansvar hjemme. 

Han er 20% sykemeldt og må hvile og kan ikke ta noe ansvar hjemme.

Du skjønner selv at dette ikke er rimelig.

Tror du må fjerne deg fra mannen, mentalt, om du ikke får det til fysisk. Skjønner at du sikker ikke orker fullt samlivsbrudd etc, men du må slutte å tenke på han. Gjør det du må for deg og barn(a) og ikke mer enn det. Ikke gjør «felles husarbeid» ikke vaks hans klær, ikke lag mat itl han, ikke handel til han, ikke legg sammen/rydde bort etc hans klær/ting. Fokuser kun på deg og barn(a) og gjør det som trengs for dere. Tid utover det bruker du til å hvile. 

Snakk også med venner/familie om hvordan ting fungerer hjemme hos dere. Ikke skjerm han fordi det er «flaut». Det er ikke flaut for DEG at han ikke tar ansvar, det er flaut for han. Husk det. 

Og en stor klem til deg - du kan og du må sette grenser. 

[AnonymBruker]

Det er iallefall ikke du som er urimelig her ts. Har du vurdert å ta han med til familiekontor/lege/sykehus og få han til å se hva som kreves av deg? Jeg tror du må være tydelig på at du ikke klarer dette alene, du skal ikke klare dette alene for dere er faktisk to, han tar deg som en selvfølge og dersom han ikke innser at han må ta tak nå så kan du enklere klare deg og barna uten han, helt uten.

Anonymkode: 6dced...53f

[AnonymBruker]

Jeg er tredje året på aap og mannen har ennå ikke skjønt at han også må bidra i hjemmet. Han gjør minimalt, kanskje inn og ut av oppvaskmaskina, men that's it. Jeg klipper også plen og vasker vinduer utvendig.

Han kan fikse på ting men sånt gjør han jo ikke hver dag. Han klarer såvidt å holde bilen ren og ryddig. 

Skulle en stor pengesum komme i min rettning så stikker jeg. Går fra hus og alt bare jeg slipper det største barnet, altså mannen min. Er så ekkelt å ha en sånn trengende mann. Skikkelig turn off. 

Det er slik at jeg synes synd på neste kvinne han kommer til å treffe.

Anonymkode: 43f46...8a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I mange år nå har arbeidsbelastningen i heimen her vært veldig skjevfordelt.

Det startet ganske jevnt da ungene var helt små. På den tiden var det jo mest synlig arbeid. Hvem står opp med ungene, hvem skifter bleien, hvem leverer/henter…

Etterhvert som ungene ble større har det blitt mer usynlige oppgaver, og så godt som alle har falt på meg. Litt fordi jeg så at jeg løste dem bedre/mer effektivt, men mest fordi mannen ikke var til å stole på. Han glemte/hadde ikke tid/var for sliten til å fikse ting han hadde lovet å fikse hele tiden, og det gikk utover både meg og ungene. Det ble for uforutsigbart, og isteden for å sette ned foten og kreve at han tok seg sammen, så valgte jeg minste motstands vei og bare tok over oppgave etter oppgave.

Idiotisk, jeg vet.

 

For noen år siden møtte jeg veggen og ble sykmeldt. Jeg er fortsatt ikke tilbake i jobb.

 

Jeg har vært veldig tydelig med mannen om at hvis jeg skal kunne bli frisk må han ta mer ansvar på hjemmefronten. Han sier at det er naturlig at jeg som går hjemme tar mest, og at han dessverre ikke har kapasitet til å ta mer.

 

For en stund siden ble det ene barnet vårt sykt. Det krever enormt mye, og barnet er ikke komfortabel med at far tar denne delen.

Dette synes far er sårt, for de var veldig nære da barnet var mindre. Jeg har forståelse for at det er sårt, samtidig som jeg tenker at dette er selvforskyldt. Hadde han stilt opp på lik linje med meg oppigjennom, ville mest sannsynlig barnet ha sett på oss som likeverdige omsorgspersoner.

 

Den økte belastningen med det syke barnet har gjort at jeg er helt på felgen. Jeg går rundt med gråten i halsen, og er så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Hele kroppen verker, og jeg har hodepine hver eneste dag.

Dette er mannen min fullstendig klar over, men han hadde fortsatt ikke kapasitet til å ta noe mer ansvar.

Da ble jeg veldig tydelig, og sa at det måtte han faktisk.

 

Mannen er visst også veldig sliten. Han beskriver at han av og til bare soner ut og ikke klarer å fokusere på arbeidsoppgavene sine.

Han synes det er tungt at barnet er sykt (selv om alt det praktiske faller på meg, bekymrer han seg jo). Forrige uke fikk han en 20% sykmelding av legen, fordi han var så sliten. 
 

Jeg tok det da som en selvfølge at han da skulle steppe opp mer på hjemmebane. Jeg trodde at han endelig hadde forstått hvor på felgen jeg er, og at det er kritisk at han stiller mer opp, og at det var derfor han skaffet seg sykmelding. For å kunne bidra mer.

Det viser seg at jeg hadde misforstått. Han «kan sikkert ta litt mer husarbeid», men han «er tross alt sykmeldt for å hvile».

 

I dag har jeg vært på sykehuset med barnet hele dagen, mens han tok ut denne ukens 20% og har vært hjemme. Han kunne fortelle at han hadde planlagt å bare gjøre ingenting hele dagen. Han trenger jo hvile.

 

Jeg er så skuffet at det akkurat nå kjennes ut som at jeg aldri kommer til å komme over det.

Jeg begynte å gråte i går kveld, da det gikk opp for meg at han skulle bruke denne ukens «fri» på å oppfylle egne behov.

 

Overreagerer jeg? Han er jo sliten han også, jeg ser den. Men han kan legge seg når han er trøtt, sove hele natten, gå på do når han vil, dra ut av huset når han vil, spise når det passer ham. Og han har ikke kroniske smerter.

Jeg kan sove når/hvis barnet sover, jeg kan spise/tisse/dusje hvis barnet ikke trenger meg. Jeg kan sjelden dra ut av huset, for barnet trenger at jeg er hjemme. Og på toppen av dette har jeg smerter nesten 24 timer i døgnet.

 

Tar jeg for lite hensyn til ham hvis jeg forventer at den dagen i uka han er hjemme brukes på husarbeid?

Anonymkode: 77207...813

Du kommer til å få mye mer overskudd uten han. Å bære skuffelsen over at partner er et barn tar mye energi. 

Anonymkode: 5c7a6...d0b

[AnonymBruker]

Jeg har stor forståelse for at det er krevende å ha et sykt barn. Men dere fremstår jo uvanlig slitne begge to, særlig når du jobber 0% og han 80% så må dere gjøre noe veldig feil. Det er der jeg ville startet, med å analysere egen hverdag.

Har dere et unødvendig stort og krevende hus/hage og ta vare på? Eller alt for høye standarder? Er dere ustrukturerte, slik at dere må på butikker nesten hver dag i stedet for å ta en handlerunde i uka? Har dere rutiner for å gå over ukesplaner, bursdager og alt mulig, en gang i uka, slik at alt er planlagt i det mandagen treffer? Har dere mulighet til å sette bort oppgaver, som husvask, eller alt som har med bil å gjøre? Er det unødvendig mye av "slitenheten" som kommer av mentale forhold, som dere bør jobbe aktivt med, lære dere teknikker, eller søke profesjonell hjelp? 

Et av våre viktigste grep er at vi har fordelt alle oppgaver, absolutt alle. Han trenger ikke tenke på noe som har med klesvask eller middagsplanlegging å gjøre. Jeg trenger ikke å tenke på at bad skal vaskes, eller gulv skal støvsuges. Og hver søndag fordeler vi oppgaver som ikke er faste, eller må omfordeles på grunn av jobbreiser og slikt. 

Anonymkode: f3dd3...5a8

[AnonymBruker]

Du kan jo spørre ham om ikke du også skal få bruke din sykemelding til å hvile.

Anonymkode: 4fcda...af0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har stor forståelse for at det er krevende å ha et sykt barn. Men dere fremstår jo uvanlig slitne begge to, særlig når du jobber 0% og han 80% så må dere gjøre noe veldig feil. Det er der jeg ville startet, med å analysere egen hverdag.

Har dere et unødvendig stort og krevende hus/hage og ta vare på? Eller alt for høye standarder? Er dere ustrukturerte, slik at dere må på butikker nesten hver dag i stedet for å ta en handlerunde i uka? Har dere rutiner for å gå over ukesplaner, bursdager og alt mulig, en gang i uka, slik at alt er planlagt i det mandagen treffer? Har dere mulighet til å sette bort oppgaver, som husvask, eller alt som har med bil å gjøre? Er det unødvendig mye av "slitenheten" som kommer av mentale forhold, som dere bør jobbe aktivt med, lære dere teknikker, eller søke profesjonell hjelp? 

Et av våre viktigste grep er at vi har fordelt alle oppgaver, absolutt alle. Han trenger ikke tenke på noe som har med klesvask eller middagsplanlegging å gjøre. Jeg trenger ikke å tenke på at bad skal vaskes, eller gulv skal støvsuges. Og hver søndag fordeler vi oppgaver som ikke er faste, eller må omfordeles på grunn av jobbreiser og slikt. 

Anonymkode: f3dd3...5a8

Vi har i det minste tidligere hatt alt for mye utenom det aller mest nødvendige. Jeg har blitt veldig streng på hva jeg sier ja til etter at jeg ble syk, og har kuttet ut alt som kan kuttes ut uten at det går utover andre.

Belastningen nå er ikke unormal, men den er for høy når jeg allerede har møtt veggen.

Jeg burde ha kuttet ned tidligere, men innså det ikke før jeg ble syk.

 

Mannen har normal belastning på jobb, ett eneste verv og kanskje 20% på hjemmebane.

Han bruker sikkert 5 timer om dagen på tv/telefon og sover 7 timer sammenhengende hver natt. 
Jeg lurer rett og slett på om han fra naturens side har en lavere kapasitet enn andre.

Anonymkode: 77207...813

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du kan jo spørre ham om ikke du også skal få bruke din sykemelding til å hvile.

Anonymkode: 4fcda...af0

Godt poeng. Jeg skal prøve å legge det fram sånn og se om det går opp et lys for ham.

Anonymkode: 77207...813

[Virrevirrevapp]

Han må ta ut nok sykemeldinger til at han klarer å bidra med sykt barn, om så det er 100 %. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er tredje året på aap og mannen har ennå ikke skjønt at han også må bidra i hjemmet. Han gjør minimalt, kanskje inn og ut av oppvaskmaskina, men that's it. Jeg klipper også plen og vasker vinduer utvendig.

Han kan fikse på ting men sånt gjør han jo ikke hver dag. Han klarer såvidt å holde bilen ren og ryddig. 

Skulle en stor pengesum komme i min rettning så stikker jeg. Går fra hus og alt bare jeg slipper det største barnet, altså mannen min. Er så ekkelt å ha en sånn trengende mann. Skikkelig turn off. 

Det er slik at jeg synes synd på neste kvinne han kommer til å treffe.

Anonymkode: 43f46...8a6

Så leit å høre♥️ Jeg unner deg bedre.

 

Mannen min bidrar absolutt mer enn din mann, men han bidrar bare når han har tid/overskudd til det.

Det vil si at selv om for eksempel vasking av bad er hans ansvar (vi har forsøkt å dele oppgaver), vet jeg jo aldri om badet blir vasket. For hvis han er for sliten bare lar han være. Og det er grenser for hvor ille badet kan se ut. Så da går det kanskje en uke hvor jeg irriterer meg over at badet ikke blir vasket, og så bare gjør jeg det. For ungene kan ikke vokse opp i en svinesti. (Og nei, jeg har ikke en spesielt høy standard. Men ungene skal ikke skjemmes av å ha med venner hjem.)

Anonymkode: 77207...813

[AnonymBruker]

Virrevirrevapp skrev (5 minutter siden):

Han må ta ut nok sykemeldinger til at han klarer å bidra med sykt barn, om så det er 100 %. 

Han kan ikke bidra med barnet noe særlig, dessverre. Barnet er ikke komfortabel med det.

Men jeg mener at da bør mannen ta ekstra på andre områder for å lette min byrde.

 

Fram til barnet ble sykt gjorde jeg 90% med ungene og 70-80% hjemme.

Nå krever oppfølgingen av barnet egentlig 100% av min kapasitet, og med hovedansvaret for husarbeid/matlaging i tillegg er belastningen langt over min kapasitet.

Hvis han kunne ha tatt 80% av ansvaret for hus og heim ville jeg fortsatt ha vært over maks kapasitet, men det ville ha vært håndterbart.

Og belastningen ville ha blitt mer jevn på oss to. Er det helt urimelig av meg å be om det? At han også kanskje må yte litt mer enn 100%?

 

Anonymkode: 77207...813

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Han kan ikke bidra med barnet noe særlig, dessverre. Barnet er ikke komfortabel med det.

Men jeg mener at da bør mannen ta ekstra på andre områder for å lette min byrde.

Anonymkode: 77207...813

Ja, han kan og bør hjelpe barnets indirekte, med å ta mer av andre oppgaver.