Hva gjør at et barn aldri er fornøyd med ting det får?

[AnonymBruker]

Jeg kan først begynne med å si at dette ikke er et barn som er bortskjemt på å få ting, heller tvert imot. 

Jeg har fulgt barnet fra bhg til ung voksen og det har vel egentlig aldri endret seg. Nesten uansett hva hun får, så er det noe galt med det. Hun kan ønske seg en type klær (ikke spesifikk, men farge, type etc), hun får det og ser så skuffet ut. Eller kommer med kommentarer som "hvorfor fikk jeg ikke en genser i stedet for en bukse?" når det eneste hun ønsket var "grønne klær". Jeg har kjøpt en bamse i favorittfargen og favorittmerke, og hun likte ikke bamsen. Jeg har gitt hun favorittfargen sin når flere barn har fått samme ting i ulike farger, og plutselig oppfører hun seg som om det er den styggeste. Hun kan ønske seg noe, får det, og begynner å spørre hvorfor hun fikk noe slikt. Så må man begynne å vise ønskelisten og hun virker skuffet over at det var det hun fikk fra sin egen liste. Jeg lager mat jeg vet at hun liker veldig godt og hun virker skuffet. Man treffer liksom aldri rett og jeg forstår det ikke. 

Jeg kjenner at jeg er litt nysgjerrig på hva som kan ligge bak en slik evig skuffelse. Hvordan blir det slik? Er det sannsynlig at det er en skuffelse eller er det bare en kroppsholdning og væremåte? Det kan jo ikke stemme helt heller i og for seg, siden hun iblant stiller direkte spørsmål ved tingene hun får. Er det fordi hun har rukket å se for seg noe og tror at vi har det samme bildet i vårt hode? Er det sjalusi, at det andre har alltid er bedre og finere? 

Anonymkode: 50e82...398

[AnonymBruker]

Jeg var helt lik og jeg vokste opp under omsorgssvikt, jeg fikk cptsd ut av det.

Uansett, i mitt tilfelle var det feil å få ønsker og behov dekket, jeg skulle ikke så i fokus så når jeg fikk det jeg ønsket meg føltes det feil og trist, jeg kunne bare ikke sette ord på det så det kom ut som utakknemlighet. 

Anonymkode: 9f9f8...226

[AnonymBruker]

Sannsynligvis har hun en konkret tanke om hva hun ønsker seg og forstår ikke helt at hun ikke har formidlet dette til andre og blir deretter skuffet når ønsket ikke er oppfylt. Det kan også være at hun ikke egentlig er skuffet, men bare er opposisjonell. Kanskje opplever hun urettferdighet eller at andre favoriseres og har behov for å uttrykke dette på en eller annen måte og så kommer det ut slik. Det er ikke nødvendigvis slik at årsaken til en atferd er direkte knyttet til det atferden er rettet mot.

Anonymkode: 7703b...af7

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen, hadde problemer med å ta i mot gaver etc, og så at andre var flinkere til å takke. Noen ganger var det jeg fikk helt perfekt, og jeg klarte ikke å formidle det. Andre ganger var forventningene så høye, at gaven ikke klarte å innfri. 

Jeg ville snakket litt generelt med henne om det i en hverdagssituasjon, at noen ganger er det vanskelig å si takk. At man kan øve litt på det slik at det kommer automatisk hvis hun ikke klarer å være spontan og ekte. 

Anonymkode: 0042b...c36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg var helt lik og jeg vokste opp under omsorgssvikt, jeg fikk cptsd ut av det.

Uansett, i mitt tilfelle var det feil å få ønsker og behov dekket, jeg skulle ikke så i fokus så når jeg fikk det jeg ønsket meg føltes det feil og trist, jeg kunne bare ikke sette ord på det så det kom ut som utakknemlighet. 

Anonymkode: 9f9f8...226

Interessant. Det er ikke direkte omsorgssvikt involvert her, men jeg vil si at det er en svikt i omsorgen. Barnet er nok litt lært opp til at ingen skal ha individuelle behov, alle skal være like. Kanskje påført litt skamfølelse ved ønsker om hjelp eller tilpasning. Og som sagt, det får sjeldent noe. Min konklusjon har vært at barnet da burde være skikkelig glad når det får noe, spesielt innenfor kriteriene det har ønsket seg. Men sånn fungerer det tydeligvis ikke helt. 

Anonymkode: 50e82...398

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sannsynligvis har hun en konkret tanke om hva hun ønsker seg og forstår ikke helt at hun ikke har formidlet dette til andre og blir deretter skuffet når ønsket ikke er oppfylt. Det kan også være at hun ikke egentlig er skuffet, men bare er opposisjonell. Kanskje opplever hun urettferdighet eller at andre favoriseres og har behov for å uttrykke dette på en eller annen måte og så kommer det ut slik. Det er ikke nødvendigvis slik at årsaken til en atferd er direkte knyttet til det atferden er rettet mot.

Anonymkode: 7703b...af7

Denne var også veldig interessant. Her mangler jeg kunnskap merker jeg. Jeg tror absolutt at hun kan føle på en urettferdighet og favorisering av andre enn henne. Stemor og far til denne jenta har veldig ulik tilnærming til sine egne barn. Nå ga dere meg litt å tenke på. 

Anonymkode: 50e82...398

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg var helt lik og jeg vokste opp under omsorgssvikt, jeg fikk cptsd ut av det.

Anonymkode: 9f9f8...226

Jeg håper det går bra med deg idag ❤️ synes du fortsatt at det er (mentalt) vanskelig å få oppfylt dine ønsker og behov? 

Anonymkode: 50e82...398

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg kjenner meg litt igjen, hadde problemer med å ta i mot gaver etc, og så at andre var flinkere til å takke. Noen ganger var det jeg fikk helt perfekt, og jeg klarte ikke å formidle det. Andre ganger var forventningene så høye, at gaven ikke klarte å innfri. 

Jeg ville snakket litt generelt med henne om det i en hverdagssituasjon, at noen ganger er det vanskelig å si takk. At man kan øve litt på det slik at det kommer automatisk hvis hun ikke klarer å være spontan og ekte. 

Anonymkode: 0042b...c36

Jeg vet det har blitt tatt opp både i situasjonen (hos begge foreldre) og utenom, men jeg kan ikke si at jeg ser noen endring gjennom årene. Men antakelig har det ikke vært sagt med en forståelse for at det er vanskelig å si takk eller vise glede slik, men mer som en streng beskjed. 

Anonymkode: 50e82...398

[AnonymBruker]

Kan også kjenne meg igjen. Jeg var aldri misfornøyd, men viser ikke like utpreget begeistring som noen andre, og ble skikkelig stresset av å få ting. Det gjorde meg i tillegg veldig ukomfortbael at foreldrene mine stirret meg i senk for å måle reaksjonen min når jeg fikk noe, så hele situasjonen med å få noe var negativ fra start til slutt - selv om jeg elsket det jeg fikk.

 

Anonymkode: 51b35...5c3

[AnonymBruker]

Jeg synes det er vanskelig å ta imot gaver. Føler meg på mange måter ikke verd det. "Hater" gavekort og av og til penger. Vil helst ha en konkret gave. Skulle også ønske jeg til jul og bursdag kunne åpne gavene alene, slik at jeg kan bearbeide tankene rundt gaven, før giver og andre ser ansiktet mitt. 

Samtidig er jeg vokse nå. Har lært meg dette med å motta gaver og smiler og takker. Prøver å få giver til å føle at jeg virkelig setter pris på det jeg har fått. 

Når jeg får spørsmål om julegave ønsker, så klarer jeg ikke gi dem fra meg. For ønsker som rivjern er ikke godt nok i følge giver, men ny motorsykkelhjelm, er jo et altfor dyrt ønske, selv om det er det jeg trenger mest av alt.

Til min runddag, ønsket jeg meg bidrag til en konkret ting, men ikke fra en konkret butikk, da det finnes mange typer av ønsket mitt, og mange butikker som tilbyr dette. Det endte med å få beskjed om at jeg kunne velge meg ut den konkrete tingen av mannen min, men den er jo litt dyr, og da jeg fikk gavekort på en konkret butikk, ble det ikke kjøpt. For alternativet på den konkrete butikken, var dårligere enn andre steder og prisen var for høy andre steder til at jeg ville be mannen kjøpe det til meg.  Deler av gavekortene jeg fikk, ble brukt på julegaver til andre og nå sitter jeg igjen med 1000 kroner på en butikk som må brukes snarest, hvor jeg ikke aner hva jeg skal kjøpe. Blir sikkert gave til andre det også.

Et annet år fikk jeg brev fra mannen i julegave, hvor det stod at jeg i løpet av påfølgende år, kunne bestille en utenlandsreise for oss alle... ble jo ikke noen reise, da jeg ikke klarer å komme et halvt år etter og bestille reise for såpass mange 1000 lapper.

Konklusjon, gaver er ikke alltid enkelt.

 

Anonymkode: c7b2e...d7c

[AnonymBruker]

Det høres ut som et bortskjemt barn eller bortskjemt menneske. Noen skriver at det kan være at barnet har en annen formening om hva det ønsker seg, men ikke har klart å formidle det til andre.

Det kan være tilfeldig, men det kan også være et resultat av ADHD /Asperger

Anonymkode: 0a1c3...122

[AnonymBruker]

Fordi foreldrene ikke har korrigert adferden hennes og gjentatt dette om og og igjen. 

Jeg hadde selv ei sånn jente som kunne ødelegge bursdagene til lillesøster fordi lillesøster fikk en bedre bursdag enn henne, eller klær osv. 

Det tok noen år, men nå forstår hun hvorfor adferden var sånn og hvordan hun burde oppføre seg. 

Anonymkode: 3de75...08a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Interessant. Det er ikke direkte omsorgssvikt involvert her, men jeg vil si at det er en svikt i omsorgen. Barnet er nok litt lært opp til at ingen skal ha individuelle behov, alle skal være like. Kanskje påført litt skamfølelse ved ønsker om hjelp eller tilpasning. Og som sagt, det får sjeldent noe. Min konklusjon har vært at barnet da burde være skikkelig glad når det får noe, spesielt innenfor kriteriene det har ønsket seg. Men sånn fungerer det tydeligvis ikke helt. 

Anonymkode: 50e82...398

Dette vokste jeg opp med og det kom tydelig frem under julefeiringen. Det aller første man kjenner på når man åpner noe man ønsket seg (og man får jo ikke lov å si konkret hva man ønsker seg, fordi det er å være kravstor) er skam. Skam over at man ønsket seg noe og fikk det fordi nå har noen makt over deg. "Men du fikk jo den fine tingen du ønsket deg til jul, du kan ikke be om nye tegneblyanter nå i sommerferien". Skam over å være en byrde for familien. "Nei, vi ga jo så fine julegaver til barna i år, så lillebror kan ikke dra på den fotballturneringen etc" 

Skam ble brukt for å kue alle barna hos oss og det kom frem på ulike måter hos hver enkelt. 

Anonymkode: 4f76c...490

[AnonymBruker]

Jeg sleit og sliter fortsatt med å få gaver, kompliment og ting som er ment til meg og kjenner meg igjen i det nevnt over om omsorgssvikt og mekanismene bak.

Jeg har alltid greid å fremså som blid og taknemmelig tror jeg så det er ikke like synlig bare.

For min del blir det rett og slett utrygt og vanskelig, det må være noe feil et sted, enten på tingen, handlingen eller meg, jeg tåler liksom ikke å stå i det positive slik andre greier. Jeg overanalyserer og ser etter sprekken i fasaden.

Anonymkode: bc002...b04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg var helt lik og jeg vokste opp under omsorgssvikt, jeg fikk cptsd ut av det.

Uansett, i mitt tilfelle var det feil å få ønsker og behov dekket, jeg skulle ikke så i fokus så når jeg fikk det jeg ønsket meg føltes det feil og trist, jeg kunne bare ikke sette ord på det så det kom ut som utakknemlighet. 

Anonymkode: 9f9f8...226

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette vokste jeg opp med og det kom tydelig frem under julefeiringen. Det aller første man kjenner på når man åpner noe man ønsket seg (og man får jo ikke lov å si konkret hva man ønsker seg, fordi det er å være kravstor) er skam. Skam over at man ønsket seg noe og fikk det fordi nå har noen makt over deg. "Men du fikk jo den fine tingen du ønsket deg til jul, du kan ikke be om nye tegneblyanter nå i sommerferien". Skam over å være en byrde for familien. "Nei, vi ga jo så fine julegaver til barna i år, så lillebror kan ikke dra på den fotballturneringen etc" 

Skam ble brukt for å kue alle barna hos oss og det kom frem på ulike måter hos hver enkelt. 

Anonymkode: 4f76c...490

Dette var helt nye innfallsvinkler for meg, jeg har lest og forstått mye av hvordan omsorgssvikt kan foregå og påvirke barns utvikling og oppførsel, men akkurat dette med at å få noe man ønsker seg føles 'feil' eller negativt fordi man har blitt påført følelsen av å ikke fortjene oppmerksomhet/fokus eller at man er en økonomisk byrde, det har jeg aldri tenkt over.

Tusen takk for at dere valgte å dele, jeg er oppriktig lei meg for at dere har hatt en slik oppvekst 💔

Anonymkode: 65f36...f0e