Er dette normalt?

[AnonymBruker]

Bekymret for barnet mitt. Jeg har en frøken på snart 1,5 år. Hun har siden første sekund vært ekstremt krevende. Først var det kolikk, noe helsestasjonen konkluderte med på grunn av mye, mye uro og gråt. Det var pressing, luft, men mest av alt uro. 

På barseltreff ammet alle mødrene og det var en ro over det. Babyen min var utilfreds.

Vi var av de som ingen så det første halve året. 

Vogn, sæle, ingenting fungerte. Kveldsuroen var et mareritt.

Det ble konkludert med allergi mot kumelk.

Nå er hun ikke lenger baby og kolikk er jo ikke noe hun lenger har. Vi slet også med mye reflux på henne.

Men nå skriker hun, sutrer og er utilfreds store deler av døgnet. 

Nå som hun er stor, er hun den som ikke klarer å sitte i vogn mer enn 15 minutter før hun vil ut. Det må skje noe hele tiden. Hun får lett raserianfall og vi kan ikke la andre passe henne fordi hun er såpass krevende og motsetter seg det meste. I barnehagen er hun av de mest aktive.

Hun trenger hjelp for å sovne med mindre hun er utslått.

I dag har det vært skriking siden kl 4. En blanding av "" mmmmhhhhhmmm, ehehehe" og rene vræl om hverandre. Alle hjemme reagerer og det blir nesten uholdbart hjemme.

Vi bruker bæresæle mye fortsatt. Hun roer seg i den nå som hun er større.

På treff med andre møter er det alltid vårt barn det er støy med. 

Det er så mye og mannen fikser ikke tilværelsen. Han kjefter og lar seg påvirke. Det er vanskelig for alle å holde roen når det er melt downs.

Dette er vel neppe normalt?

Anonymkode: 6da97...a57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Bekymret for barnet mitt. Jeg har en frøken på snart 1,5 år. Hun har siden første sekund vært ekstremt krevende. Først var det kolikk, noe helsestasjonen konkluderte med på grunn av mye, mye uro og gråt. Det var pressing, luft, men mest av alt uro. 

På barseltreff ammet alle mødrene og det var en ro over det. Babyen min var utilfreds.

Vi var av de som ingen så det første halve året. 

Vogn, sæle, ingenting fungerte. Kveldsuroen var et mareritt.

Det ble konkludert med allergi mot kumelk.

Nå er hun ikke lenger baby og kolikk er jo ikke noe hun lenger har. Vi slet også med mye reflux på henne.

Men nå skriker hun, sutrer og er utilfreds store deler av døgnet. 

Nå som hun er stor, er hun den som ikke klarer å sitte i vogn mer enn 15 minutter før hun vil ut. Det må skje noe hele tiden. Hun får lett raserianfall og vi kan ikke la andre passe henne fordi hun er såpass krevende og motsetter seg det meste. I barnehagen er hun av de mest aktive.

Hun trenger hjelp for å sovne med mindre hun er utslått.

I dag har det vært skriking siden kl 4. En blanding av "" mmmmhhhhhmmm, ehehehe" og rene vræl om hverandre. Alle hjemme reagerer og det blir nesten uholdbart hjemme.

Vi bruker bæresæle mye fortsatt. Hun roer seg i den nå som hun er større.

På treff med andre møter er det alltid vårt barn det er støy med. 

Det er så mye og mannen fikser ikke tilværelsen. Han kjefter og lar seg påvirke. Det er vanskelig for alle å holde roen når det er melt downs.

Dette er vel neppe normalt?

Anonymkode: 6da97...a57

Høres litt ut som vår jente, hun fikk adhd diagnosen i tenårene. Var veldig urolig, alltid på farten,ikke tid til å sove, tidlig ute med alt, måtte skje noe hele tiden, ligge i vognen var helt uaktuelt måtte opp å sitte,stå og gå, helst løpe!

Alltid aktiv som liten.

Søvnen gikk seg til etterhvert, men det krever tålmodighet og kjærlighet. Ikke bli sint, bruk god til på å legge de på kvelden. På dagen var det bevegelse (gynge i stuen med melodi og bevegelse), kjøre bil eller bevege vognen ute eller inne. Sluttet tidlig med dagsoving. Når det tar 2 timer å legge barnet og 15min powernap da er det bare å glemme. Begyntr å sove bedre på natten etter dagduppen var kuttet.

Anonymkode: 06171...775

[AnonymBruker]

Hun var aldri skrikete,sur osv. Glad og god men mye energi.

 

Snakk med helsesøster eller lege?

Slet med refluks og.

Anonymkode: 06171...775

[AnonymBruker]

Det er for tidlig til å konkludere med noe som helst siden hun er så liten, men adhd er jo medfødt, ikke lært. Prøv å fokusere på å finne systemer som virker, strategier som gjør at barnet opplever mestring istedenfor kjeft. Barn med adhd får ofte mye negativ oppmerksomhet fra de er små, så jeg ville jobbet veldig aktivt med å gi positive tilbakemeldinger så langt det går

Anonymkode: f3835...d2a

[AnonymBruker]

Hun høres understimulert ut. 

Går hun i barnehage? Noen barn trenger veldig mye stimuli for å bli sliten nok til å klare å sove. 

Anonymkode: 66990...eaf

[AnonymBruker]

Høres ut som min sønn, han er 21 år nå. Han har IKKE adhd, og roet seg mer rundt 3 årsalderen. Veldig urolig som baby, mye lyd og måtte skje noe hele tiden. Tidlig ute fysisk. Heller overstimulert enn understimulert, tenker jeg. 

Anonymkode: 622c1...5a6

[AnonymBruker]

Hun er så liten enda, jeg synes ikke du skal tenke at noe er unormalt ved henne. Jeg hadde ei urolig og aktiv jente som trengte å utforske verden mye mer hun både fysisk og mentalt kunne få til, og det frustrerte henne. Hun klarte ikke å få ut ordene hun ville uttrykke og da det var raserianfall og gråting hele tida, så klarte ikke jeg å møte henne på hennes følelser og ønsker slik jeg burde ha gjort. Jeg klarte ikke alltid å skjønne hva hun egentlig ville og trengte. Jeg følte ikke at noe var unormalt ved henne, jeg tok det veldig utover meg selv og følte meg som verdens verste mor. Jeg vet ikke hva som er verst. 

Nå er hun 11, og den greieste jenta jeg kjenner til. Utrolig bedagelig, og tar livet veldig med ro, på strak arm. Hun tar imot alle utfordringer på en god måte, og ser lyst på livet. Hun er åpen og ærlig, engasjert og veldig til stede med hele seg. Omsorgsfull og så stappa med kjærlighet til alle hun er glad i. Hun er ikke lenger overdrevet aktiv, men hun elsker å utforske, sondere terrenget og jeg ser for meg at hun kommer til å reise mye med tida. 

Det kan hende hun er overstimulert også (ser noen skriver understimulert, men det kan vel så godt være andre veien). Det er ikke uvanlig at høysensitive/hypersensitive mennesker oppleves "annerledes". Hun trenger ikke være høysensitiv heller, kun overstimulert. 

 

Anonymkode: d9124...4f9

[AnonymBruker]

Hvordan sier de hun er i barnehagen? Hadde du ikke skrevet noe spesielt om alt rundt, hadde jeg tenkt hun var en helt normal 1,5 åring. Masse energi. Vilje. Stahet. Teste lyder. Teste grenser. Kaste ting. Slå litt. Det er helt vanlig de ikke vil sitte i vogn. Hvorfor får hun raserianfall? I forbindelse med hva? At dere ikke lar henne gjøre ting? Det er også veldig vanlig i den alderen. Og bare for å si det: hun er fremdeles veldig liten. 

Anonymkode: 82df0...f96

[AnonymBruker]

Her fant vi etterhvert ut at det var cøliaki ( veldig vanlig) og migrene. 

Anonymkode: f956d...317

[AnonymBruker]

Hun er så liten at det er umulig å konkludere med noe som helst. For meg høres det ut som det kanskje er noe som plager henne, at det er smerter eller ubehag som gjør at hun aldri klarer slappe av og roe seg ned. Du nevner kumelkallergi og det får meg til å tenke at hun kanskje har andre allergier eller noe som gjør at hun har vondt i magen eller annet? Hun virker generelt utilpass, også det med at hun ikke klarer å sovne annet enn når hun er utslitt. Jeg ville tatt det opp med legen. 

Anonymkode: 39012...864

[AnonymBruker]

Vær så snill å sjekk tungebåndet. ❤️ Spør gjerne i facebookgruppa "Norsk støttegruppe for stramt tungebånd". 

Anonymkode: 1eb8b...4f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vær så snill å sjekk tungebåndet. ❤️ Spør gjerne i facebookgruppa "Norsk støttegruppe for stramt tungebånd". 

Anonymkode: 1eb8b...4f3

Kan faktisk være noe i dette. Min sønn var også forferdelig urolig i starten på livet. Gråt og kaving. På treff med barselgruppe måtte jeg stå og bysse, bære, holde på med ett eller annet mens de andre satt og koset med babyene sine.

Han fikk klippet tungebåndet da han var 4 mnd og siden det har vi hatt en helt ny gutt. Blid og fornøyd, sover, spiser og trives godt ❤️

Anonymkode: a9412...e2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Bekymret for barnet mitt. Jeg har en frøken på snart 1,5 år. Hun har siden første sekund vært ekstremt krevende. Først var det kolikk, noe helsestasjonen konkluderte med på grunn av mye, mye uro og gråt. Det var pressing, luft, men mest av alt uro. 

På barseltreff ammet alle mødrene og det var en ro over det. Babyen min var utilfreds.

Vi var av de som ingen så det første halve året. 

Vogn, sæle, ingenting fungerte. Kveldsuroen var et mareritt.

Det ble konkludert med allergi mot kumelk.

Nå er hun ikke lenger baby og kolikk er jo ikke noe hun lenger har. Vi slet også med mye reflux på henne.

Men nå skriker hun, sutrer og er utilfreds store deler av døgnet. 

Nå som hun er stor, er hun den som ikke klarer å sitte i vogn mer enn 15 minutter før hun vil ut. Det må skje noe hele tiden. Hun får lett raserianfall og vi kan ikke la andre passe henne fordi hun er såpass krevende og motsetter seg det meste. I barnehagen er hun av de mest aktive.

Hun trenger hjelp for å sovne med mindre hun er utslått.

I dag har det vært skriking siden kl 4. En blanding av "" mmmmhhhhhmmm, ehehehe" og rene vræl om hverandre. Alle hjemme reagerer og det blir nesten uholdbart hjemme.

Vi bruker bæresæle mye fortsatt. Hun roer seg i den nå som hun er større.

På treff med andre møter er det alltid vårt barn det er støy med. 

Det er så mye og mannen fikser ikke tilværelsen. Han kjefter og lar seg påvirke. Det er vanskelig for alle å holde roen når det er melt downs.

Dette er vel neppe normalt?

Anonymkode: 6da97...a57

Jeg tenker dette er helt normalt. Ungen har hatt en tøff start på livet. Og utviklet mye negative følser. 

Og det kan man jobbe med å snu. Men det tar tid. 

Jo bedre språk på barnet jo lettere å få til.  

Alle barn er forskjellige og ikke alt fungerer på alle. Men jeg ble stemor til en ettpring som hadde hatt en slik tøff start på livet. 

Så vi valgte å være 100% positive når vi sakket til barnet.  Før vi fant ut av det.  Var det faktisk mye frusteasjon og sikkert irritasjon som ungen fikk med seg. Det hjelper jo ingenting. Men jeg skjønner det svært godt.

Iallefall  vi ga litt mindre oppmerksomhet når det sto på som værst og ga mye når det var roligere. Dvs vi overså ikke ungen men vi fa ikke meltdown plass. Og heller snakket med positiv stemme om andre ting og jobbet litt med avsporing. En kjempenys etterfulgt av litt latter det fungerte svært godt.  Den nysen brøt ungen ut av meltdown ga fokus på meg og lo oftest med sekundet etter vræl. 

Først når vi fikk kontakt kunne vi feks si fortsatt med positiv stemne. Ble du  så sinna i dag du da. Godt du ikke er det lengre og da oppfordre til en positiv lek sammen. 

Av og til gikk detcikke an å snu. Da satte vi på en tegnefilm. Nei vi hadde ikke på tv hele tiden. Men av og til brukte vi den for å snu et elendig humør ungen ikke fikk seg selv ut av. Men det fungerte stort sett og da snakket vi om filmen. Kom detcen ku på  skjermen  så sa vi ku møøøø og tulka litt rundt det. Da kunne vi gå ut etterpå og finne på litt hyggelig.  For da hadde vi opprettet en positiv kontakt. Og da kunne jakke og sko komme på uten hyl og skrik.

Og slik fikk vi ungen mer og mer over i et positivt humør. 

Mellom 2 og 3 år da hadde vi igjen surve prat  . Det ble survet alle ønsker om mat , drikke osv. Så da fant vi ut at da forstår vi ikke hva ungen spør  om. 

Men ble med på den reisen. Jeg skjønner ikke hva du sier når du snakker sånn. Kan du finne den vanlige stemmen din. 

Etterhvert kom ordene vanlig etter å ha tørket tårer.  Jeg er tørst.  Å var du tørst.  Det er jo bare å spørre og trenger ikke gråte for det. Det går helt fint. Og da gikk det ikke lang tid før det ble spurt om ting på vanlig måte. 

Og fikk da en mye gladere unge. Så nøkkelen her var. Ikke gå inn å bable på det værste. Prat tar vi når ungen har roet seg. Trøst på feil måte  forsterket frustrajonen. Mens trøst på riktig måte roer ned. Og da var det kun å ha ungen på fanget å klemme. Om det ble godttatt. Om ungen ikke godtok det. Da trengte ungen bare litt fred for seg selv. Og kom seg igjennom det på egenhånd

Mye hjelp til å utrykke seg. Avsporinger og 100% positiv stemne igjennom det hele. 

Følge litt type gråt oppførsel osv. 

Men forsterke positive følser som barnet ikke er kjent med. 

 

Anonymkode: 03c24...caa

[AnonymBruker]

Høres ganske normalt ut vil jeg si. Begge mine døtre har vært slik i det alderen, og ingen har diagnoser. De er bare veldig viljesterke. Viljesterke barn kan oppføre seg sånn. I 1 1/2 års alderen begynner de dessuten å innse at de har en egen vilje og at de kan påvirke omgivelsene. Dette er en normal del av utviklingen, selv om noen barn er roligere enn andre.

Men viktig å få utelukket om noe fysisk plager henne (f.eks. magevondt). En annen ting er språket. Hvordan er språkutviklingen? De kan bli utrolig frustrerte og sinte om de ikke får kommunisert det de ønsker. Da blir det mye skriking, gråt og ofte dytting, biting osv...

Ta en titt på denne artikkelen. Kjenner du igjen fellestrekkene de lister opp?

https://www.babyverden.no/blogg/har-du-et-intenst-og-kraftfullt-barn/

Anonymkode: 2d133...2a0