Livet etter man ble samboere..

[AnonymBruker]

Vært med kjæresten i vel 5år. Jeg og barna mine flyttet så sammen med han for litt over 6 mnd siden. 
Før det hadde jeg eget hus, men bodde hos han annen hver uke- de ukene jeg hadde barnefri. Jeg var forelsket, og trodde virkelig det skulle bli oss til the bitter end og at vi skulle bli gamle sammen.. 

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg tror og føler. Føler mye irritasjon og oppgitthet, og vet ikke om det er fordi jeg er pms eller om følelsene er berettiget. 

På en måte føler jeg at jeg har fått et ekstra barn, og dette gjør meg både skuffet, forbannet, og ulykkelig! 
 

De ukene jeg har barna mine her sitter han lenge våken. Sover lenge på morgene. Drar sent på jobb, og kommer sent hjem. Han spiser kanskje middag med oss 1 gang Ila hele uken, og det er jeg som står for både planlegging, handling, middagslagingen, og opprydding. Jeg vasker klær og hus, jeg tar ut av oppvaskmaskinen, jeg tar ut søpla. I vinter var det også jeg som måkket sne.. Jeg tar meg (selvfølgelig) av barna, men litt hjelp enten på morgenen, med lekser, med middagen, eller kveldsmat og legging- hadde jeg virkelig satt pris på!! 
Jeg gjorde alt over før mens jeg bodde alene, og hadde trodd at meningen med samboerskap var at vi var et TEAM! Som samarbeidet om det dagligdagse.. det gjør vi ikke nå! 
For meg føles det kun er han som vinner på dette forholdet! Han kommet hjem til ferdig middag, rent og ryddig hus, og får klærne lagt på plass etter jeg har vasket de!! 
Ja jeg vet jeg har lagt opp til dette kom å sy puter under, rundt og over han- men iom han er en godt voksen mann- så hadde jeg forventet MYE MER initiativ og engasjement fra hans side!!!
 

Denne uken gikk han også glipp av barnet mitt sin bursdag pga han valgte å gå ut å spise med en kollega!!!
Og når han ennå ikke har gjort de typiske «mannetingene» som han har sagt han skal gjøre siden vi flyttet sammen- så kjenner jeg at jeg er på tur til å eksplodere!! 
 

Ja jeg burde si i fra.. men tidligere når jeg har sagt i fra pga frustrasjon så har han enten avfeid meg, bagatellisert følelsene mine, eller bare forandret atferd i noen dager/ uker- og så gått tilbake til gammel ubrukelig atferd.. Så helt ærlig så vet jeg ikke om det er noen vits! 
 

Slik det er nå så gidder jeg ikke gjøre noe.. men jeg drømmer om egentid og eget hus igjen! I helgen sa han at vi hadde for lite sex, og at jeg tok for lite initiativ.. 

Og nå etter denne uken- da jeg innser hvor mye jeg ellers gjør, hvor lite han gjør, og at han nedprioriterte barnet mitt sin bursdag- ja da er sex det SISTE jeg tenker på og ønsker!! 
 

Tanker og råd??? Kan liksom ikke bare flytte ut da jeg har kjøpt meg inn, og barna mine forguder han ..

Anonymkode: 3cfdf...536

[Gjest ZarahSweet]

Dere burde bodd sammen med barna i perioder før du flyttet inn med han. Er et selvfølge at når en fyr vil flytte sammen med dame med unger så er han klar over at det innbærer å bli stefar og ta del i alt som har med Familien AS å gjøre. 
 

Hadde aldri orket å bo med en så uengasjert fyr. Hadde gitt han et ultimatum. Enten bli en del av familien eller bli singel. 
 

Ja, det er kjipt for ungene å måtte flytte igjen, men synes det er rart at dere etter 5 år ikke har testet å bo sammen som en familie skikkelig før du tok valget om å kjøpe med han.

 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg hadde giddet å kjempe og presse seg gjennom et samboerskap med en som ikke engang er far til barna mine. Da er det liksom ingen ting å hente annet enn mas. 

Anonymkode: d61a2...d21

[KariTam]

Ah! For en situasjon. Min medfølelse. Det er lett å si - du burde- bla-bla-bla. Men når man har vært sammen med en voksen fornuftig mann i 5 år hadde det vært litt merkelig å begynne å mistenke at typen kommer til å bli en hjelpeløs mannebaby. 

Fint at du har fått blåst ut, nå får du brette opp ermene og slutte å gjøre ting for ham og være tydelig ovenfor ham, men også barna slik at de ser hva du gjør og hva han ikke gjør og ar de hjelper deg, de må få oppgaver og. Fordi hva lærer du barna nå? Å forgude en som freerider og lar en mamma ta alt? De kommer jo å behandle det som normalen seinere i sitt liv.

Det er fortsatt tidlig nok for at dere kan bryte mønsteret, hvis han vil. Så du må sette nok hardt mot hardt og si at du avslutter det hele snart med mindre det blir en endring. Og at du ønsker at dere kommer fram til noen felles avtale og rutiner og setter det gjerne skriftlig, for eksempel.

Anbefaler absolutt å få råd fra en familieterapeut underveis, først og fremst for deg selv om hvordan gripe det an. Kan virke dyrt, men kan spare deg betydelig om det bidrar til å unngå flytting. Anbefaler nett-terapeuter fra samtalen.no.

 

 

 

[Gjest ZarahSweet]

14 minutter siden, KariTam said:

Ah! For en situasjon. Min medfølelse. Det er lett å si - du burde- bla-bla-bla. Men når man har vært sammen med en voksen fornuftig mann i 5 år hadde det vært litt merkelig å begynne å mistenke at typen kommer til å bli en hjelpeløs mannebaby. 

Fint at du har fått blåst ut, nå får du brette opp ermene og slutte å gjøre ting for ham og være tydelig ovenfor ham, men også barna slik at de ser hva du gjør og hva han ikke gjør og ar de hjelper deg, de må få oppgaver og. Fordi hva lærer du barna nå? Å forgude en som freerider og lar en mamma ta alt? De kommer jo å behandle det som normalen seinere i sitt liv.

Det er fortsatt tidlig nok for at dere kan bryte mønsteret, hvis han vil. Så du må sette nok hardt mot hardt og si at du avslutter det hele snart med mindre det blir en endring. Og at du ønsker at dere kommer fram til noen felles avtale og rutiner og setter det gjerne skriftlig, for eksempel.

Anbefaler absolutt å få råd fra en familieterapeut underveis, først og fremst for deg selv om hvordan gripe det an. Kan virke dyrt, men kan spare deg betydelig om det bidrar til å unngå flytting. Anbefaler nett-terapeuter fra samtalen.no.

 

 

 

«Før det hadde jeg eget hus, men bodde hos han annen hver uke- de ukene jeg hadde barnefri.»

Hun har altså ikke kjent han sammen med henne og barna. Det er en helt annen greie når en er barnløse og fri.

Derfor burde det jo være mer gjennomtenkt da det nå vil bli større traumer for ungene ved brudd.

[KariTam]

Just now, ZarahSweet said:

Derfor burde det jo være mer gjennomtenkt da det nå vil bli større traumer for ungene ved brudd.

 

«Burde og burde» mot henne er litt feilplassert når typen tydeligvis velger å være en strategisk lat idiot. La oss holde ansvaret der det ligger. Han burde ha tatt seg sammen for lenge siden. 

Og TS ber om råd hvordan å håndtere situasjonen. Hva tenker du, hvordan bidrar du til det?

[Gjest ZarahSweet]

1 minutt siden, KariTam said:

«Burde og burde» mot henne er litt feilplassert når typen tydeligvis velger å være en strategisk lat idiot. La oss holde ansvaret der det ligger. Han burde ha tatt seg sammen for lenge siden. 

Og TS ber om råd hvordan å håndtere situasjonen. Hva tenker du, hvordan bidrar du til det?

Ultimatumet.

[tirben]

Slutt å vaske klærne hans! Det har han vel gjort selv før du flyttet inn, så ingen grunn til at du skal overta den oppgaven. Du må selvfølgelig lage mat til barna dine,  men ikke lag noe når du ikke har barna hos deg! 

[AnonymBruker]

Altså, det er jo aldri for sent å snu, TS. Det høres ikke ut som familielivet er noe for ham, og da kan du som har barn ikke bo sammen med ham. Iaf ikke når du har barna dine.

Punkt to: slutt å være hushjelp! Ikke vask, ikke rydd, ikke lag middag til han kommer hjem (du og barna spiser før han kommer). Se hvordan han reagerer. Hvis du gidder da, ellers bare kom deg unna.

Og han krever mer sex? Si at nei, du har ikke lyst på sex med en som oppfører seg som en bortskjemt tenåring hjemme og ikke tar ansvar for noe som helst. Du har ikke lyst på noen som ikke er interessert i hele pakka når det gjelder deg, dvs prioritere også barna dine, ikke engang når de har bursdag. De oppfatter ham som familie, men det er dere ikke. Du har ikke lyst på sex når du er sliten etter å ha ryddet, vasket, gjort lekser, laget mat, ryddet etter maten, lagt barn osv i tillegg til å være på jobb, og det kommer du aldri noensinne til å få - særlig ikke når avsmaken på mannebarnet øker og respekten for ham synker. 

Anonymkode: ec17e...a67

[Tipaa]

Som sagt over her, slutt å vask klærne og rydd etter han?! Når ungene ikke er hos dere, så lager du ikke middag, eller lag kun til deg selv?! Hvorfor måker du snø alene? Har han ikke egen bil han må måke plass til?

[AnonymBruker]

Jo du kan bli særboer igjen og fortsette kjæresteforholdet. Du hadde det bedre før, nå er du ulykkelig. Det er bare 6 mnd du har bodd der, det er småpenger. Eller solgte du ditt hus? Og brukte pengene på hans? 

Anonymkode: 6fc29...0ce

[AnonymBruker]

ZarahSweet skrev (12 timer siden):

Dere burde bodd sammen med barna i perioder før du flyttet inn med han. Er et selvfølge at når en fyr vil flytte sammen med dame med unger så er han klar over at det innbærer å bli stefar og ta del i alt som har med Familien AS å gjøre. 
 

Hadde aldri orket å bo med en så uengasjert fyr. Hadde gitt han et ultimatum. Enten bli en del av familien eller bli singel. 
 

Ja, det er kjipt for ungene å måtte flytte igjen, men synes det er rart at dere etter 5 år ikke har testet å bo sammen som en familie skikkelig før du tok valget om å kjøpe med han.

 

Ts her.. 

Vi hadde så smått bodd sammen i korte perioder også med barna mine. Både i høytider og på ferieturer.. 

Han har også selv voksne barn som han har tatt godt vare på.. 

Så derfor hadde jeg vel større forventninger og  håp når vi skulle bo sammen..  

Anonymkode: 3cfdf...536

[Gjest ZarahSweet]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Ts her.. 

Vi hadde så smått bodd sammen i korte perioder også med barna mine. Både i høytider og på ferieturer.. 

Han har også selv voksne barn som han har tatt godt vare på.. 

Så derfor hadde jeg vel større forventninger og  håp når vi skulle bo sammen..  

Anonymkode: 3cfdf...536

Ville uansett satt et ultimatum. Enten er dere en familie ellers kan dere like godt bo hver for dere❤️

[AnonymBruker]

Enig i at du må kreve at han deltar i familielivet hvis dere skal bo sammen. Prøv å ta det opp en dag det ikke er andre ting som irriterer, det er mye lettere å diskutere ordentlig når begge er rolige. 

Sånn dere har det nå, fungerer ikke for deg. Ta en åpen og ordentlig samtale om hva hver av dere har av forventninger til dette samboerskapet, og se om dere er i stand til og villig til å jobbe mot at begge skal ha det bra. Dersom dere ikke klarer å bli enige, er dere bare ikke kompatible til å bo sammen. Noen forhold er best som særboere, og det er helt greit. 

Anonymkode: e30a8...757

[AnonymBruker]

Jeg har vært i veldig lik situasjon. Har nå blitt særboer. Du må redde deg selv. Du klarer ikke være en god mor i denne situasjonen.. 

Jeg og ungene har det supert nå, jeg har mye mer overskudd. Mannen har hatt litt problemer med å tilpasse seg, men det går stadig bedre. Nå skjønner han i alle fall at han må ta det jeg sier på alvor. 

Anonymkode: 2660a...3ed

[AnonymBruker]

Jo, selvsagt kan du flytte ut. Han kan kjøpe deg ut igjen.

Anonymkode: 789aa...f78