Langvarig kjærlighetssorg etter "hektfasen" noen fler?

[AnonymBruker]

Jeg var i et forhold et par år, det ble slutt for mange måneder siden. Er klar over at de "verste" bruddene ofte svir mer enn at man går fra hverandre uten dramatikk. Men etter å ha lest mye og hatt mye samtaleterapi så forstår jeg jo litt mer av den såkalte "hektfasen" - altså den første tiden, som for de fleste uansett er rosenrødt, og hvordan det noen ganger fester seg så mye mer, selv om den rasjonelle hjernen roper røde flagg. 

Mannen var kjempesnill, i utgangspunktet ikke min type på mange måter, nesten litt tafatt, ikke minst sjenert, særlig ovenfor mine venner var han helt stille. Det virker som han ofret alt for å kunne overbevise meg, og normalt syns jeg sånt er litt ekkelt. Denne gangen var det noe med samvittighetensom faktisk måtte tvinge meg til å prøve litt.. jeg angrer veldig på nettopp det, er vell noe med at alle klarer å holde fasaden i 3-6 måneder eller noe. Det dukket stadig opp mere "stakkarslig" fra før av, veldig få venner, ingen omgangskrets fra hjemstedet eller skoletida, hatt kun ett kortvarig forhold før tidlig i 20 årene. Mye temperament og perioder hvor han var negativ til både venner og familie, omverden, osv osv. Livet mitt har alltid vært ganske hektisk, så jeg brukte svært lang tid på å finne ut av de dårlige dagene. Selv om magefølelsen var vond lenge før det gikk utover meg. 4 ganger i løpet av et år dro han fordi jeg konfronterte med alt. Ble etterhvert mer og mer forsiktig med hvordan jeg gikk frem, og gjennomskuet etterhvert rusproblemene. Jeg skjønner selvfølgelig at det burde være lett å gå, men jeg klarte det ikke før han var skikkelig sint. I tiden etterpå har han vekslet mellom å være omtrent suicidal, til å endre oppførsel helt i løpet av dager, og jeg plages så fryktelig med at jeg ikke får til å slippe det. Har masse felles venner og det har tilslutt blitt jeg som trekker meg unna absolutt alt fordi jeg ikke klarer å se han. Vi er begge to 33 år, så er jo for all del voksne nok til at situasjonen skulle vært helt motsatt på så mange måter. Vet ikke hva av det fine jeg savner, det var jo liksom litt mye der og da, men føler at jeg brant meg litt ut på å være omsorgsperson 😕😕

Fler som har opplevd dette, og kommet seg på beina igjen? 😕

Anonymkode: 81b59...795

[Tradegy]

💕 Kjærligheten kan være brutal. Har dessverre ikke så mange gode råd. Du skriver godt og har god selvinnsikt  Det å havne i en omsorgsomsorgsrolle kan være både utmattende og selvutslettende. Du mister en del av deg selv på veien, så det er ikke rart du kjenner på kjærlighetssorg 💕

Har kun erfart hekt i den formen hvor man ikke kommer seg inn i et forhold, men likevel opplever at det går l.a.n.g tid før man kommer seg videre.

Ønsker deg virkelig alt godt 💕