Jeg vil ha hjelp, men samtidig ikke. Virker så håpløst.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så vanskelig å sette ord på det jeg føler og sliter med. Men prøver så godt jeg kan. Jeg er konstant redd og kjenner på en utrygghet og sliter med tap av kontroll etter noen traumer. sliter hovedsakelig med angst, og det har begynt å bli utagerende. Jeg kjenner bare på en håpløshet, og jeg vil egentlig bare legge meg i skallet mitt igjen, og gjemme meg for verden. Jeg vet det ikke er noe løsning, men akkurat nå virker ting helt håpløst fordi jeg er så lei av å snakke om det. Jeg snakker om dette med psykolog og har ei profesjonell til gjennom studiet. Jeg tenker å slutte hos sistnevnte. Også får jeg prøve psykolog litt til, selvom jeg ikke liker psykolog. Jeg synes det er så vanskelig å snakke med psykolog fordi det virker så kunstig. Og jeg klarer ikke helt å svare på det hun spør om, for hun graver så dypt. Jeg har ikke svaret på mye av det hun spør om. Jeg vil bare bli frisk nå, men det tar så lang tid før man setter i gang med behandling. Jeg skjønner det må ta tid, for å få den beste hjelpen. Men jeg synes alt virker så kunstig hos psykologen. Jeg stoler mer og snakker bedre med hun på campus, men det er ingen behandlingstilbud, det er bare med for å lette trykket (og hun er min trygghets person akkurat nå). Men jeg tenker som sagt å slutte hos henne nå, fordi jeg er så lei. Godt å ha 2 stykker, men det blir bare for mye akkurat nå. Vil helst bare gi opp psykolog også, og prøve noe annet, men vet ikke hva det skulle vært. 

Jeg tror jeg bare er drit lei av denne prosessen, selvom dette er starten. Jeg har jo alltid ønsket hjelp og sett frem til dette, men jeg synes det er så vanskelig. Jeg synes det går for tregt og mye repetering. Og jeg er lei av å snakke om mine egne problemer. Vil bare legge meg ned i dvale på en måte. Er det normalt å nå en slik bunnpunkt i en slik fase der man får hjelp? Og hva burde man gjøre i slike tilfeller?

Anonymkode: a36b9...ab9

[AnonymBruker]

Opp. Ts

Anonymkode: a36b9...ab9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.4.2024 den 20.59):

Jeg synes det er så vanskelig å sette ord på det jeg føler og sliter med. Men prøver så godt jeg kan. Jeg er konstant redd og kjenner på en utrygghet og sliter med tap av kontroll etter noen traumer. sliter hovedsakelig med angst, og det har begynt å bli utagerende. Jeg kjenner bare på en håpløshet, og jeg vil egentlig bare legge meg i skallet mitt igjen, og gjemme meg for verden. Jeg vet det ikke er noe løsning, men akkurat nå virker ting helt håpløst fordi jeg er så lei av å snakke om det. Jeg snakker om dette med psykolog og har ei profesjonell til gjennom studiet. Jeg tenker å slutte hos sistnevnte. Også får jeg prøve psykolog litt til, selvom jeg ikke liker psykolog. Jeg synes det er så vanskelig å snakke med psykolog fordi det virker så kunstig. Og jeg klarer ikke helt å svare på det hun spør om, for hun graver så dypt. Jeg har ikke svaret på mye av det hun spør om. Jeg vil bare bli frisk nå, men det tar så lang tid før man setter i gang med behandling. Jeg skjønner det må ta tid, for å få den beste hjelpen. Men jeg synes alt virker så kunstig hos psykologen. Jeg stoler mer og snakker bedre med hun på campus, men det er ingen behandlingstilbud, det er bare med for å lette trykket (og hun er min trygghets person akkurat nå). Men jeg tenker som sagt å slutte hos henne nå, fordi jeg er så lei. Godt å ha 2 stykker, men det blir bare for mye akkurat nå. Vil helst bare gi opp psykolog også, og prøve noe annet, men vet ikke hva det skulle vært. 

Jeg tror jeg bare er drit lei av denne prosessen, selvom dette er starten. Jeg har jo alltid ønsket hjelp og sett frem til dette, men jeg synes det er så vanskelig. Jeg synes det går for tregt og mye repetering. Og jeg er lei av å snakke om mine egne problemer. Vil bare legge meg ned i dvale på en måte. Er det normalt å nå en slik bunnpunkt i en slik fase der man får hjelp? Og hva burde man gjøre i slike tilfeller?

Anonymkode: a36b9...ab9

Kanskje du bare skal følge magefølelsen din? Ta ett skritt tilbake og kun fokusere på den personen du har kontakt med på canpus? Sjeldent at tilfrisking har en rett oppskrift, det er urolig individuelt hva som skal til og når det evt løsner for deg. Kan hende det er noe annet en ren terapi som skal til hos deg. Det er ikke nederlag å føle at noe ikke er rett for deg, det er en mulighet til å søke andre løsninger. 

Anonymkode: 43c08...380

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kanskje du bare skal følge magefølelsen din? Ta ett skritt tilbake og kun fokusere på den personen du har kontakt med på canpus? Sjeldent at tilfrisking har en rett oppskrift, det er urolig individuelt hva som skal til og når det evt løsner for deg. Kan hende det er noe annet en ren terapi som skal til hos deg. Det er ikke nederlag å føle at noe ikke er rett for deg, det er en mulighet til å søke andre løsninger. 

Anonymkode: 43c08...380

Tusen takk for fint svar! fine poeng her! Jeg kjenner at jeg vil prøve å stå på egne bein igjen uten å bli holdt. Og vurderer å prøve det, om jeg skulle trenge noen, så vet jeg at hun på campus er der. Noe hun også har sagt. Jeg har også bestilt en ny legetime for å drøfte andre ting som kanskje kan funger best for meg. Selvom ventetiden blir lang, så får jeg prøvd å stå på egne bein, og skulle det gå bra. Så kan jeg jo bare trekke meg fra køen. Selvom jeg skjønner at det er ting jeg burde ta tak i, men tenker det blir godt med den legetimen uansett. Ts

Anonymkode: a36b9...ab9