Flere som er flinke faglig og teoretisk, men som har utfordringer med å jobbe?

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så vanskelig og frustrerende. Jeg var alltid flink på skolen som ung, hadde gode karakterer osv. Men etter videregående så har jeg slitt mye. Har tatt to høyere utdannelser men klarer ikke fungere særlig i jobb, på et høyere nivå. Jeg blir stresset av alle arbeidsoppgavene og ansvaret. Og blir stresset av forventningene fra de rundt meg. Har alltid fått ros fra ledere, men har det vanskelig med meg selv og jobben som skal gjøres. Går rundt med frykt.

Den ene jobben jeg trivdes relativt godt i var på et «lavere» nivå, type sekretær. Det føltes fantastisk fordi jeg hadde full oversikt over det faglige som skulle gjøres, men og forståelsen som endel andre hadde mindre av. Følte jeg hadde full kontroll og mestret jobben. Trengte ikke være redd for å gå på jobb. Dessverre sa jeg opp fordi jeg følte et press på å finne en jobbe som passet min utdannelse. Skulle ønske jeg aldri hadde sagt opp.

Men hvorfor er det slik? Er det min personlighet? Jeg får gode karakterer og snakker godt for meg, men trives ikke på et «høyere nivå». Skulle nesten ønske jeg ikke hadde gode karakterer, for da hadde jeg ikke trengt å føle på det presset om å utnytte evnene mine og skuffe omgivelsene, samt meg selv. Jeg er nå i 40-årene og blir så trist av at jeg må slite med dette hele livet..

Har flere det slik?

Anonymkode: 46834...345

[AnonymBruker]

Jepp, har det også sånn. Vet dessverre ikke hva som gjør det eller hvordan det kan bli bedre, men vi er i hvert fall flere om det.

Anonymkode: fea10...065

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg synes det er så vanskelig og frustrerende. Jeg var alltid flink på skolen som ung, hadde gode karakterer osv. Men etter videregående så har jeg slitt mye. Har tatt to høyere utdannelser men klarer ikke fungere særlig i jobb, på et høyere nivå. Jeg blir stresset av alle arbeidsoppgavene og ansvaret. Og blir stresset av forventningene fra de rundt meg. Har alltid fått ros fra ledere, men har det vanskelig med meg selv og jobben som skal gjøres. Går rundt med frykt.

Den ene jobben jeg trivdes relativt godt i var på et «lavere» nivå, type sekretær. Det føltes fantastisk fordi jeg hadde full oversikt over det faglige som skulle gjøres, men og forståelsen som endel andre hadde mindre av. Følte jeg hadde full kontroll og mestret jobben. Trengte ikke være redd for å gå på jobb. Dessverre sa jeg opp fordi jeg følte et press på å finne en jobbe som passet min utdannelse. Skulle ønske jeg aldri hadde sagt opp.

Men hvorfor er det slik? Er det min personlighet? Jeg får gode karakterer og snakker godt for meg, men trives ikke på et «høyere nivå». Skulle nesten ønske jeg ikke hadde gode karakterer, for da hadde jeg ikke trengt å føle på det presset om å utnytte evnene mine og skuffe omgivelsene, samt meg selv. Jeg er nå i 40-årene og blir så trist av at jeg må slite med dette hele livet..

Har flere det slik?

Anonymkode: 46834...345

nevroutviklingsforstyrrelser f.eks autisme.

Anonymkode: 48ca8...ac6

[AnonymBruker]

Ja. Alltid fått høre at jeg var svært velbegavet. Også klarer jeg ikke en akademisk jobb, men trives på "gølvet".

Anonymkode: 351a1...18e

[AnonymBruker]

Ja, alltid vært sånn. Mensa-medlem, og imponerer alltid på evnetester i jobbsammenheng.

På jobb vil jeg helst ha en stilling som på ingen måter utfordrer meg, og med null ansvar og forpliktelser. Ser rett og slett ikke verdien i å ha en karriere. Hadde NAV betalt bedre så skulle jeg ha svindlet meg inn i systemet. Dessverre trenger jeg penger for å ta vare på familien min.

Anonymkode: 6df0f...5ff

[AnonymBruker]

Så godt å høre at vi er flere ☺️

Anonymkode: 46834...345

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

nevroutviklingsforstyrrelser f.eks autisme.

Anonymkode: 48ca8...ac6

Tror ikke jeg er autist, men muligens noen trekk derifra ja ..

Anonymkode: 46834...345

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg synes det er så vanskelig og frustrerende. Jeg var alltid flink på skolen som ung, hadde gode karakterer osv. Men etter videregående så har jeg slitt mye. Har tatt to høyere utdannelser men klarer ikke fungere særlig i jobb, på et høyere nivå. Jeg blir stresset av alle arbeidsoppgavene og ansvaret. Og blir stresset av forventningene fra de rundt meg. Har alltid fått ros fra ledere, men har det vanskelig med meg selv og jobben som skal gjøres. Går rundt med frykt.

Den ene jobben jeg trivdes relativt godt i var på et «lavere» nivå, type sekretær. Det føltes fantastisk fordi jeg hadde full oversikt over det faglige som skulle gjøres, men og forståelsen som endel andre hadde mindre av. Følte jeg hadde full kontroll og mestret jobben. Trengte ikke være redd for å gå på jobb. Dessverre sa jeg opp fordi jeg følte et press på å finne en jobbe som passet min utdannelse. Skulle ønske jeg aldri hadde sagt opp.

Men hvorfor er det slik? Er det min personlighet? Jeg får gode karakterer og snakker godt for meg, men trives ikke på et «høyere nivå». Skulle nesten ønske jeg ikke hadde gode karakterer, for da hadde jeg ikke trengt å føle på det presset om å utnytte evnene mine og skuffe omgivelsene, samt meg selv. Jeg er nå i 40-årene og blir så trist av at jeg må slite med dette hele livet..

Har flere det slik?

Anonymkode: 46834...345

Har det akkurat likt som deg! ❤️

Anonymkode: 4542a...75a

[AnonymBruker]

Ja, jeg blir utbrent i «akademiske» jobber. Trives på gulvet. Har master.

Anonymkode: a3086...a31

[AnonymBruker]

Det gjorde faktisk utrolig godt å lese at vi er flere som har det slik, for har følt meg skikkelig alene. Blir inspirert til å søke meg tilbake til en «enkel» sekretærjobb eller noe lignende. Det viktigste er å trives og å føle mestring. Har ingen behov for særlige utfordringer. Takk dere ☺️ Ts

Anonymkode: 46834...345

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn! Jeg har en datter med diagnosen aspergers og fotografisk hukommelse, kjenner meg mye igjen i henne. Gjorde det kjempebra på skole og spesielt i studiene, da jeg kunne fokusere på det jeg ville. Alle trodde dørene lå åpne for meg... Men yrkeslivet er en HELT annen verden - bare å komme inn i en jobb tok mye tid og krefter. Selge seg selv og overgå andre kandidater på intervju, for eksempel. Veldig ubehagelig!

Nå har jeg funnet meg en enkel og kjedelig kontorjobb som ikke betaler særlig bra, men som ikke gir meg stress. Tenker jeg bare blir i den livet ut, tanken på å måtte søke på andre jobber og gjennomgå intervjuer gjør meg nesten uvel.

Tenker på hvor mange gode kandidater arbeidslivet mister når terskelen for å komme seg ut i jobb er så høyt for mange svært flinke folk. Jeg deltar ofte på quiz, og kjenner mange i quiz-miljøet som deltar i NM osv, som kan utrolig mye, men som er uføre fordi de ikke får det til i yrkeslivet.

Tidligere var det annerledes, da du kunne få jobb når du var flink, og det å nettverke og selge seg selv ikke var alfa og omega...

Anonymkode: 622f4...d41

[AnonymBruker]

Helt lik! Jeg er meget velutdannet med toppkarakterer. Veldig smart og kan mye, blir sett på som veldig vellykket. Problemet er at jeg har altfor høye forventninger til meg selv og tror andre har det også. At jeg skal prestere mer. Men jeg orker ikke å ha alt ansvaret, prestere hele tiden. Det gjør meg utslitt, og jeg skulle gjerne hatt en jobb uten press og stress. 
Grusomt å ha det slik, men ser liksom aldri for meg at det skal være greit for meg å senke ambisjonene for meg selv og andres forventninger heller. 

Nå har jeg vært utbrent og deprimert, så jeg er tydeligvis ikke smartere enn at jeg skjønner at jeg må stoppe med dette. 

Anonymkode: ab8f1...fe0

[AnonymBruker]

For min del var det udiagnostisert ADHD. 

Det kom ikke akkurat som et lyn fra blå himmel, da jeg naturlig nok har hatt det siden jeg var lite barn - men fløy under radaren pga. akademiske prestasjoner.

Anonymkode: dab56...0fe

[AnonymBruker]

Ja veldig gjenkjennelig.

Jeg har mange trekk/symptomer likt autisme og ADHD uoppmerksom type. Spesielt ADHD. Så det spiller nok inn. Har ingen diagnose da men har gått til psykolog og har nok vært utbrent til tider. Er inne i en sånn fase nå, sliter skikkelig med å utføre jobben min.

Anonymkode: cee25...08f

[AnonymBruker]

Har det akkurat som deg. Er utmattende. 

Anonymkode: 5b934...cee

[AnonymBruker]

Ja, dessverre. Har toppkarakterer fra videregående og en grad fra før, men blir nødt til å nøye meg med mer midlertidige stillinger i helsevesenet, da det er det eneste jeg får til jobbmessig. Alle de "rolige" jobbene er det for mye konkurranse om, gjerne fra folk med mer utbredt nettverk og arbeidserfaring.

Anonymkode: b8dde...d44

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn. Jeg har mastergrad i et tungt fagfelt og har gjentatte ganger vært sykmeldt og utbrent. Jeg har fått diagnosen Asperger i voksen alder. Har tenkt mye på potensialet mitt som jeg ikke har fått utnyttet. 
 

Anonymkode: aa45d...490

[AnonymBruker]

Mistenker en grad av ADHD. Mangler ikke på arbeidskapasitet eller kunnskap, men kan sitte åtte timer på jobb uten å få gjort en døyt fordi jeg er komplett blotta for selvregulering, aldri greier å sette i gang med en oppgave, og blir distrahert det øyeblikk en fremmed tanke faller inn som jeg bare må google. 

Anonymkode: 0da7d...6e1

[AnonymBruker]

Jeg har lenge tenkt på at jeg har lyst til å ta mastergrad fordi fagene er interessante. Jeg har egentlig en drøm om å ha en jobb denne graden kan gi meg. Men jeg vet innerst inne at det vil være for stressende for meg. Jeg vil bli nødt til å levere stabilt, fremstå mer trygg og utadvendt enn jeg er, og ta ansvar for, og starte prosjekter som jeg er usikker på. Arbeidsoppgavene og ansvaret er for utydelig rett og slett.

Anonymkode: 77b67...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

For min del var det udiagnostisert ADHD. 

Det kom ikke akkurat som et lyn fra blå himmel, da jeg naturlig nok har hatt det siden jeg var lite barn - men fløy under radaren pga. akademiske prestasjoner.

Anonymkode: dab56...0fe

Det tenker jeg kanskje er mitt problem også, så jeg lurer på, hjalp det deg å diagnosen? Ble jobblivet lettere? I så fall hvorfor og hvordan? 

Anonymkode: 5a795...8c0