Når en hobby blir plikt

[AnonymBruker]

Jeg trenger egentlig bare å lufte tankene mine rundt en situasjon jeg er i, der jeg sitter litt fast i egen tankegang. Det hadde vært fint å få perspektiver utenfra! Dette er saken: 

Jeg er musiker, og spiller i et ensemble. Vi er en liten gruppe som har holdt på med dette i mange år, i mitt tilfelle mer enn 20. Ingen av oss er amatører, men dette er heller ikke en heltidsjobb for noen av oss, men en hobby. Selv har jeg en 100% stilling som musikklærer på videregående. 

Vi har en svært ambisiøs dirigent, som virkelig har høynet nivået vårt over tid. Imidlertid betyr dette også at kravene til deltakelse skjerpes mer og mer. Møter man ikke på øvelser, nesten uansett grunn og med varsel i forkant, blir det surmuling og gjerne noen runder med epost om "forpliktelser". Alle forventes å stille på alle oppdrag, også de som er utenbys med reisetid og/eller overnatting. Jeg vet at flere har stilt til tross for sykdom på grunn av dette, som jeg synes er ekkelt, med tanke på smittefaren de utsetter oss andre for. Jeg er nå gift og har barn i skolealder, og med full jobb på siden blir det mer og mer vanskelig. For ordens skyld: Ensemblet er ikke en betalt jobb. Vi tjener penger, men inntektene går til drift. 

I corona-tiden merket jeg hvor deilig det var å slippe "maset" med ensemblet, og det fikk meg til å reflektere over hvor lite glede jeg har over å være med. Nå går det nesten bare på plikt. 

Så da kan man spørre seg: Hvorfor slutter jeg ikke? Det er nettopp dette jeg lurer på. Det føles faktisk litt som et forhold der man sliter med å gjøre det slutt! Det er klart, ensemblet har vært en stor del av livet mitt i nesten halvparten av mitt voksne liv, jeg har gode venner der, og det vil være rart å ikke ha de faste konsertene vi pleier å ha i høytidene. I tillegg vet jeg at jeg på mange måter er "limet" i gruppa, siden jeg er en av de som har vært med lengst, har mest erfaring, osv. 

Men hver gang jeg bestemmer meg for å si at nok er nok, nøler jeg, og så blir det ikke til noe. Har andre erfaring med liknende situasjoner? Hvordan kom dere ut av dem? 

Anonymkode: d9d82...100

[AnonymBruker]

Har lignende erfaring,men i andre enden. Som dirigent. Ikke lett å samle troppene. Jeg tok et personlig valg under  corona. Da det gikk på psykisk helse /musikkgleden løs... 

Har satt musikken på pause, da min brønn gikk tom.Etter 20 år i manesjen. 

Jeg angrer ikke. Lytt til kroppen ,- din glede,ditt liv. 

Om overskuddet er 5 år på overtid, så på tide ❤😉

Anonymkode: 27e88...96b