Uføretrygd, selvverd og økonomisk situasjon.

[AnonymBruker]

Hei. Temaet er brennbart her på kg. Ønsker kun seriøse tilbakemeldinger, trolling blir rapportert.

Jeg har mastergrad og vært i ulike deltidsstillinger fra jeg var 15 år. Er nå i starten av 40 årene. Jeg rakk bare å jobbe med yrket mitt i et par år før kronisk sykdom slo ut i full blomst. Dette er nå 7-8 år siden. Har vært utprøvd i ulike stillinger, men ingenting har gått bra over tid. Siden jeg har hatt et håp om å bli frisk går jeg ennå på AAP, men har nå begynt å innse at jeg ikke kan jobbe i det hele tatt pga helsen. Det er en stor sorg. Har mange vanskelige tanker rundt dette og prosessen med å søke uføretrygd er en av dem. Jeg ønsker derfor å høre om andres erfaringer med søknad om uføretrygd, tapet av både helse og arbeidssted. Hvordan får dere hverdagen til å ikke bli bare tung og deprimerende? 

Hva gjør dere de dagene som eventuelt er gode? Hva sier dere til nye folk dere møter angående egen «jobbsituasjon» og helse? Er så redd for å bli dømt ut fra at jeg kan fremstå som frisk og vet at jeg kommer til å skamme meg mye, og anta at folk dømmer meg.

Økonomien er dårlig og jeg har gjeld, så i dag med AAP har jeg ca 7000 igjen etter faste utgifter er betalt. Er uføretrygden akkurat det samme beløpet som man får med AAP? Er vel 66% begge deler?

Og til deg som leser og eventuelt svarer, tusen takk❤️ Jeg vet at vi er mange i samme båt. 

 

Anonymkode: dd5d3...01c

[Daria]

Det lureste jeg gjorde i den prosessen var å gå til psykolog - det å ha en prosfesjonell, utenforstående å snakke med om alle tunge, vanskelige og irrasjonelle tanker og følelser underveis har vært til stor hjelp.

Gi deg selv tid og rom til å sørge og være lei deg over alt du mister, og til å akseptere de nye premissene. Jeg fikk bedre dager da jeg ble flinkere til å ta hensyn til kroppens nye behov og legge både dagsplaner og forventninger på et mer realistisk nivå, heller enn å konstant strekke meg etter hvordan det pleide å være. Å sette grenser er vanskelig, men viktig.

Viktigst av alt - ikke skam deg. Min erfaring når jeg møter folk med hevet hodet og er åpen og ærlig, er at det stort sett bare er forståelse, medfølelse og gode reaksjoner å få (og en del "gode" råd jeg ikke trenger, men det er jo velment...). Folk flest er fine og vil deg vel.

[isw]

Alle mennesker kan bli syke. Det er jo en grunn til at vi har dette sikkerhetsnettet i samfunnet vårt. Det eneste jeg håper er at mulige behandlinger er prøvd ut og at du ikke går og er syk i kø og byråkrati mellom NAV og helsevesen. Mange gjør det.

Sykdom er vondt. Selv har jeg kommet meg gjennom via å betale selv for hjelp + helseforsikring og er i full jobb og vel så det, men sykdommer rammer ulikt. Du valgte ikke dette selv.

Og viktigst: Du har en verdi selv om du er ufør ❤️

[AnonymBruker]

Daria skrev (3 timer siden):

Det lureste jeg gjorde i den prosessen var å gå til psykolog - det å ha en prosfesjonell, utenforstående å snakke med om alle tunge, vanskelige og irrasjonelle tanker og følelser underveis har vært til stor hjelp.

Gi deg selv tid og rom til å sørge og være lei deg over alt du mister, og til å akseptere de nye premissene. Jeg fikk bedre dager da jeg ble flinkere til å ta hensyn til kroppens nye behov og legge både dagsplaner og forventninger på et mer realistisk nivå, heller enn å konstant strekke meg etter hvordan det pleide å være. Å sette grenser er vanskelig, men viktig.

Viktigst av alt - ikke skam deg. Min erfaring når jeg møter folk med hevet hodet og er åpen og ærlig, er at det stort sett bare er forståelse, medfølelse og gode reaksjoner å få (og en del "gode" råd jeg ikke trenger, men det er jo velment...). Folk flest er fine og vil deg vel.

❤️ Takk for svar. Ja, jeg burde nok det. Men det er lang ventetid hos de private psykologene med avtale. Jeg har nok ikke vent meg til situasjonen ennå, selv om det har gått årevis. Den verste skammen tenker jeg vil bli å ikke skjule at man nyter livet de dagene man har det bra. For eksempel å legge ut bilder fra ferie eller fra en tur i naturen, det ser jeg for meg blir vanskelig.. for hva må folk tenke. Men jeg får se, når den tiden kommer.

Hvordan er hverdagen din nå, og hvordan klarer du deg økonomisk?
Ts

Anonymkode: dd5d3...01c

[AnonymBruker]

isw skrev (2 timer siden):

Alle mennesker kan bli syke. Det er jo en grunn til at vi har dette sikkerhetsnettet i samfunnet vårt. Det eneste jeg håper er at mulige behandlinger er prøvd ut og at du ikke går og er syk i kø og byråkrati mellom NAV og helsevesen. Mange gjør det.

Sykdom er vondt. Selv har jeg kommet meg gjennom via å betale selv for hjelp + helseforsikring og er i full jobb og vel så det, men sykdommer rammer ulikt. Du valgte ikke dette selv.

Og viktigst: Du har en verdi selv om du er ufør ❤️

Det håper jeg og. Men det har vært en kamp. Man vet ofte ikke hva man har igjen å prøve, før noen andre (lege eller nav) kommer på det. Og siden jeg ønsker å bli bedre, så går jeg velvillig med på å prøve ut nye medisiner eller behandlinger. Og det vil jeg nok fortsette med, så lenge det kommer nye ting, men da må jeg kvittere ut arbeidslivet. For det er søren meg en ganske stor stilling i seg selv å prøve å holde seg stabilt syk, eller «jobbe» for å bli friskere. Hvis du skjønner hva jeg mener.

Det er fint å høre at det går bra med deg, du har jo kjempet du og!  
Ts

Anonymkode: dd5d3...01c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

❤️ Takk for svar. Ja, jeg burde nok det. Men det er lang ventetid hos de private psykologene med avtale. Jeg har nok ikke vent meg til situasjonen ennå, selv om det har gått årevis. Den verste skammen tenker jeg vil bli å ikke skjule at man nyter livet de dagene man har det bra. For eksempel å legge ut bilder fra ferie eller fra en tur i naturen, det ser jeg for meg blir vanskelig.. for hva må folk tenke. Men jeg får se, når den tiden kommer.

Hvordan er hverdagen din nå, og hvordan klarer du deg økonomisk?
Ts

Anonymkode: dd5d3...01c

Hei ts☺️Min hverdag eller veldig opp og ned, men jeg prøver å være aktiv og ikke bare gi opp. Økonomisk har det gått greit, men sliter mer og mer. Pga at jeg vil være mer eller mindre uten nettverk innen få år, er jeg begynt å tenke på å flytte et sted i varmen, som har lavere levekostnader. Og muligens få en mer verdig alderdom enn hva jeg øyner i Norge😄

Det som har vært like ille som sykdom, er måten mange mennesker møter meg på. Den biten blir jeg aldri komfortabel med. Skal kutte ut en veninne som stadig rakker ned på syke og uføre(hun er 50% ufør selv…🙄). Jeg innså nylig hvor mye angst og skam hun har påført meg i årevis nå, mens jeg har hatt mottoet»beggars cant be choosers»-det skal jeg kvitte meg med. Sammen med henne🥳🥳

Anonymkode: 4eef1...db2

[AnonymBruker]

Har snudd det til min fordel. Jeg bruker enhver anledning til å påpeke at jeg er ufør og svarer kontant på dissing og nedsettende kommentarer fra folk. For å irritere dem ytterligere holder jeg mye på i hagen og rundt huset. I tillegg har jeg en liten jobb og flere hobbyer.

Skal jeg først være ufør, skal jeg jaggu eie min egen situasjon.

Anonymkode: cef95...875

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

Økonomien er dårlig og jeg har gjeld, så i dag med AAP har jeg ca 7000 igjen etter faste utgifter er betalt. Er uføretrygden akkurat det samme beløpet som man får med AAP? Er vel 66% begge deler?

 

Anonymkode: dd5d3...01c

Begge deler er 66% av grunnlaget, men grunnlaget er ulikt. 

Grunnlaget for AAP er enten inntekten du hadde det siste året før du ble sykemeldt, eller gjennomsnittet av de tre siste årene før du ble sykemeldt. Nav bruker det som gir høyest grunnlag.

Grunnlaget for uføretrygd er gjennomsnittet av de tre beste av de fem siste årene før du ble sykemeldt.

Så noen får mer, noen får mindre og noen får det samme på uføretrygd som på AAP.

Jeg som har gradvis økt i lønn, vil få mindre i ufør enn i AAP. Min inntekt var større det siste året (som er grunnlaget for AAP) enn gjennomsnittet av de tre beste (som er grunnlaget for ufør).

Men så gjør NAV en matematisk manøver for å ta høyde for at grunnbeløpet øker jevnlig. Så de regner først ut hvor mange G inntekten din tilsvarte hvert år, og så regner det om til dagens verdi før de bestemmer hvilket beløp som skal bli grunnlaget ditt. Så hvis du f.eks tjente 5G i 2022 og dette blir grunnlaget ditt  vil du få 66% av 5G. Så når G øker hvert år vil din utbetaling øke.

Og så har man selfølgelig regler om minstesatser, men hvis du har jobbet en del er vel ikke det aktuelt for deg.

Anonymkode: e8ee8...2a3

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvilke kronisk sykdom du har siden du håpte å bli frisk? Har kronisk sykdom selv og ønsker å bli frisk❤️

Anonymkode: a81f9...2d6

[AnonymBruker]

Jeg gidder ikke forklare som regel. Orker ikke være sosial. Er kronisk traumatisert og kronisk utbrent. 

Anonymkode: caa74...405

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei. Temaet er brennbart her på kg. Ønsker kun seriøse tilbakemeldinger, trolling blir rapportert.

Jeg har mastergrad og vært i ulike deltidsstillinger fra jeg var 15 år. Er nå i starten av 40 årene. Jeg rakk bare å jobbe med yrket mitt i et par år før kronisk sykdom slo ut i full blomst. Dette er nå 7-8 år siden. Har vært utprøvd i ulike stillinger, men ingenting har gått bra over tid. Siden jeg har hatt et håp om å bli frisk går jeg ennå på AAP, men har nå begynt å innse at jeg ikke kan jobbe i det hele tatt pga helsen. Det er en stor sorg. Har mange vanskelige tanker rundt dette og prosessen med å søke uføretrygd er en av dem. Jeg ønsker derfor å høre om andres erfaringer med søknad om uføretrygd, tapet av både helse og arbeidssted. Hvordan får dere hverdagen til å ikke bli bare tung og deprimerende? 

Hva gjør dere de dagene som eventuelt er gode? Hva sier dere til nye folk dere møter angående egen «jobbsituasjon» og helse? Er så redd for å bli dømt ut fra at jeg kan fremstå som frisk og vet at jeg kommer til å skamme meg mye, og anta at folk dømmer meg.

Økonomien er dårlig og jeg har gjeld, så i dag med AAP har jeg ca 7000 igjen etter faste utgifter er betalt. Er uføretrygden akkurat det samme beløpet som man får med AAP? Er vel 66% begge deler?

Og til deg som leser og eventuelt svarer, tusen takk❤️ Jeg vet at vi er mange i samme båt. 

 

Anonymkode: dd5d3...01c

Hei 🥰

Jeg ble utsatt for en yrkesskade på jobb. Prosessen min var egentlig ganske kortvarig  i forhold til NAV. Jeg begynte på delvis AAP samtidig som jeg delvis jobbet i 2012, men situasjonen ble bare verre, så fra desember 2013 gikk jeg over til å være fullt sykemeldt, og NAV ba meg sende søknad om  uføretrygd i juni 2014. Denne var ferdigbehandlet i november 2014, og uføreutbetalingene startet fra januar 2015 pga sykemeldingsperioden min måtte utløpe først.

Jeg hadde også gående en parallell prosess om søknad om erstatning pga skaden, denne ble innvilget ved første søknad hos NaV, men forsikringsselskapet til arbeidsstedet, var litt mer vrange å forholde seg til, men pga de var bundet av tariffavtalen,  så måtte de betale 1,2 millioner i erstatning. I tillegg får jeg månedlig menerstatning fra nav.

Det var en sorgprosess fra den dagen man innså at man aldri ville komme seg ut i arbeid igjen, og den varte cirka like lenge som man gjerne bruker å komme seg etter et dødsfall.

Du trenger da ikke å fortelle folk om helsa di når du møter nye folk. (Jeg er kanskje "heldig " der ettersom yrkesskaden er av en art som gjør at jeg må holde meg unna andre folk, lungene er ødelagte, og jeg kan dermed ikke omgås folk med parfyme, og de finnes jo overalt) 🫣 I tillegg så har jeg fått fatigue etterhvert. Men gode dager tilbringes ute i naturen unna andre folk 😅

Uføretrygden regnes kanskje ut litt annerledes enn AAP, uføretrygd tar utgangspunkt i de 3 beste av de 5 siste årene du har jobbet. Usikker hvordan beregningen er på AAP, men begge ytelsene er på 66 % ja.

Anonymkode: 72e2a...b4a

[Daria]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

❤️ Takk for svar. Ja, jeg burde nok det. Men det er lang ventetid hos de private psykologene med avtale. Jeg har nok ikke vent meg til situasjonen ennå, selv om det har gått årevis. Den verste skammen tenker jeg vil bli å ikke skjule at man nyter livet de dagene man har det bra. For eksempel å legge ut bilder fra ferie eller fra en tur i naturen, det ser jeg for meg blir vanskelig.. for hva må folk tenke. Men jeg får se, når den tiden kommer.

Hvordan er hverdagen din nå, og hvordan klarer du deg økonomisk?
Ts

Anonymkode: dd5d3...01c

Jeg ble syk i 2016 og ufør for et drøyt år siden og skal på ingen måte hevde at prossesen med tilvenning og aksept er et tilbakelagt kapittel (heller ikke psykologen, selv om jeg ser at jeg satte ham i preteritum...) - det kan fortsatt treffe meg som en lynnedslag at dette er virkeligeten min nå, og hvor fullstendig absurd og feil og vondt det er. På et vis hjalp det nok litt, i og med at det tok meg et hakk videre, da jeg innså at det ville gå mot ufør - de årene da jeg fortsatt trodde at jeg skulle kunne jobbe hvertfall litt, og vekslet mellom full sykemelding og varierende lav arbeidsprosent, i skvis mellom en uforutsigbar kropp som ikke fungerte, et hode og en samvittighet som gjerne ville og en stadig mer utålmodig arbeidsgiver, var tøffe. Å ha håp er godt, men å stadig få det knust er vondt - det kan være en lettelse å la det gå og heller fokusere på det man faktisk har, på godt og vondt.

Å skamme meg over det jeg faktisk får til på gode dager har aldri falt meg inn. Jeg hadde en lege som fra første sykemeldingperiode nærmest kommanderte meg til å gjøre så mange fine og hyggelige ting jeg bare klarte, fordi det var bra for meg og en leder som oppfordret til det samme (hun var ubrukelig på så mangt, men akkurat der var hun god - det hendte jeg traff henne på arrangementer ute og hun var bare oppriktig glad over å se at jeg orket) og alt jeg har vært i kontakt med av helsepersonell senere har framhevet det samme, ikke minst ergoterapeuter som jobber med håndtering av fatigue. Hva uvitende sjeler måtte finne på å tenke og eventuelt si bak min rygg (jeg har aldri hørt noe) på bakgrunn av enkeltbilder jeg poster på instagram får være deres problem - jeg står ikke til ansvar for dem.

Hverdagen min er mye preget av fatigue og svimmelhet, samt gangproblematikk; det som skjer, foregår i nokså langsomt tempo. En vanig uke inneholder 3-4 behandlingsavtaler, en kafétur (med bok), en tur på biblioteket og forhåpentligvis en sosial avtale, litt turer i nærområdet (det som var de korteste turene mine før jeg ble syk er de lengste nå...) og mye hvile. I dårlige perioder orker jeg bare og såvidt behandlingsavtalene, i ekstra gode perioder kan jeg legge inn mer sosialt og turer. Økonomisk klarer jeg meg fint, jeg tjente greit og hadde jobbet i 15 år før jeg ble syk, så jeg hadde litt opptjening (forskjellen fra aap til ufør for meg som hadde jobbet fast 100% i samme stilling hele den aktuelle perioden var bare på et par hundre i måneden) og har en greit utbetaling (i tillegg til lave boutgifter og en buffer jeg sjelden trenger, men det er mye trygghet i å ha den. Det har selvflgelig også en del å si). Dessuten er jeg jo en del billigere i drift nå enn jeg var...

Endret 10. april 2024 av Daria

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Har snudd det til min fordel. Jeg bruker enhver anledning til å påpeke at jeg er ufør og svarer kontant på dissing og nedsettende kommentarer fra folk. For å irritere dem ytterligere holder jeg mye på i hagen og rundt huset. I tillegg har jeg en liten jobb og flere hobbyer.

Skal jeg først være ufør, skal jeg jaggu eie min egen situasjon.

Anonymkode: cef95...875

Dette gjorde meg glad, like den trassige innstillingen din!😄

Anonymkode: dd5d3...01c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Kan jeg spørre hvilke kronisk sykdom du har siden du håpte å bli frisk? Har kronisk sykdom selv og ønsker å bli frisk❤️

Anonymkode: a81f9...2d6

Jeg har flere, både autoimmune og nevrologiske. Ts

Anonymkode: dd5d3...01c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Hei 🥰

Jeg ble utsatt for en yrkesskade på jobb. Prosessen min var egentlig ganske kortvarig  i forhold til NAV. Jeg begynte på delvis AAP samtidig som jeg delvis jobbet i 2012, men situasjonen ble bare verre, så fra desember 2013 gikk jeg over til å være fullt sykemeldt, og NAV ba meg sende søknad om  uføretrygd i juni 2014. Denne var ferdigbehandlet i november 2014, og uføreutbetalingene startet fra januar 2015 pga sykemeldingsperioden min måtte utløpe først.

Jeg hadde også gående en parallell prosess om søknad om erstatning pga skaden, denne ble innvilget ved første søknad hos NaV, men forsikringsselskapet til arbeidsstedet, var litt mer vrange å forholde seg til, men pga de var bundet av tariffavtalen,  så måtte de betale 1,2 millioner i erstatning. I tillegg får jeg månedlig menerstatning fra nav.

Det var en sorgprosess fra den dagen man innså at man aldri ville komme seg ut i arbeid igjen, og den varte cirka like lenge som man gjerne bruker å komme seg etter et dødsfall.

Du trenger da ikke å fortelle folk om helsa di når du møter nye folk. (Jeg er kanskje "heldig " der ettersom yrkesskaden er av en art som gjør at jeg må holde meg unna andre folk, lungene er ødelagte, og jeg kan dermed ikke omgås folk med parfyme, og de finnes jo overalt) 🫣 I tillegg så har jeg fått fatigue etterhvert. Men gode dager tilbringes ute i naturen unna andre folk 😅

Uføretrygden regnes kanskje ut litt annerledes enn AAP, uføretrygd tar utgangspunkt i de 3 beste av de 5 siste årene du har jobbet. Usikker hvordan beregningen er på AAP, men begge ytelsene er på 66 % ja.

Anonymkode: 72e2a...b4a

Tusen takk for at du og dere andre tar dere tid til å skrive ordentlige svar😊❤️ Måtte dagen din bli god! 

Anonymkode: dd5d3...01c

[AnonymBruker]

Daria skrev (16 timer siden):

Jeg ble syk i 2016 og ufør for et drøyt år siden og skal på ingen måte hevde at prossesen med tilvenning og aksept er et tilbakelagt kapittel (heller ikke psykologen, selv om jeg ser at jeg satte ham i preteritum...) - det kan fortsatt treffe meg som en lynnedslag at dette er virkeligeten min nå, og hvor fullstendig absurd og feil og vondt det er. På et vis hjalp det nok litt, i og med at det tok meg et hakk videre, da jeg innså at det ville gå mot ufør - de årene da jeg fortsatt trodde at jeg skulle kunne jobbe hvertfall litt, og vekslet mellom full sykemelding og varierende lav arbeidsprosent, i skvis mellom en uforutsigbar kropp som ikke fungerte, et hode og en samvittighet som gjerne ville og en stadig mer utålmodig arbeidsgiver, var tøffe. Å ha håp er godt, men å stadig få det knust er vondt - det kan være en lettelse å la det gå og heller fokusere på det man faktisk har, på godt og vondt.

Å skamme meg over det jeg faktisk får til på gode dager har aldri falt meg inn. Jeg hadde en lege som fra første sykemeldingperiode nærmest kommanderte meg til å gjøre så mange fine og hyggelige ting jeg bare klarte, fordi det var bra for meg og en leder som oppfordret til det samme (hun var ubrukelig på så mangt, men akkurat der var hun god - det hendte jeg traff henne på arrangementer ute og hun var bare oppriktig glad over å se at jeg orket) og alt jeg har vært i kontakt med av helsepersonell senere har framhevet det samme, ikke minst ergoterapeuter som jobber med håndtering av fatigue. Hva uvitende sjeler måtte finne på å tenke og eventuelt si bak min rygg (jeg har aldri hørt noe) på bakgrunn av enkeltbilder jeg poster på instagram får være deres problem - jeg står ikke til ansvar for dem.

Hverdagen min er mye preget av fatigue og svimmelhet, samt gangproblematikk; det som skjer, foregår i nokså langsomt tempo. En vanig uke inneholder 3-4 behandlingsavtaler, en kafétur (med bok), en tur på biblioteket og forhåpentligvis en sosial avtale, litt turer i nærområdet (det som var de korteste turene mine før jeg ble syk er de lengste nå...) og mye hvile. I dårlige perioder orker jeg bare og såvidt behandlingsavtalene, i ekstra gode perioder kan jeg legge inn mer sosialt og turer. Økonomisk klarer jeg meg fint, jeg tjente greit og hadde jobbet i 15 år før jeg ble syk, så jeg hadde litt opptjening (forskjellen fra aap til ufør for meg som hadde jobbet fast 100% i samme stilling hele den aktuelle perioden var bare på et par hundre i måneden) og har en greit utbetaling (i tillegg til lave boutgifter og en buffer jeg sjelden trenger, men det er mye trygghet i å ha den. Det har selvflgelig også en del å si). Dessuten er jeg jo en del billigere i drift nå enn jeg var...

❤️❤️❤️ Tusen takk for svar. Høres ut som du har funnet en balanse i hverdagen som kan fingere bra over tid. Er du noe ensom eller går det greit?

Anonymkode: dd5d3...01c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Begge deler er 66% av grunnlaget, men grunnlaget er ulikt. 

Grunnlaget for AAP er enten inntekten du hadde det siste året før du ble sykemeldt, eller gjennomsnittet av de tre siste årene før du ble sykemeldt. Nav bruker det som gir høyest grunnlag.

Grunnlaget for uføretrygd er gjennomsnittet av de tre beste av de fem siste årene før du ble sykemeldt.

Så noen får mer, noen får mindre og noen får det samme på uføretrygd som på AAP.

Jeg som har gradvis økt i lønn, vil få mindre i ufør enn i AAP. Min inntekt var større det siste året (som er grunnlaget for AAP) enn gjennomsnittet av de tre beste (som er grunnlaget for ufør).

Men så gjør NAV en matematisk manøver for å ta høyde for at grunnbeløpet øker jevnlig. Så de regner først ut hvor mange G inntekten din tilsvarte hvert år, og så regner det om til dagens verdi før de bestemmer hvilket beløp som skal bli grunnlaget ditt. Så hvis du f.eks tjente 5G i 2022 og dette blir grunnlaget ditt  vil du få 66% av 5G. Så når G øker hvert år vil din utbetaling øke.

Og så har man selfølgelig regler om minstesatser, men hvis du har jobbet en del er vel ikke det aktuelt for deg.

Anonymkode: e8ee8...2a3

Tusen takk, dette forklarte du enkelt og greit så jeg forsto det❤️🙂 ts

Anonymkode: dd5d3...01c

[AnonymBruker]

Jeg ble syk tidlig i tenårene, og hadde en periode med tidsbegrenset ufør i 20-årene. Da tok jeg ny utdannelse og jobbet til jeg var 40. Da var det helt stopp, og jeg ble veldig syk. Uføreprosessen tok litt over 2 år fra første sykemelding, så jeg var heldig og slapp utprøving og å være kasteball i systemet.

Økonomisk klarer jeg meg veldig bra, takket være at jeg gjorde noen økonomiske investeringer mens jeg jobbet. Jeg hadde svært god lønn. Dermed har jeg også god trygd i dag. Det gir meg mulighet til å unne meg en del goder de periodene jeg har det fint. Jeg skammer meg ikke over å legge ut bilder fra ferier osv, men har ikke veldig stort behov for å dele livet mitt på SoMe.

Jeg har faktisk aldri møtt fordommer eller negativitet på grunn av at jeg er ufør. Ofte blir folk overrasket, for jeg ser ikke syk ut og lever omtrent som folk som er i jobb. Men jeg har aldri blitt møtt med negativitet når jeg forklarer. De fleste vennene mine er i full jobb, og noen ganger kan de komme med stikk til uføre i diskusjoner. Da minner jeg dem på at jeg også er ufør, og da bruker de å svare at "Jammen, du er ikke sånn ufør". Viktige poeng for dem ser ut til å være at jeg har normal døgnrytme, tar vare på meg selv og bidrar med det jeg kan (jeg jobber litt frivillig).

I tiden etter at jeg ble ufør tror jeg at jeg hadde en identitetskrise. Hvem var jeg uten jobben min? Det var en sorg, for jeg elsket virkelig den jobben jeg hadde. Etterhvert har jeg akseptert det, og har funnet andre ting som fyller det hullet. Jeg tror jeg er født litt over gjennomsnittlig optimistisk, så nå tenker jeg mest på hvor heldig jeg er som fremdeles har et godt nettverk og romslig økonomi.

Anonymkode: 5a425...e5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Dette gjorde meg glad, like den trassige innstillingen din!😄

Anonymkode: dd5d3...01c

Her er det ikke snakk om å ta imot sure kommentarer og spydige spørsmål og holdninger😎. Jeg gir dem noe å irritere seg over, og jeg elsker det😉

Anonymkode: cef95...875

[Baktus2024]

AnonymBruker skrev (På 10.4.2024 den 8.48):

Hei. Temaet er brennbart her på kg. Ønsker kun seriøse tilbakemeldinger, trolling blir rapportert.

Jeg har mastergrad og vært i ulike deltidsstillinger fra jeg var 15 år. Er nå i starten av 40 årene. Jeg rakk bare å jobbe med yrket mitt i et par år før kronisk sykdom slo ut i full blomst. Dette er nå 7-8 år siden. Har vært utprøvd i ulike stillinger, men ingenting har gått bra over tid. Siden jeg har hatt et håp om å bli frisk går jeg ennå på AAP, men har nå begynt å innse at jeg ikke kan jobbe i det hele tatt pga helsen. Det er en stor sorg. Har mange vanskelige tanker rundt dette og prosessen med å søke uføretrygd er en av dem. Jeg ønsker derfor å høre om andres erfaringer med søknad om uføretrygd, tapet av både helse og arbeidssted. Hvordan får dere hverdagen til å ikke bli bare tung og deprimerende? 

Hva gjør dere de dagene som eventuelt er gode? Hva sier dere til nye folk dere møter angående egen «jobbsituasjon» og helse? Er så redd for å bli dømt ut fra at jeg kan fremstå som frisk og vet at jeg kommer til å skamme meg mye, og anta at folk dømmer meg.

Økonomien er dårlig og jeg har gjeld, så i dag med AAP har jeg ca 7000 igjen etter faste utgifter er betalt. Er uføretrygden akkurat det samme beløpet som man får med AAP? Er vel 66% begge deler?

Og til deg som leser og eventuelt svarer, tusen takk❤️ Jeg vet at vi er mange i samme båt. 

 

Anonymkode: dd5d3...01c

i utgangspunktet så søker man jo ufør selv, men i virkeligheten så er det legen som søker uføre på dine vegne, hvis vedkommende har nok papirer. legen overprøves av nav sine egne leger. Det er ingen skam i å være ufør, det er enkelte ekstreme som har det som inngrodd i seg at " hvis ikke jeg selv skal få hele velferdsstaten så skal ingen andre det heller, fordi jeg betaler den, noe som er tull. Alle vet at et menneskeliv vil forbruke mer av velferdstjenester i løpet av et liv enn de noen sinne vil betale skatt..velferdsstaten har vi bygget opp på eksportinntekter. Det vi eksporterer er like mye ditt som det er noen andre sitt. Olje , gass ,fisk for å si noe.. 

økonomien er lusen, uføretrygda er aldri justert opp mot det som har foregått i boligmarkedet de siste 20 årene, slik at en minste uføre vil ende opp som supplerende sosialklient og det er ikke lukrativt.

Hvordan gjøre dagene gode, hva legger du i gode dager og tilpass , som uføre så har du friheten , du må bare våge å utnytte den til ditt gode, ikke la haterne få tråkke ned følelsene dine av lykke.

lykke til