Alle får unger

[lillefinger]

Jeg er i den alderen hvor folk flest får barn. Jeg liker ikke barn, syne de er fæle. Men alle vennene mine enten har små barn eller er i planleggingsfasen for barn. 

Når vi henger så går samtalene i barn og hormoner og fødsel osv.

Kan vi ikke snakke som vi gjorde før? Film, teater, musikk, politikk osv

Jeg merker at der blir mindre og mindre match med vennene. 

Når jeg feirer bursdagen min så ønsker jeg den barnefri, og merker at færre og færre dukker opp. Jo flere som har blitt foreldre jo færre dukker opp i bursdagen min.

Noen som opplever det samme?

[AnonymBruker]

Det er livets gang. 
Hadde skaffet meg nye barneløse venner

Anonymkode: a858c...c79

[Sofakona]

Da er det en god ide å finne venner som ikke har barn. Du kommer ikke unna barne snakk med venner som har barn. Dere lever 2 forskjellige liv

[AnonymBruker]

Sorry, men om du mener det er spennende å snakke om teater så har du ikke noe du skulle ha sagt😂

Anonymkode: 0c9d8...51a

[AnonymBruker]

Hvordan kan du ikke like barn? De er jo vidunderlige

Små serotonin-maskiner, er de. Vandrende antidepressiva. Dumme små hjelpesløse solstråler. 

Anonymkode: 4c215...c9e

[AnonymBruker]

Livet utvikler seg og det er en fase som kommer naturlig.

Anonymkode: a7e51...f7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvordan kan du ikke like barn? De er jo vidunderlige

Små serotonin-maskiner, er de. Vandrende antidepressiva. Dumme små hjelpesløse solstråler. 

Anonymkode: 4c215...c9e

Barn er ikke dumme. De er barn 

Anonymkode: f228e...89c

[katties]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvordan kan du ikke like barn? De er jo vidunderlige

Små serotonin-maskiner, er de. Vandrende antidepressiva. Dumme små hjelpesløse solstråler. 

Anonymkode: 4c215...c9e

De første er fine, i alle fall 😊 Jeg liker mesteparten av de i barnehagen...men ikke alle

[Sententia]

Du må utvide vennekretsen. Så enkelt. 
De med barn vil sette barna først i maaaange år fremover. Jeg prøver å få med meg det jeg kan, men jeg har valgt å få barn, og da er det mye som utgår.

[AnonymBruker]

lillefinger skrev (24 minutter siden):

Jeg er i den alderen hvor folk flest får barn. Jeg liker ikke barn, syne de er fæle. Men alle vennene mine enten har små barn eller er i planleggingsfasen for barn. 

Når vi henger så går samtalene i barn og hormoner og fødsel osv.

Kan vi ikke snakke som vi gjorde før? Film, teater, musikk, politikk osv

Jeg merker at der blir mindre og mindre match med vennene. 

Når jeg feirer bursdagen min så ønsker jeg den barnefri, og merker at færre og færre dukker opp. Jo flere som har blitt foreldre jo færre dukker opp i bursdagen min.

Noen som opplever det samme?

Dere er på forskjellige steder i livet. Sånn er det bare.0

Anonymkode: 2ee25...73f

[AnonymBruker]

29 minutter siden, lillefinger said:

Jeg er i den alderen hvor folk flest får barn. Jeg liker ikke barn, syne de er fæle. Men alle vennene mine enten har små barn eller er i planleggingsfasen for barn. 

Når vi henger så går samtalene i barn og hormoner og fødsel osv.

Kan vi ikke snakke som vi gjorde før? Film, teater, musikk, politikk osv

Jeg merker at der blir mindre og mindre match med vennene. 

Når jeg feirer bursdagen min så ønsker jeg den barnefri, og merker at færre og færre dukker opp. Jo flere som har blitt foreldre jo færre dukker opp i bursdagen min.

Noen som opplever det samme?

Du har kanskje venner som mener barn er livet?  Vi snakker ikke kun om barn i seg selv i vår krers når vi møtes, men mye av det du nevner. Vi sees også en del uten barn  Finn nye venner med samme mål i livet. Med eller uten barn. 

Anonymkode: e171d...20d

[AnonymBruker]

Det blir flere og flere som ikke ønsker barn. Kanskje du kan prøve å søke mer mot de?

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Hvordan kan du ikke like barn? De er jo vidunderlige

Små serotonin-maskiner, er de. Vandrende antidepressiva. Dumme små hjelpesløse solstråler. 

Anonymkode: 4c215...c9e

La ts få ha sine meninger. Ikke alle liker barn. Jeg liker kun mitt eget barn, ikke de andre. Heldigvis forblir de ikke hjelpesløse...

Anonymkode: c3896...13f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Hvordan kan du ikke like barn? De er jo vidunderlige

Små serotonin-maskiner, er de. Vandrende antidepressiva. Dumme små hjelpesløse solstråler. 

Anonymkode: 4c215...c9e

Det du beskriver her er alle hunder og slik de fleste ser på sine egne barn. Andres barn derimot er pyton.

Anonymkode: a7e51...f7c

[AnonymBruker]

Jeg likte heller ikke barn. Før jeg fikk barn. Selv som "gammel" mor så har jeg ingen nære venner som har barn selv, så da snakker jeg ikke om barnet mitt annet enn det som naturlig kommer opp "jeg sov ikke i natt fordi barnet var våkent halve natta" sånn 1 ting nevnt feks. Men jeg må selv høre på katteprat, hundeprat osv, og det er helt greit. Jeg tenker folk snakker om det som opptar de i hverdagen. Jeg er mer restriktiv på å dele for jeg har noen venner som er ufrivillig barnløse og aldri kan få barn. Merker fort om noen ønsker å snakke om barn eller ikke, så det blir naturligvis mest med de som har barn fra før.

Er du den eneste barnløse så blir du nok dessverre nødt til å innfinne deg i at flertallet snakker om det som opptar de mest i hverdagen. Det kommer du ikke unna. Da må du nok utvide vennekretsen litt.

Anonymkode: 2d121...452

[tussi84]

Folk forandrer seg når man får barn ts. Enn må prioritere anderledes i mange år fremover og man har ikke tid eller energi nok til å være like sosial som før.

Jeg fikk barn sent I livet, da jeg var 36 år og nr 2 kommer nå snart i en alder av 40. Omtrent alle mine venner fikk barn 10-15 år før meg. Livet og prioriteringene mine forandret seg da jeg fikk barn. Jeg treffer både barnløse og venner med barn fortsatt men ikke så ofte som før. Mens jeg kunne sagt før at jeg dukker opp i en bursdag, så må Alt nå heller planlegges. Jeg må sjekke om mannen er hjemme til å passe når bursdagen er, eller om noen andre kan passe barn evt slik at jeg kan få deltatt på bursdagen, eller bare treffe venner uten å ha barn med meg. Av og til er det dessverre slik at jeg må bli værende hjemme fordi jeg må være sammen med barnet/barna. Alternativt er å ta de med, men jeg forstår jo det at man gjerne ikke vil ha barn tilstede/det passer at barna er med.

Det er ikke det at jeg ikke vil prioritere å være sammen med vennene mine, men det passer bare ikke så ofte som før. Noen ganger blir det kun et par ganger I mnd hvor jeg kan treffe venner alene, og det kan være forskjellige venner hver gang.  Andre ganger består helgene mine av familie besøk, avtalt å ta med barnet for å leke med et annet barn, familie tid på dagtid ++ 

I noen år fram til barna blir eldre og mer selvstendige så kommer det til å være sånn. Det er dessverre en fase som de aller fleste foreldre bare må igjennom. Det går derimot fint ann å prate om andre ting enn barn når man treffer venner. Jeg tror derimot at veldig mange snakker om det de er mest opptatt av/har mest interesse av, og hvis det er barna så er det barna det blir snakket om. Du kan jo forsøke å snakke om andre ting, og bytte tema om det blir for mye for deg.

Ellers så burde du kanskje skaffe deg noen nye barnløse venner.

 

 

[AnonymBruker]

Vennene dine som har fått barn er i en annen fase av livet enn deg. Det å få barn endrer folk. Jeg vil anbefale deg å også skaffe deg venner som ikke har barn, om planen din er å forbli barnløs. 

Anonymkode: 83ad6...e43

[Gjest Anonyme-meg]

Du må endre vennekretsen din. 

Men det er ikke alle med barn som snakker kun om barna sine. Jeg har barn selv og har venner med barn. Men når vi møtes som er ganske ofte, snakker vi absolutt ikke om barn. 

Vi har ofte med oss barna også, men de klarer å finne på ting selv, så kan vi mødrene skravle over en flaske vin. 

[AnonymBruker]

Tenker man må møtes litt på midten. 

Jeg har fått små barn og jeg vil gjerne snakke om noe annet. Samtidig så har jeg litt lite annet som skjer så det er ikke like lett alltid, siden barnet er så stor del av hverdagen. Møter jeg andre med små barn er det lett å snakke om det. Men jeg har alltid fokus på å snakke om annet også spesielt med venner uten barn for jeg vil ikke miste dem.

Jeg vil også gjerne komme i bursdag til venner og vil ikke ha med barnet mitt på det, men det er ikke like lett å få til sånt som før. Har hatt en litt vanskelig start og mannen har ikke vært så villig til å være lenge alene med barnet at jeg bare kan gå ut hele tiden. Så jeg har måttet prioritere hva jeg kan bli med på og vært avhengig av at det passer for mannen. Jeg klarte heller ikke gå fra på kvelden de første 4-5 mnd pga vi slet med flasketilvenning og jeg hadde helseproblemer og sånt. Håper jo barnløse venner hadde litt forståelse for at det ikke betyr at man ikke vil eller ikke bryr seg lenger.

Jeg fikk litt sent barn og jeg har sett det fra andre siden også og har alltid forsøkt å være fleksibel og tålmodig med venner som har fått barn, fordi jeg jo gjerne ville beholde dem  Har vært åpen for å møte dem med barna og jeg da. Har egentlig opplevd at det gikk veldig fint. Men så liker jeg barn sånn helt ok. Men anbefaler å forsøke å være litt positiv, det er jo barna til vennene dine. Du liker jo vennnene dine. Og barn er folk de og, bare litt små og bråkete. De kan være kule og morsomme å snakke med. 

Anonymkode: 9ed62...cbf

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du, ts?

Anonymkode: 5eb54...420