Tabu..men jeg liker ikke å ha barnet mitt..

[Gjest StoreSky]

Altså. Jeg har en datter på 7 år, snill og god og verdens beste unge!! Jeg er glad i henne og vil henne alt vel her i verden.

Jeg og hennes pappa flyttet fra hverandre for et år siden. Men vi har relativt godt samarbeid angående vår datter. En uke hos hver.

MEN: Nå har hun vært borte fra meg i 1.5 uke (hos pappa og jeg har vært bortreist). OG JEG ER IKKE NOE GLAD FOR Å HA HENNE HER...

Allerede etter par timer blir jeg "snappy" og lett irritert, sånn "små-kjeftete"...

Jeg skulle ønske at jeg var alene, kunne sysle med mine greier... Og skal jeg være ærlig så var jeg ikke mer enn litt glad for å se henne...Ikke noe "jublende åååå såå lykkelig".

Og verste er at hun har ikke savnet meg heller..Men pappa savnet hun allerede rett etter skolen. (V har byttedag på mandager, han leverer henne på skolen, jeg henter) De har meget god kjemi.

Jeg har hatt denne følelsen lenge lenge! Det var en av grunnene til at jeg var forvirret da jeg flyttet fra min samboer, var redd for at mitt ønske om å ha barnefri annen hver uke skulle være den egentlige årsaken.

Jeg har vært mye syk i januar, men har jo hatt denne følelsen lenge..Så jeg kan ikke skylde på det heller.

Dette kjennes bare så tabu-belagt og sliter på min samvittighet noe enormt. Føler meg svært alene om dette, men velger å ikke være "gjest" alikevel...

Hadde jeg vært mann og tatt snipp esken og bare dratt, ville de fleste bare "jaja, for en dritt sekk, glad du er kvitt han", men som MOR så skjer jo ikke dette!

Bare for å ha sagt det: Jeg forsømmer ikke min datter på noen som helst måte. Jeg forlater henne ikke alene, jeg gjør "alt" som en foreldre skal. Men det er altså denne følelesen jeg har inni meg...

[Gjest Gjest]

uff da

jeg har ikke barn selv,men da jeg var 8 år,ble foreldrene mine skilt og jeg flyttet fast hos min far.husker at mamma fikk mye pes for dette,som du sier det hadde kanskje vært enklere og mer "forventet" hvis det var motsatt.synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for dette,det du føler er nok mye mer vanlig enn du tror,bare ikke så "politisk korrekt" å snakke om!vet ikke helt hva mer jeg skal si jeg,men håper dette var noen trøstens ord...

[jordbær]

Veldig synd for dere begge. Håper det ordner seg.

Hva trr du skal til for at du mener ting blir bedre?

[prinsessa]

Vet du hva, jeg syns du trenger noen og snakke sikkelig med jeg - en psykolog. Tror nok at du kan få hjelp, håper du får noen å snakke med for du kan jo ikke gå sånn med dårlig samvittighet hele tiden.

[Floja Felíz]

Kanskje du kan prøve litt selvrealisering og se om det hjelper?

Hvis du var ung da du fikk barn og kanskje føler at du har mistet litt av det å leve ditt eget liv, så kan det jo være godt å gjøre noe som viser deg at du ikke har mistet alle muligheter likevel.

Finn en ting du alltid har villet gjøre, det være seg å dra på en reise, hoppe i strikk eller ta et malekurs, og gjør så alt du kan for å få muligheten til å kunne gjennomføre det.

Kanskje ser du ikke barnet som en så stor begrensning etterpå?

[Gjest vsn]

Kanskje hun kan bo fast hos faren, og ha vanlig samvær med deg?

Tenk deg nå selv hvis du skulle bo en uke her og en uke der. Bedre for jenta tror jeg.

Veldig synd at du føler det slik. Vet ikke hva annet jeg skal si, så jeg gir deg en

[Gjest Hilde K S]

Jeg tror nok ikke du er den eneste som har såne følelser for barnet ditt. Noen ganger kan det komme av at en rett og slett har blitt utslitt, eller pga en depresjon. Å gå rundt med dårlig samvittighet hjelper ikke akkurat på helsen på noen som helst måte. Ta en tur til legen din, han bør kunne hjelpe deg. Både med å finne ut hva som er årsaken og hva som kan gjøres med det.

[kallamilla]

Kjære deg, jeg synes det står respekt av at du snakker åpent om dette. Og som noen nevnte her over så er det nok flere enn deg som har lignende følelser men som ikke sier noe om det fordi det er tabu.

Har ikke så mange kloke ord å si egentlig, men jeg er iallefall sånn at i perioder føler jeg meg "mer glad i " ungene mine enn i andre perioder, selv om jeg vet innerst inne at jeg elsker dem over alt på denne jord hele tiden. Det er liksom bare det at den følelsen ikke alltid "kommer frem" hvis du skjønner hva jeg mener. Og dette er gjerne i perioder som jeg er sliten. Kanskje det er noe lignende du føler?

[Far til 2]

Altså. Jeg har en datter på 7 år, snill og god og verdens beste unge!! Jeg er glad i henne og vil henne alt vel her i verden.

Jeg og hennes pappa flyttet fra hverandre for et år siden. Men vi har relativt godt samarbeid angående vår datter. En uke hos hver.

...

...

Dette kjennes bare så tabu-belagt og sliter på min samvittighet noe enormt. Føler meg svært alene om dette, men velger å ikke være "gjest" alikevel...

Hadde jeg vært mann og tatt snipp esken og bare dratt, ville de fleste bare "jaja, for en dritt sekk, glad du er kvitt han", men som MOR så skjer jo ikke dette!

Bare for å ha sagt det: Jeg forsømmer ikke min datter på noen som helst måte. Jeg forlater henne ikke alene, jeg gjør "alt" som en foreldre skal. Men det er altså denne følelesen jeg har inni meg...

←

Jeg synes det er flott at du forteller din versjon. Og jeg tror du helt sikkert er veldig glad i barnet ditt uansett hvilke påstander andre må ha om dette.

Som du sier finnes det menn som ikke har det samværet som forventes. Men så snart en mor har tilsvarende reaksjoner blir det hele så vanskelig fordi det er tabubelagt.

Jeg har ingen grunn til å mene noe om hvordan du oppfatter situasjonen. Derimot tror jeg at mange kan ha tilsvarende følelser i perioder. Et av problemene er at om du overlater mer av tiden til datter-far, kan du bli stemplet som uegnet til omsorg av ditt nærmiljø, på samme måte som fedre vanligvis blir etter et samlivsbrudd. Men om du er sterk nok kan du jo vurdere en slik løsning over en periode. For kort tid tilbake gikk jeg fra å være "samværsfar" til "alenefar". Men for at ikke det skulle skape for stort press på moren har vi blitt enig om at vi offisielt har felles omsorg. Og kansje barna og vi som foreldre vil praktisere dette om kort tid. Dette er også litt opp til barna som naturligvis må bli hørt i en så viktig sak.

[Nabodama]

Dette skulle det mot til for å skrive!

Veldig vanskelig å skrive noe fornuftig som svar, men prøver likevel.

Det er ikke alle som greier å gi like mye av seg selv til barna. Noen synes det er helt topp å leke med ungene, være med dem ut i sandkassa når de er små, ha bakedager, juleverksted osv.

Sånn har jeg aldri vært, jeg er ikke typen til det. Og det er kanskje ikke du heller?

Jeg har to barn, den yngste er 13. Jeg har hele tiden elsket dem høyt, men også vært til tider lei alt styret som følger med å ha barn. Jeg er vel en person som trenger tid for meg selv, til mine ting, og det har jeg heldigvis hele tiden hatt rom for.

Jeg tror ikke du er den eneste som føler det sånn, men som du sier så er det et tabubelagt emne.

For min del ser jeg det ikke sånn at barn er det eneste saliggjørende her i livet, og i likhet med andre personer som en tilbringer så mye tid sammen med, så kan en gå litt lei, også av sine egne unger. En er ikke uten videre villig til alltid å la barna gå foran alt annet, selv om det som regel blir sånn.

Nå er mine barn store, og selv om jeg har vært en "selvstendig" mor, som ikke har ofret alt, har jeg et veldig godt og nært forhold til begge to. Og det å ha tenåringer har brakt en ny dimensjon inn i morsrollen også. Jeg tror jeg er en bedre tenåringsmor enn småbarnsmor.

Selv om jeg også gjorde "alt" en skal gjøre som mor, og det ikke manglet kjærlighet, merker jeg at jeg har mye mer å gi nå av meg selv, er mye mer med

[Gjest Gjesta]

Jeg har ingen kloke ord å komme med, men jeg syns det står respekt av deg som tør å si hvordan du føler det i et så "sårt" tema som dette faktisk er.

Og for meg som snart skal bli mor så er det faktisk greit å lese det som det blir skrevet om her - at det ikke er like lett å være mor og føle kjærligheten like sterkt til enhver tid.

Det skal jeg ta med meg videre.

Takk for at du er så modig og deler tankene dine med oss.

[Gjest Gjest]

Hva om hun bor fast hos far?

[La Guapa]

WOW!

det må ha vært vanskelig å skrive.Du er tøff.

Kan ikke pappa`n hennes ha henne da?

Så er du samværsforelder.

Jeg har en venninne som reiste til London for å ta utdannelse.Mannen hennes fikk omsorgen for deres sønn.Alle reagerte på dette.HVORFOR?

Hadde det vært pappa`n som skulle ta utdannelse hadde det vært helt greit.

jeg må si at inne i mammahjertet mitt så forstår jeg behovet for å ha tid for deg selv.Samtidig er det vanskelig for meg å tenke meg et liv uten datteren min hver dag.

Men vi er så forskjellige...stå på.

Klem

[Gjest StoreSky]

Tenk at det virkelig ikke er noen av dere som fordømmer meg eller synes jeg er splitter piner gal?!

Dette er noe jeg aldri har sagt til noen andre IRL. Men tenkte at jeg kunne vel lette litt på trykket her..

Jeg har vurdert å snakke med "noen", men ser liksom ikke for meg å gå til legen og si "hei, nei jeg er ikke forkjølet. Jeg er ikke glad nok i ungen min"

Finnes det noen hjelpe-telefoner man kan ringe til...?

Jeg prøver å realiser meg selv, gjøre ting jeg liker når jeg ikke har henne. Resite blandt annet bort til Berlin forrige helg på festival - veldig gøy det, bare tenke på meg selv, gå på byen høre bra musikk osv. Men så kommer man jo hjem da..

Tror nok jeg er sånn som deg Nabodama. Du skriver mye av det jeg føler.

Som vsn og Far til 2 sier, så kan det at far hadde hatt større del av omsorgen vært endel av løsningen. For kanskje jeg vil da ha mer lyst og overskudd til å "være virkelig tilstede" når jeg først har henne. MEN: det tror jeg ikke han er interessert i..Han jobber skift (kveld annen hver uke) og vil tape mye på å jobbe dagtid hele tiden. Og dessuten tror jeg han (???) setter pris på å ha "fri" annen hver uke. Noe jeg tror da -har ikke spurt han.

[Gjest Gjesten]

Koffor skal det vere noko gale med deg berre fordi du kanskje ikkje er den fødde forelder? Eg kjenner nokre godt vaksne menneske som rett ut seier at om dei hadde hatt tilgang på prevensjon i si tid så hadde det aldri blitt ungar i det huset. Det er berre ikkje alle som nødvendigvis har det store behovet for forplantning, og det er jo ei ærleg sak.

Så over til det praktiske. Ja, han vil tape pengar på å ha ho kvar dag, men dette er det faktisk mogleg at han vil prioritere. Kan du sette deg ned og ta ein alvorsprat med han trur du? Der du forklarar situasjonen, og de kan prøve ei litt anna ordning? Der du for eksempel har frå onsdag til måndag annakvar helg, og ellers frå onsdag til torsdag? Då får du eit ganske langt samvær likevel, og han kan jobbe seint nokre kveldar og ha hovudansvaret.

[~MALIN~]

Jeg beundrer deg STORT for at du tør å sette ord på følelsene dine! Prøv å snakk med far! Det virker som løsningen for deg er å være samværsforelder. Vi er alle ulike med forskjellige behov og talenter, også kan de som har det som hobby å fordømme og bakvaske begynne å feie for sin egen dør , - ikke vær så engstelig for det. Datteren din får sikkert MYE mer igjen for det hvis du virkelig er tilstede med hele deg noen helger og onsdager i måneden, enn om du mentalt skal slite deg ut som nå. Vil gi deg en jeg !

[Gjest StoreSky]

Tusen takk alle og enhver!

Hvis dere på nett ikke er fordomsfull, så er vel kanskje ikke personer i virkeligheten det heller...

Har send pappa'n en kopi av mitt første innlegg. Pluss noen ord rundt dette, sånn praktisk sett. Så får vi se hva han svarer.

[c",)]

Jeg synes du er kjempemodig som tar opp dette tema her, og nettopp det at du tør å ta det opp viser at du bryr deg om barnet ditt.

Har ingen gode råd å komme med, det syns jeg flere andre her har kommet med, men ønsker deg alt godt.

[Martha Stewart]

Koffor skal det vere noko gale med deg berre fordi du kanskje ikkje er den fødde forelder? Eg kjenner nokre godt vaksne menneske som rett ut seier at om dei hadde hatt tilgang på prevensjon i si tid så hadde det aldri blitt ungar i det huset. Det er berre ikkje alle som nødvendigvis har det store behovet for forplantning, og det er jo ei ærleg sak.

←

Til attegløyma: Ja, men når man først har satt barn til verden, så er det jo litt sent å finne ut at man ikke er "den fødte forelder"...

Til hovedinnlegger: Som andre har sagt allerede, så står det stor respekt av det å innrømme både for seg selv og andre at man ikke alltid har like mye å gi til sitt barn! All ære til deg for det.

Mange har nok samme følelsen, men fortrenger det og da kan man jo heller ikke ta tak i situasjonen. Det virker jo som du burde hatt noen å snakke med, lege, psykolog eller liknende.

Samtidig som jeg har stor forståelse for dine følelser, så vil jeg også gjerne si at det er viktig for datteren din sin skyld at du tar tak i situasjonen! For en 7-åring vil merke det på sikt hvis du ikke gir av deg selv. Jeg vokste selv opp med en far som ikke var interessert i oss barna og det har preget meg og ikke minst forholdet jeg i dag har til min far. Han var mye fraværende, men selv når han var hjemme, var han ikke mentalt tilstede.

Jeg vet også hvor tøft det kan være å klare hverdagen alene, siden min mor etterhvert ble skilt og alenemor.

Stå på og lykke til!

[Gjest Gjest]

Kunne det være en ide å først prøve å snakke med en psykolog, før du går til det skritt å oppheve dagens samværsordning - det føles så endelig å gjøre det.

Ønsker deg alt godt.