Redd for at foreldre skal dø mens jeg er bortreist

[AnonymBruker]

Hei,

Dette er et skikkelig sårt tema for meg. Jeg er en jente på 23 år som etter sommeren skal flytte til den andre siden av jorda i ett år for å fullføre masteren min. Dette har vært en drøm for meg lenge, og er en mulighet jeg ikke kan gå glipp av. 
Ulempen er derimot at jeg er så fryktelig redd for at noe skal skje med foreldrene mine mens jeg er borte. Begge er i slutten av 60-årene og har ikke verdens beste helse. Jeg går rundt og tenker veldig veldig mye på dette, og det er også noe jeg går rundt og tenker på til vanlig bare når jeg er i studiebyen min, noen timer i tog unna hjemstedet mitt. Får gråten i halsen hver gang jeg tenker på dem, selv om jeg har bodd borte fra dem i snart 4 år. Jeg er enebarn, noe som gjør det ekstra sårt og ensomt. Er bare så utrolig redd for å få en telefon mens jeg er bortreist om at noe har skjedd, og at det da tar 30 timer ++ før jeg er hjemme selv hvis jeg setter meg på første fly hjem… Dit jeg skal flytte er såpass langt unna at jeg ikke kan dra hjem i løpet av det året, selv ikke til jul pga økonomiske årsaker (med mindre noe alvorlig skjer så klart). 
Er klar over at dette kan virke tullere for mange, og at noen kan mene at jeg er i såpass voksen alder at det ikke burde påvirke meg i så stor grad, men det gjør det altså. I så stor grad at jeg får lyst til å droppe å reise i det hele tatt. Likevel vet jeg at det er sunt for meg å overkomme denne frykten.

Noen som har følt på det samme og har noen tips?

Anonymkode: efecc...c57

[visp]

Det her tror jeg de fleste kan kjenne igjen. Men jeg kan garantere at foreldrene dine vil at du lever livet ditt. De vil virkelig ikke at du binder deg i nærhet til hjemmet deres i tilfelle noe kunne skje. 

[AnonymBruker]

Slutten av 60-årene er ingenting i disse dager, hadde du sagt i slutten av 80-årene, kunne jeg skjønt det mer. Dra ut og gjør ditt… det vil nok de ønske også. 

Anonymkode: cedc9...d36

[Sofakona]

Lev livet ditt...tenk sånn... ville du fått en flott liv om du bodde i sammr hus som de og så de hver eneste dag?

De nav leve til de er 80-90. Du har livet ditt nå..

[AnonymBruker]

Jeg vet det er enkelt å si men ; du kan ikke kontrollere slik uansett. Så du bør prøve å legge fra deg tanken. Bruk mye tid med de før du reiser og hold jevnlig kontakt når du er borte. Mer får ikke gjort og du blir bare sliten av å tenke på ting som KAN skje. 

Jeg har og hatt slike tanker men fikk en prat med en lege og greide å snu tankene. 

Anonymkode: af481...4e8

[AnonymBruker]

Fra en kvinne på 29 som nylig mistet forelder nr 2 : man overlever alt. 

Det høres morbid ut,men lev livet ditt ❤️ garantert det de ønsker for deg. 

Anonymkode: aa247...65c

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som at bekymringene dine har gått over til å være angst. Når det hemmer deg i livet og blir så innvanderende så er det ikke bra. Kjenner igjen fra meg selv som har generalisert angst, dette var typisk noe jeg tenkte mye på (er bedre nå men det kommer iblant i perioder)

Ikke så lett å være rasjonell om angsten tar overhånd men selv om foreldrene dine har litt dårlig helse så er de ikke 70 en gang og det er stor sannsynlighet for at de vil leve lenge ennå! Så synes du skal forsøke å slå deg til ro med det. Min svigermor nærmer seg 80 og har elendig helse men hun lever nå likevel, ennå hun har vært dårlig siden hun var 50 ca. Min farmor hadde både kreft, diabetes og flere andre problemer men hun ble 95 år. Tror kanskje angsten gjør at du ser på foreldrene dine som eldre og sykere enn de kanskje er? Antar at dårlig helse er litt mer generelt, ikke at de faktisk har diagnose på noe livstruende?

Jeg synes ikke disse bekymringene skal stoppe deg fra å ta det året i utlandet som du ønsker. 

Anonymkode: 43416...318

[AnonymBruker]

Man kan ikke leve livet sitt etter hva som kan skje. 

Jeg har opplevd det du frykter, det går fint det og. Det tok meg 48 timer fra beskjed, til jeg var på plass. Om noe gikk mye av fokuset til å orientere seg, fikse logistikk rundt alt, gi beskjeder, kommunisere via telefon, det var en distraksjon i seg selv. Ingen andre søsken kom seg heller dit heller, så det vondeste var jo alle timene den etterlatte måtte bruke alene. Men her er jo foreldrene dine hjemme, og har andre rundt seg. 

Anonymkode: 7a0a1...f57