Mistrives med livet

[AnonymBruker]

Hei!

Helt siden jeg ble ferdig på vgs har jeg følt meg nedstemt og at livet er håpløst. Jeg kommer ikke inn på drømmestudiet mitt pga helsa og har ingenting annet studie som jeg virkelig brenner for og vet at jeg vil trives med.

Jeg prøvde meg først på folkehøgskole, tenkte det ble fint med et år uten fokus på karakterer og prøver. Mistrivdes såpass sterkt at det gikk utover psyken og jeg fikk kraftige panikkanfall.
Endte med at jeg sluttet etter et par mnd og begynte å jobbe litt, trivdes greit med det men følte jeg satt fast litt i livet.

begynte på en 1-årig utdanning nå i høst, og angret med en gang jeg begynte. Dette er overhode ikke noe jeg ønsker å jobbe med, men føler jeg må fullføre for å ha noe på papiret.
 

Har holdt ut til nå, men så ble jeg dårlig for 1,5 måned siden. Magesmerter, hodepine og en kvalme som er konstant og ikke går over. Sover også nesten hele dager i blant, kunne sikkert sove rundt om jeg ville. Vært til utredning på sykehus men de finner ingenting. Har bodd hos kjæresten min siden jeg ble syk og planen er at jeg skal flytte hit når jeg er ferdig med studier. Men bare tanken på å dra tilbake å fullføre skolen nå gjør meg kvalm og veldig lei meg, gråter og hyperventilerer bare jeg tenker på det. 
 

Derfor har jeg tenkt at kanskje disse smertene er psykisk. At jeg ikke trives med studiene og at det går hardt utover psyken. Har også tenkt på evt utmattelsessyndrom eller mild depresjon, men skal ikke diagnostisere meg selv. Ofte veldig sliten etter skole og jobb, men tanken om å jobbe istedenfor å fullføre eller starte på nytt studie til høsten frister veldig.

Hvis jeg ikke fullfører disse studiene ender jeg opp med et studielån på 200 000 kr uten fullført utdannelse. Er privatskole, så vet ikke om jeg får studiepoeng. Men redd for å ikke få mer studielån av lånekassa hvis jeg ikke fullfører. Dette er også noe som tærer veldig på meg. Foreldrene mine har alltid presset meg til å starte på studier, fordi jeg må bli noe og det er nesten bedre å gå noe uavhenging av interesse bare for å få noe på papiret. Dette presset tror jeg har påvirket meg negativt og jeg har blitt stresset til å begynne på noe
 

Skal ha psykologtime denne uken og håper det hjelper. Og tenker jo at det beste for psyken kanskje er å slutte på studiet selv om det også har mange ulemper. Det tærer veldig på meg å være såpass usikker på fremtid, studier og konsekvenser av dette.

noen som har vært i lignende situasjon eller har tips? Takk på forhånd❤️

 

Anonymkode: 2423c...5ed

[K.B.]

Når du skriver at du mistrives, så må du nesten utdype hva du legger i det. Å studere er utfordrende, du skal lære deg nye ting og ha interaksjon med en masse mennesker du ikke kjenner så godt. Skal jeg være ærlig så høres det litt ut som du kanskje har urealistiske forventninger.. jeg ville stilt meg selv spørsmålet: hva slags forventninger har jeg til det å studere? Både på et personlig nivå og i en større kontekst, møte nye mennesker, annen utdanning, jobbsøking osv. At du går til fastlegen for å utelukke om det er noe fysisk er jo bra og fint at du hører med en psykolog, men det virker for meg som mange har en helt urealistisk forventning til hva en psykolog kan hjelpe med, en time gjør sagtens ingen forskjell, du rekker knapt å fortelle hva du heter og hvem du er.

[AnonymBruker]

K.B. skrev (59 minutter siden):

Når du skriver at du mistrives, så må du nesten utdype hva du legger i det. Å studere er utfordrende, du skal lære deg nye ting og ha interaksjon med en masse mennesker du ikke kjenner så godt. Skal jeg være ærlig så høres det litt ut som du kanskje har urealistiske forventninger.. jeg ville stilt meg selv spørsmålet: hva slags forventninger har jeg til det å studere? Både på et personlig nivå og i en større kontekst, møte nye mennesker, annen utdanning, jobbsøking osv. At du går til fastlegen for å utelukke om det er noe fysisk er jo bra og fint at du hører med en psykolog, men det virker for meg som mange har en helt urealistisk forventning til hva en psykolog kan hjelpe med, en time gjør sagtens ingen forskjell, du rekker knapt å fortelle hva du heter og hvem du er.

Jeg veit at det å studere ikke alltid er like gøy og at man kan møte på tunge stunder og utfordringer. Samt at man ikke alltid kan regne med å lande drømmejobben med en gang man er ferdig. Men! Jeg tror ikke det er selve studenttilværelsen som jeg mistrives med, det er heller studiet og det at jeg ikke helt finner min plass her i livet. 
 

På meg virker det som de fleste starter på et studie etter vgs, fullfører og trives med det. Mens andre kanskje jobber noen år før de finner ut av hva de vil. Jeg burde gjort det sistnevnte, men pga at det er så viktig å ha noe på papiret, så valgte jeg feil studie og dette går dessverre utover psyken min. 
 

Aldri hørt om noen som har begynt på 2 studier og ikke fullført noen av disse. Ja, jeg føler meg ganske mislykket som aldri kan fullføre pga mistrivsel.

TS

Anonymkode: 2423c...5ed

[MNK2017]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

det er heller studiet og det at jeg ikke helt finner min plass her i livet. 

Det er viktig å starte på begynnelsen.

Du må først ha det bra med deg selv, oppdage hvem du er, hva du liker, hva du synes er viktig, hva du liker å gjøre, hva du ønsker i fremtiden. På denne måten kan du finne ut hva du vil. 

Da kan du finne et studie som virkelig passer deg.

Jeg vet ikke om en psykolog kan hjelpe med dette. Jeg tror du må gjøre det på en annen måte. 
I hverdagen. Ved å jobbe med deg selv. Ved å lære om deg selv og gjøre ting som gjør at du blir bedre kjent med deg selv.

Noen gjør dette selv, mens andre tar et kurs eller søker andre former for veiledning.

[AnonymBruker]

Jeg er 40 nå, men kjenner meg veldig igjen. Jeg skulle alltid være "flink pike" og det var forventet at jeg gikk rett fra vgs til studier. Valgte sykepleien og det var selvsagt feil, jeg visste bare ikke hva annet jeg skulle gjøre. Fordi jeg skulle gått på folkehøyskole, eller jobbet litt først og blitt kjent med meg selv. Men fullførte skolen fordi jeg skulle være flink. Mistrivdes noe voldsomt. Men da begynte jeg på jussen i stedet og ble ferdig med det i en alder av 32. Det er ikke for sent ennå. Kanskje du skal droppe det du holder på med og finne deg en jobb og roe ned litt? Bli litt mer kjent med deg selv og hva du faktisk har lyst til? 

Anonymkode: 1a827...410

[AnonymBruker]

Ser forresten du har prøvd å jobbe litt og, men at problemet mest var at du følte du var litt stuck? Mulig du bare ikke passer til å studere og, tiltrer de som skrev at du kanskje trenger å prate med noen om det? 

Anonymkode: 1a827...410

[AnonymBruker]

MNK2017 skrev (16 minutter siden):

Det er viktig å starte på begynnelsen.

Du må først ha det bra med deg selv, oppdage hvem du er, hva du liker, hva du synes er viktig, hva du liker å gjøre, hva du ønsker i fremtiden. På denne måten kan du finne ut hva du vil. 

Da kan du finne et studie som virkelig passer deg.

Jeg vet ikke om en psykolog kan hjelpe med dette. Jeg tror du må gjøre det på en annen måte. 
I hverdagen. Ved å jobbe med deg selv. Ved å lære om deg selv og gjøre ting som gjør at du blir bedre kjent med deg selv.

Noen gjør dette selv, mens andre tar et kurs eller søker andre former for veiledning.

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er 40 nå, men kjenner meg veldig igjen. Jeg skulle alltid være "flink pike" og det var forventet at jeg gikk rett fra vgs til studier. Valgte sykepleien og det var selvsagt feil, jeg visste bare ikke hva annet jeg skulle gjøre. Fordi jeg skulle gått på folkehøyskole, eller jobbet litt først og blitt kjent med meg selv. Men fullførte skolen fordi jeg skulle være flink. Mistrivdes noe voldsomt. Men da begynte jeg på jussen i stedet og ble ferdig med det i en alder av 32. Det er ikke for sent ennå. Kanskje du skal droppe det du holder på med og finne deg en jobb og roe ned litt? Bli litt mer kjent med deg selv og hva du faktisk har lyst til? 

Anonymkode: 1a827...410

Er veldig enig i begge disse innleggene og tror det er helt riktig måte å gjøre det på!❤️ Har tenkt flere ganger på å slutte, men ikke turt pga dette studielånet og å muligens miste retten til videre lån. Men, jeg og kjæresten skal jo bli samboere og her er det veldig lave boligpriser og lett å få seg noen ufaglærte jobber. Så jeg tenker at hvis jeg begynner på et nytt studie en gang og ikke har rett til lån, så kan jeg klare det økonomisk allikevel? Man kan vel få bolig/billån selv om man har noen hundretusener i studielån om man har stabil jobb og inntekt?
 

Per dags dato er jeg såpass nedstemt og lei at jeg nesten ikke klarer å ta vare på meg selv. Alltid vært opptatt av å ha det rent og ryddig rundt meg, ha god hygiene og se representabel ut. Men nå driter jeg i det. Ligger for det meste inne og hender jeg ikke er utenfor huset på et par dager. Og så lenge vi ikke får besøk eller jeg skal ut så kan det ta flere dager mellom hver rydding, dusj og til og med tannpuss. Er som sagt veldig nøye på dette til vanlig så det skremmer meg veldig at det har blitt sånn. Hadde sikkert hjulpet på psyken å ordne seg selv og rundt seg, men det har jeg rett og slett ikke energi til nå.

Det jeg er mest redd for er hva alle andre rundt meg synes. Har heldigvis utrolig støttende og hjelpsom kjæreste og svigerfamilie. Men foreldrene mine og familien min har litt sterkere meninger og forventninger. De hadde heldigvis forståelse sist jeg slet med psyken på folkehøgskolen, men nå er jeg redd for at de bare ser på meg som lat og tiltaksløs som ikke fullfører det jeg har starter på atter en gang.

på vgs gikk jeg en linje som jeg stortrivdes på og hadde ikke en dag med fravær og gode resultater! Så jeg vet at jeg kan fullføre og stå på hvis jeg er motivert og trives. Jeg må bare finne ut av hva jeg vil studere og jobbe med først.

TS

Anonymkode: 2423c...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ser forresten du har prøvd å jobbe litt og, men at problemet mest var at du følte du var litt stuck? Mulig du bare ikke passer til å studere og, tiltrer de som skrev at du kanskje trenger å prate med noen om det? 

Anonymkode: 1a827...410

Ja, jeg jobber egt på matbutikk ved siden av studier og trives greit med det. Litt ensformige arbeidsoppgaver kanskje og kan være lange vakter. Men elsker å småprate med kunder og yte service til de! Så kan helt fint jobbe i matbutikk eller annen type butikk i noen år. Må ha en jobb hvor jeg kan prate med mennesker og være i aktivitet i hvert fall.

jeg har egt lagt inn en søknad på sykepleie studiet på deltid til høsten, men blitt veldig usikker. Liker omsorg, være aktiv og jobbe med mennesker i jobben, men hørt så mye negativt om yrket og at folk lett blir utbrent og omskolerer seg. Turnus kan være greit nå som jeg er ung, men blir jo verre når man får barn. Men størst av alt er jeg jo veldig redd for å hoppe på et studie såpass fort og mistrives atter en gang. 
 

Har pratet med karriereveileder via nett, men det hjalp ikke stort. Vet de har det på skolen og nav her, så kanskje prøve der isteden. Fant en psykolog via nett som man kan ha time hos, men usikker på hvor mye det kan hjelpe for ikke å snakke om hvor dyrt det var (men vet jo at det koster en del).

når det kommer til studiet jeg går på nå så har jeg vurdert å søke om sykestipend, men usikker på om jeg får det innvilget.

TS

Anonymkode: 2423c...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

På meg virker det som de fleste starter på et studie etter vgs, fullfører og trives med det. Mens andre kanskje jobber noeår før de finner ut av hva de vil. Jeg burde gjort det sistnevnte, men pga at det er så viktig å ha noe på papiret, så valgte jeg feil studie og dette går dessverre utover psyken min. 
 

Aldri hørt om noen som har begynt på 2 studier og ikke fullført noen av disse. Ja, jeg føler meg ganske mislykket som aldri kan fullføre pga mistrivsel.

TS

Anonymkode: 2423c...5ed

Ha ha ha, nei! Dette er så langt fra det som er min erfaring. 😂 90 prosent av de jeg kjenner har prøvd seg på flere ulike studieretninger før de til slutt falt ned på et fag de virkelig trivdest med. Eller rett og slett droppet å studere og heller jobbe. 

De tre av mine venner med høyest og mest fancy utdanning (og i dag best betalte jobber) studerte litt av hvert (tysk, psykologi, portugisisk mm) før de endte på jus, statsvitenskap og medievitenskap. 

Enkelte dro til utlandet for å lære seg språk, andre gikk noen år som lærervikar eller burgerflipper, men felles for de fleste var tanken om at "veien blir til mens man går" og "få se hva som skjer rundt neste sving". 

Og ingen, absolutt ingen, har sett ned på noen av disse for at de "kastet bort noen år". Det er ikke å kaste bort tid, det er rett og slett livet. 

Anonymkode: 15799...fc1

[AnonymBruker]

Ville ventet med å studere til du kommer deg ut av depresjonen, da har du ikke ork/konsentrasjon til å gjennomføre. Jobb heller litt her og der for å finne ut hva du passer til, man kan være tilkallingsvikar i forskjellige yrker. Og viktig å få inn rutiner på dagen før det sklir helt ut og man bare blir liggende i sengen å råtne.

Anonymkode: 454e0...a2b

[MNK2017]

MNK2017 skrev (35 minutter siden):

Det er viktig å starte på begynnelsen.

Du må først ha det bra med deg selv, oppdage hvem du er, hva du liker, hva du synes er viktig, hva du liker å gjøre, hva du ønsker i fremtiden. På denne måten kan du finne ut hva du vil. 

Da kan du finne et studie som virkelig passer deg.

⬆️ Start på 1, deretter 2, 3, 4 og 5.
 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Er veldig enig i begge disse innleggene og tror det er helt riktig måte å gjøre det på!❤️

 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg må bare finne ut av hva jeg vil studere og jobbe med først.

⬆️ Jeg er helt enig med deg. Jeg må bare begynne på 4 og 5. 

Eh....  begynn med 1.

Du kan ikke starte på 4 og tro at du vil klare deg hvis du hopper over 1, 2 og 3.

Som jeg også nevnte til noen andre i en annen tråd...
Du må først "lære å gå" før du kan "løpe, sykle, danse, hoppe" osv.

Jeg ser veldig mange som prøver "å løpe, sykle, danse, hoppe," mens de aldri har lært "å gå".
Da er det logisk at det ikke går bra. Og ting vil fortsette å gå galt, helt til man begynner med 1 og virkelig lærer å gå ordentlig.

[AnonymBruker]

Flott du sjekker ut at du ikke er syk, men samtidig ville jeg prøvd å holde ut dette årsstudiet. Det er bare 2 måneder igjen av semestert og utdanning er aldri bortkastet selv om du bare såvidt består. 

Det vil hjelpe deg når du søker jobber til høsten, selv om du søker jobber innen andre felt. Det virker som det også kan hjelpe på selvfølelsen din og ikke minst det holder unna mye mas fra familie og venner, mas føles bare traumatis traumatisk når det blir gngd på i evigheter.

Det er helt vanlig å prøve seg litt frem med studieretning. Det var enda vanligere for 20 år pluss siden. Da drev mange å tok det ene grunnfag og mellomfag etter det andre og prøvde seg frem, før man plutselig enten stiftet familie og måtte finne en jobb eller fant ut de skulle som om de noe som kunne settes sammen til en cand.mag (bachelor)slik at de kunne begynne på hovedfag(master).  Det er bokstavligtalt et halvt liv siden jeg begynte å studere og mye har endret seg, vi hadde det på mange måter mye friere enn dagens studenter.

Anonymkode: da975...738

[AnonymBruker]

Har bestemt meg for at jeg skal bestille meg psykologtime så fort som mulig. Vet ikke om det hjelper, men det er mitt eneste håp. Hadde nettopp en prat med foreldrene mine på tlf og de er ikke fornøyde og presset er større enn noen gang. De sier at jeg er lite voksen som ikke tar tak i livet mitt og at livet mitt kommer til å bli et helvete om jeg ikke gjør ferdig studiene.

jeg har ikke turt å si til de at jeg er nedstemt/deprimert. Sist jeg sa det var når jeg gikk på folkehøgskolen og det ble ikke godt tatt i mot. Akkurat nå er jeg rett og slett lei livet, alt er en kamp, til og med daglige gjøremål. Jeg klarer ikke å få meg til å gjøre ting eller ta vare på meg selv.

jeg skjønner at det er lurt å fullføre studier for å slippe masse gjeld osv, men akkurat nå veit jeg ikke om jeg klarer det. Jeg er så sliten både psykisk og fysisk. 
 

TS

Anonymkode: 2423c...5ed