Å være medlem i en dysfunksjonell familie

[AnonymBruker]

Ingen i familien min er normale, heller ikke jeg.

Med vanlige tenker jeg: 1) er i arbeid, 2) har partner og/eller barn eller i alle fall annet sosialt nettverk, 3) Har normal psyke og klarer seg selv i livet.

Selv om alle er på talefot i min familie og det ikke er konflikter, så er det meste annet ganske abnormt. Jeg har flere søsken. Jeg har et søsken som er svært psykisk syk og klarer ikke seg selv. Han/henne klarer ikke ta vare på personlig hygiene, skifter ikke klær på ukesvis, roter og griser og må ha tilsyn i en kommunal bolig. Et annet søsken venter på å sone mange år i fengsel og er på randen av personlig konkurs. Et tredje søsken har sinneproblemer, har aldri vært i jobb og klarer ikke få seg jobb til tross for høy utdannelse. Vedkommende er svært innadvendt.

Felles for oss alle er at ingen har et forventet a4-liv. Ingen har barn. Ingen har kontroll på økonomien, bortsett fra meg men jeg tjener dårlig og eier ingenting. Ingen av oss har et særlig sosialt nettverk. Personlig har jeg angst og tunge tanker, selv om jeg er i jobb. De færreste vet at jeg hater jobben innerst inne. Men jeg kjenner på et press på å være normal og fortsetter å stå i det.

Føler på en skam over hvordan livet i denne familien har blitt, og det kommer alltid bare en ny dårlig nyhet. Aldri en positiv ting som at man har fått seg kjæreste, ny jobb eller hva det måtte være.

Det er vel neppe noen råd og tips å hente her, da det er en problemstilling som ikke kan løses. Men hvis du har noen likevel, fyr løs!

 

Anonymkode: 895b2...bc8

[AnonymBruker]

Hva med dine foreldre? Har de hatt jobb? De må jo ha brødfødt dere på ett vis.

Er dere fortsatt i 20-30 årene, eller er dere i 40-50 årene?

Det er jo mange som kan surre litt i 20 årene og inn i 30- årene. Så det kan jo være at livet blir lysere for noen av dere. Jeg krysser fingrene for deg 🥰

 

Anonymkode: bc6a4...da8

[AnonymBruker]

Sånn er det ofte når en vokser opp med emosjonell omsorgssvikt, og andre store tap. Som f.eks at forelder dør tidlig. Det å ha fire barn da, alene og samt ikke greie å møte barna emosjonelt ender ofte slik. Det er veldig leit at du har tre brødre som også sliter mye. 

Du skal ikke la det at dine søsken har det tungt stoppe deg fra å oppsøke hjelp. Det du føler på er helt naturlig gitt din oppvekst, og det er mulig å prosessere det, og å gå videre til bedre ting i livet. Det er også helt naturlig at du synes det er leit at dine søsken ikke har fått det til og strever så mye. 

Lykke til! 

Anonymkode: 8a18b...e6b

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i en familie som bare kranglet. Moren min har høy utdannelse men begge barna er uføretrygdede pgr psykiske lidelser. Har lite nettverk og ikke klart å skaffe egne familier.Vi er godt voksne i 40 årene nå. 

Anonymkode: ba762...a77

[AnonymBruker]

Er ikke normale i min familie heller. 

Far stakk, han sliter jo med sitt.

Mor var horder og hadde handlemani, hun var til tider manipulerende og fæl. Men hadde også gode sider. Døde egentlig ganske ensom selv om hun hadde mange venner.

Søstera mi døde av overdose, barna hennes havna også på kjøret. Det ene barnet fikk barn og så døde partneren. Det andre barnet er titt innom psyk.

Mine lopper meg for energi, de kopper meg for penger og ikke en av dem unner meg noe. Ikke noe gi og ta, de bare tar og tar. Noen ganger lurer jeg på om det er et gen..

Jeg for min del er kronisk syk, har egentlig opplevelsen av at livet er forbaska urettferdig. Har alltid jobbet hardt, klart meg tålig bra til tross for oppvekst med omsorgsvikt osv. Livet mitt har fått erfare mange svik fra de nærmeste, men jeg har klart meg. Nå er det jeg selv som svikter meg selv, og det er det verste. 

Men jeg gir ikke opp, jeg må finne en løsning på hvordan fremtiden skal takles. Jeg må finne et levebrød som jeg og min helse vil klare å mestre. For uføretrygd frister så innmarig lite.

Hadde jeg vunni stort i lotto så ville jeg brukt penger på å bli frisk, så frisk som mulig. Og på utdanning! Jeg har mål, men de ser lite realistiske ut per dags dato... Ingen gevinst sålangt. 

Men jeg tenker og pønsker hver dag på en løsning på et levebrød.

Drømmen min er å slippe å gå til fastlegen, slippe å sende meldekort, og slippe å bekymre meg for økonomien!

De fleste familier er det noe grums i. Prøv og sett deg noen mål og jobb mot dem. Vær din egen beste venn.

Anonymkode: 7a56d...c14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vokste opp i en familie som bare kranglet. Moren min har høy utdannelse men begge barna er uføretrygdede pgr psykiske lidelser. Har lite nettverk og ikke klart å skaffe egne familier.Vi er godt voksne i 40 årene nå. 

Anonymkode: ba762...a77

Hva tenker der om dette;vi hadde ingen kontakt med egen far og svært lite kontakt med øvrig familie. Vi var fattige å hadde aldri råd til kino, gå på kjøpesenter,spise ute. Vi var alltid bare hjemme

Enn voksen person som har fostret opp to stk som begge lever på uføretrygd?selv er hun høyt utdannet .Søskenet mitt bor i tillegg mye hjemme. Han har noen hytter han kjører frem å tilbake til men må ( hjem ) å vaske klær hver 14 dag. Når moren min prater med folk så sier hun vi bor der( altså hun å sønnen) Ja dere kan komme hjem til oss. Sønnen er over 40 år.

 

 

Anonymkode: ba762...a77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva tenker der om dette;vi hadde ingen kontakt med egen far og svært lite kontakt med øvrig familie. Vi var fattige å hadde aldri råd til kino, gå på kjøpesenter,spise ute. Vi var alltid bare hjemme

Enn voksen person som har fostret opp to stk som begge lever på uføretrygd?selv er hun høyt utdannet .Søskenet mitt bor i tillegg mye hjemme. Han har noen hytter han kjører frem å tilbake til men må ( hjem ) å vaske klær hver 14 dag. Når moren min prater med folk så sier hun vi bor der( altså hun å sønnen) Ja dere kan komme hjem til oss. Sønnen er over 40 år.

 

 

Anonymkode: ba762...a77

I tillegg har hun manipulert meg  til å bo i nærheten av henne.helt siden sønnen min var liten. Her er det dyrt å jeg har strukket meg svært lang for å klare å bo her . Leiligheten er gammel, husleie er høy. Å borretslaget prioriterer vedlikehold helt feil.felles pengene blir ikke brukt fornuftig.Jeg trives ikke å hater stedet men jeg har ett tenåringsbarn. Jeg har tatt dårlig valg på boligmarkedet.og sitter med ødelagt bad med vannskader som har ødlagt verdien på boligen. Ikke har jeg penger til å fikse skaden. Jeg er bitter. Jeg  vil vekk her fra. Kjøpe  ett rimelig hus vi kan i bo i resten v livet. Sønnen min på 15 pr vil ikke. Hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: ba762...a77

[AnonymBruker]

Ta en sjefs avgjørelse?

Selg boligen og flytt til et rimelig sted. 

Hva med å gjøre noe helt vilt? Flytt til et sted der du får betalt for å bo. 

Anonymkode: 7a56d...c14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Er ikke normale i min familie heller. 

Far stakk, han sliter jo med sitt.

Mor var horder og hadde handlemani, hun var til tider manipulerende og fæl. Men hadde også gode sider. Døde egentlig ganske ensom selv om hun hadde mange venner.

Søstera mi døde av overdose, barna hennes havna også på kjøret. Det ene barnet fikk barn og så døde partneren. Det andre barnet er titt innom psyk.

Mine lopper meg for energi, de kopper meg for penger og ikke en av dem unner meg noe. Ikke noe gi og ta, de bare tar og tar. Noen ganger lurer jeg på om det er et gen..

Jeg for min del er kronisk syk, har egentlig opplevelsen av at livet er forbaska urettferdig. Har alltid jobbet hardt, klart meg tålig bra til tross for oppvekst med omsorgsvikt osv. Livet mitt har fått erfare mange svik fra de nærmeste, men jeg har klart meg. Nå er det jeg selv som svikter meg selv, og det er det verste. 

Men jeg gir ikke opp, jeg må finne en løsning på hvordan fremtiden skal takles. Jeg må finne et levebrød som jeg og min helse vil klare å mestre. For uføretrygd frister så innmarig lite.

Hadde jeg vunni stort i lotto så ville jeg brukt penger på å bli frisk, så frisk som mulig. Og på utdanning! Jeg har mål, men de ser lite realistiske ut per dags dato... Ingen gevinst sålangt. 

Men jeg tenker og pønsker hver dag på en løsning på et levebrød.

Drømmen min er å slippe å gå til fastlegen, slippe å sende meldekort, og slippe å bekymre meg for økonomien!

De fleste familier er det noe grums i. Prøv og sett deg noen mål og jobb mot dem. Vær din egen beste venn.

Anonymkode: 7a56d...c14

❤️

Anonymkode: ba762...a77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ta en sjefs avgjørelse?

Selg boligen og flytt til et rimelig sted. 

Hva med å gjøre noe helt vilt? Flytt til et sted der du får betalt for å bo. 

Anonymkode: 7a56d...c14

Når skal den sjefsavgjørelse  tas?

ferdig med ungdomskolen eller videregåeende? I tillegg har jeg alle odds i mot meg. Ikke får jeg lån omtrent. Jeg er trygdet og alene.. Hus koster ofte mer enn en leilighet. 
Og sønnen min sier hvis du flytter så flytter jeg til mormor.Da blir det sånn som hun vil ha det. Jeg vil jo helst ha med sønnen min. Men jeg burde kanskje godta at han bor hos mormor å flytte. Det blir maks 35 min unne med bil fra her vi bor nå. 

Anonymkode: ba762...a77

[AnonymBruker]

This Be The Verse av PHILIP LARKIN: 

They fuck you up, your mum and dad.   
    They may not mean to, but they do.   
They fill you with the faults they had
    And add some extra, just for you.

But they were fucked up in their turn
    By fools in old-style hats and coats,    
Who half the time were soppy-stern
    And half at one another’s throats.

Man hands on misery to man.
    It deepens like a coastal shelf.
Get out as early as you can,
    And don’t have any kids yourself.

Anonymkode: 42c2a...b20

[AnonymBruker]

Du blir påvirket av arv OG miljø. Det kommer et punkt der du selv må ta et valg om hva som er greit og ikke. Du selv må ta ansvar for deg selv og dine handlinger. Vi som har hatt vanskelig oppvekst med dysfunksjonelle familier kan gjemme oss bak det og bli en del av statistikken, eller vi kan ta et himla skippertak og bryte med det. En kan ikke legge skyld på oppveksten hele livet, det er også et valg. Et valg om å akseptere det, om å la det fortsette, om det skal definere deg eller ikke. Det er ikke enkelt å gå i mot alt en noengang har kjent, men ikke umulig og det finnes hjelp. Velger du å bli i sumpen så er det også et valg, på mange måter er det et lettere valg da elendigheten er velkjent og det enklere å gå med strømmen mens å bryte er ukjent, ubehagelig og hardt arbeid. Det er opp til hver enkelt hva de velger, men de har ALLTID et valg.

Anonymkode: 5e7d3...42b

[AnonymBruker]

Jeg føler med alle dere som har fått så dårlig start i livet. Selv hadde jeg en god barndom, men selvsagt med mangler og feil jeg kan gruble over som voksen. Likevel ser jeg hvor vanskelig det er å ha barn! Ikke det praktiske, med bleier og foreldremøter og matpakker og lekser, men det å oppdra og veilede barna, legge til rette for dem, den rette balansen mellom å trøste og å pushe når noe er vanskelig f eks. Å stå fjellstøtt i tenåringsstormene. 

For det som går igjen her i tråden, er at foreldre preger barna sine, at hele søskenflokker får problemer, at deres barn igjen får problemer. Og det startet sikker ennå lenger tilbake. 

Jeg tror at hvis man kommer fra et sånt skadet miljø, bør man bli ordentlig voksen før man får barn. Ha en trygg plattform å stå på, der man er fri og ubundet, forsørger seg selv, har et hjem og en god og sunn sosial krets å støtte seg på (om så bare et par nære venner, men noen utenfor familien). For det er så lett at man ikke klarer å bryte mønsteret, får barn før man har utdanning/fast og god jobb (må ikke være høy utdanning) og økonomien i orden, ikke har blitt frisk eller lært å takle angst og stress. Kanskje er partner også ofte en med problemer.

Dette betyr ikke at man ikke kan bryte fri fra den onde sirkelen! Men gjør det FØR du får barn. Foreldrene til de som skriver i denne tråden, klarte nok ikke det  For sannsynligvis går problemene ennå lenger tilbake.

Anonymkode: 1ec85...7eb

[AnonymBruker]

Så hvis man ikke har kjæreste eller barn så er man dysfunksjonell..? Nå har jeg hørt det og. Hatet mot single og barnløse vil ingen ende ta. 

Anonymkode: f48be...17e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Så hvis man ikke har kjæreste eller barn så er man dysfunksjonell..? Nå har jeg hørt det og. Hatet mot single og barnløse vil ingen ende ta. 

Anonymkode: f48be...17e

Glemte du å ta på deg brillene før du leste, eller?  var det seriøst DETTE du fikk ut av innlegget? 

Anonymkode: 80427...9d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ta en sjefs avgjørelse?

Selg boligen og flytt til et rimelig sted. 

Hva med å gjøre noe helt vilt? Flytt til et sted der du får betalt for å bo. 

Anonymkode: 7a56d...c14

Ingen får da betalt for å bo. Hvilken planet bor du på?

Anonymkode: 9a4b5...049

[AnonymBruker]

Husk at ingen familier er normale. Og hva legger vi i normale? 

Anonymkode: 57bed...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg føler med alle dere som har fått så dårlig start i livet. Selv hadde jeg en god barndom, men selvsagt med mangler og feil jeg kan gruble over som voksen. Likevel ser jeg hvor vanskelig det er å ha barn! Ikke det praktiske, med bleier og foreldremøter og matpakker og lekser, men det å oppdra og veilede barna, legge til rette for dem, den rette balansen mellom å trøste og å pushe når noe er vanskelig f eks. Å stå fjellstøtt i tenåringsstormene. 

For det som går igjen her i tråden, er at foreldre preger barna sine, at hele søskenflokker får problemer, at deres barn igjen får problemer. Og det startet sikker ennå lenger tilbake. 

Jeg tror at hvis man kommer fra et sånt skadet miljø, bør man bli ordentlig voksen før man får barn. Ha en trygg plattform å stå på, der man er fri og ubundet, forsørger seg selv, har et hjem og en god og sunn sosial krets å støtte seg på (om så bare et par nære venner, men noen utenfor familien). For det er så lett at man ikke klarer å bryte mønsteret, får barn før man har utdanning/fast og god jobb (må ikke være høy utdanning) og økonomien i orden, ikke har blitt frisk eller lært å takle angst og stress. Kanskje er partner også ofte en med problemer.

Dette betyr ikke at man ikke kan bryte fri fra den onde sirkelen! Men gjør det FØR du får barn. Foreldrene til de som skriver i denne tråden, klarte nok ikke det  For sannsynligvis går problemene ennå lenger tilbake.

Anonymkode: 1ec85...7eb

Det er ubeskrivelig vanskelig å oppdra barn samtidig som en prøver å reparere seg selv. Det finnes ikke ord for å beskrive, men alt er ikke tapt om du har barn. Vi må ta bevisste valg og sette barna først: sirkelen blir ikke brutt hos oss men hos dem. Det er dem som har mulighet til å virkelig komme seg bort fra elendigheten og skifte spor. Det er dem som har første mulighet til å skape noe mer og siden deres barn. Generasjonstrauma er ikke noe som "forsvinner ut" med første ledd, det fases ut over flere generasjoner. Utrolig mektig arbeid etter mitt syn, det er så mye enklere å være passiv eller aktivt rive ned enn å bygge opp.

Anonymkode: 5e7d3...42b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Sånn er det ofte når en vokser opp med emosjonell omsorgssvikt, og andre store tap. Som f.eks at forelder dør tidlig. Det å ha fire barn da, alene og samt ikke greie å møte barna emosjonelt ender ofte slik. Det er veldig leit at du har tre brødre som også sliter mye. 

Du skal ikke la det at dine søsken har det tungt stoppe deg fra å oppsøke hjelp. Det du føler på er helt naturlig gitt din oppvekst, og det er mulig å prosessere det, og å gå videre til bedre ting i livet. Det er også helt naturlig at du synes det er leit at dine søsken ikke har fått det til og strever så mye. 

Lykke til! 

Anonymkode: 8a18b...e6b

☝️Dette. Og dette. 👇

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du blir påvirket av arv OG miljø. Det kommer et punkt der du selv må ta et valg om hva som er greit og ikke. Du selv må ta ansvar for deg selv og dine handlinger. Vi som har hatt vanskelig oppvekst med dysfunksjonelle familier kan gjemme oss bak det og bli en del av statistikken, eller vi kan ta et himla skippertak og bryte med det. En kan ikke legge skyld på oppveksten hele livet, det er også et valg. Et valg om å akseptere det, om å la det fortsette, om det skal definere deg eller ikke. Det er ikke enkelt å gå i mot alt en noengang har kjent, men ikke umulig og det finnes hjelp. Velger du å bli i sumpen så er det også et valg, på mange måter er det et lettere valg da elendigheten er velkjent og det enklere å gå med strømmen mens å bryte er ukjent, ubehagelig og hardt arbeid. Det er opp til hver enkelt hva de velger, men de har ALLTID et valg.

Anonymkode: 5e7d3...42b

 

Anonymkode: 7f817...4a1

[AnonymBruker]

Jeg valgte å flytte fra hjembygda. Skjønte fort at avstand gjorde ting enklere. Jeg er fremdeles på besøk et par ganger i året og er nå fascinert av denne familien og alle intrigene og såre følelser. Men jeg betrakter det fra utsiden nå og da er det mye enklere å være rolig og trygg i mine verdier. Jeg har valgt å ikke involvere min familie i denne delen av slekta og besøker derfor mine søsken alene. Da bor jeg hos en venninne. Familiemiddager er rene kompendiumet for en psykiatrikongress. 
Jeg veit at jeg er skadet og fikk profesjonell hjelp da jeg var i 30-årene. Jeg har en innarbeid mur rundt meg der jeg til tider sliter med å slippe min familie inn. Jeg forakter sunne følelser som skam, sorg, sjalusi og glede. Slikt ble alltid brukt mot meg og latterliggjort i min barndom. Trusler om selvmord var også en måte å oppdra meg på samt pillemisbruk og alkoholisme godt sauset sammen med selvmedlidenhet. Jeg ble en pleaser for å roe ned voksne. Derfor skyr jeg mennesker som er styrt av følelser og det er egentlig trist. Jeg fikk selv følsomme barn og derfor søkte jeg hjelp til å behandle dem med verdighet og respekt. Utad er jeg empatisk og lyttende, men kjenner ofte på en innbakt forakt når venninner og andre fremstår som følelsesstyrt og usaklige. Jeg jobber med denne siden av meg selv hele tiden. Jeg er så klar over hva jeg sliter med og kroppen min er nå et surr av autoimmune sykdommer, høyt blodtrykk og stress. Men jeg gir aldri opp og det er så godt å se min mann og våre barn elske meg høyt og føle seg trygge på meg. Men - de har aldri sett meg gråte….selv om jeg ofte blir rørt. De aner ikke hva jeg har opplevd og jeg ser at de møter verden som voksne med litt naive briller. Men erfaringer som svik og skam får de høste et annet sted. Jeg elsker livet selv om jeg innser at enkelte deler av min personlighet er skrevet i stein. Men gir aldri opp å jobbe med saken. Har for lengst tilgitt mine foreldre og innser at de gjorde så godt de kunne ut i fra sine forutsetninger. Fikk aldri tatt et oppgjør med dem. Trusler om selvmord stoppet effektivt alt av slike forsøk. 
Husker godt da jeg var bare 6-7 år og var på besøk hos naboen der alle var kjærlige og snakket pent til hverandre at jeg tenkte at slik skulle jeg også ha det når jeg ble voksen. Den planen holdt jeg meg til. 

Anonymkode: d7dbf...255