Jeg er alltid så bekymret for barna..slitsomt

[AnonymBruker]

Jeg er mor til 2 jenter 11 og 18 år, begynner å bli utslitt av meg selv, eldste har begynt å flyge endel ute, hun er ei fornuftig jente, men har venner som jeg ikke vil kategorisere som de smarteste, det er mye bilkjøring og jeg tok ene vennen i å råkjøre i dag, det gjør han helt sikkert med henne i bilen også, jeg er så engstelig for dette. Engster meg også alltid når hun er på fest, redd for hva hun kan få i seg, at hun skal bli voldtatt osv…yngste er det heldigvis ikke så mye bekymringer med enda, men hun vil bli ungdom hun også og da er det pån igjen. Er det vanlig å bekymre seg så mye eller må jeg søke hjelp?  det sliter meg helt ut og ødelegger også forholdet til jentene da jeg alltid kommer med formaninger. 

Anonymkode: 197af...5ee

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener, jeg er slik selv også, og har/må virkelig jobbe med meg selv for å unngå for mye masing og formaninger. 
Eldste her er også 18 og jeg tenker at da må man som forelder faktisk ta et steg tilbake og håpe man har gjort en jobb i oppveksten slik at de faktisk gjør smarte valg. Alt kan skje, men hvis vi skal tenke det verste hele tiden kan vi jo bli helt koko! 😅

Har ikke så mange gode råd å komme med annet enn at jeg skjønner hvordan du har det, og jeg tror ikke det er uvanlig. For meg hjelper det å lufte bekymringene med andre som har barn på samme alder, eller å lese lignende innlegg her på kg. Felles skjebne felles trøst! 🌸

Anonymkode: d3724...692

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner hva du mener, jeg er slik selv også, og har/må virkelig jobbe med meg selv for å unngå for mye masing og formaninger. 
Eldste her er også 18 og jeg tenker at da må man som forelder faktisk ta et steg tilbake og håpe man har gjort en jobb i oppveksten slik at de faktisk gjør smarte valg. Alt kan skje, men hvis vi skal tenke det verste hele tiden kan vi jo bli helt koko! 😅

Har ikke så mange gode råd å komme med annet enn at jeg skjønner hvordan du har det, og jeg tror ikke det er uvanlig. For meg hjelper det å lufte bekymringene med andre som har barn på samme alder, eller å lese lignende innlegg her på kg. Felles skjebne felles trøst! 🌸

Anonymkode: d3724...692

Tusen takk,  godt å høre at vi er flere i samme bås og at det ikke bare er jeg som er helt kokko, begynner jo å lure på meg selv, men disse barna er alt for meg og er livredd for at noe skal skje de 💕 men jeg må ta meg sammen ogikke begrense de pga min frykt for ting som KAN skje. 

Anonymkode: 197af...5ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tusen takk,  godt å høre at vi er flere i samme bås og at det ikke bare er jeg som er helt kokko, begynner jo å lure på meg selv, men disse barna er alt for meg og er livredd for at noe skal skje de 💕 men jeg må ta meg sammen ogikke begrense de pga min frykt for ting som KAN skje. 

Anonymkode: 197af...5ee

Du må nok ta et steg eller tre tilbake, også må du skape deg et liv som ikke inkluderer barna. Det får også tankene dine bort fra alle bekymringene.

Anonymkode: 02997...372

[Mt3]

Klart en bekymrer seg for de, men din eldste er faktisk voksen og du må bare stole på at den jobben du har lagt ned tidligere har gjort henne sterk nok til å si ifra, ta kloke valg, passe på hva hun får i seg.... Regner med du har gitt henne beskjed om at hun alltid kan kontakte deg uansett hva som har skjedd, at du alltid vil elske henne. 

Det finnes mange farer ute i verden, heldigvis går det godt for de aller fleste av oss. Viktig å ikke la seg drukne i bekymringer, så om du ikke selv greier å riste de av deg så søk hjelp. Ikke missforstå, litt bekymringer skal en ha men de skal ikke overta og styre livet ditt og slite deg helt ut.

[Ulrikke]

Har også ei på 18, på vei inn i russetida nå, og ikke usannsynlig på flyttefot et stykke unna her pga studier til høsten (avhengig av hvor hun kommer inn).

Jeg er jo bekymret til tider, men jeg trodde faktisk det skulle bli verre. Jeg har liksom klart å forsone meg med at når jeg ikke er tilstede, så får jeg ikke gjort noe. Må stole på den jobben som er gjort fra før med tanke på hennes vurderingsevne, og hva jevnaldrende gjør får jeg ikke gjort noe med.

Har alltid på lyd på telefonen, henter alltid om det trengs, og orker ikke ta sorgene sju ganger på forskudd i tillegg til de som eventuelt faktisk dukker opp. Kynisk kanskje, men jeg skal leve selv i dette her også