Sønnen min har forandret seg totalt!

[Jens]

Fra å være en ukosete liten pjokk, som kunne sitte i timer å leke for seg selv, har han nå blitt verdens mest klengete kosete gutt. Når han sitter og leker, og merker jeg har forlatt rommet f.eks, kommer han krypende gråtende med en gang. Sitter han i nærheten av meg, tar det ikke lang tid før han tar tak i bukse benet mitt og reiser seg opp langs benet mitt. Han vil HELE tiden bli båret av meg, og han veier mye!Kan nesten ikke sette ham ned før han begynner å sutre. Er dette forbigående tror dere???Han er også mer skeptisk til fremmede, men det har jeg jo lest de kan bli i den alderen,

Han blir 9 måneder.

[Gjest Bjørnsdatter]

Helt normalt i den alderen, står i alle bøkene jeg har.

[Gjest Gjesta]

Hi hi velkommen til andre trassalder. Den varer fra ni mnd til tå år. Da begynner tredje trassalder

[Gjest LoisLane]

Helt vanlig. Gi ham trygghet og kos, og få avlastning hvis han blir for slitsom. Det går nok over!

[Gjest Gamle Alex]

Helt lik min på 9 mnd, men gir du ingen posetiv oppmerksomhet når han sutrer går det ofte over av seg selv.

Mini alex har gått fra å hylskrike når hun ser fremmende til å bare smile å på en mnd

[Jens]

Men burde jeg overse/høre når han sutrer og vil opp, eller burde jeg ta han opp?

[Gjest LoisLane]

Hva føler du selv?

Jeg vil gi oppmerskomhet og bekreftelse, siden det ser ut til at han trenger det, men her er det nok mange ulike meninger ute og går.

[Jens]

Jeg lar han pipe litt, men føler jo også for å gi han kos.

[Gjest Gamle Alex]

Men burde jeg overse/høre når han sutrer og vil opp, eller burde jeg ta han opp?

←

Som Loislane sier at her er det mange delte meninger.

Mange faglærde sier at hvis du gir barnet posetiv oppmerkosmhet når de sutrer , skjønner de at dette funker og sutrer destomer.

Hvis du prøver å ignorer det noen dager, ingen oppmerkosmhet når han sutrer , masse positiv ioppmerksomhet når han ikke sutrer

men dette er noe du må finne ut av slev hva du synes er best og riktig for DEG

[Gjest Hilde K S]

Jeg har liksom aldri klart å la dem hyle når de har vært i den alderen. Den går over så fort og da blir de travle unger som sjelden har tid til kos. Sukk.

[Gjest Gjesta]

Du kan jo snakke med han selvom du ikke tar han opp hver gang. Hvis han slutter å sutre med en gang han kommer på armen, vet du jo at det ikke er noe annet enn kjedsomhet som plager han. Og det kan være sunt å kjede seg litt

[Gjest Gjesta]

Jeg har liksom aldri klart å la dem hyle når de har vært i den alderen. Den går over så fort og da blir de travle unger som sjelden har tid til kos. Sukk.

←

Mine unger, og særlig lillemann, har massevis av tid til kos ennå,

selvom han er åtte år

[Jens]

Han gråter ikke, bare sutrer. Med en gang jeg tar han opp, er han blir som en sol, og med en gang jeg setter han ned, begynner sutringen igjen...

[Gjest Gamle Alex]

Han gråter ikke, bare sutrer. Med en gang jeg tar han opp, er han blir som en sol, og med en gang jeg setter han ned, begynner sutringen igjen...

←

Da ville jeg kanskje prøvd det Evenlia sa

prat med han men ikke ta han opp

[La Guapa]

Når datteren min er sånn får hun en liten stund på fanget.

Så ser vi litt i en bok.Da er det akkurat som om hun roer seg.

Det holder med et par minutter.

Det hender til og med at jeg må "legge i et femminutt" om morran før vi kjører til jobb og barnehage hvis hun er sutrete og klengete.Da blir hun en annen unge med en gang og "finner likson roa" om du skjønner hva jeg mener.

Hun er ofte sånn når vi kommer hjem også.Da får hun stå på stol ved siden av mamma mens jeg lager middag..Det er det koseligste hun vet....

Jeg tror ikke unger har vondt av litt kos, men det er slitsomt å bære dem rundt mens en gjør andre ting.Jeg fant altså ut at å se i bok eller sette meg på gulvet å være med å leke i fem minutter gjør hele forskjellen.Da slipper jeg å bære etterpå.

Klem

[Gjest Gjesta]

Jeg har ikke så mye erfaring, men jeg har tro på dette med med positiv oppmerksomhet på ønskelig adferd. Og unger på 9 mnd skjønner fort hva som hjelper for å få det de ønsker - som du skriver - han sutrer når han er på gulvet, men er blid på armen. Da har han skjønt at hvis han sutrer får han oppmerksomhet.

Syns det høres fornuftig ut å snakke med han når han sutrer, men ikke nødvendigvis gi han armen hver gang, sånn at sutringa ikke blir brukt for å oppnå noe.

[Elle Melle]

Det spørs man om man vil lære barna om "den harde virkeligheten", m.a.o. at man ikke alltid får det man trenger, eller om man fremdeles i den alderen først og fremst ønsker å vise dem at "mamma er her når du føler at du trenger det".

Jeg velger det siste siden det føles rett for oss. Selv ville jeg ikke likt å bli ignorert av den jeg elsker høyest hvis jeg følte meg ensom og hadde behov for nærhet. Siden jeg synes behov for nærhet er et legitimt behov på linje med behov for mat o.l. velger jeg å respondere på datteren min sin sutring/klenging. Vi har akkurat samme problemer som deg, men det er allerede begynt å bli bedre, så det går over.

Min erfaring er at ignorering bare fører til desperat barn som sutrer ti ganger så mye, noe som egentlig er logisk. Hvorfor skal ikke jeg ta meg tid til henne den korte perioden det er snakk om, jeg er tross alt hjemme for å passe på henne.

Slik tenker i alle fall jeg om det. Les også her:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=175715

[Gjest Gamle Alex]

Min erfaring er at ignorering bare fører til desperat barn som sutrer ti ganger så mye, noe som egentlig er logisk. Ht. Les også vorfor skal ikke jeg ta meg tid til henne den korte perioden det er snakk om, jeg er tross alt hjemme for å passe på henne.

←

Nei , det er ikke logisk, og sånn fungerer det ikke her.

Når de er så små synes jeg det er riktig og snakke med de, ikke ignorere 100 %, men det er da dumt å lære de at bare de sutrer litt så blir de tatt opp.

Jeg er da hjemme og passer minien selv om jeg ikke har ennå på armen hele tiden

[Elle Melle]

Nei , det er ikke logisk, og sånn fungerer det ikke her.

Når de er så små synes jeg det er riktig og snakke med de, ikke ignorere 100 %, men det er da dumt å lære de at bare de sutrer litt så blir de tatt opp.

Jeg er da hjemme og passer minien selv om jeg ikke har ennå på armen hele tiden

←

Ikke logisk for deg kanskje, men for meg er det det (det er slik det fungerer med mitt barn enn så lenge, kanskje det forandrer seg siden, hvem vet?).

Jeg skjønner egentlig ikke HVORFOR det er galt at de lærer seg at de kan bli tatt på armen når de vil?

Blir de bortskjemte av kos og trygghet tror du? Skal de "tuktes i tide og knekkes i viljen før det er for sent" jevnfør gammelt syn på barn og barneoppdragelse? Søkt utsagn, jeg vet, men svært mye av vårt syn på barneoppdragelse har sin rot i disse gamle forestillingene selv om vi ikke husker det lenger.

Jeg tror at tilgang på all den nærhet og omsorg man ønsker seg skaper trygge barn, og jeg prioriterer å respondere på slike behov. Det er en overgang med klengete barn, det er ingen som blir uselvstendig av kos. Grensene og restriksjonene kommer tidsnok uansett i en travel hverdag med jobb og barnehage, og jeg tror ikke det er nødvendig for en positiv utvikling for henne å begrense mitt nærvær/min respons.

[Gjest Gjest]

Du gir jo svaret selv, Jens:

"Han gråter ikke, bare sutrer. Med en gang jeg tar han opp, er han blir som en sol, og med en gang jeg setter han ned, begynner sutringen igjen..."

Han vil jo opp! Han trenger nærhet og kos hvorfor i all verden skal han ikke få det? Han er jo så liten