Jeg klarer ikke å få dødsøyeblikket ut av hodet

[AnonymBruker]

Det går an å få bort slike bilder med EMDR-behandling. Det behøver ikke ta veldig lang tid eller mange timer, for noen holder det kanskje med 2-4 timer. Noen blir mye bedre etter bare en behandling.

Anonymkode: 82e48...ad8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg spurte legen min om traumebehandling, og han sa at det var ikke vits at han henviste meg for det var årelang ventetid.

Han anbefalte meg å gå privat, og det vil koste meg 2000 per time sånn cirka.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

Det er på en måte rett. De fleste leger henviser ikke til dps for dødsfall, noe jeg syns er helt horribelt. Jeg har ofte vurdert å åpne et traumesenter som skulle fungert som midlertidig hjelp for de som har opplevd døden på nært hold og har utfordringer med det traumet. Men jeg har ikke resursser for slikt 😔 Jeg vet ikke hva annet jeg kan råde deg til enn å prøve å presse legen din til å få en henvisning. Oppsøke lavterskel tilbud i kommunen. Jeg håper at du får litt bedre hjelp 🩷 du trenger en å snakke med 🩷 sender deg varme tanker.

Anonymkode: 44a3c...0b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det går an å få bort slike bilder med EMDR-behandling. Det behøver ikke ta veldig lang tid eller mange timer, for noen holder det kanskje med 2-4 timer. Noen blir mye bedre etter bare en behandling.

Anonymkode: 82e48...ad8

Det er ikke alle kommuner som tilbyr denne type behandling. 
Til TS: dette kan være et alternativ, men du må Google EMDR-behandling for å finne ut hvem som tilbyr det i din kommune. 

Anonymkode: 44a3c...0b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

For min del (jeg har vært tilstede hos flere av mine nærmeste) pleier det å ta ca 1år før minnene om siste dagene svinner hen og jeg husker dem slik det var før da de var friske. I dødsøyeblikket har ansiktet pleid å bli nesten vakkert igjen fordi smerter og angst glipper og sinnarynker etc blir borte. Øynene har jeg lukket og bundet opp munnen. Jeg har også valgt å se dem etter at de er stelt for å nøytralisere siste minuttene. 
Men uansett så pleier det å roe seg og gamle minner kommer etterhvert mer frem. 

Anonymkode: 2056f...eaa

Jeg fikk tilbud om å se han etter at han var stelt, men da så han enda verre ut for da var også armene og hendene vokshvite, og så hadde han liksom skrumpet enda mer inn selvom det bare hadde gått en time.

Har du bundet opp munnen på dine nærmeste som har gått bort?

Er du utdannet innen helse/ palliativ behandling?

Ts

Anonymkode: aec6f...377

[AnonymBruker]

OffTheBlock skrev (12 minutter siden):

Jeg har sittet sammen med slektninger i dødsøyeblikket og bildene har blitt med meg, men ikke på den måten du beskriver. Mens bilder av ansiktene til fjernere personer som ble alvorlig syke eller skadde før de døde er blitt med, og jeg føler det har noe med sorgen over alt som skjedde med dem - og at den sorgen liksom måtte utsettes til de døde - og så blander sjokket seg med den sorgen som har bygget seg opp, og kommer på repeat etterpå? 

Jeg tenker uansett at du bør få hjelp, sånn at du kan korte ned tiden du plages av disse bildene - og kanskje få noen gode verktøy til å bytte ut bildene med andre bilder og minner av kjæresten din før han ble å syk. ❤️ 

Det du beskriver stemmer med sånn som jeg hadde det da han døde og har det nå.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Har hatt bildet i hodet nesten daglig i 4 måneder.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

Jeg har sett flere døde enn jeg kan telle på mine ti fingre TS, inkludert nære familie. Jeg har sett flere dø rett foran meg, funnet dem døde, eller vært der minutter, timer etter dødsfallet. Og nei; bank i bordet så er det ingen av ansiktene som plager meg, til tross for at enkelte døde veldig voldsomt.

Jeg er helsepersonell, og jeg tror at det å ha kjennskap til døden, og ikke minst at den døde selv føler nok ikke særlig mye i dødsøyeblikket, er en viktig faktor for at det ikke plager meg. Det ser nok verre ut for de som kikker på, enn den som dør. Den som dør går inn og ut av bevissthet, og selve døden kan være en enorm lettelse. Da er ubehag og smerte fraværende. 

Som helsepersonell kjenner jeg til kollega som har samme opplevelse som deg: de ser for seg den døde, gjerne like før sengetid eller andre situasjoner hvor tankene kommer strømmende. 
 

Enkelte kollega fikk søvnproblem, men dette også var forbigående, og jeg tror at som helsepersonell hvor man jobber med døden, finner man naturlig støtte i kollega.

Så hva som er «vanlig» og «uvanlig» vil jeg si at det ikke finnes noe fasit på. Du var avdøde sin kjæreste, og kanskje er både du og avdøde ung? Jo yngre man er, jo mer traumatisk tror jeg nok døden kan være, fordi man er selv så full av liv. 

Jeg vil anbefale deg å snakke med en prest, en sykepleier eller noe mer lavterskel enn «traumeterapi». Kanskje bare gode venner som orker å lytte? 

Det er klart at du befinner deg i en livskrise, og det er naturlig at du vil bære med deg en belastning på en eller annen måte.

Da jeg mistet noen i nære familie hadde jeg allerede sett døden flere ganger. Familien som var i samme rom oppfattet dødsfallet som traumatisk og vondt, og jeg beskrev det som fredfylt og godt. Ingen av oss har mer rett enn den andre.

Jeg tror på et skille mellom kropp og sjel, og jeg tror at sjela til min avdøde lever i minnet av at han er sterk, på sitt friskeste og rask. Den «syke» delen av ham var så kortvarig og midlertidig, det var ikke ham. Forsøk å se han for deg som sterk og frisk når du minnes ham. 

Og til slutt, noe som har gitt meg mye trøst :

« 

Når jeg er borte, gråt litt over meg.

Tenk på meg av og til, - men ikke for ofte.

Det er ikke godt for deg og dine nærmeste

å la tankene dvele for lenge ved døden.

 

Tenk på meg slik jeg var i noen

lykkelige stunder i livet.

Fremkall minnene - men ikke for lenge.

La meg være i fred slik jeg skal la deg være i fred.

Når du lever skal dine tanker være i livet.

Anonymkode: 5357b...2f3

[Fra Vestlandet]

Vanskelig å gi gode råd, synes jeg. Ja, menneskekropper blir annerledes når man dør, men jeg TROR (vet ikke) at det er er viktig å holde faste på GODE minner fra livet framfor å tenke på dødsøyeblikket etter tiden umiddelbart deretter.

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt, ts. Da svigermoren min døde i fjor var jeg overhodet ikke forberedt på hvordan det skulle være å se noen dø. Kan fortsatt få flashbacks til det øyeblikket, og det slår meg midt i magen. Det var rett og slett helt jævlig.  

Håper du har noen å snakke med, det er den beste måten å bearbeide det på ❤️ Føler veldig med deg. 

Anonymkode: 34124...d78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har sett flere døde enn jeg kan telle på mine ti fingre TS, inkludert nære familie. Jeg har sett flere dø rett foran meg, funnet dem døde, eller vært der minutter, timer etter dødsfallet. Og nei; bank i bordet så er det ingen av ansiktene som plager meg, til tross for at enkelte døde veldig voldsomt.

Jeg er helsepersonell, og jeg tror at det å ha kjennskap til døden, og ikke minst at den døde selv føler nok ikke særlig mye i dødsøyeblikket, er en viktig faktor for at det ikke plager meg. Det ser nok verre ut for de som kikker på, enn den som dør. Den som dør går inn og ut av bevissthet, og selve døden kan være en enorm lettelse. Da er ubehag og smerte fraværende. 

Som helsepersonell kjenner jeg til kollega som har samme opplevelse som deg: de ser for seg den døde, gjerne like før sengetid eller andre situasjoner hvor tankene kommer strømmende. 
 

Enkelte kollega fikk søvnproblem, men dette også var forbigående, og jeg tror at som helsepersonell hvor man jobber med døden, finner man naturlig støtte i kollega.

Så hva som er «vanlig» og «uvanlig» vil jeg si at det ikke finnes noe fasit på. Du var avdøde sin kjæreste, og kanskje er både du og avdøde ung? Jo yngre man er, jo mer traumatisk tror jeg nok døden kan være, fordi man er selv så full av liv. 

Jeg vil anbefale deg å snakke med en prest, en sykepleier eller noe mer lavterskel enn «traumeterapi». Kanskje bare gode venner som orker å lytte? 

Det er klart at du befinner deg i en livskrise, og det er naturlig at du vil bære med deg en belastning på en eller annen måte.

Da jeg mistet noen i nære familie hadde jeg allerede sett døden flere ganger. Familien som var i samme rom oppfattet dødsfallet som traumatisk og vondt, og jeg beskrev det som fredfylt og godt. Ingen av oss har mer rett enn den andre.

Jeg tror på et skille mellom kropp og sjel, og jeg tror at sjela til min avdøde lever i minnet av at han er sterk, på sitt friskeste og rask. Den «syke» delen av ham var så kortvarig og midlertidig, det var ikke ham. Forsøk å se han for deg som sterk og frisk når du minnes ham. 

Og til slutt, noe som har gitt meg mye trøst :

« 

Når jeg er borte, gråt litt over meg.

Tenk på meg av og til, - men ikke for ofte.

Det er ikke godt for deg og dine nærmeste

å la tankene dvele for lenge ved døden.

 

Tenk på meg slik jeg var i noen

lykkelige stunder i livet.

Fremkall minnene - men ikke for lenge.

La meg være i fred slik jeg skal la deg være i fred.

Når du lever skal dine tanker være i livet.

Anonymkode: 5357b...2f3

Takk for kloke ord ❤️

Ts

Anonymkode: aec6f...377

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for kloke ord ❤️

Ts

Anonymkode: aec6f...377

Anonymkode: 5357b...2f3

[AnonymBruker]

Takk for gode ord til alle som har svart meg❤️ Livet er tøft nå, men blir forhåpentligvis bedre med tiden.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg begynte i sorggruppe for etterlatte, og der fortalte jeg at jeg sliter med hva jeg har sett og opplevd, og da kommenterte terapeuten at jeg fikk sjokk da han døde og at jeg fremdeles er traumatisert.

Jeg trodde alle pårørende fikk sjokk når de sitter ved et dødsleie, men det stemmer kanskje ikke?

Ts

Anonymkode: aec6f...377

Jeg har vært med på dødsleiet til familiemedlemmer 2 ganger og det var 2 vidt forskjellige forløp selv om personalet på sykehuset sa at det gikk så bra som det kan gå begge gangene.

Den gangen ene gangen satt jeg som deg igjen med bilder lenge etterpå. Da lå personen og gispet etter pusten lenge før han døde. Den andre gangen sovnet personen bokstavelig talt inn, det var ingen reaksjoner i det hele tatt.

Anonymkode: d6066...d92

[Fra Vestlandet]

Ja, vondt og vanskelig dette, for omstendighetene både rundt det enkelte dødsfallet og livet er så ulike. Men jeg vender alltid tilbake på en ting: Hold fast på det som finnes av GODE minner.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Hvilken behandling fikk du for å få bort bildene?

Jeg tenker kanskje jeg bare må ta tiden til hjelp og at 4-5 måneder er for kort tid, for jeg kjenner at det er nå sorgen kommer skikkelig.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

Jeg gikk til psykolog, på DPS. Traumebehandling. Det hjalp meg. 
Jeg ventet mange år, over 20. Hva som er riktig vet jeg ikke.. 

Anonymkode: 233a3...896

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd det. Det går over. Tid er vår beste hjelp ♥️

Dine følelser er normale. Ikke nødvendigvis noe som trenger å bli behandlet. Det er vondt, jævlig vondt - noe det skal være. Med tiden blekes bildene. 

Anonymkode: 2896b...b0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg klarer ikke å få dødsøyeblikket ut av hodet, og jeg ser for meg bilder hver dag, selv om det snart er et halvt år siden.

Jeg fikk sjokk og ble traumatisert da det skjedde, men er dette normalt?

Anonymkode: aec6f...377

1/2 år er veldig, veldig kort tid. Bildene vil blekne, men du må ta tiden til hjelp. Helt naturlig at dette er ferskt etter så kort tid. 

Anonymkode: 2896b...b0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg begynte i sorggruppe for etterlatte, og der fortalte jeg at jeg sliter med hva jeg har sett og opplevd, og da kommenterte terapeuten at jeg fikk sjokk da han døde og at jeg fremdeles er traumatisert.

Jeg trodde alle pårørende fikk sjokk når de sitter ved et dødsleie, men det stemmer kanskje ikke?

Ts

Anonymkode: aec6f...377

Jeg satt hos min mann da han døde,da hadde han vært syk i flere år,de siste månedene sengeliggende.Det gikk bare nedover,han sluttet å spise,drakk svært lite.Til sist sov han for det meste,kan vel si han sov seg inn i døden,helt stille.Vi tente lys og hadde den musikken han likte best på You tube.Det var ikke noe nifst ved det,jeg har i ettertid "sett " han for meg,men det gir meg ingen traumer, for det var så fredelig.Føler med deg TS,prøv å få hjelp.Håper det går bedre etter hvert. ♥️

Anonymkode: 26f78...23d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg satt hos min mann da han døde,da hadde han vært syk i flere år,de siste månedene sengeliggende.Det gikk bare nedover,han sluttet å spise,drakk svært lite.Til sist sov han for det meste,kan vel si han sov seg inn i døden,helt stille.Vi tente lys og hadde den musikken han likte best på You tube.Det var ikke noe nifst ved det,jeg har i ettertid "sett " han for meg,men det gir meg ingen traumer, for det var så fredelig.Føler med deg TS,prøv å få hjelp.Håper det går bedre etter hvert. ♥️

Anonymkode: 26f78...23d

Det som var skremmende var ikke bare dødsøyeblikket, men hvordan han ble seende ut den siste tiden, da sykdommen hadde herjet stygt med han.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

[Millimani]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg begynte i sorggruppe for etterlatte, og der fortalte jeg at jeg sliter med hva jeg har sett og opplevd, og da kommenterte terapeuten at jeg fikk sjokk da han døde og at jeg fremdeles er traumatisert.

Jeg trodde alle pårørende fikk sjokk når de sitter ved et dødsleie, men det stemmer kanskje ikke?

Ts

Anonymkode: aec6f...377

Alle pårørende kan få sjokk da ja. Men ikke alle sliter med traumer i ettertid slik som du gjør. Du er fortsatt traumatisert, og hvor lenge man evt er det etter en slik opplevelse er individuelt

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det går an å få bort slike bilder med EMDR-behandling. Det behøver ikke ta veldig lang tid eller mange timer, for noen holder det kanskje med 2-4 timer. Noen blir mye bedre etter bare en behandling.

Anonymkode: 82e48...ad8

Hva er EMDR?

[AnonymBruker]

Millimani skrev (På 6.4.2024 den 21.41):

Hva er EMDR?

Det er en behandlingsmetode i psykiatrien som hjelper med å få bort påtrengende minner, som for eksempel bilder. Venninnen min fikk dette på sykehuset, på psykiatrisk avdeling. Hun ble mye bedre etter to behandlingstimer med dette. Vet også at en del som var på Utøya fikk slik behandling.

Jeg ser at TS og andre skriver at det kanskje er for tidlig for henne å oppsøke hjelp, men når det nærmer seg 6 måneder og man ikke er bedre så er jeg uenig i det. Det er på tide å søke hjelp.

Anonymkode: 82e48...ad8