Dere med komplekse barndomstraumer

[AnonymBruker]

Hvordan klarer dere livet? Jeg har vært inn og ut av psykiatrien i mange år. Orker ikke mer. Vil bare dø. Men har barn. 

Anonymkode: 076b6...4f0

[AnonymBruker]

Jeg var inn og ut av Psy selv. Det ga mer traumer bare! Min løsning ble å slitte med rus. Måtte slette masse venner på mobilen osv, men møtte en god psykolog som sa at jeg ikke får endret fortiden, og at angst smerte og sorg er vanlig innimellom, men du overlever❤️ Dette ga meg styrke til å ta ansvar for egen helse. Veg det ikke er lett, men prøv å forstå deg selv og vær glad i deg selv

Anonymkode: 4d297...845

[AnonymBruker]

Hatt selvmordstanker hele livet, har også barn som er de jeg lever for. Dette håper jeg du også tenker i mørket nå, at lyset fra dem vil du ikke ta ifra dem. Du fikk en sjanse til her i livet med å vise dem hvordan du selv ville ha hatt det som barn, vis dem den kjærligheten du trengte når du vokste opp og vær den trygg voksne. 

Anonymkode: 09ac3...6da

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt et håp om bedre tider, og ofte har det vist seg å være sant. Jeg har gitt slipp på bitterhet og den barndommen jeg skulle ønske jeg fikk, og klart å akseptere at livet mitt ble som det ble. Likevel sliter jeg mye i relasjoner, blitt diagnostisert med blandet personlighetsforstyrrelse, og har det noen dager så tungt, at det å avslutt livet, virker som en behagelig løsning, for å slippe de åpne sårene jeg går med innvendig. Men jeg har søkt hjelp, har en god psykolog og skal i gang med behandling, jeg har en samboer som fremdeles elsker meg, til tross for de stygge sidene han har fått oppleve med meg. Jeg har klart å etablere vennskap og jeg har klart å tilgi. Nå vil jeg gjøre mitt ytterste for å gi meg selv det livet jeg alltid har fortjent. 

Anonymkode: e9c09...1e5

[AnonymBruker]

Jeg klarer livet fint! Gikk noen år i behandling. Kognitiv atferdsterapi. Har tatt universitetsutdannelse etterpå, for å bruke de evnene jeg innerst inne alltid har visst at jeg har. Lever ellers et godt og meningsfullt liv med mann, barn, jobb og fritidsinteresser. 

Anonymkode: 36e67...516

[AnonymBruker]

Jeg nekter å gi opp. Gir litt opp hver dag klokken 15-18. Men på morgenen bestemmer jeg meg igjen for å ikke gi opp. Ha en kjæreste som bryr seg utgjør en stor forskjell. 

Anonymkode: abbaf...e14

[AnonymBruker]

Vil ikke leve livet, være sosial, ha relasjoner, gjøre hobbyer, aktiviteter, osv.

Tvinger meg til det likevel, det er godt når det skjer, men å få det til å skje, er som å hoppe nedi et svart ukjent hull hele tiden. 

Anonymkode: ad574...b00

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg nekter å gi opp. Gir litt opp hver dag klokken 15-18. Men på morgenen bestemmer jeg meg igjen for å ikke gi opp. Ha en kjæreste som bryr seg utgjør en stor forskjell. 

Anonymkode: abbaf...e14

Samme her! Gir opp på ettermiddag/kveld, men starter med ny giv hver morgen. Går mye opp og ned. Har barn jeg må fungere for.

Anonymkode: e582f...b90

[AnonymBruker]

Å snakke med en psykolog førte bare til mer stress og problemer, det hjalp meg aldri.

Det som har hjulpet meg er  å gjøre ting i stedet for å snakke om det.
Aktivt lære om emner/ferdigheter, aktivt jobbe med å løse problemer, aktivt gjøre og forbedre ting.

For da endrer ting seg i livet ditt og da skaper du aktivt et annet/bedre liv.

Anonymkode: b0006...f65

[luxifine]

Jeg lever hver dag på trass. Min tilstedeværelse gjør at "de" ikke får alt som de vil, de får ikke spille "stakkars meg" eller gjøre mitt liv/død om dem selv. Ikke fader om de skal få møte opp i min begravelse, presse frem noen krokodilletårer mens de forteller hvor "høyt elsket jeg var". Nei du, det eneste jeg har kontroll på er at jeg SKAL stå opp hver dag og SKAL være den beste versjonen av meg selv som jeg kan. Klart; det å reparere meg selv samtidig som jeg oppdrar to barn har sine utfordringer. Det er knalltøft og jeg sliter, men jeg gjør mitt beste. 

Begge mine barn har likevel arvet en del traume, de har begge blitt utpekt til mobbeofre, de sliter sosialt og eldste har allerede fått PTSD diagnosen. At jeg føler at jeg feiler veier i perioder tungt på meg, men jeg prøver alt jeg kan å kommunisere kjærlighet og tilstedeværelse fra min side. Jeg minner meg selv på at jeg må "klappe på ungene" og "rose ungene" og bygge samhold, da det er unaturlig for meg men jeg ønsker det skal være naturlig for dem. Jeg er ofte utenfor min komfortsone og må veie mine ønsker og behov mot deres. Det er viktig for meg at de vinner uansett hva det koster meg.

Jeg har nylig blitt ufør og det er en stor milepæl for meg da det betyr at jeg er endelig fri fra andres forventninger og press. Jeg kan ta tid og utøve egenomsorg fremfor å koble meg halvt ihjel slik som før. En stor del av mine problemer er typisk "flink pike sydrom" og jeg er en kameleon som skjuler alt jeg ikke vil noen skal se. Svakhet skal ikke være synlig, jeg har vært programmert fra første stund til å adlyde andre og kjøre på. Min evne til å presse meg selv forbi mine egne grenser har ødelagt meg både psykisk og fysisk, men nå skal jeg bruke tiden på å bygge meg selv opp og fokusere på min familie.

Jeg holder meg borte fra det som er giftig og har brukt de siste 5 årene til å løsrive meg fra terrorveldet som jeg ble født inni. Endelig er jeg voksen og har egne meninger. Endelig BETYR JEG NOE. Jeg fyller 45 om noen uker og tror absolutt at de beste årene ligger før meg, frem til kroppen kollapser helt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Å snakke med en psykolog førte bare til mer stress og problemer, det hjalp meg aldri.

Det som har hjulpet meg er  å gjøre ting i stedet for å snakke om det.
Aktivt lære om emner/ferdigheter, aktivt jobbe med å løse problemer, aktivt gjøre og forbedre ting.

For da endrer ting seg i livet ditt og da skaper du aktivt et annet/bedre liv.

Anonymkode: b0006...f65

Men hva når man er sliten av det.. ikke holder det ut mer.. fordi man ikke har gjort annet i så mange år..

Anonymkode: 076b6...4f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg var inn og ut av Psy selv. Det ga mer traumer bare! Min løsning ble å slitte med rus. Måtte slette masse venner på mobilen osv, men møtte en god psykolog som sa at jeg ikke får endret fortiden, og at angst smerte og sorg er vanlig innimellom, men du overlever❤️ Dette ga meg styrke til å ta ansvar for egen helse. Veg det ikke er lett, men prøv å forstå deg selv og vær glad i deg selv

Anonymkode: 4d297...845

Jeg er enig i at mange av møtene med psykiatrien har ført til flere traumer. Vil du utdype på hvilken måte det gjelder hos deg..?

Anonymkode: 076b6...4f0

[AnonymBruker]

Ufør, barnløs, venneløs og alene. 

Går i terapi uten bedring. Vurderer å slutte, for jeg føler jeg bare får råd om å gå en tur og ring en venn så blir traumene borte hver gang vi prater spesifikt om traumene. Ikke ekte traumebehandling.

Anonymkode: abe4f...c4a

[AnonymBruker]

Har høyere utdanning, god økonomi og familie. Sliter innvendig, men er opplært til at mine følelser ikke betyr noe. Er typisk pleaser og klarer ikke å sette grenser for meg selv, for da er jeg egoistisk, feit, stygg og ubrukelig. Bærer på et sinne mot mine foreldre som ødela meg og mine søsken. Min mor er død og jeg har ingen kontakt med min far.

Anonymkode: 47ee2...196

[AnonymBruker]

Gått inn og ut av psyk siden jeg var stort barn/tennåring. Ingen i familien trodde meg selvfølgelig da jeg sa i fra, endte med å flykte i rusen. Kjæresten min døde og etter det  holdt jeg på å dø hele tiden, brydde meg lite verken om å leve eller dø så ble noen selvmordsforsøk før jeg ga opp å følte jeg ikke fikk til det engang å endte på avrusning. Vært rusfri i 8 år. 2 år uten psykolog men jeg burde nokk absolutt ha en som støttesamtale værtfall. Nav ga meg opp, får ptsd anfall. Redd får menn og er godt voksen. Tror alle kan klare seg bra om de har noen rundt som man føler seg bra nokk hos men det har jeg aldri hatt bortsett fra den ene kjæresten som døde. Noen dager føler jeg meg bra noen dager ikke. Men har ett ok liv nå bare ensomt. Gjør det jeg liker og får kun anfall av andre mennesker så holder jeg meg unna dem har jeg det veldig bra😊

Anonymkode: 5ffdb...7f6

[AnonymBruker]

Jeg er ufør, men studerer nå. Et studie uten noe obligatorisk oppmøte annet enn eksamen. Jeg vet ikke om jeg vil klare å jobbe når studietiden er over. Jeg sliter med relasjoner. Men jeg er forbi de vanskeligste og mest brutale følelsene og redselene. Jeg var helt på bunn da jeg fikk uføretrygd, men har kommet meg sakte, men sikkert opp derfra. 

Anonymkode: 1274b...46c

[AnonymBruker]

Det er vanskelig men tenker at når jeg våkner så er det en ny mulighet på livet men sliter mye innvendig og tar mange feile valg her i livet og det igjen gjør at jeg blir stressa å gjør at mani setter inn og får angstanfall dessverre. Tror at den dårlige barndommen min er en av grunnene for at jeg gjør så mye feile valg

Anonymkode: f4872...2b1

[Lea]

Jeg sliter med selvmordstanker helt siden jeg var barn og noen forsøk også spesielt i dem siste årene. Har bare gitt opp det å håpe på ett bedre liv. Er sliten av livet og livet gir meg ingenting. Eneste som holder meg oppe er dyrene mine ellers hadde jeg ikke vært her den dag i dag. Jeg klarer ikke å stole på andre mennesker mere da jeg har opplevd så mye opp gjennom årene og også som voksen.

[AnonymBruker]

Jeg klarer meg greit tross traumer. Har god jobb, mann og barn. 
Sliter litt med selvbildet bare. Syns det er vanskelig å faktisk tro jeg er verd noe. Og at noen kan være glad i meg. 
I ungdommen lå jeg med alle som viste litt tegn til interesse, for jeg ville bli sett og likt. 
Er også overvektig. Finner mye trøst i mat. 
 

Utad er det få som vet jeg hva jeg har opplevd. Jeg kan virke ressurssterk, fordi jeg har god utdanning, god økonomi, hus og biler, politisk aktiv og mange styreverv og frivillige verv i ungenes aktiviteter. Men inni meg er jeg alltid litt redd for å avsløres som den svake taperen jeg faktisk er. 

Anonymkode: 7ca1c...ecd

[MNK2017]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hva når man er sliten av det.. ikke holder det ut mer.. fordi man ikke har gjort annet i så mange år..

Du trenger noen som ser deg og hører deg. Noen som skaper en trygg situasjon, slik at du kan ta en liten pause. Noen som kan gi deg litt energi og hjelpe deg med å lade opp. Noen som kan gi deg trygghet, styrke og tillit. Noen som forstår hva du virkelig trenger og som kan hjelpe deg med riktig hjelp. 

Jeg ser at flere anonyme medlemmer deler sine historier her. Takk for at dere gjør det. Jeg ser dere, jeg hører dere. Dere har vært gjennom mye, det er ikke deres feil. Og jeg ønsker hver og en av dere at noe eller noen kommer på deres vei, som virkelig hjelper dere. Ha tillit. Hver og en av dere fortjener et godt liv. 

Ta en liten pause hvis du kan. Og prøv å tenke og føle nøye etter hva slags hjelp du trenger. Hva slags person eller hjelp vil virkelig hjelpe deg? Hva trenger du? Hva slags hjelp kan gi deg håp om at ting vil ordne seg? Skriv det ned for deg selv. Og når du føler litt energi igjen, kan du begynne å lete etter den hjelpen du trenger. Det finnes så mange former for hjelp. Så mange forskjellige terapeuter, psykologer, coacher, kurs, studier, terapier og så videre. Og noen ganger er det ikke engang ekte hjelp, men noe du plutselig kommer over (en bok, en film, noe annet) som inspirerer og hjelper deg eller noen du møter helt tilfeldig. 

Jeg vet hvor maktesløs man kan føle seg og hvor vanskelig livet kan være. Jeg kan ikke fortelle deg hvor, når eller hvordan du kan fikse det. Men jeg vet at det finnes mennesker som forstår deg veldig godt og som virkelig kan hjelpe deg på en måte som passer deg. Jeg er glad at du/dere er her. Du er ikke alene. Jeg er sikker på at du vil finne noe eller noen som hjelper deg.

Ha tillit, Fortsett. Du gjør det bra.