Er forlovet, men har ingen forlover

[AnonymBruker]

Samboer og jeg har vært sammen i 17 år og forlovet i fire. Vi har to barn, hus, hund, hytte og alt på stell, og har flere ganger snakket om bryllupet vi lovet hverandre med en forlovelse. Men, jeg snakker det stadig bort da jeg ikke har noen nær venn til å være forlover, og bare en venninne som jeg treffer et par ganger i året. Jeg har heller ingen søsken som kan få rollen. Alle mine venner fra barndom/ungdomstid/studietid har jeg mistet kontakten med da vi bor i forskjellige byer/land. 

Jeg har foreslått at vi bare signerer papirene og får det juridiske i orden, men sambo vil ha stor fest med familie og venner. Siden jeg ikke har noen egne venner (kun felles med ham, og fra hans oppvekst) og ikke har noen forlover, vil jeg ikke ha noen stor fest. Jeg har også veldig liten familie, så det vil ikke komme mange fra min side der heller. Det vil bli veldig synlig at det stort sett er hans venner og familie tilstede er mine tanker. De eneste jeg kan invitere utenom familien er kollegaer, og de er ikke noe jeg omgås med utenfor jobb.

Bare tanken på at jeg ikke kan ha noe utdrikningslag da jeg ikke har noen venner som kan inviteres/arrangere gjør meg trist. Det var ingen som arrangerte babyshowers for meg (ikke at jeg egentlig synes noe om den trenden da),  ingen som gjorde stas på meg da jeg rundet 40 (bort sett fra sambo og ungene). Jeg ser jo at jeg burde "skaffe meg" venner, men det er jo lettere sagt enn gjort. 

Hva gjør jeg? Hvordan får jeg samboer til å droppe den store festen, eller hvordan kan jeg komme meg igjennom et bryllup uten en forlover som kjenner meg? 

Eller, skal jeg bare droppe barndomsdrømmen om å bli gift? 

Anonymkode: ff5af...292

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Samboer og jeg har vært sammen i 17 år og forlovet i fire. Vi har to barn, hus, hund, hytte og alt på stell, og har flere ganger snakket om bryllupet vi lovet hverandre med en forlovelse. Men, jeg snakker det stadig bort da jeg ikke har noen nær venn til å være forlover, og bare en venninne som jeg treffer et par ganger i året. Jeg har heller ingen søsken som kan få rollen. Alle mine venner fra barndom/ungdomstid/studietid har jeg mistet kontakten med da vi bor i forskjellige byer/land. 

Jeg har foreslått at vi bare signerer papirene og får det juridiske i orden, men sambo vil ha stor fest med familie og venner. Siden jeg ikke har noen egne venner (kun felles med ham, og fra hans oppvekst) og ikke har noen forlover, vil jeg ikke ha noen stor fest. Jeg har også veldig liten familie, så det vil ikke komme mange fra min side der heller. Det vil bli veldig synlig at det stort sett er hans venner og familie tilstede er mine tanker. De eneste jeg kan invitere utenom familien er kollegaer, og de er ikke noe jeg omgås med utenfor jobb.

Bare tanken på at jeg ikke kan ha noe utdrikningslag da jeg ikke har noen venner som kan inviteres/arrangere gjør meg trist. Det var ingen som arrangerte babyshowers for meg (ikke at jeg egentlig synes noe om den trenden da),  ingen som gjorde stas på meg da jeg rundet 40 (bort sett fra sambo og ungene). Jeg ser jo at jeg burde "skaffe meg" venner, men det er jo lettere sagt enn gjort. 

Hva gjør jeg? Hvordan får jeg samboer til å droppe den store festen, eller hvordan kan jeg komme meg igjennom et bryllup uten en forlover som kjenner meg? 

Eller, skal jeg bare droppe barndomsdrømmen om å bli gift? 

Anonymkode: ff5af...292

Kan de ikkje gifte dykk i utlandet? Feks på ein ambassade eller liknande?

Og så, når de er attende, invitere til ein stor, uhøgtidleg fest for vener og familie? Utan forlovarar, brudekjole og slikt, men meir casual?

Anonymkode: 43934...62a

[AnonymBruker]

Foreslå en sjømannskirken i utlandet.

Anonymkode: d8eee...4e3

[AnonymBruker]

Bryllup en dag, med deg, mannen og presten. Et middels selskap en annen dag som et kompromiss. 

Anonymkode: 14b9f...9da

[AnonymBruker]

Fortell han hva det du skriver i innlegget.  At dette blir litt sårt for deg, litt forståelse bør mannen din ha.

Anonymkode: b2a99...4e2

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Fortell han hva det du skriver i innlegget.  At dette blir litt sårt for deg, litt forståelse bør mannen din ha.

Anonymkode: b2a99...4e2

Ts her. Han er klar over dette, men ser ikke problemet. 

Anonymkode: ff5af...292

[AnonymBruker]

Har du forsøkt å skaffe deg nye venner som voksen da? Virker jo nesten som at du selv begrenser deg, også blir din kommende mann litt skadelidende for det. Selvsagt skal ikke hele bryllupet være etter hans premisser, men det blir jo like feil at det skal være på dine, fordi du ikke har venner.. Kanskje du skal forsøke å få deg ei venninne eller to? 

Anonymkode: 3bc2a...b10

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for fine forslag. Kirke/sjømannskirke og prest er ikke aktuelt for oss, og heller ikke utlandet. Sambo og jeg er mer i retningen av utendørs/fjelltoppp/fjæra her i Norge, ev. borgerlig vigsel på "kontoret" Men, det må uansett et vitne til for å signere papirer og være tilstede, og det har jeg jo ikke. Og middag/fest med bare familie og få venner er ikke det han vil. 

Anonymkode: ff5af...292

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Samboer og jeg har vært sammen i 17 år og forlovet i fire. Vi har to barn, hus, hund, hytte og alt på stell, og har flere ganger snakket om bryllupet vi lovet hverandre med en forlovelse. Men, jeg snakker det stadig bort da jeg ikke har noen nær venn til å være forlover, og bare en venninne som jeg treffer et par ganger i året. Jeg har heller ingen søsken som kan få rollen. Alle mine venner fra barndom/ungdomstid/studietid har jeg mistet kontakten med da vi bor i forskjellige byer/land. 

Jeg har foreslått at vi bare signerer papirene og får det juridiske i orden, men sambo vil ha stor fest med familie og venner. Siden jeg ikke har noen egne venner (kun felles med ham, og fra hans oppvekst) og ikke har noen forlover, vil jeg ikke ha noen stor fest. Jeg har også veldig liten familie, så det vil ikke komme mange fra min side der heller. Det vil bli veldig synlig at det stort sett er hans venner og familie tilstede er mine tanker. De eneste jeg kan invitere utenom familien er kollegaer, og de er ikke noe jeg omgås med utenfor jobb.

Bare tanken på at jeg ikke kan ha noe utdrikningslag da jeg ikke har noen venner som kan inviteres/arrangere gjør meg trist. Det var ingen som arrangerte babyshowers for meg (ikke at jeg egentlig synes noe om den trenden da),  ingen som gjorde stas på meg da jeg rundet 40 (bort sett fra sambo og ungene). Jeg ser jo at jeg burde "skaffe meg" venner, men det er jo lettere sagt enn gjort. 

Hva gjør jeg? Hvordan får jeg samboer til å droppe den store festen, eller hvordan kan jeg komme meg igjennom et bryllup uten en forlover som kjenner meg? 

Eller, skal jeg bare droppe barndomsdrømmen om å bli gift? 

Anonymkode: ff5af...292

Men selv om de er "hans" venner, er de ikke deres venner nå? Og når dere har vært sammen så lenge, er ikke familien hans din også?

Forstår at det kan føles sårt for deg, men ville prøvd å se litt mer positivt på det Om du får viljen din vil jo samboeren din gå glipp av sitt ønske også, og han ser jo tydeligvis på det som deres nære og kjære selv om du mener de er hans...

Hadde ikke utdrikningslag selv heller, skulle ha men ble avlyst pga dødsfall i nær familie så jeg orket ikke. Gjennomførte bryllupet likevel, og selv om det var vondt uten vedkommende tilstede så ble det en fin kveld. De jeg trodde var mine nære venner var de som holdt på å ødelegge hele kvelden, i tillegg til min familie. Så det blir hva du gjør det til tenker jeg, kan fort bli en fin og minnerik feiring for deg også om du klarer å finne det positive i det

Anonymkode: c231f...cff

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Samboer og jeg har vært sammen i 17 år og forlovet i fire. Vi har to barn, hus, hund, hytte og alt på stell, og har flere ganger snakket om bryllupet vi lovet hverandre med en forlovelse. Men, jeg snakker det stadig bort da jeg ikke har noen nær venn til å være forlover, og bare en venninne som jeg treffer et par ganger i året. Jeg har heller ingen søsken som kan få rollen. Alle mine venner fra barndom/ungdomstid/studietid har jeg mistet kontakten med da vi bor i forskjellige byer/land. 

Jeg har foreslått at vi bare signerer papirene og får det juridiske i orden, men sambo vil ha stor fest med familie og venner. Siden jeg ikke har noen egne venner (kun felles med ham, og fra hans oppvekst) og ikke har noen forlover, vil jeg ikke ha noen stor fest. Jeg har også veldig liten familie, så det vil ikke komme mange fra min side der heller. Det vil bli veldig synlig at det stort sett er hans venner og familie tilstede er mine tanker. De eneste jeg kan invitere utenom familien er kollegaer, og de er ikke noe jeg omgås med utenfor jobb.

Bare tanken på at jeg ikke kan ha noe utdrikningslag da jeg ikke har noen venner som kan inviteres/arrangere gjør meg trist. Det var ingen som arrangerte babyshowers for meg (ikke at jeg egentlig synes noe om den trenden da),  ingen som gjorde stas på meg da jeg rundet 40 (bort sett fra sambo og ungene). Jeg ser jo at jeg burde "skaffe meg" venner, men det er jo lettere sagt enn gjort. 

Hva gjør jeg? Hvordan får jeg samboer til å droppe den store festen, eller hvordan kan jeg komme meg igjennom et bryllup uten en forlover som kjenner meg? 

Eller, skal jeg bare droppe barndomsdrømmen om å bli gift? 

Anonymkode: ff5af...292

Du har felles venner med han. Er det noen fra den siden som kunne vært din forlover? Eller har du søsken eller har han søsken som kan være forlover?

[AnonymBruker]

Han må lære seg å ta hensyn og inngå ett kompromiss....

Anonymkode: d8eee...4e3

[ToveM]

Må det absolutt være en "barndomsvenninne' vi giftet oss hos byfogden. Jeg er tilflyttet, kommer fra en annen by. Vi hadde en barndomsvenn av mannen og konen hans som forlovere.  Utdrikningslag var heldigvis ikke et spørsmål.  Vet ikke om det var helt vanlig på 80 tallet. 

Endret 5. april 2024 av ToveM

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Har du forsøkt å skaffe deg nye venner som voksen da? Virker jo nesten som at du selv begrenser deg, også blir din kommende mann litt skadelidende for det. Selvsagt skal ikke hele bryllupet være etter hans premisser, men det blir jo like feil at det skal være på dine, fordi du ikke har venner.. Kanskje du skal forsøke å få deg ei venninne eller to? 

Anonymkode: 3bc2a...b10

Ts her, igjen. Joda jeg har tenkt på det. Skaffe meg venner altså, men jeg ser jo at slikt krever tid jeg ikke har nå. Vennskap må jo pleies, og med jobb, ungenes fritidsaktiviteter (vi deler likt der), trening av jakthund, vedlikehold av hus og hytte og mine egoistiske fritidsaktiviteter (jakt, fiske og toppturer) er det ikke mye tid ledig. Jeg har prøvd å søke venner innenfor fritidsaktivitetene men det blir liksom ikke noe av det.  Sitter litt med følelsen av at alle har sine venner og sin omgangskrets, og ikke prioriterer å få nye venner. 

Jeg er nok en skikkelig raring jeg, vil jeg tro. 

Anonymkode: ff5af...292

[AnonymBruker]

Kommunen må stille med vitner, hvis man ikke har noen selv. 

Vi er i 2024 - utdrikningslag er så føkkings passé.

Borgerlig vigsel på rådhuset, bare dere to, og kommunale vitner. 

Fest etterpå, som han vil ha det. Men han må få fingeren ut og planlegge det selv.

 

Anonymkode: 59f93...2f2

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

Han må lære seg å ta hensyn og inngå ett kompromiss....

Anonymkode: d8eee...4e3

At HAN må? Hva med henne?

Anonymkode: 08a8f...4b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ts her, igjen. Joda jeg har tenkt på det. Skaffe meg venner altså, men jeg ser jo at slikt krever tid jeg ikke har nå. Vennskap må jo pleies, og med jobb, ungenes fritidsaktiviteter (vi deler likt der), trening av jakthund, vedlikehold av hus og hytte og mine egoistiske fritidsaktiviteter (jakt, fiske og toppturer) er det ikke mye tid ledig. Jeg har prøvd å søke venner innenfor fritidsaktivitetene men det blir liksom ikke noe av det.  Sitter litt med følelsen av at alle har sine venner og sin omgangskrets, og ikke prioriterer å få nye venner. 

Jeg er nok en skikkelig raring jeg, vil jeg tro. 

Anonymkode: ff5af...292

Du er absolutt ikke en raring, jeg sliter også med å skaffe meg venner nå som jeg er voksen, og jeg ikke har studievenninner. Barndomsvenner er fordelt utover landet, men jeg har klart å stifte noen vennskap via jobb, er det helt uaktuelt å bli bedre kjent med kollegaer? Det ER vanskelig å skaffe seg gode og nære venner, i voksen alder. Men hvis du og partneren din har vært sammen i 17 år, så vil jeg tro at hans venner allerede vet at du ikke har en stor vennegjeng på din side, så det vil jo ikke være overraskende eller nytt i et bryllup. 

Anonymkode: 3bc2a...b10

[AnonymBruker]

Vet du, jeg synes mannen din burde vise mer forståelse. Han skal være din nærmeste, og din beste venn (i mangel på andre), og da bør han skjønne at dette er sårt for deg. Han har masse venner og familie, og da virker det som at han ikke bryr seg om hvordan dette er for deg. Kanskje dere like godt skulle fortsette som samboere...

Dere har nå felles venner, som opprinnelig kun var hans venner, men har en av kameratene hans en hyggelig kone som du kunne ha spurt? Du kan spille på at dine venner fra tidligere har sklidd mer fra hverandre, flyttet osv., slik at du ikke har noen som det er naturlig å spørre.

Ellers, så synes jeg forslagene om å gifte seg kjapt en dag, og så ta en sammenkomst med alle senere, kunne vært en ide.

Anonymkode: 862b4...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ts her. Han er klar over dette, men ser ikke problemet. 

Anonymkode: ff5af...292

Synes det viser stor mangel på empati. Vil han at du skal være ulykkelig og grue deg, på bekostning av at han får det akkurat slik han vil? 

Vi var i en lignende situasjon. Han ønsket stort og tradisjonelt, med alt av familie. Jeg er fra en familie der tanter/onkler og søskenbarn ikke er like nær. Så forskjellen ville blitt stor. Det siste han ville på en slik dag var at jeg ikke var komfortabel. Så da ble det ambassadebryllup, og heller markeringer i form av middag med kjernefamiliene, og vennefest. 

Anonymkode: 6d5a6...74c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Synes det viser stor mangel på empati. Vil han at du skal være ulykkelig og grue deg, på bekostning av at han får det akkurat slik han vil? 

Vi var i en lignende situasjon. Han ønsket stort og tradisjonelt, med alt av familie. Jeg er fra en familie der tanter/onkler og søskenbarn ikke er like nær. Så forskjellen ville blitt stor. Det siste han ville på en slik dag var at jeg ikke var komfortabel. Så da ble det ambassadebryllup, og heller markeringer i form av middag med kjernefamiliene, og vennefest. 

Anonymkode: 6d5a6...74c

*Følte for å legge til, da jeg ser det ble litt krasst;

Det var selvfølgelig ikke "Jeg forstår kjære", og et kyss på kinnet. Han var jo litt opphengt i hva et bryllup skulle være, og hadde noen innvendinger i form av "vi kan jo bare..."; og "det må du ikke tenke på". Men vi snakket lenge, og han lyttet godt til meg, satt seg inn i hva jeg følte, og så snakket vi oss sammen om mulige løsninger. Dette var før vi i det hele tatt ble enige om å gifte oss, på et tidspunkt der vi så at forholdet gikk i den retningen. Den dagen vi bestemte oss for at nå var det på tide, så booket vi ambassade samme dag. 

Anonymkode: 6d5a6...74c

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange fine forslag. Jeg skjønner at vi må inngå kompromiss, og håper da vi kan møtes halvvegs. Vi får ta oss en prat, igjen. Jeg har fått så mye fornuftig fra dere nå at jeg kan gå inn i diskusjonen med ny over.

Igjen, takk.

Ts

Anonymkode: ff5af...292