Velge å spare masse til pensjon eller ta ut fri nå?

[AnonymBruker]

Jeg er snart 40. Jeg har 1,5 mill i fond. Har en egenkapital i boligen på 2,3 millioner og et lån på 4 mill nå i bolig. Har 600 000 oppspart i pensjonsfond 

Har barn som krever mye av meg og en kjip kontorjobb som suger livsgnisten ut av meg.

Jeg har vel innerst inne alltid drømt om å være hjemmeværende, men dette vil jo innebære å bli forsørget av stat og samboer. Så dette er ingen løsning.

Jeg har god utdannelse, men det var aldri et studie jeg likte godt. Jeg finnes ikke akademisk anlagt, men press fra familie og en viss fornuft, gjorde at dette ble valget. Det ble jo ikke karriere av det, men jobb har jeg.

Jeg føler livet i alt for stor grad har handlet om å innfri forventninger til andre. Jeg slet med spisevegring på vgs og måtte avstå fra alt for å samle alt av energi og krefter på pensum. Tankene fløt, jeg hadde ikke noe mål, men en ekstrem samvittighet som gjorde at jeg kjempet meg gjennom vgs med et brukbart snitt.

Studiene var enda verre og D og C ble karakterer jeg fikk.

Så var det jobb og avvisninger pga. karakterer. Jeg kunne ikke velge fra øverste hylle, men tok en ok jobb uten særlig status eller muligheter for forfremmelse

Og nå kan jeg gjøre jobben min i blinde. Har forsøkt alt for å få en morsommere jobb, men de med rett erfaring ( med gode karakterer) får jobbene.

Så er spørsmålet: Skal jeg rett og slett jobbe redusert? Da får jeg tid til å ha det litt fint. Ettermiddagene suger og tidsklemma er et faktum. Samboer er sur og grinete og vi lever i stress og mas.

Så var det dette pensjonsmaset. Kan jeg ta meg råd til det? Hvordan? Karrieren min er det neppe håp for.

Min mor ble aldri pensjonist, men jobbet mye. Tragisk.

Skal jeg øke livskvaliteten min nå eller skal jeg overleve frem til pensjon for å få maks uttelling?

Anonymkode: 88a52...e7b

[AnonymBruker]

Hva med å studere noe nytt? Du/dere har grei økonomi. Ville undersøkt muligheten for å jobbe 50% og studere ved siden av. Det er aldri for sent!

Anonymkode: cba5e...792

[Sniff76]

❤️ Du har mange år igjen før pensjonsalder og jeg råder deg til p gjøre noe med jobbsituasjonen din slik at du får gode år. Vurdere å omskolere deg eller i hvert fall søke på alt du kan av andre jobber. Kanskje du kan skifte type jobb helt uten å omskolere deg? Livet er for kort til å mistrives med jobb/yrkesvalg og dette preger helt sikkert resten av hverdagen/fritiden din/humøret også.

[AnonymBruker]

Sånn kan du ihvertfall ikke ha det til pensjonsalder. 

Anonymkode: 8b61c...801

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri jobbet redusert. Det er å skyte seg selv i foten. Høres ut som du trenger et karriereskufte.

Anonymkode: 17825...cb4

[Mt3]

Har du høy nok lønn nå til å få høyere enn minstepensjon fra staten? Og hvor mye vil det å gå ned til 80% påvirke utfallet? Vil du fortsatt sitte igjen med nok til å spare litt i privat pensjonsfond? Du har jo greit med penger i fond nå, samt kapital i bolig (så sant dere tenker å nedskalere når dere blir pensjonister) 

Som du skriver selv ang din mor, så er det jo et faktum at ikke alle får oppleve å nyte pensjonsalderen. Derfor er det også viktig å ha det bra underveis, om det for deg betyr lavere stilling, ny utdannelse eller bare jobbskifte er jo opp til deg. Men når du allerede har søkt mange jobber og blitt forbigått av yngre, bedre utdannede så blir det enkleste å trappe ned i stillingsprosent. 

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på hva som er viktig for deg. Jeg nærmer meg selv 40 år og har mann og to barn. Jeg jobber 85% for å få mer tid - altså jeg kjøper meg i praksis tid. Jeg vet at jeg taper på det økonomisk, men jeg ser ikke poenget å leve sine gode år med stress og mas. Å jobbe mindre gir meg mer tid med barna, mer tid og overskudd til hobbyer og mer overskudd til parforholdet.

Jeg er heller ikke kravstor, så jeg ser ikke for meg at jeg trenger å leve i overflod som pensjonist. 

Anonymkode: c7793...d39

[AnonymBruker]

Husk å sjekk hva du får utbetalt om du blir syk mens du jobber 80%

Anonymkode: 4017c...7aa

[Forvirret23]

Man lever nå, ikke sikkert du lever til pensjon. Jeg jobber redusert og tar livet som det kommer. Mulig det blir tøft som pensjonist, men da låner jeg opp huset å lever på det. Eller så ligger jeg i graven og alt jeg ofret fikk jeg ingen gevinst fra. Mine barn setter mer pris på tid med foreldre enn masse arv! 

[AnonymBruker]

Ta deg en utdannelse du selv ønsker og lev på oppsparte midler i mens. Husk at du skal leve livet for deg selv, ikke andre. På tide å innfri dine egne forventninger til deg selv.

AnonymBruker skrev (På 5.4.2024 den 12.08):

Så er spørsmålet: Skal jeg rett og slett jobbe redusert? Da får jeg tid til å ha det litt fint. Ettermiddagene suger og tidsklemma er et faktum. Samboer er sur og grinete og vi lever i stress og mas.

Her kan dere finne bedre løsninger som gagner både deg, samboer og barna. Ingen lever godt i stress og mas.

Anonymkode: 2a04c...d92

[AnonymBruker]

Om du ikke er akademisk anlagt, så er du i allefall flink til å spare. 

Hva med å jobbe redusert en periode slik at du får kommet deg ovenpå? Jobb er jobb og krevende uansett hvor man er, tror jeg. Har vurdert å bytte jobb selv grunnet kjedsomhet og mistrivsel, men har funnet ut at jeg bare ikke passer inn i arbeidslivet. Så har valgt å bli der jeg er. 

Anonymkode: 45981...cee

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2024 den 12.08):

Jeg er snart 40. Jeg har 1,5 mill i fond. Har en egenkapital i boligen på 2,3 millioner og et lån på 4 mill nå i bolig. Har 600 000 oppspart i pensjonsfond 

Har barn som krever mye av meg og en kjip kontorjobb som suger livsgnisten ut av meg.

Jeg har vel innerst inne alltid drømt om å være hjemmeværende, men dette vil jo innebære å bli forsørget av stat og samboer. Så dette er ingen løsning.

Jeg har god utdannelse, men det var aldri et studie jeg likte godt. Jeg finnes ikke akademisk anlagt, men press fra familie og en viss fornuft, gjorde at dette ble valget. Det ble jo ikke karriere av det, men jobb har jeg.

Jeg føler livet i alt for stor grad har handlet om å innfri forventninger til andre. Jeg slet med spisevegring på vgs og måtte avstå fra alt for å samle alt av energi og krefter på pensum. Tankene fløt, jeg hadde ikke noe mål, men en ekstrem samvittighet som gjorde at jeg kjempet meg gjennom vgs med et brukbart snitt.

Studiene var enda verre og D og C ble karakterer jeg fikk.

Så var det jobb og avvisninger pga. karakterer. Jeg kunne ikke velge fra øverste hylle, men tok en ok jobb uten særlig status eller muligheter for forfremmelse

Og nå kan jeg gjøre jobben min i blinde. Har forsøkt alt for å få en morsommere jobb, men de med rett erfaring ( med gode karakterer) får jobbene.

Så er spørsmålet: Skal jeg rett og slett jobbe redusert? Da får jeg tid til å ha det litt fint. Ettermiddagene suger og tidsklemma er et faktum. Samboer er sur og grinete og vi lever i stress og mas.

Så var det dette pensjonsmaset. Kan jeg ta meg råd til det? Hvordan? Karrieren min er det neppe håp for.

Min mor ble aldri pensjonist, men jobbet mye. Tragisk.

Skal jeg øke livskvaliteten min nå eller skal jeg overleve frem til pensjon for å få maks uttelling?

Anonymkode: 88a52...e7b

Jeg ville forsøkt å få en mer spennende jobb, du er for ung til å gi opp arbeidslivet. Jeg ville søkt de jobbene du ønsket og/eller tatt videreutdanning og fått litt tilbakemelding på hva du skal gjøre for å få de jobbene du har lyst på.

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det. Er på samme alder som deg, og har gått med til under 30% i kontorjobb. Tror jeg stiller sterkere på jobbmarkedet enn deg da, har erfaring som gjør det enkelt for meg å finne noe nytt, så er ikke så bekymret. Må vel begynne å jobbe mer etter hvert, men nå koser jeg meg med mer fri enn jobbing. Jeg føler at alt for mye handler om pensjonsalderen og få inn penger. Livet er mer enn det. Å investere i sin psykiske og fysiske helse er også viktig for alderdommen 

Anonymkode: 38f27...a03