Hva er normalt når det gjelder 2-åring som slår seg vrang

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 2,5 som slår seg mye vrang, alt er nei, au, skal ikke, vil ikke og en fysisk brytekamp med hen. 
 

Jeg er liten og ikke så sterk, og det begynner dessverre å bli et problem for meg rent fysisk å håndtere barnet.

Jeg vil ikke gjøre hen vondt heller, så jeg får meg ikke til å ta så hardt i som jeg hadde måttet for å greie å få kontroll på hen. 
 

Og jeg har ikke hatt mye med barn å gjøre før jeg fikk mitt eget så jeg er ikke helt sikker på hva som er normalt når det gjelder det å hyle, sparke og nekte alt mulig fra morgen til kveld. 
 
Det er veldig mye hyling, og jeg blir jo bekymret også for om noe er seriøst galt. 
 

Setter pris på svar. 

Anonymkode: f9bcd...ebd

[AnonymBruker]

Jeg kan bare svare for min egen del.. 

Min er også 2,5 år og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. For kort tid siden eskalerte det noe voldsomt og jeg bekymret meg en del for utviklingen. 

Jeg har hele veien prøvd å ha en litt mildere tilnærming, snakke med barnet osv, litt typisk ”veldig pedagogisk tilnærming”. Men det fungerte ikke..!

Jeg kom frem til at selv om vi hele veien har hatt tydelige grenser, så måtte vi gjøre noe annerledes og ”håndheve” grensene i større grad. Jeg ble mye tydeligere, mer bestemt, ga færre sjanser og flere konsekvenser. 

”Du får ikke lov til å kaste leken, gjør du det en gang til så legger jeg den bort.”

”Du får ikke lov til å sparke meg mens du ligger på stellebordet, da må jeg holde fast bena dine slik at du ikke får sparket meg. Det gjør vondt”

Vi har altså alltid hatt regler og grenser, det har aldri vært grenseløst, men jeg har vært mildere. Etter at jeg har blitt veldig tydelig, prøvd å gi ”passende” konsekvenser og færre sjanser så har det bedret seg veldig. 

Hun kan fortsatt få voldsomme utbrudd slik alle småbarn får, men det er generelt mye mer fredfullt hjemme!

Anonymkode: 90441...b2e

[AnonymBruker]

Det er vel ikke uvanlig akkurat  

Min er litt yngre (2 år og 2 mnd) og sier nei til absolutt alt. Jeg er sterkere enn henne men jeg liker ikke å bruke så mye makt og tvang så jeg forsøker alltid å unngå det om jeg kan. 

Er jo mange tips der ute for å håndtere barn og selvstendighetsalderen. Du kan feks gå på COS-kurs.

Det jeg synes er best er når jeg klarer å være rolig og tålmodig selv og vi har god tid. Er jeg litt stressa så merker barnet det med en gang. Jeg forsøker også å ikke spørre barnet om ting det ikke får bestemme, jeg sier bare hva som skal gjøres og forsøker å være bestemt og konsekvent. Prøver å finne balanse mellom å forberede barnet på ting som skal skje, og å ikke gi barnet tid til å gire seg for mye opp i nei-anfall... En del ting forsøker jeg å gjøre litt morsomt når jeg orker, prøver bleieskift på rare nye steder (bleieskift er største utfordring for tiden), tar med kosedyr på tannpuss, later som jeg tar på vottene på føttene hennes. Lar og barnet gjøre ting på oss, feks smøre krem på mine kinn, gre mitt hår, og så gjør jeg det på henne. Når mulig så la barnet få hjelpe til eller gjøre ting selv. Mitt barn vil gjerne prøve selv og så spørre om hjelp og da mottar gladlig hjelp, heller enn at jeg bare gjør det fra begynnelsen av (da vil hun ikke). Tar hensyn til når barnet er sulten og trøtt. Gir gjerne noe å spise etter bhg selv om det snart er middag  

Har du mye skjermtid? Finner den ikke igjen men så nylig en video som viste til studier som så klar sammenheng mellom mye skjermtid og mye utagering og "trassanfall". Merk at jeg ikke har kildene her da så vet ikke om det var gode studier, men jeg synes det kan være litt sånn hos oss at etter hun har sett på TV kan hun være litt ekstra vrang og tullete etterpå.. Vet skjermtid er et ømt tema men greit å tenke på iallfall. 

Anonymkode: 7d372...1c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er vel ikke uvanlig akkurat  

Min er litt yngre (2 år og 2 mnd) og sier nei til absolutt alt. Jeg er sterkere enn henne men jeg liker ikke å bruke så mye makt og tvang så jeg forsøker alltid å unngå det om jeg kan. 

Er jo mange tips der ute for å håndtere barn og selvstendighetsalderen. Du kan feks gå på COS-kurs.

Det jeg synes er best er når jeg klarer å være rolig og tålmodig selv og vi har god tid. Er jeg litt stressa så merker barnet det med en gang. Jeg forsøker også å ikke spørre barnet om ting det ikke får bestemme, jeg sier bare hva som skal gjøres og forsøker å være bestemt og konsekvent. Prøver å finne balanse mellom å forberede barnet på ting som skal skje, og å ikke gi barnet tid til å gire seg for mye opp i nei-anfall... En del ting forsøker jeg å gjøre litt morsomt når jeg orker, prøver bleieskift på rare nye steder (bleieskift er største utfordring for tiden), tar med kosedyr på tannpuss, later som jeg tar på vottene på føttene hennes. Lar og barnet gjøre ting på oss, feks smøre krem på mine kinn, gre mitt hår, og så gjør jeg det på henne. Når mulig så la barnet få hjelpe til eller gjøre ting selv. Mitt barn vil gjerne prøve selv og så spørre om hjelp og da mottar gladlig hjelp, heller enn at jeg bare gjør det fra begynnelsen av (da vil hun ikke). Tar hensyn til når barnet er sulten og trøtt. Gir gjerne noe å spise etter bhg selv om det snart er middag  

Har du mye skjermtid? Finner den ikke igjen men så nylig en video som viste til studier som så klar sammenheng mellom mye skjermtid og mye utagering og "trassanfall". Merk at jeg ikke har kildene her da så vet ikke om det var gode studier, men jeg synes det kan være litt sånn hos oss at etter hun har sett på TV kan hun være litt ekstra vrang og tullete etterpå.. Vet skjermtid er et ømt tema men greit å tenke på iallfall. 

Anonymkode: 7d372...1c2

Ja jeg er enig i dette med skjermtid. Vi lar hen ikke sitte med iPad eller mobiltelefon men det blir nok en del tv. Er liksom så sliten noen ganger at det føles som eneste utvei å si ja.
Og så sier vi til oss selv at det er mer greit fordi det er en tv og ikke en isolert aktivitet der hen sitter alene med en skjerm i fjeset. 
 

Tusen takk for gode tips.
Cos-kurs har vi vært på og de andre tingene er sånn vi prøver men begynner å lure på om dette må være litt forbi normalt denne utageringen, for det føles som det liksom ikke hjelper uansett hva vi gjør. 
 

 

Anonymkode: f9bcd...ebd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

bleieskift er største utfordring for tiden

Greit å høre at andre også sliter med det, for det er helt krise. Har vært redd det er noe alvorlig galt, for hen kan bli panisk og si mye «au au»

Anonymkode: f9bcd...ebd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg kan bare svare for min egen del.. 

Min er også 2,5 år og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. For kort tid siden eskalerte det noe voldsomt og jeg bekymret meg en del for utviklingen. 

Jeg har hele veien prøvd å ha en litt mildere tilnærming, snakke med barnet osv, litt typisk ”veldig pedagogisk tilnærming”. Men det fungerte ikke..!

Jeg kom frem til at selv om vi hele veien har hatt tydelige grenser, så måtte vi gjøre noe annerledes og ”håndheve” grensene i større grad. Jeg ble mye tydeligere, mer bestemt, ga færre sjanser og flere konsekvenser. 

”Du får ikke lov til å kaste leken, gjør du det en gang til så legger jeg den bort.”

”Du får ikke lov til å sparke meg mens du ligger på stellebordet, da må jeg holde fast bena dine slik at du ikke får sparket meg. Det gjør vondt”

Vi har altså alltid hatt regler og grenser, det har aldri vært grenseløst, men jeg har vært mildere. Etter at jeg har blitt veldig tydelig, prøvd å gi ”passende” konsekvenser og færre sjanser så har det bedret seg veldig. 

Hun kan fortsatt få voldsomme utbrudd slik alle småbarn får, men det er generelt mye mer fredfullt hjemme!

Anonymkode: 90441...b2e

Synes det er mange gode tips her.

Sånn ellers synes jeg det er mye mer "selvstendighetsalder" da barna mine var 2 enn da de var 3-åringer. Nå er tredjemann 2 år og 2 mnd, og det er mye selvstendighet. Jeg aksepterer forøvrig ikke vold/at barna slår meg eller andre. Om det ikke hjelper å snakker med dem, bruker jeg fysisk makt (slik AB...b2e skriver ovenfor).

De få gangene min veldig store og sterke 4-åring "slår seg helt vrang" og jeg må trå til fysisk, må jeg bruke betydelig mer styrke. Uansett er det ingen tvil om at jeg som voksen er veldig mye sterkere. Og selvfølgelig hyler de og roper "au, jeg får vondt" for å komme fri. I en periode ble jeg også møtt med "Du kan ikke bestemme over kroppen min. Det er bare jeg som bestemmer over den." Da hadde de jobbet med tema som kroppen og grensesetting i barnehagen. Likevel brukte jeg fysisk makt for å hindre slåing av søsken eller for å få på vintersko i stedet for tøfler da det var 10 minus ute. 

Anonymkode: d8ff8...2fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja jeg er enig i dette med skjermtid. Vi lar hen ikke sitte med iPad eller mobiltelefon men det blir nok en del tv. Er liksom så sliten noen ganger at det føles som eneste utvei å si ja.
Og så sier vi til oss selv at det er mer greit fordi det er en tv og ikke en isolert aktivitet der hen sitter alene med en skjerm i fjeset. 
 

Tusen takk for gode tips.
Cos-kurs har vi vært på og de andre tingene er sånn vi prøver men begynner å lure på om dette må være litt forbi normalt denne utageringen, for det føles som det liksom ikke hjelper uansett hva vi gjør. 
 

 

Anonymkode: f9bcd...ebd

Kanskje dere burde koble dere litt mer på som foreldre. Vær til stede og engasjert, så slipper dere hyling og kamper.

 

Anonymkode: 931f9...1b2

[Sandie]

Helt vanlig, i den alderen har begge min vært krevende og trasset mye. Man må bare stå i det, det er en helt naturlig og nødvendig del av utviklingen. Fortsett å lage tydelige grenser for hva som er greit og ikke. Det får du mye igjen for senere.

[Sandie]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kanskje dere burde koble dere litt mer på som foreldre. Vær til stede og engasjert, så slipper dere hyling og kamper.

 

Anonymkode: 931f9...1b2

Det slipper man ikke unna uansett   Noen hyler selvsagt mer enn andre, men de både skal og vil teste grenser i den alderen, helt normalt og nødvendig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kanskje dere burde koble dere litt mer på som foreldre. Vær til stede og engasjert, så slipper dere hyling og kamper.

 

Anonymkode: 931f9...1b2

Vi er veldig påkoblet, til stede og veldig engasjert. Det er ikke problemet her. 
Denne tråden ble startet for å spørre om råd som kunne være hjelpsomme. 
 

Dersom det hadde vært så enkelt at man i vår situasjon «slapp hyling og kamper» ved å gjøre det åpenbare så ville ikke jeg skrevet her. 

Anonymkode: f9bcd...ebd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Synes det er mange gode tips her.

Sånn ellers synes jeg det er mye mer "selvstendighetsalder" da barna mine var 2 enn da de var 3-åringer. Nå er tredjemann 2 år og 2 mnd, og det er mye selvstendighet. Jeg aksepterer forøvrig ikke vold/at barna slår meg eller andre. Om det ikke hjelper å snakker med dem, bruker jeg fysisk makt (slik AB...b2e skriver ovenfor).

De få gangene min veldig store og sterke 4-åring "slår seg helt vrang" og jeg må trå til fysisk, må jeg bruke betydelig mer styrke. Uansett er det ingen tvil om at jeg som voksen er veldig mye sterkere. Og selvfølgelig hyler de og roper "au, jeg får vondt" for å komme fri. I en periode ble jeg også møtt med "Du kan ikke bestemme over kroppen min. Det er bare jeg som bestemmer over den." Da hadde de jobbet med tema som kroppen og grensesetting i barnehagen. Likevel brukte jeg fysisk makt for å hindre slåing av søsken eller for å få på vintersko i stedet for tøfler da det var 10 minus ute. 

Anonymkode: d8ff8...2fc

Takk for råd. Jeg får øve meg på å tørre å ta i litt mer, skjønner at jeg egentlig må det. 
 

Jeg innser at da jeg skrev at jeg er liten og ikke veldig sterk, kunne det høres ut som jeg ikke er sterkere enn barnet😂 Men jeg er det altså. 
Men det kan likevel være vanskelig fordi det er vanskeligere å f eks forhindre at hen vrir seg ut av grepet mitt fordi grepet mitt ikke er så stort eller hva jeg skal si.
Og jeg hadde måttet «knipe» mer for å holde hen helt fast, og dermed redd for å gjøre hen vondt. 

Anonymkode: f9bcd...ebd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi er veldig påkoblet, til stede og veldig engasjert. Det er ikke problemet her. 
Denne tråden ble startet for å spørre om råd som kunne være hjelpsomme. 
 

Dersom det hadde vært så enkelt at man i vår situasjon «slapp hyling og kamper» ved å gjøre det åpenbare så ville ikke jeg skrevet her. 

Anonymkode: f9bcd...ebd

Dere bruker tv mye som barnepass fordi dere er sliten, det er ikke å være tilstedeværende foreldre. En 2 åring bør se minimalt på skjerm.

Klarer man å være påkoblet og tilstede, så slipper man slike voldsomme "trassanfall" som utvikler seg til brytekamp. 

Anonymkode: 931f9...1b2

[AnonymBruker]

Det er helt normalt, noen barn er slik. Jeg har hatt en slik og en som ikke var slik. Helt normale 8 og 10 åringer nå, helt uten slike utbrudd. Det viktige er at du er en tydelig voksen som holder det du sier, på godt og vondt. Vær konsekvent, og ha tydelige regler og grenser. Bruk alltid naturlige konsekvenser så godt det lar seg gjøre, da et så lite barn ikke forstår det begrepet enda. Vil ikke barnet ta på sko, så må det gå uten (konsekvens av å ikke ta på sko). Prøver den å ødelegge en leke, må leken tas vekk for å ikke bli ødelagt og for å ikke utgjøre en fare for barnet. Er det snakk om f.eks sikring i bilstolen, så må du faktisk tvinge barnet, men fortell hvorfor du gjør det. Det vil nok ikke forstå helt enda, men beltet må faktisk på uansett hva. Er barnet vanskelig ved bleieskift, er det muligens på tide å ta av bleia? 

Hvordan er språket? Det kan være svært frustrerende å ikke kunne formidle det budskapet man har, og det kan igjen føre til lignende du nevner. Det er generelt normalt at barn kan være slik. Det er viktig at du bruker språket godt, og pass på at muntlig språk og kroppsspråket ditt går samkjører. Miksa beskjeder er vanskelig å forholde seg til. Munnen sier noe, kroppen noe annet. Hva skal man gjøre - utagere fordi man ikke forstår og blir frustrert? Jeg vet jeg gikk i den fella iblant. Da jeg kokte over av utmattelse og var så pisslei hele ungen (beklager, men det var akkurat slik jeg følte det) at jeg ville gå og legge meg, men jeg måtte forholde meg rolig og støttende, imøtekomme barnets følelser osv, enda jeg følte for å gjøre noe helt annet.

Det er helt lov at du tar deg en time-out. Du kan trekke deg ut av situasjonen, sette deg i trappa og få ned stressnivået før du entrer situasjonen på nytt. Det hjelper godt å ta et steg ut av situasjonen, og se alt fra en ny vinkel. Få oversikt over hva som faktisk foregår, for når man står midt oppi det, så mister man iblant oversikt over helheten av situasjonen.

Anonymkode: 07b26...1d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er helt normalt, noen barn er slik. Jeg har hatt en slik og en som ikke var slik. Helt normale 8 og 10 åringer nå, helt uten slike utbrudd. Det viktige er at du er en tydelig voksen som holder det du sier, på godt og vondt. Vær konsekvent, og ha tydelige regler og grenser. Bruk alltid naturlige konsekvenser så godt det lar seg gjøre, da et så lite barn ikke forstår det begrepet enda. Vil ikke barnet ta på sko, så må det gå uten (konsekvens av å ikke ta på sko). Prøver den å ødelegge en leke, må leken tas vekk for å ikke bli ødelagt og for å ikke utgjøre en fare for barnet. Er det snakk om f.eks sikring i bilstolen, så må du faktisk tvinge barnet, men fortell hvorfor du gjør det. Det vil nok ikke forstå helt enda, men beltet må faktisk på uansett hva. Er barnet vanskelig ved bleieskift, er det muligens på tide å ta av bleia? 

Hvordan er språket? Det kan være svært frustrerende å ikke kunne formidle det budskapet man har, og det kan igjen føre til lignende du nevner. Det er generelt normalt at barn kan være slik. Det er viktig at du bruker språket godt, og pass på at muntlig språk og kroppsspråket ditt går samkjører. Miksa beskjeder er vanskelig å forholde seg til. Munnen sier noe, kroppen noe annet. Hva skal man gjøre - utagere fordi man ikke forstår og blir frustrert? Jeg vet jeg gikk i den fella iblant. Da jeg kokte over av utmattelse og var så pisslei hele ungen (beklager, men det var akkurat slik jeg følte det) at jeg ville gå og legge meg, men jeg måtte forholde meg rolig og støttende, imøtekomme barnets følelser osv, enda jeg følte for å gjøre noe helt annet.

Det er helt lov at du tar deg en time-out. Du kan trekke deg ut av situasjonen, sette deg i trappa og få ned stressnivået før du entrer situasjonen på nytt. Det hjelper godt å ta et steg ut av situasjonen, og se alt fra en ny vinkel. Få oversikt over hva som faktisk foregår, for når man står midt oppi det, så mister man iblant oversikt over helheten av situasjonen.

Anonymkode: 07b26...1d8

Takk for fint svar🙏🏻

Anonymkode: f9bcd...ebd

[Million]

Ah...to-års alderen, ja.. det bringer tilbake minner! Har ikke tall på alle de gangene jeg måtte bære en illskrikende toåring under armen hjem igjen, fordi han var rasende fordi jeg nektet han å springe ned til bilveien for å se på bilene...🤪 Fascinasjonen hans for alt med hjul på var grenseløs. Så da tok jeg han med for å se på det under kontrollerte former i blant også.

Topp underholdning for han var å ta han med til den største knutepunkt-togstasjonen i området og være der en stund. Da satt han der i trillevognen sin ved perrongen og glodde storøyd og fascinert på togene som kom og gikk så lenge jeg orket å stå der. Bonus i det hele var at han fikk kjøre BUSS på vei dit og hjem igjen - han strålte og var sååå fornøyd!

Har ikke annet råd enn å holde ut, ha bestemte regler, og enkelte ting får konsekvenser (f.eks om toåringen slår, det er aldri lov. Da stopper man dem ved å holde armene fast og forklare bestemt)

 

[AnonymBruker]

Disse barna er noen små narsissistiske terrorister i denne alderen.Her tok det av når han fyllte 3 år. Tester alt! Vil ikke i barnehagen,kaster maten i gulvet,kaster lekene i gulvet å venter på reaksjon. Vil ha knekkebrød, men vil ikke likevel. Søler ut ting med vilje osv. Vil ingenting! 

Kaster seg i gulvet å spenner seg når han møter motgang. Lager drama uten like.

Trivsel! Men dette er barn nr 3 så jeg vet at det er bare en periode,det går over. Men tenker det er helt normalt å bli drittlei innimellom. Alle jeg kjenner sier det samme i denne alderen.😂

Anonymkode: 38dce...bc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har et barn på 2,5 som slår seg mye vrang, alt er nei, au, skal ikke, vil ikke og en fysisk brytekamp med hen. 
 

Jeg er liten og ikke så sterk, og det begynner dessverre å bli et problem for meg rent fysisk å håndtere barnet.

Jeg vil ikke gjøre hen vondt heller, så jeg får meg ikke til å ta så hardt i som jeg hadde måttet for å greie å få kontroll på hen. 
 

Og jeg har ikke hatt mye med barn å gjøre før jeg fikk mitt eget så jeg er ikke helt sikker på hva som er normalt når det gjelder det å hyle, sparke og nekte alt mulig fra morgen til kveld. 
 
Det er veldig mye hyling, og jeg blir jo bekymret også for om noe er seriøst galt. 
 

Setter pris på svar. 

Anonymkode: f9bcd...ebd

Hva som er normalt er basert på hva du selv gjør. Om du går inn i brytekamp med ungen, så sier det seg selv at du gjør dette på helt feil måte.

Gir du barnet valg? Medbestemmelse? Eller er det bare "Nei nei nei nei du får ikke nei nei nei". Alle barn i 2,5 års alder skal protestere, de skal skrike, hyle. Om du ikke anerkjenner følelsene til barnet og fortsetter å stå på din side i maktkampen, så vil det alltid eskalere. Uansett hva. 

2,5-åringer skal sparke eller slå fordi de er frustrerte, lei seg etc. Min 2-åring slo meg her om dagen fordi jeg sa jeg måtte på butikken, dette fordi han ikke har verktøy til å si at han er lei seg for at jeg skal gå og han ikke vil at jeg skal gå. Derfor slår han istedenfor. Da tar jeg hendene hans og sier "Vil du ikke at mamma skal gå? Er det dumt at mamma går på butikken? Det forstår jeg, lille venn. Du vil at mamma skal være her. Du får ikke slå mamma". 

Når barnet hyler, sparker og slår fra morgen til kveld så er det nok du som er problemet, dessverre. Du skal ha ting på ting din måte, du går inn i en hver maktkamp (maktkamper skal barn ha fra 2-6 år, hvordan du møter barnet i disse blir resultatet av utfallet i disse maktkampene, i dette tilfellet er utfallet barnets oppførsel). 

Barnet må få reelle valg: Nå skal du kle på deg. Vil du ikke kle på deg? Vil du velge klær selv eller skal mamma velge? Okay, da velger mamma. Her får barnet to valg og det gir en følelse av medbestemmelse. Eller så må vi engasjere barnet om det ikke hjelper; "Oiii! Se hvilke sokker du skal ha på deg i dag!? Spiderman!" eller om det ikke fungerer, så må vi ty til lek: "Oiii, her kommer strømpen og spiiiiser opp foten din!" eller "Hvor skal strømpa være? På hodet? neeeei! På nesa?? neeei!" - da blir det et felles prosjekt. Dette er en måte å unngå maktkamper på.

Nå skal vi pusse tennene. "Hvem skal vi pusse tennene for i dag? Vi pusser for bestemor! Hvem skal vi pusse for nå?" - så får barnet bestemme hvem man pusser tennene for, medbestemmelse - fører til samarbeid og ikke maktkamp. Eller: Nå skal vi pusse tennene, hvilken tannkrem vil du ha? - medbestemmelse, fører til samarbeid. Vi hadde en periode 3 typer tannkrem til fireåringen, helt seriøst. Det funket hver gang å "true" med at en av foreldrene valgte tannkrem fremfor barnet, da kom barnet springende med en gang for å velge tannkremen sin.

 

Om du ikke har slike strategier med lek, samarbeid, medbestemmelse og reelle valg for barnet, så vil det steile helt. Barnet ditt er i en utviklingsfase, noe som sannsynligvis har kommet helt bardust på deg. Du må LEKE - og det må du dessverre gjøre til barnet blir minst 6 år, for å få til samarbeid. Barnet kan ikke kommanderes rundt, trass er en viktig del av utviklingen hos barn. Hvordan du møter dette er avgjørende for relasjonen deres. 

Anonymkode: e908c...8c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du får ikke lov til å kaste leken, gjør du det en gang til så legger jeg den bort.”

”Du får ikke lov til å sparke meg mens du ligger på stellebordet, da må jeg holde fast bena dine slik at du ikke får sparket meg. Det gjør vondt”

Det er jo dette som er pedagogisk... Så din oppfatning av pedagogisk tidligere har ikke vært pedagogisk. Fint det du skriver om manglende rammer før og nå tydelige rammer og grenser. For det er absolutt det eneste som funker for barn i utvikling. At man er konsekvent og tydelig.

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Greit å høre at andre også sliter med det, for det er helt krise. Har vært redd det er noe alvorlig galt, for hen kan bli panisk og si mye «au au»

Anonymkode: f9bcd...ebd

Men hvordan forbereder dere barnet på det? Sier dere at dere skal bytte bleie? SIer du hva du skal gjøre før du gjør det?

Anonymkode: e908c...8c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

e få gangene min veldig store og sterke 4-åring "slår seg helt vrang" og jeg må trå til fysisk, må jeg bruke betydelig mer styrke. Uansett er det ingen tvil om at jeg som voksen er veldig mye sterkere. Og selvfølgelig hyler de og roper "au, jeg får vondt" for å komme fri. I en periode ble jeg også møtt med "Du kan ikke bestemme over kroppen min. Det er bare jeg som bestemmer over den." Da hadde de jobbet med tema som kroppen og grensesetting i barnehagen. Likevel brukte jeg fysisk makt for å hindre slåing av søsken eller for å få på vintersko i stedet for tøfler da det var 10 minus ute. 

Og så fremstiller du dette som noe bra? La barnet gå ut i tøfler i -10 og kjenne selv. Fysisk makt for å hindre fysisk makt? Barnet sier den bestemmer over kroppen sin og du bruker makt? Du bruker masse styrke for å holde igjen barnet? Forstår du ikke at fysisk utagering formidler et behov? Det er et barn som mangler språk for å formidle følelsene sine! 

Anonymkode: e908c...8c2

[AnonymBruker]

I hvilke situasjoner føler du at du må bryte med barnet? Hvordan tilnærmer du deg situasjoner? Gjør du bare ting eller forteller du hva som skal skje? Barn er stort sett veldig dårlig på overganger, og ting de ikke forstår, men av erfaring kan man snakke til og forklare til selv så små barn. Hjemme hos oss passer vi på å overkommunisere, og overforklare og legge opp til at de ikke kan si nei. De sier stort sett ja, men noen ganger går det selvfølgelig ikke, men etter vi begynte med det, føler vi det har blitt mye mer ro. 

Anonymkode: 8d148...779