Overgang fra 1 til 2..

[AnonymBruker]

Jeg skriver dette med litt frykt, setter pris på om dere som svarer har det i bakhodet😅 

Vi venter nr. to til høsten og er glade for det, det blir rett i underkant av 3 år mellom eldste og yngste. Men jeg gruer meg en del..  

Første har vært og er enda ganske krevende. Hun hadde kolikk, sov kun 20 minutters dupper frem til hun var 14 mnd og har alltid vært veldig energirik og trengt mye stimuli. Barnehagen har også kommentert at hun uten tvil er blant de med mest energi. Hun er heller ikke typen til å leke alene, selv om vi smått begynner å se litt endring i leken der hun i korte perioder underholder seg selv i større grad. 

Jeg kan ofte sitte og grue meg til hvordan det skal bli om nr. to er like krevende og ”på”. Mange har sagt til meg at noe av det de opplevde som mest slitsomt med å få to var at de mistet den lille alenetiden de hadde - men det tror jeg ikke blir så tøft for meg. Jeg har ingen alenetid føler jeg😂

Mannen er ikke sååå flik til å avlaste meg, så det vil kanskje bli verre for han. For han blir vel nødt til å bidra mer..!

Men er det noen solskinnshistorier der ute?🙈 Der overgangen gikk bedre enn forventet? Eller nr. to var roligere/enklere enn nr. en? Jeg har valgt å leve litt i trua om at overgangen blir enklere for meg enn for de som har hatt veldig enkle barn som nr. en, for så å få en tøff nr. to.🙈 Dersom vår nr. to blir lik nr. en så vet jeg altså ikke hva jeg gjør…🙃  

Anonymkode: 6c0f9...b5f

[AnonymBruker]

Jeg synes nr. 2 var enklere. Men merket godt at det forsvant mye fritid da vi gikk fra en til to. Kanskje fordi vår første hadde rukket å få gode rutiner (var 3,5 år da nr. 2 kom) og mannen min bidrar like mye som meg. 

Stusser forøvrig på formuleringen din om at mannen skal "avlaste deg", er ungen i utgangspunktet ditt ansvar, mener han da? Jeg ville vært meget skeptisk til å få barn nr. 2 med en mann som ikke føler ansvar for barn nr. 1. 

Anonymkode: efb42...2e9

[Arkana]

Jeg synes den klart største overgangen var fra 0 til 1. Etterpå har man jo alle rutiner på plass og er allerede vant til å tilpasse hverdagen etter barn. I tillegg er man jo vant til å takle det meste, alt er ikke helt nytt lenger og bare det betyr mer enn du tror. Husk også at ettersom nr 2 blir eldre vil de få mer glede av hverandre og leke sammen og bare det i seg selv vil bety en viss avlastning.

Ellers tenker jeg at du og mannen din bør bli flinkere til å gi hverandre litt alenetid. Det kan være alt fra å underholde barna litt mens den andre går og ser en film på soverommet, tar en joggetur eller bare slapper av til at man kan gå ut hele kvelden med venner, trene eller noe annet man har lyst til. Små lommer her og der hvor man kan hente seg inn litt og gjøre noe bare for seg selv.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg synes nr. 2 var enklere. Men merket godt at det forsvant mye fritid da vi gikk fra en til to. Kanskje fordi vår første hadde rukket å få gode rutiner (var 3,5 år da nr. 2 kom) og mannen min bidrar like mye som meg. 

Stusser forøvrig på formuleringen din om at mannen skal "avlaste deg", er ungen i utgangspunktet ditt ansvar, mener han da? Jeg ville vært meget skeptisk til å få barn nr. 2 med en mann som ikke føler ansvar for barn nr. 1. 

Anonymkode: efb42...2e9

Skjønner godt at du stusser på det! Og ja, det sier vel en del om hvordan fordelingen er blitt her hjemme... 

Ikke at det nødvendigvis er noen unnskyldning, men mannen strever en del med psyken/helsen uten at jeg tenker det er nødvendig å gå mer i detalj. Han har ekstremt liten kapasitet og selv om han jobber med å få det bedre så ser jeg at han nok alltid kommer til å streve noe. 

Vi ønsket begge et barn til, men ja, hovedansvaret blir mitt og det er et valg jeg vet at jeg har tatt. Heldigvis er jeg helt frisk og vi har mye familie i nærheten som er mye tilstede. Barna er altså ønsket i like stor grad av begge, men far har ikke kapasitet til å ta 50% av ansvaret. 

TS

Anonymkode: 6c0f9...b5f

[AnonymBruker]

Arkana skrev (4 minutter siden):

Jeg synes den klart største overgangen var fra 0 til 1. Etterpå har man jo alle rutiner på plass og er allerede vant til å tilpasse hverdagen etter barn. I tillegg er man jo vant til å takle det meste, alt er ikke helt nytt lenger og bare det betyr mer enn du tror. Husk også at ettersom nr 2 blir eldre vil de få mer glede av hverandre og leke sammen og bare det i seg selv vil bety en viss avlastning.

Ellers tenker jeg at du og mannen din bør bli flinkere til å gi hverandre litt alenetid. Det kan være alt fra å underholde barna litt mens den andre går og ser en film på soverommet, tar en joggetur eller bare slapper av til at man kan gå ut hele kvelden med venner, trene eller noe annet man har lyst til. Små lommer her og der hvor man kan hente seg inn litt og gjøre noe bare for seg selv.  

Takk for svar!

Ja, vi må virkelig bli flinkere til det!! 

Anonymkode: 6c0f9...b5f

[AnonymBruker]

Her var nr. 1 ADHD barn fra første dag. Sov heldigvis bra, men satt ellers aldri rolig.

Nr. to var vanlig rolig og nr. tre var det knapt noe lyd fra. 

Nå som alle er ungdom kan jeg ikke tenke meg at det er mulig å ha en enklere ungeflokk. Ja, den første var en håndfull innimellom, og sliten var jeg, men det gikk jo igrunn greit. Og sammen utfylte de tre hverandre perfekt.

Anonymkode: f52b9...3a3

[AnonymBruker]

Den største overgangen fra 1-2 var at nr 2 hang i puppen konstant og jeg var fullstendig låst uten mulighet for avlastning. Totalt flaskenekter så det første året sov jeg stort sett kun 1,5-2 timer i strekk.

Far tok eldste på natt og leverte i barnehagen.

Anonymkode: 582a0...edc

[AnonymBruker]

Overgangen fra 0-1 var større enn overgangen fra 1-2    2 år og 10 måneder mellom barna, nå skal det sies at begge forsåvidt har vært rutinebarn uten kolikk osv så vi har vært skånt for mye våkennetter/kvelder osv. Men det er en gullfin aldersforskjell, kun ett bleiebarn om gangen, eldste forstår h*n må vente mens jeg er opptatt og så videre. Min mann jobber på sjøen så jeg er mye alene med de, men vi prøver å være gode på å gi hverandre alenetid når han er hjemme på fri, det er godt for hodet å kunne gå ut for å trene eller besøke en veninne eller hva som helst.  

Anonymkode: 3a7ea...788

[AnonymBruker]

Jeg gikk og gruet meg hele graviditeten, med nummer 2. Men altså, når jeg ser tilbake på det, hva var poenga. Når man allerede er gravid, hvor skal du liksom fra denne ubåten, du må bare gjennom denne perioden. Første leveåret til ungen nr 2 var ganske hardt. Og helt ærlig, ble vi aldri den lille balanserte og rolige familien vi var før, dynamikken ble endret for alltid.  Samtidig, jeg kan ikke se for meg et annet liv enn vi lever nå, som en familie på fire. Og, er vel nesten ingenting av utfordringer med nummer 1, som ble det samme med nummer to. Mine barn, de går inn for å være vidt forskjellige. 😅 Så der nummer 1 var veldig dårlig på å sove, så sov nummer 2 veldig bra fra starten av, men hadde helt andre utfordringer som gjorde første året likevel slitsomt. 
tenker at det beste du gjør nå, er å forberede det meste for at du må gjøre minst mulig i neste 1-1,5 år. Ingen flytting og oppussing, f.eks. Forbered nå med engang huset til 2 barn, bil til 2 barn. Det er ikke sikkert du kommer til å ha overskudd til å ta store avgjørelser.

Anonymkode: f4977...a54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skriver dette med litt frykt, setter pris på om dere som svarer har det i bakhodet😅 

Vi venter nr. to til høsten og er glade for det, det blir rett i underkant av 3 år mellom eldste og yngste. Men jeg gruer meg en del..  

Første har vært og er enda ganske krevende. Hun hadde kolikk, sov kun 20 minutters dupper frem til hun var 14 mnd og har alltid vært veldig energirik og trengt mye stimuli. Barnehagen har også kommentert at hun uten tvil er blant de med mest energi. Hun er heller ikke typen til å leke alene, selv om vi smått begynner å se litt endring i leken der hun i korte perioder underholder seg selv i større grad. 

Jeg kan ofte sitte og grue meg til hvordan det skal bli om nr. to er like krevende og ”på”. Mange har sagt til meg at noe av det de opplevde som mest slitsomt med å få to var at de mistet den lille alenetiden de hadde - men det tror jeg ikke blir så tøft for meg. Jeg har ingen alenetid føler jeg😂

Mannen er ikke sååå flik til å avlaste meg, så det vil kanskje bli verre for han. For han blir vel nødt til å bidra mer..!

Men er det noen solskinnshistorier der ute?🙈 Der overgangen gikk bedre enn forventet? Eller nr. to var roligere/enklere enn nr. en? Jeg har valgt å leve litt i trua om at overgangen blir enklere for meg enn for de som har hatt veldig enkle barn som nr. en, for så å få en tøff nr. to.🙈 Dersom vår nr. to blir lik nr. en så vet jeg altså ikke hva jeg gjør…🙃  

Anonymkode: 6c0f9...b5f

Nummer en hadde melkeallergi, sov ingenting, gråt hele tiden. Barseltiden var grusom. Nummer to kom og det var noe helt annet! En skikkelig sovebaby! Kan sove hvor som helst og regulerer søvnen så utrolig godt selv. 

Med nummer to vet man hva man skal gjøre, man klarer å få barnet til å sove uansett hva. Jeg hadde holdt meg unna melkeprodukter om førstemann hadde kolikk. Andre her har ikke melkeallergi, men når jeg spiste melkeprodukter så gulpet han så brutalt mye, så jeg droppet melk og magen var helt fin hos han.

Minste var et veldig fint tilskudd i familien, han brakte så mye glede til oss tre andre. Og det med egentid: jeg føler det var så mye lettere å akseptere at det ikke lenger fantes muligheter for egentid. Med nummer en gikk man og lengtet etter egentid, mens med to stykker var det vare å hvile seg i det faktum at det ikke fantes egentid lenger!

Uansett ble mannen og jeg bedre på å gi hverandre tid til egne ting med to enn med en.

Anonymkode: 8f88d...06e

[AnonymBruker]

Jeg syns hverken overgangen til 1 og 2 var spesielt tøff. 

Anonymkode: fb906...83f

[AnonymBruker]

Vår førstemann var veldig krevende: kolikk, sov kun med fysisk kroppskontakt og maks 30 min i nesten et år Sov kun med fysisk kroppskontakt om natta i 1,5 år ++ samsov i årevis

Andremann kom like før første var 3, og var en ganske annen type. Glad i kos, men sov mye mer, ingen kolikk, vi kunne bruke barnevogn m.m. Jeg synes mange sier at én er som én og to er som ti. Det har jeg aldri kjent meg igjen i. Om én var som én hos oss, var to som 1,5.

Jeg har vært mye alene med dem fordi mannen jobber en del og har også noen helseutfordringer. Om natten tok han dog eldstemann, dvs. at han sov på barnerommet mens jeg samsov med babyen.

Vi har også fått et tredje barn som var mer som andremann, og milevis unna førstemann i "krevenhet".

Anonymkode: b8f7e...56d

[AnonymBruker]

Barn nr to var betydelig enklere, høyst sannsynlig fordi man er tusen ganger med selvsikker i alt man gjør. og det merker de nok godt. Hardt å være nr 1 også kan man si. 

Men kolikk har alltid en årsak, du hadde jo et ikke-friskt barn. Så ikke sikkert nr 2 har samme problemer. 

Men ellers så må jeg være ærlig på at overgangen var stor og den var slitsom, vi har 25 mnd mellom våre. Det var et par slitsomme år i starten der. MEN, det gikk bra det også, og nå har vi det superfint. Barna er 6 og 8 år, og det var fullstendig verdt slitet i begynnelsen   Men greit å vite at det er normalt at det er slitsomt med flere små barn i hus, og det er det lov å være ærlig om.

Anonymkode: d5911...c7a