Bekymring for ungene

[AnonymBruker]

 Hei😊 dette kan bli et litt langt innlegg 🙈 Jeg er mamma til to fine gutter på 9 og 11 år.  Jeg tenker og grubler utrolig mye på barna.  jeg takler rett og slett ikke at de ikke har det 100 Prosent supert  hele tiden.  Jeg vet at det er normalt at dagene svinger og at ikke alt kan være perfekt , men likevel sliter det sånn på meg☹️ Hvis ungene kommer fra skolen og sier de  har kranglet med noen eller har blitt utestengt , eller føler at de ikke har venner og er godtatt i klasse gruppa for eksempel , ja da er de nærmeste dagene ( evt hele uka)  ødelagt for meg🙈eller om jeg ser andre klasse venner Av de ute og de ikke har invitert min/ mine med🤔da kommer tankene. Men jeg kan vel ikke forvente at mine skal være spurt hele  tiden?  Ungene er selv greie og inkluderende med andre. God sosial oppførsel er tilbake meldingene. Pluss at De er godt likt. Eldste er ikke av den «

kule» typen og har en tendens til å bli oversett og han er nok noe uinteressant for de guttene som tar mye plass. Men han prøver å henge med. Jeg er så innmari redd for de og klarer ikke å kontrollere det.    Hoved problemet er : Jeg blir irritert og grinete dersom barna har en dum dag eller jeg ser de

er i dårlig humør . Da øker stress nivået og hjertet banker hardt.  Jeg  blir irritert på egne unger selv om det ikke er de jeg egentlig er irritert på🤥 kan «straffe» de ved å si vi skal gå tur eller ut i regnet  bare fordi jeg vet de ikke vil akkurat da🙈 jeg prøver å snakke med og trøste( typ dette skjønner jeg er litt leit, det er ikke gøy når x stenger deg ute og setter andre opp mot deg pga x er sjalu osv)   men så skifter jeg til irritert og oppgitt på egne barn!😳  sier ikke noe stygt til de (

nesten på

grensa ) men klarer ikke skjule at jeg er i ræva humør☹️Kan også nebbe på de.  Begge har venner men de er ikke de mest frempå og

må «jobbe» litt mer for å henge med.  Er det fler som opplever det sånn? Burde jeg Skaffe meg psykolog ? Er dette normalt tenker dere ?😳 jeg føler ikke det er helt normalt ☹️Jeg tenker selv det er redsel for barna som kommer feil ut, men får dårlig samvittighet overfor de når jeg reagerer sånn.  Motsatt blir jeg i godt humør om jeg ser at alt er bra  😊 er redd de skal ta skade av meg men vet ikke. De skal i hvertfall ikke føle at de må Bare være glade for min skyld . Så når jeg skal snakke med de om Åssen de har det og om venner og sånn, føler jeg at jeg plager de og gjør de lei seg. Jeg pleier å si unnskyld til de om jeg er over streken . Forklarer at man kan reagere sånn fordi jeg elsker de osv. hvor stort er dette probl tenker dere ?  Takker for alle svar 😊

Anonymkode: 968bc...ef1

[Arkana]

Du sier at den ene gutten din ikke er den kule typen, men er det viktig å være en av de kule? Man må jo ikke være en del av den kule gjengen, det viktigste er at man har gode venner som man har det bra med. Du sier at begge barna dine har venner og det er jo det som er viktig. Tenk over om du generelt oppfatter at barna dine har det bra på skolen. Hvis barna dine blir mobbet eller ekskludert på skolen må du ta det opp med lærer og/eller sosiallærer.

Dårlige dager har alle og det er en del av livet og noe man må takle. Sporadiske dårlige dager betyr jo ikke at livet i seg selv er dårlig og det er lurt å huske på. Jeg tror du må finne strategier for å håndtere følelsene som oppstår når barna dine har dårlige dager, for det kommer til å skje flere ganger og du kan jo ikke gå i kjelleren hver gang. Snakk sammen om dagen, er det noe noen kan gjøre så ordner man det og etterpå går dere videre og sørger for at resten av dagen blir så bra som mulig. Å bli sur på barna dine fordi de har hatt dårlige dager er uhensiktsmessig. De kan ikke styre hvordan dagene går og du ønsker jo at de skal føle de kan komme til deg om det er noe uten å være redde for at du skal bli sur og sint. Prøv å forberede deg selv litt mentalt før du spør dem hvordan dagen deres har vært og lag en slags avtale med deg selv om hvordan du skal reagere hvis de forteller noe negativt. Hvorvidt du vil ha nytte av en psykolog eller ikke skal jeg ikke uttale meg om, men du gjør lurt i å ta tak i både reaksjonene dine og oppførselen mot barna dine enten det er på egen hånd eller med hjelp.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Burde jeg Skaffe meg psykolog ? Er dette normalt tenker dere ?😳 jeg føler ikke det er helt normalt ☹️

Du burde absolutt søke hjelpe ja. Du gjør det jo bare verre for ungene, noe som ungene selv kanskje ikke opplever som ille. Du fokuserer utrolig mye på deg selv!

Du straffer ungene fordi dem ikke er kule nok i dine øyne!

Anonymkode: bfd4a...69f

[Perle]

Dette er ikke normalt. 

Du projiserer jo din egen angst over ikke å väre "kul" over på barna dine. I tilegg "straffer" du de? Detter ikke bra og og du kommer til å ödelegge relajonen og de kpmmer til å ta avstand. De barn og ikke "hunder" som skal prestere og gjöre mamma glad. 

Du skriver at du bekymrer deg for at de ikke skal ha en bra dag, men det er jo ikke sant. Det er jo DEG dette handler om. 

JA, du bör gå til psykolog. Du bör finne ut av hvorfor din egen frykt for ikke å väre kul stammer fra og läre deg og ikke og overföre dette på barna dine. Samt läre deg og selvregulere så ungene dine slipper å forholde seg til en utstabil mor som de må "prestere" overför for slik at hun blir "glad".

 

[AnonymBruker]

Få hjelp.

Du må slutte å leve barnas liv og la de leve sitt eget. Det er ikke et sunt forhold når Mamma legger seg opp i livet til 9 og 11-åringer hele døgnet. Selvfølgelig skal mobbing og utestenging tas tak i, hvis det er problematisk for barnet, men å bli avvist av jevnaldrende nå og da er helt naturlig. Voksne gidder heller ikke å treffe absolutt hvem som helt hele tiden, vi velger hvem vi vil være sammen med og ikke. 

Synes jeg ser det alt for ofte, at foreldre tviholder på ungene til langt opp igjennom barndom og ungdom. For meg er det naturlig å leke med barna når de er små, og også ha aktivitetsstunder med barn/ungdom, men å "være med på leken" når ungene er 8-9-10 år og oppover, gå tur med de osv det er de for gamle til. Det er ikke noe morsomt for dem heller å bli sett sammen med Mamma/Pappa støtt og stadig.

Selvfølgelig er det godt for samholdet å ha felles aktiviteter som spill, samtaler, gåturer etc, men ikke at det overgår deres behov for å være sammen med jevnaldrende eller å finne på noe selv. Unger skal kjede seg og ikke underholdes av foreldrene. De må lære seg at voksne ikke er en kilde til oppmerksomhet 24/7.  

Anonymkode: 68498...cf4