Livskrise? Trenger råd

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er så rådvill og forvirret nå at jeg søker erfaringer rundt dette for jeg tror det gjelder en del andre også. Jeg er i midten av livet, flere barn og gift på tiende året. Det siste året har jeg kjent veldig på frykten for at jeg ikke lever livet slik jeg burde gjort og at jeg ønsker meg noe mer. Denne følelsen har vokst i meg og nå har jeg veldig lyst til å bryte ut av ekteskapet og flytte for meg selv. Jeg elsker mannen min me har ikke kjærestefølelser for han lenger. Jeg trives best når han ikke er hjemme, vil ikke ha nærkontakt med han og går bare rundt å tenker på at jeg vil noe annet. Sett bort i fra dette er han en veldig fin mann og det er egentlig ingen grunn til at jeg har begynt å føle det sånn. Har noen vært gjennom noe lignende og er det noe som kanskje går over? Jeg er veldig redd for å gå og andre meg senere. 

Anonymkode: d3291...537

[AnonymBruker]

Angre*

Anonymkode: d3291...537

[AnonymBruker]

Hvor gammel var du da dere ble sammen?

Anonymkode: 82d46...8ff

[AnonymBruker]

Jeg var deg. Jeg gikk. Jeg angrer. Gresset var ikke grønnere på andre siden. (De første årene var det det, men nå angrer jeg) 

Anonymkode: 64993...257

[Ebbeliten]

Men altså. Hva venter du på? Livet er for kort til å sitte på gjerdet mens man håper noe nytt skal skje. Det skjer ikke uten at du får det til å skje.

[AnonymBruker]

Kan starte med å ta deg en ferie uten familien din. Vi gjør det. Han kan ta ferie uten meg. Og jeg tar ferie uten han. Så finner vi på noe sammen. Er godt å kjenne på å savne en person. Han hadde gått meg på nervene. Kjente jeg bare var sur. Så dro han på ferie og da kjente jeg etter ei stund at jeg savnet han. 

Anonymkode: 24a61...a76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvor gammel var du da dere ble sammen?

Anonymkode: 82d46...8ff

Tidlig 20-årene

Anonymkode: d3291...537

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg var deg. Jeg gikk. Jeg angrer. Gresset var ikke grønnere på andre siden. (De første årene var det det, men nå angrer jeg) 

Anonymkode: 64993...257

Ja det er dette jeg er redd for. Jeg er redd for å bryte opp familien min og at det er noe jeg kommer til å angre på. 
Hvorfor angrer du? Har du funnet noen andre eller er du ensom, og er det derfor du angrer?

Anonymkode: d3291...537

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kan starte med å ta deg en ferie uten familien din. Vi gjør det. Han kan ta ferie uten meg. Og jeg tar ferie uten han. Så finner vi på noe sammen. Er godt å kjenne på å savne en person. Han hadde gått meg på nervene. Kjente jeg bare var sur. Så dro han på ferie og da kjente jeg etter ei stund at jeg savnet han. 

Anonymkode: 24a61...a76

Jeg gjør dette en del. Reiser med venner og finner på mye alene. Ikke mer en en lang helg men det er noen år siden jeg savnet han mens jeg var borte

Anonymkode: d3291...537

[AnonymBruker]

Hvis du er midt i livet tenker jeg det kan være lurt å ta overgangsalder med i betraktningen. Ikke undervurder virkningen det kan ha på følelseslivet ditt. Det blir som å ta store beslutninger midt i tjukkeste PMS-tåka.
 

Jeg ville sett dette an, livet går opp og ned, følelser også. Det er ingen liten sak å bryte opp familien. 

Anonymkode: 98e02...b12

[AnonymBruker]

Jeg hadde en slik periode etter å ha vært sammen med min samboer i nesten ti år, følte at jeg gikk glipp av noe å burde gjort mer. Jeg ble i forholdet, og angrer appsolutt ikke på det! Nå er jeg veldig lykkelig 😀 

Anonymkode: 5b949...35c

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Tidlig 20-årene

Anonymkode: d3291...537

Føler at dette er noe som går igjen med de som ble sammen da de var veldig unge. Nå vet jeg ikke hvor mye du opplevde før du ble sammen med ham. Selv levde jeg studentlivet som singel helt til jeg ble 25 år. Jeg har bodd alene, reist og festet. Levd singellivet på godt og vondt. Jeg vet hva som eventuelt venter meg om jeg blir singel i dag.

Har en kusine som skilte seg etter 13-14 år. Hun fikk det bedre.

Anonymkode: 82d46...8ff

[AnonymBruker]

En ting til!

Det er veldig gjenkjennelig det du skriver, tipper vi er på samme alder. Hva er det som gjør at du føler du ikke lever livet som du burde? Hva er det du savner, i tillegg til å bo alene? 

Anonymkode: 98e02...b12

[AnonymBruker]

Jeg var der du er nå og gikk. Vi ble sammen igjen og så ble det slutt. For alltid. Ingen kjærestefølelser, kun tilknyttingsfølelser for hverandre fordi vi har barn og ønsket nok det vanlige familielivet, men det fungerte ikke og vi brakte fram de verste sider hos hverandre istedet for det gode. 

Men mitt tips før du gjør noe drastisk er å gå noen runder med deg selv, ta en ferie, gjør ting for deg selv og ikke minst, gjør ting sammen. Analyser dine egne følelser i diverse situasjoner sammen med din mann. 

Hva liker du med han? Hvordan ser du på han? 

Kan du lage et fint liv sammen med han eller ønsker du å være alene? 

Gresset er absolutt ikke grønnere på den andre siden verken økonomisk eller ift ny partner(e) 

Hvis du ønsker å gå ut av dette forholdet så bør du være trygg på at du gjør det kun for din egen del, fordi du kan ha et godt liv alene ect. Kjærlighet er i endring hele tiden og den kjærligheten du hadde i forelskelseperioden er ikke den samme kjærligheten du har når det har gått noen år. Den kan være farget av hverdagen, barn og andre ting. Men kan bli bedre med årene eller verre. Et forhold er en evig prosess man ikke kan bare legge vekk og ta fram når man vil, det må jobbes for. Ærlighet, de gode samtalene er viktig. Trygghet. 

Går du nå før du er helt sikker kan du risikere å bli den som ser ser mannen din lager en framtid med som du egentlig ønsket, men lot gå fra deg. Da er det for seint. 

Anonymkode: 8246d...af6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg gjør dette en del. Reiser med venner og finner på mye alene. Ikke mer en en lang helg men det er noen år siden jeg savnet han mens jeg var borte

Anonymkode: d3291...537

En lang helg så rekker du ikke å savne han. Da er det bare godt at han er bort. Det synes jeg å. Men reiser han bort noe da? Her kan han fint ta seg 10-14 dager. Da kjenner man noe når han har vært bort. Vi ha vært sammen i over tyve år. Møttes i begynnelsen av tyveårene. Vi valgte å ikke flytte fra hverandre. Vi slet i noen år. Han ville skilles. Jeg å egentlig. For jeg var så lei av å hakke på ting hele tiden. Vi dro på terapi. Snakket mye sammen. Jobbe med oss to. Ikke bare som en familie. Men være kjærester igjen. No er ting kjempe bra. Sexlivet er så å si på topp. Har mye sex igjen. 

Anonymkode: 24a61...a76

[AnonymBruker]

Kan det være at du trenger et påfyll av noe annet, et studium, ny jobb, en ny brennende interesse? 

Kan du snakke med mannen din om noe gøy dere kunne gjort sammen, kjøpt en hytte eller lært dere et nytt språk eller reist et sted?

Det er ikke så lett å tolke egne følelser alltid, kanskje et ikke bare er mannen, men en mer generell kjedsomhet/slitasje/følelse av stagnasjon?

Likevel, hør på følelsene dine. De sier deg noe om hva du bør orientere deg mot.

Anonymkode: 57ce7...8f5

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt dette med å gå fordi følelsene ikke er "kjærestefølelser" lengre. Hva om disse følelsene ikke er varige og at følelser endrer seg på sikt? Skal man bare hoppe fra det ene forholdet til det andre  da, pga en ide om at følelsene plutselig blir "feil"? Jeg tror mange har en litt urealistisk oppfatning av hva et ekteskap egentlig er.

Anonymkode: c3d5f...80e

[AnonymBruker]

Hvis det ikke er noe "galt" annet enn følelsene, så ville jeg prøvd å bli. Ikke fordi følelsene ikke er viktige, men som andre skriver så kan de gå opp og ned gjennom mange år sammen. Da kan det kanskje holde å spice opp livet ditt litt, men uten å gå. 

Jeg vil likevel legge til at det er et ekstremt vanskelig valg. Det er ikke noe rett og galt, og ingen kan egentlig hjelpe deg med valget ditt. Det hadde vært deilig om noen kunne gjøre. Jeg tror egentlig at de færreste angrer etter et brudd, men noen gjør det jo. 

Anonymkode: a7dbf...52a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

En ting til!

Det er veldig gjenkjennelig det du skriver, tipper vi er på samme alder. Hva er det som gjør at du føler du ikke lever livet som du burde? Hva er det du savner, i tillegg til å bo alene? 

Anonymkode: 98e02...b12

Jeg tror følelsene kommer av at jeg aldri har vært alene. Jeg hoppet rett fra å bo hjemme til å flytte sammen med han. Jeg har ikke håndtert livet på egen hånd og vet egentlig ikke hvem jeg er lengre etter å ha ofret meg for barn og familie i mange år. Jeg savner å kunne bestemme over meg selv, å gjøre det jeg har lyst til. Jeg savner å slippe å forholde meg til en annen voksen. Jeg vil ha mer frihet nå som barna har blitt store. Vi er veldig ulike og jeg er redd for at interessene våre når barna flytter ut ikke passer sammen. Jeg har også begynt å lagt merke til andre menn nå. Det har jeg aldri gjort før. Det er nok en slags midtlivskrise og jeg føler at uansett hva jeg velger vil jeg savne det motsatte, men jeg er redd for å angre på å ikke ha dratt også. 

Anonymkode: d3291...537

[Snublefot62]

Gresset er alltid grønnest på den siden det vannes. Alltid. Når vannet dere gresset sist?

Det du må avklare er hvor disse følelsene kommer fra. Er det fear of missing out? Er det rastløshet? Er det andre ting som du kjenner på som du tror er relatert til mannen din, men som egentlig skyldes noe annet?

Husk at de valgene du nå snakker om ikke er mulig å reversere. Er det feil valg er du stuck med det. Ikke bare du, men og barna deres.

Det betyr ikke at du ikke fortjener å være "lykkelig" og få mest ut av livet ditt, men er det virkelig der det stopper? Må du finne ny partner for å realiesere deg selv? Har du egne interesser og hobbyer? Trenger du egentid? Har du et nettverk?