Hvordan lære å sette grenser for seg selv?

[AnonymBruker]

Jeg er dårlig til å sette grenser for meg selv. Jeg er vant til at når jeg setter grenser, så blir jeg møtt med fysisk eller psykisk vold, manipulering, trusler, baksnakking, mobbing og utfrysing og til slutt ender den andre personen med å få viljen sin uansett. 

Hvordan kan jeg lære å ivareta meg selv bedre? 
 

Anonymkode: e7d1e...95c

[AnonymBruker]

Øve. Og å bytte miljø/jobb og familie høres det ut som i ditt tilfelle.

Anonymkode: 4b418...497

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Øve. Og å bytte miljø/jobb og familie høres det ut som i ditt tilfelle.

Anonymkode: 4b418...497

Det siste tilfellet er en nabo. Man kan ikke bytte alle folk, dessverre, da må jeg flytte til Indre Mongolia… og selv der er det vel en gjøk som vil at jeg skal legge teppet mitt et annet sted, selv om det er på offentlig grunn. 

Så hva gjør man for å sette grenser og holde på grensene, selv ved vold og manipulering? Eller gir alle opp da? 

Anonymkode: e7d1e...95c

[AnonymBruker]

Kanskje setter du grenser for sent eller ikke på riktig måte.

Du kan ta et kurs for å lære det. Kanskje 1:1, som her, slik at du virkelig kan jobbe med hvordan du best kan gjøre det.

Anonymkode: e7221...32c

[AnonymBruker]

Jeg tok et kurs av en amerikansk instagram coach for noen år siden. Hehe. Syntes det var lærerikt, kan dele litt av det jeg lærte der, selv om det er veldig basic? 

En dum ting med KG i tråder om dette er at i stedet for at folk gir praktiske svar sier de ting som "det er bare å ..." som ikke hjelper en med hvordan, eller som om løsningen er å kutte ut alle fra livet sitt når en selv er den som er grenseløs. Mens i alle andre tråder sies det "begynn å sette grenser". Så står en her og er "jaaa, men hvordan!" 😅

Anonymkode: 213b3...f0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tok et kurs av en amerikansk instagram coach for noen år siden. Hehe. Syntes det var lærerikt, kan dele litt av det jeg lærte der, selv om det er veldig basic? 

En dum ting med KG i tråder om dette er at i stedet for at folk gir praktiske svar sier de ting som "det er bare å ..." som ikke hjelper en med hvordan, eller som om løsningen er å kutte ut alle fra livet sitt når en selv er den som er grenseløs. Mens i alle andre tråder sies det "begynn å sette grenser". Så står en her og er "jaaa, men hvordan!" 😅

Anonymkode: 213b3...f0b

Ja, helt sant! Tar gjerne tips! Takk!

Anonymkode: e7d1e...95c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Kanskje setter du grenser for sent eller ikke på riktig måte.

Du kan ta et kurs for å lære det. Kanskje 1:1, som her, slik at du virkelig kan jobbe med hvordan du best kan gjøre det.

Anonymkode: e7221...32c

Skjønte ikke helt hvem kurset er for. Et av temaene var «småprat»…?

Anonymkode: e7d1e...95c

[Snublefot62]

Kan du komme med noen eksempler på hva du faktisk opplever?

For vold og trusler er jo åpenbart en sak for politiet. Det er ikke noe du skal eller nødvendigvis kan gjøre noe med.

Men ut over det så handlet det for meg om å gjenkjenne behovene mine, kommunisere disse tydelig og kreve at de respekteres. Og de som ikke klarer eller vil respektere dette kuttes enten ut eller holdes på en armlengdes avstand.

Og det tar tid. Lang tid. Og når man først prøver så vil man møte motstand. Da er det viktig å faktisk holde ut og stå med grensene og ikke la deg presse til å fjerne de. Da blir det enda verre neste gang siden den andre tror at du gir deg bare vedkommende presser nok siden det har virket før.

Og her er det da viktig å være tydelig på hva grensene er. Det nytter ikke å ha vage antydninger til noe som kan minne om et ønske om et behov. Det må være tydelig. Dette vil jeg / dette vil jeg ikke og stå med det.

[AnonymBruker]

Tja  etter jeg ble  alvorlig fysisk  syk for 4 år siden MÅTTE jeg begynne å sette grenser.  

Si nei til familie- medlemmer( søsken/ foreldre) som.alltid  regner med  at jeg fixer alt " er så sterk/ ressurs / overskudd ." De skal alltid bruke meg som klagemur.   Når jeg ble syk så var det fremdeles  mest synd på dem.

Min fastlege sa sykdommen hadde forverret seg. Ikke pga av indre stress  men ytre. 

Først meg selv. Så barna mine. 

Alle andre må nøye seg mest restene. 

Har ikke kuttet ut emosjonelle ikler 100% men tar kontakt sjelden . Satte en strek . De bruker meg . Men gir ingenting  tilbake.

Du lever bare en gang.

Anonymkode: f07c6...290

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Skjønte ikke helt hvem kurset er for. Et av temaene var «småprat»…?

Anonymkode: e7d1e...95c

Jeg tror kurset er for alle. 
Har du sett på riktig kurs?

Å sette grenser Kurs Her er informasjon bl.a. om kurset "Å sette grenser".

Anonymkode: e7221...32c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ja, helt sant! Tar gjerne tips! Takk!

Anonymkode: e7d1e...95c

❤️ 

Så fritt etter minne. 

Det ble fokusert på at grenser er motsatsen til behov, at grenser handler om å dekke egne behov. Og et viktig poeng, at grenser ikke bare settes for andre, men også for seg selv. Da jeg lærte det så ble det å sette grenser for meg selv et godt sted å starte. 

Ulike behov: grunnleggende behov (mat, drikke, husly, hvile, gå på do, kjærlighet, trygghet, kontakt med andre o.l.) og dynamiske behov (uavhengighet, kreativitet, sosialt stimuli, spiritualitet, fysisk aktivitet osv.). Slik jeg husker det så var de dynamiske mer individuelle der en selv må finne ut hvilke behov en har. Jeg skrev en lang liste der jeg utforsket hvilke behov jeg har. Og det en kan gjøre da er at hvis en ikke vet hva en trenger, så kan man først skrive hva en ikke trenger, som kalles et "negativt behov", for å deretter ramme det inn som et positivt behov. Grunnen til dette er at særlig om en har med andre å gjøre så hjelper det ikke å si hva en ikke vil ha, om en ikke samtidig (eller heller!) forteller dem hva som vil gjøre at de lykkes i relasjon til deg. 

Eksempel: Jeg liker ikke kjempelange telefonsamtaler (negativt behov) --> Jeg trenger å begrense tiden i telefonsamtaler --> Jeg trenger å si fra hvor lenge jeg er tilgjengelig for telefonsamtale --> Jeg trenger at mitt behov blir respektert (3 positive behov)

Jeg sa jeg begynte med å sette grenser for meg selv (internal boundary setting), fordi jeg var enklere å forholde meg til enn andre, særlig de som tråkket på meg. Og det jeg innså, veldig brått, var at jeg tråkket på meg selv jeg også. Ofte ville jeg hoppe over måltid jeg visste var bra for meg, eller spise noe jeg ikke hadde tenkt å spise, holde meg altfor lenge før jeg lyttet til kroppslige behovet for å gå på do, og forskjøv døgnrytmen så jeg fikk for lite søvn stadig vekk. Jeg begynte her. Disse var også tydelige i møte med andre, om noen ringte og jeg etter halvannen time var veldig sulten eller måtte tisse, så holdt jeg meg til "de var ferdige", fullstendig grenseløs. Så både overfor meg selv, og overfor andre ville jeg begynne å dekke mine grunnleggende behov, høres kjempeenkelt ut, for meg som virkelig hadde vært helt grenseløs og latt andre bruke og misbruke både tiden, ressursene og kroppen min, var det et viktig sted å starte. Og jeg tenkte at om jeg ikke en gang kan respektere mine grunnleggende behov, som jeg er den eneste som vet om, så er det kanskje ikke rart andre synes det er greit å tråkke på meg. 

Jeg øvde med å lytte til de kroppslige behovene, ta av og på genser ettersom jeg var varm eller kald, legge meg når jeg var trøtt ikke bare "se en episode til". Jeg innså at jeg hadde veldig lite kontakt med kroppen generelt, så det var en lang prosess. I tillegg er det faktisk fra kroppen en hører hva andre dynamiske behov er, så dette var viktig. 

Jeg begynte å si "Du, det var hyggelig å snakke med deg, nå må jeg gå, jeg må sånn tisse/jeg må spise" et eller annet, etter hvert innså jeg at jeg heller ikke skyldte noen en forklaring på hvorfor samtalen måtte ta slutt. 

Så dette var litt om behov, så over mer til grenser. Det ble skilt mellom fysiske grenser, emosjonelle grenser, grenser rundt tid, seksuelle grenser, intellektuelle grenser, materielle grenser. 

Fysiske grenser: din intimsfære, om du vil bli berørt, og fysiske behov som mat, drikke, kvile. 

Emosjonelle grenser: respektere egne følelser og energi, hva har du kapasitet til å lytte til, og hva ønsker du å dele og holde tilbake, være obs på andres grenser, hva er de i stand til å ta i mot, f.eks begrense deling til mennesker som er avvisende. 

Grenser rundt tid: forstå dine prioriteringer, ikke "overforplikte" seg, sette av nok tid til det som er viktig for deg

Seksuelle grenser: samtykke, enighet, respekt for privatliv, ønsker og preferanser

Intellektuelle grenser: respekt for andres tanker, og idéer, å ikke bli avvist eller latterliggjort når en deler 

Materielle grenser: hvordan du deler av ting du eier, dette er viktig for å ikke få forakt mot andre over tid fordi de er uvøren med dine ting

Alt dette er ikke sånt jeg husker på til dagen, men jeg innså også at jeg her ofte ble tråkket over, og ofte handlet det om at jeg ikke hadde delt hvordan jeg ønsket at det skulle være. Jeg sa ikke "jeg liker ikke klemmer så godt jeg" eller "ja, du kan låne bilen hvis du fyller tanken før du leverer den tilbake", jeg ble bare mer og mer frustrert fordi folk tok meg for gitt. 

Hvordan kommunisere sine grenser: 

Om noen spør deg om noe kan du si: 

1) Nei
2) Nei, men (der du setter parameter)
3) Ja, men eller ja, og

Eksempel: 
Bli med ut å ta en drink i kveld! --> Ja, det vil jeg, og jeg må være hjemme til kl. 22
Kan du bake en kake til konfirmasjonen til Kåre? --> Nei, men jeg kan være med å sette fram underveis i konfirmasjonen

En kan også be om mer informasjon om situasjonen, du kan be om en pause "Takk for invitasjon, jeg må tenke litt på det, gir deg en lyd om det i morgen", eller angre på det du ble enig om "du, jeg sa jeg skulle bake en kake til konfirmasjonen, jeg kan dessverre ikke gjøre det likevel, beklager". 

Og hvis noen ikke lytter til grensene dine (noe folk som har vært mye grenseløs møter mye når en begynner å sette grenser!) så kan du bruke ulike teknikker, disse har jeg brukt MYE. 

Om det er noen som er giftig og som det ikke er viktig for deg å bli likt av, så kan en rett og slett gå fra situasjonen, eller la være å svare. For du har allerede sagt, å delta i mer frem og tilbake blir grenseløst. 

"The broken record technique", helt enkelt repeter grensen gang på gang: "jeg forstår at det er slitsomt med konfirmasjon, jeg kan likevel ikke hjelpe deg", "jeg hører hva du sier, jeg kan ikke gjøre det" osv. 

Være nysgjerrig, det er særlig med folk som du ønsker en bedre relasjon med. "Du, jeg sa at jeg ikke greier å ta i mot telefoner for tiden, og likevel ringer du meg flere ganger i uka, kan du hjelpe meg å forstå hvorfor du gjør det?", kanskje folk deler noe du kan empatisere med, ikke fordi at det gjør at det er greit at de hopper bukk over grensene dine, men det kan hjelpe deg å se at det egentlig handler om deres egne ting og ikke deg. Folk tråkker overraskende ofte over grenser uten at det er vondt ment.

Du kan også dele hva det får deg til å føle (med trygge folk!), f.eks "Jeg føler at jeg ikke er viktig for deg når du ikke bidrar til å følge husreglene vi har blitt enig om". 

Og så kan man også bryte kontakt. 

Siste jeg skal ta opp: Konsekvenser: 

Dette gjorde jeg mye før. Folk lærte seg at jeg egentlig ikke mente det jeg sa. F.eks om jeg sa at jeg skulle dra hjem klokken 22, og så ble jeg likevel til 01, og ikke fordi jeg "ombestemte meg", men når de pushet så ble det bare sånn. Eller om jeg sa "jeg ønsker ikke drikke mer", men så spanderte en mann en drink på meg, og fordi jeg hadde dårlig samvittighet over hvordan han hadde brukt pengene sine drakk jeg den likevel. 

Om du har sagt at du ikke tar i mot telefoner med mindre det er alvorlig en periode, så må du følge det opp. Om du har sagt "jeg kan ikke være i et forhold med noen som røyker" så må du faktisk gå om de røyker. Eller så må du ikke si den grensen. Fordi om en sier masse som en ikke står for, og som en heller ikke uttalt "går tilbake på" så lærer omgivelsene at det er mye "vissvass" med deg. Og noen tar det som en oppfordring til å bryte dem, eller til og med tror at de vet bedre enn deg selv hva du egentlig vil og ønsker, når sannheten er at du bare ikke tør å "håndheve" det du har sagt. Dette tror jeg også gjelder grenser for seg selv, jeg tror at det at jeg ikke tok vare på meg selv og dekket egne behov "lyste ut" til omgivelsene mine at jeg var en det var lett å tråkke på. Om jeg sier "det er viktig for meg å legge meg kl. 23" og så stadig vekk ikke gjør det, tror jeg det gir et signal. Eller om jeg sier "jeg er virkelig sulten, jeg må få meg noe å spise snart" og så ikke gjør det. Du ser hvor jeg vil hen. 

---

Nå har jeg delt mye om det jeg lærte, håper det er noe som er nyttig der for deg. ❤️ Og bare spør hvis du har spørsmål, ikke fordi jeg er noe fasit, men fordi jeg er interessert i dette, og selv lærer. 

Anonymkode: 213b3...f0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nå har jeg delt mye om det jeg lærte, håper det er noe som er nyttig der for deg. ❤️ Og bare spør hvis du har spørsmål, ikke fordi jeg er noe fasit, men fordi jeg er interessert i dette, og selv lærer. 

Dette var virkelig ekstremt nyttig! Takk! Jeg skal spare på det og lese det flere ganger, for her var det mye informasjon jeg trenger ♥️

Oppfølgingsspørsmål…

Jeg har/er ganske grenseløs. Jeg skylder alltid på meg selv og har konstant dårlig samvittighet. Men jeg opplever at når jeg prøver å sette grenser, så pusher bare folk enda mer, og da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. 

Eksempel:

Jeg sier «jeg liker ikke å klemme», men blir klemt likevel. Om jeg trekker meg unna blir det klemme med tvang og kommentarer om at jeg er sær, rar, asosial. 

Utleier kommer når han vil. Jeg sier det ikke passer, da truer han med oppsigelse, så får han det som han vil. 

Voldelig eks: Bestemte noe, jeg forsøkte å stå imot, vold/trusler/manipulering til jeg ga meg (gjerne rettet mot barna som pressmiddel)

Nabo: Krever at jeg flytter bilen fra offentlig parkeringsplass fordi han skal stå der. Han har ingen rett til å stå der, han bare krever det. Om jeg sier nei manipulerer han (bilen hans er større så hvis ikke bilen hans får stå der ødelegger jeg for naboene, siden bilen hans da står i veien for dem). Det er ingen plass for meg å parkere. Han har garasje, det har ikke jeg. 

Annen Nabo: Tar søppelkassen min og slenger den i grøfta fordi han vil at hans skal stå der og det blir for mange søppelkasser om begge står der. Om jeg sier fra gjør han narr og er hånlig. 

Jeg opplever sånt hele tiden. Jeg vil så gjerne klare å løse slike situasjoner uten å bli som et trist lite barn som skammer meg over meg selv og bare lar andre kjøre over meg. 

Anonymkode: e7d1e...95c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alle andre må nøye seg mest restene. 

Ja, men folk du ikke kjenner, som naboer eller folk på gata, hva gjør du med de?

Anonymkode: e7d1e...95c

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (1 time siden):

Kan du komme med noen eksempler på hva du faktisk opplever?

Har gitt noen eksempler lenger ned. Men synes jeg opplever sånt hele tiden! 
 

Sitat

Og når man først prøver så vil man møte motstand. Da er det viktig å faktisk holde ut og stå med grensene og ikke la deg presse til å fjerne de.

Det er akkurat det! Da blir jeg så i tvil om jeg faktisk har lov å ha de grensene eller om jeg egentlig er en sur drittkjerring/barnslig osv (fyll inn negative karakteristikker jeg har fått når jeg har satt genser gjennom livet), så får jeg dårlig samvittighet for stakkars x som ikke fikk klem eller stakkars y fordi jeg tok et kakestykke og han ikke fikk alt. 

Jeg har dårlig samvittighet og skammer meg fordi jeg ikke besøker foreldrene mine selv om de mishandlet meg gjennom hele barndommen, og lot være anmelde eksen for vold i tilfelle han kom i fengsel - skjønner du? Jeg er et håpløst tilfelle! Alle andre først, jeg er uviktig. Og når jeg leser det jeg skriver blir jeg så lei meg for jeg vil ikke ha det sånn. 

Anonymkode: e7d1e...95c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette var virkelig ekstremt nyttig! Takk! Jeg skal spare på det og lese det flere ganger, for her var det mye informasjon jeg trenger ♥️

Oppfølgingsspørsmål…

Jeg har/er ganske grenseløs. Jeg skylder alltid på meg selv og har konstant dårlig samvittighet. Men jeg opplever at når jeg prøver å sette grenser, så pusher bare folk enda mer, og da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. 

Eksempel:

Jeg sier «jeg liker ikke å klemme», men blir klemt likevel. Om jeg trekker meg unna blir det klemme med tvang og kommentarer om at jeg er sær, rar, asosial. 

Utleier kommer når han vil. Jeg sier det ikke passer, da truer han med oppsigelse, så får han det som han vil. 

Voldelig eks: Bestemte noe, jeg forsøkte å stå imot, vold/trusler/manipulering til jeg ga meg (gjerne rettet mot barna som pressmiddel)

Nabo: Krever at jeg flytter bilen fra offentlig parkeringsplass fordi han skal stå der. Han har ingen rett til å stå der, han bare krever det. Om jeg sier nei manipulerer han (bilen hans er større så hvis ikke bilen hans får stå der ødelegger jeg for naboene, siden bilen hans da står i veien for dem). Det er ingen plass for meg å parkere. Han har garasje, det har ikke jeg. 

Annen Nabo: Tar søppelkassen min og slenger den i grøfta fordi han vil at hans skal stå der og det blir for mange søppelkasser om begge står der. Om jeg sier fra gjør han narr og er hånlig. 

Jeg opplever sånt hele tiden. Jeg vil så gjerne klare å løse slike situasjoner uten å bli som et trist lite barn som skammer meg over meg selv og bare lar andre kjøre over meg. 

Anonymkode: e7d1e...95c

Så glad for å høre at det var nyttig for deg! Føltes godt å være til hjelp. ❤️ 

Det er veldig vanskelige situasjoner du nevner. Ser for meg at du er en kvinne? Jeg (kvinne) har selv hatt særlig problem med slike brautete menn. Jeg føler meg truet og liten, og blir ekstra redd for å sette grenser. 

Derfor er mitt beste tips å ta det mer på sikt. Start med å sette grenser overfor deg selv, bli trygg på at dine behov og grenser er viktig, om ikke annet for deg. Og så når du har øvd mye så vil de andre tingene falle mer naturlig. Og en av de første tingene jeg ville tenkt om det var jeg som var i din situasjon, var at jeg hadde trengt forståelse for det "triste lille barnet som skammer seg over seg selv", og jeg ville treng omsorg og trøst til det barnet. For det er faktisk veldig naturlig at du har de følelsene. Så den første grensen jeg ville satt var at jeg selv aldri igjen skulle snakke meg selv ned fordi grensesetting var vanskelig for meg. Det har blitt slik av mange grunner, for meg har det handlet om vold, traumer og svikt fra mange hold fra jeg var barn. Kanskje du har en lik historie. Du fortjener ikke å skamme deg, det er veldig trist at du lar andre tråkke på deg, og samtidig er det nok helt forståelig gitt din historie. ❤️ 

Mer konkret, og dette er altså bare forslag, for her ville jeg selv nok også blitt nervøs og engstelig: 

1) Øv deg på å sette opp en arm foran deg "Jeg sa "jeg vil ikke ha klem" og om de sier "du er så rar" så kan du si "du kan godt mene det, jeg mener det er rart å påtvinge noen en klem" og så gå videre til å snakke om hva enn dere samles for. 

2) Finn frem loven, og siter denne til utleier. "Du har ingen rett til å si meg opp med grunnlag i at du ikke får komme når du vil. I følge husleieloven ..." og om du tør eller orker "det skaper ganske dårlig relasjon mellom oss at du stadig truer med oppsigelse, kanskje vi kan kommunisere på en annen måte fremover?"

3) Ingen tips, her tror jeg du har greidd det aller viktigste, du gikk. Veldig lei meg for at du måtte oppleve dette. ❤️ 

4) "Broken record", jeg tror jeg også ville også sagt at hvis det går utover naboer så er det jo hans valg i så fall "det er ikke mitt ansvar hvor du velger å parkere" og så kanskje gå fra situasjonen med et smil. 

5) Så bra at du har sagt fra. Denne personen har problemer! Gi deg selv medfølelse for at det er veldig ekkelt å være rundt slike folk. 

Virkelig, virkelig, å starte med seg selv, og å gi seg selv alt en trenger, det monner fortere enn man tror. Jeg også tenkte at "men jeg har så mye rundt meg å ta tak i", likevel ved å prioritere å ta godt vare på meg selv, så ble slikt mindre betydelig. Har fremdeles en del konflikt med familiemedlemmer, store ting å ordne opp i, men sånne hverdagslige ting skjer nesten aldri lenger. Husk også at det å gi deg selv medfølelse, forståelse og raushet mest sannsynlig også er et av dine behov. Vi trenger å bli forstått, om så ingen andre ser og forstår oss, så kan vi gi det til oss selv. 

Anonymkode: 213b3...f0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Har gitt noen eksempler lenger ned. Men synes jeg opplever sånt hele tiden! 
 

Det er akkurat det! Da blir jeg så i tvil om jeg faktisk har lov å ha de grensene eller om jeg egentlig er en sur drittkjerring/barnslig osv (fyll inn negative karakteristikker jeg har fått når jeg har satt genser gjennom livet), så får jeg dårlig samvittighet for stakkars x som ikke fikk klem eller stakkars y fordi jeg tok et kakestykke og han ikke fikk alt. 

Jeg har dårlig samvittighet og skammer meg fordi jeg ikke besøker foreldrene mine selv om de mishandlet meg gjennom hele barndommen, og lot være anmelde eksen for vold i tilfelle han kom i fengsel - skjønner du? Jeg er et håpløst tilfelle! Alle andre først, jeg er uviktig. Og når jeg leser det jeg skriver blir jeg så lei meg for jeg vil ikke ha det sånn. 

Anonymkode: e7d1e...95c

Dette minner meg om en sånn idé om at det er ditt ansvar hvilke følelser andre har. Slik hadde i alle fall jeg det. På sikt har jeg virkelig erkjent, og ikke bare som en tanke, at mitt liv handler ikke om å gi andre gode følelser, eller ta ansvar for deres følelser. 

En ting jeg innser nå, selv om det er etter å ha holdt på med dette grensesettingsarbeidet i en del år, det er at om så jeg blir oppfattet som drittkjerring så er ikke det mitt problem. Hvorfor skulle det være så ille? Det handler om de traumene en har fra barndommen, der det var livsfarlig å bli utstøtt. Nå er jeg voksen, om folk støter meg ut kan det ikke bli verre enn det var, egentlig. Jeg har funnet meg mine verdier, jeg handler i tråd med det, jeg liker og elsker meg selv, og hvis andre ikke liker det, så er det deres problem. Enklere sagt, enn gjort. 

Det du kjenner på er helt naturlig ut fra det du har opplevd. Du er ikke et håpløst tilfelle, tvert i mot er du et veldig håpefullt tilfelle. Fordi en del av deg ser at du er blitt mishandlet, du kaller det vold, og det er trinn godt opp på stigen. I tillegg oppsøker du hjelp og støtte, og informasjon som kan hjelpe deg. Jeg er imponert over deg. Og jeg har full tro på at du kan få til dette. 

Dette med å dekke egne behov er egentlig også noe en skal lære som barn, og kanskje du aldri lærte det. Det gjorde ikke jeg heller. Men en kan lære det som voksen, og en kan være den voksenpersonen en selv hadde trengt som barn. Det unner jeg deg. Sender deg mye styrke og heier på deg. ❤️ 

Anonymkode: 213b3...f0b