Ungdomen har fått diagnosen sosial angst

[AnonymBruker]

Ungdom på 14 år har endelig (!) fått en diagnose. Det har vært en kamp, spesielt fra min side (mor) siste 2,5 årene da vi har sett da det er noe som plager vårt barn.  Mye fravær på skole, utseende fiksert, alt skal være perfekt, mye sliten.

 

Etter noen runder med helsesykepleier, kliniske sosionomer, fikk vi innpass på BUP og fått en diagnose. Det føles så godt, men nå starter jobben - behandlingen.

For meg er angst diagnose ukjent og jeg kjenner ikke til dette (ikke hatt det selv). Noen som har erfaring med sosial angst og behandling for dette? Psykologen på BUP mener at behandlingen ikke vil være langvarig og vil gi fort resultater.

 

Tør nesten ikke å håpe etter disse årene….

Anonymkode: 203ff...e7b

[AnonymBruker]

Angst føles og oppleves ulikt fra person til person. Behandling blir i stor grad tilpasset mottaker. 
Noen har rask nytte av behandling, andre trenger langvarig behandling. 

For mange så er behandlingen eksponering i kombinasjon med samtaleterapi, samt hjemmeoppgaver. 

Men kan du spørre psykolog om en time, gjerne sammen med tenåringen, hvor dere kan snakke sammen om hvilket opplegg akkurat ditt barn skal ha? Og hvor barnet får støtte fra psykologen til å fortelle selv hva h*n har behov for, og hvordan h*n føler seg? 
Det var ett tilbud som var på dps hvor jeg fikk behandling, at jeg kunne invitere inn pårørende, for å ha en god samtale om hva jeg hadde behov for av dem, og hvor de kunne stille spørsmål. 
 

Anonymkode: 74e22...b5e

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til å svare akkurat nå. Jeg har en på 13 som fikk diagnosen via BUP.

Mine beste råd er å samarbeide med BUP og takke ja til tiltak de kommer med. La tenåringen kjøre løpet.

En effekt av at dette ble et tema var alt alt ble mye verre. Etterhvert innså jeg at dette var helt normalt og at man gjerne må helt til bunnen og bygge opp gradvis. Det tar tid.

Spør om de tibyr angstmestringskurs, det er ganske så effektivt. Det finnes også tiltak som gjør deg sterkere.

Det er ikke umulig at det kan bli behov for å være mer hjemme med barnet. Det finnes stønader som kan hjelpe deg med dette men prøv så godt du kan å stå i det uten å slutte å jobbe.

Det blir litt rotete skrevet da jeg skriver det jeg kommer på.

Det er veldig viktig at du forsikrer tenåringen om at disse følelsene h*n kjenner på er helt vanlige og normale. Det som skjer er at kroppen ikle har lært seg å håndtere de på riktig måte enda.

Lytt til psykologen og barnet. Gjør alt du kan for å være den beste støttespilleren.

Siste tips:

Å lytte er ofte mer en nok. Å prøve å fikse ting eller foreslå løsninger er svært sjeldent nødvendig. Det tenåringen trenger er at du er en som h*n kan dele tankene sine med. 

 

Anonymkode: 53c94...160

[AnonymBruker]

Har hun bare sosial angst og ikke andre diagnoser i tillegg er det gode sjanser for å bli raskt frisk. Hatt sosial angst hele livet selv, fantastisk at hun får hjelp nå. Behandlingen er tøff og noe man vil gjøre alt for å unngå, men vet behandleren hva hun driver med kan hun bli bra ganske raskt. Er det mild, moderat eller alvorlig angst det er snakk om?

Anonymkode: 04875...8fa

[AnonymBruker]

Ts her

Takk for fine innspill.

barnet har nok moderat sosial angst. Ingen andre diagnoser.

Fungerer greit i flere situasjoner men ønsker at alt skal være forutsigbart, planlegge alt. Veldig ofte jeg hører «hva hvis»….!

mye fokus på utseende, og trenger trygghet. Hater å snakke foran klassen/ta plass, og unngår ofte slike settinger. Sliten av å gå på senteret for å handle. 
Til tider så sliten at barnet bare ligger i senga.

Så unngåelse og slitenhet er ofte årsak til å bli hjemme fra skolen. Men det har blitt noe bedre siste 6 mnd., men er veldig glad at barnet ønsker behandling. 

Anonymkode: 203ff...e7b