Noen menn (eller kvinner) som har mistet følelsene for partner, gått gjennom brudd og så fått tilbake følelsene igjen?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg lurer på om det er mulig å få tilbake kjæreste følelsene etter at de har blitt borte en stund? Spør særlig menn (hvis det er noen som leser dette innlegget).

Hva skulle til å få tilbake følelsene? Avstand? Kjenne på savn?

Hilsen en som håper..

Anonymkode: 75e7e...637

[Trolltunge]

Jeg gjorde dette. Jeg følte meg helt absolutt ferdig med mannen min. Var helt tom, nummen, likegyldig til ham og ønsket ikke engang kontakt med ham. Vi hadde heldigvis så store barn at de selv kunne gjøre avtaler med ham. Jeg verken så eller pratet med ham de første 6 månedene. Orket ham ikke mer. 

Litt spesielle omstendigheter rundt at han likevel fikk en ny sjanse, så ikke akkurat noe å kunne kopiere, men det som medfører at ting likevel løste seg over tid var at det viste seg at han hadde gått fra å være fornærmet og sur over å bli forlatt til at han virkelig hadde reflektert godt angående hvilken rolle han selv hadde spilt i at jeg ikke bare gikk fra ham, men ikke engang orket å forholde meg til ham lenger. Hvilken partner og far han hadde vært, som hadde ført til at en kvinne som elsket ham høyt kom til dette. Han ikke bare sa at han hadde tenkt og forstått, han viste på alle måter over lang tid at han virkelig hadde forstått, og endret seg radikalt i forhold til det. Forsto hvilken dårlig partner han hadde vært, og gikk på alle måter inn for å vise at han kunne være en bra mann og en god partner. Inkludert å gi meg den tiden jeg trengte til å begynne å stole på at dette ikke bare var en midlertidig krampetrekning for å få meg tilbake. Lureri, for så å gli tilbake til gamle roller. 

Dette er nå mange år siden, og han har aldri glidd tilbake til å være en dårlig partner. Han hadde virkelig skjønt hvordan han mistet sin familie, og at å være en dårlig partner er noe så uklokt at alt av grunnlaget for å ha det godt sammen forsvinner. Han sier også selv at han var en idiot, for det koster også ham betydelig mindre å være en god partner enn en dårlig partner. Ved å være en god partner er det samhørighet og samarbeid som gir grunnlag for alt godt i vår relasjon. Glede, smil, latter, gode blikk og gode samtaler, tillit, hygge og sex. Med mer. Å være en dårlig partner tok betydelig mer energi fra ham også, ved at det var dårlig stemning og fravær av alt det gode nevnte. Han hadde det ikke selv bra da han var en dårlig partner. Han har det selv godt ved å være en god partner. Den innsatsen og energien det koster ham å være en god partner er ingenting av hvor mye energi det kostet også ham å være en bedritten egoist. Bare kranglete om diverse kostet mer energi enn å gjøre ting, og stemning da var jo på ingen måte ok å leve i for ham heller. 

Så høres det nå ut som kun han måtte endre seg, men det er feil. Jeg måtte også jobbe veldig mye med å slutte å ta ansvar som bør deles på to for at ting ikke skal bli skjevt og feil, og med å kommunisere klokt og godt, og oppbyggende istedenfor paralyserende for å gi ham ansvar og generelt positivt for vår relasjon. At ting hadde blitt veldig feil over år sto også på meg. Jeg hadde tatt for mye, og ikke stolt på at han mestret, samt ikke kommunisert på måter som ga oss et godt grunnlag for samarbeid og å å gi ham tro på at han kunne og klarte. Heller ikke kommunisert mine behov, tanker og følelser slik at det bygget broer mellom oss, men slik at det ble vonde murer. 

Slikt er mulig, men da må begge være villige til å endre seg slik at alt som gikk galt ikke går galt igjen, men rettes opp. 

De siste årene har vi hatt det bedre sammen enn noen gang tidligere. Også inkludert da vi var nyforelsket i hverandre. Vi forstår hverandre og verner om vår relasjon på alle måter nå, og det ligger ikke lenger ting og gnager vårt forhold i stykker bit for bit. Følelser mellom oss er sterke igjen nå. 

Om BEGGE to er innstilt på å bygge ting opp igjen bedre, da er slikt mulig. Det er krevende, men mulig.

Det er nok den som har gjort de groveste overtrampene som må takle å virkelig vise at vedkommende er seriøs først. Den som har måtte tåle mest dritt vil naturligvis ha minst tillit til den andre i starten. Ærlig talt gikk det nok minst et halvår før jeg overhodet meldte meg på prosessen med å fikse noe. Inntil det bare betraktet jeg ham skeptisk til at det han påsto å ha forstått bare var spill for galleriet, og ville opphøre straks han "hadde meg på kroken igjen ". Denne skepsisen forsvant heller ikke helt før etter rundt to år. Hadde ikke han vært så sterk og så dedikert til å vise meg at han virkelig hadde forstått ville vi ikke ha lykkes. Det var nok veldig vondt for ham å gi slik innsats, og likevel oppleve at jeg tenkte at det bare var midlertidig, og at min tillit tok det veldig lang tid å få tilbake. Dette er ikke for mennesker uten veldig sterk dedikasjon til å fikse det som er knust. 

Endret 3. april 2024 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (3 timer siden):

Jeg gjorde dette. Jeg følte meg helt absolutt ferdig med mannen min. Var helt tom, nummen, likegyldig til ham og ønsket ikke engang kontakt med ham. Vi hadde heldigvis så store barn at de selv kunne gjøre avtaler med ham. Jeg verken så eller pratet med ham de første 6 månedene. Orket ham ikke mer. 

Litt spesielle omstendigheter rundt at han likevel fikk en ny sjanse, så ikke akkurat noe å kunne kopiere, men det som medfører at ting likevel løste seg over tid var at det viste seg at han hadde gått fra å være fornærmet og sur over å bli forlatt til at han virkelig hadde reflektert godt angående hvilken rolle han selv hadde spilt i at jeg ikke bare gikk fra ham, men ikke engang orket å forholde meg til ham lenger. Hvilken partner og far han hadde vært, som hadde ført til at en kvinne som elsket ham høyt kom til dette. Han ikke bare sa at han hadde tenkt og forstått, han viste på alle måter over lang tid at han virkelig hadde forstått, og endret seg radikalt i forhold til det. Forsto hvilken dårlig partner han hadde vært, og gikk på alle måter inn for å vise at han kunne være en bra mann og en god partner. Inkludert å gi meg den tiden jeg trengte til å begynne å stole på at dette ikke bare var en midlertidig krampetrekning for å få meg tilbake. Lureri, for så å gli tilbake til gamle roller. 

Dette er nå mange år siden, og han har aldri glidd tilbake til å være en dårlig partner. Han hadde virkelig skjønt hvordan han mistet sin familie, og at å være en dårlig partner er noe så uklokt at alt av grunnlaget for å ha det godt sammen forsvinner. Han sier også selv at han var en idiot, for det koster også ham betydelig mindre å være en god partner enn en dårlig partner. Ved å være en god partner er det samhørighet og samarbeid som gir grunnlag for alt godt i vår relasjon. Glede, smil, latter, gode blikk og gode samtaler, tillit, hygge og sex. Med mer. Å være en dårlig partner tok betydelig mer energi fra ham også, ved at det var dårlig stemning og fravær av alt det gode nevnte. Han hadde det ikke selv bra da han var en dårlig partner. Han har det selv godt ved å være en god partner. Den innsatsen og energien det koster ham å være en god partner er ingenting av hvor mye energi det kostet også ham å være en bedritten egoist. Bare kranglete om diverse kostet mer energi enn å gjøre ting, og stemning da var jo på ingen måte ok å leve i for ham heller. 

Så høres det nå ut som kun han måtte endre seg, men det er feil. Jeg måtte også jobbe veldig mye med å slutte å ta ansvar som bør deles på to for at ting ikke skal bli skjevt og feil, og med å kommunisere klokt og godt, og oppbyggende istedenfor paralyserende for å gi ham ansvar og generelt positivt for vår relasjon. At ting hadde blitt veldig feil over år sto også på meg. Jeg hadde tatt for mye, og ikke stolt på at han mestret, samt ikke kommunisert på måter som ga oss et godt grunnlag for samarbeid og å å gi ham tro på at han kunne og klarte. Heller ikke kommunisert mine behov, tanker og følelser slik at det bygget broer mellom oss, men slik at det ble vonde murer. 

Slikt er mulig, men da må begge være villige til å endre seg slik at alt som gikk galt ikke går galt igjen, men rettes opp. 

De siste årene har vi hatt det bedre sammen enn noen gang tidligere. Også inkludert da vi var nyforelsket i hverandre. Vi forstår hverandre og verner om vår relasjon på alle måter nå, og det ligger ikke lenger ting og gnager vårt forhold i stykker bit for bit. Følelser mellom oss er sterke igjen nå. 

Om BEGGE to er innstilt på å bygge ting opp igjen bedre, da er slikt mulig. Det er krevende, men mulig.

Det er nok den som har gjort de groveste overtrampene som må takle å virkelig vise at vedkommende er seriøs først. Den som har måtte tåle mest dritt vil naturligvis ha minst tillit til den andre i starten. Ærlig talt gikk det nok minst et halvår før jeg overhodet meldte meg på prosessen med å fikse noe. Inntil det bare betraktet jeg ham skeptisk til at det han påsto å ha forstått bare var spill for galleriet, og ville opphøre straks han "hadde meg på kroken igjen ". Denne skepsisen forsvant heller ikke helt før etter rundt to år. Hadde ikke han vært så sterk og så dedikert til å vise meg at han virkelig hadde forstått ville vi ikke ha lykkes. Det var nok veldig vondt for ham å gi slik innsats, og likevel oppleve at jeg tenkte at det bare var midlertidig, og at min tillit tok det veldig lang tid å få tilbake. Dette er ikke for mennesker uten veldig sterk dedikasjon til å fikse det som er knust. 

Tusen takk for veldig utfyllende svar der du deler deres kjærlighetshistorie❤️

Jeg er i samme situasjon som din mann.. Jeg ser at skriver at han måtte gi deg den tiden du trengte for å stole på han igjen. Hvor lang tid tok det før du begynte å skjønne at han mente alvor? Når følte du deg klar for å bo sammen igjen? Tror du parterapi kunne hatt noen plass i denne prosessen med å finne sammen?

 

Ts

Anonymkode: 75e7e...637

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Tusen takk for veldig utfyllende svar der du deler deres kjærlighetshistorie❤️

Jeg er i samme situasjon som din mann.. Jeg ser at skriver at han måtte gi deg den tiden du trengte for å stole på han igjen. Hvor lang tid tok det før du begynte å skjønne at han mente alvor? Når følte du deg klar for å bo sammen igjen? Tror du parterapi kunne hatt noen plass i denne prosessen med å finne sammen?

 

Ts

Anonymkode: 75e7e...637

Tok altså over 6 måneder før jeg overhodet snakket med ham, så han hadde nok god tid på å tenke og reflektere. Tviler på at han kom til god selvinnsikt den første tiden. Han var sinna over at jeg forlot ham den første tiden, og mente at det var jeg som hadde blitt vanskelig. Endret meg til en sur masekjerring. Har aldri spurt ham om når han begynte å innse egen oppførsel, og hvorfor jeg hadde blitt en sur masekjerring. (Noe jeg forøvrig hatet inderlig å være. Jeg var dypt ulykkelig og frustrert over å ha blott satt i slik forferdelig rolle.)

Så snakket jeg (litt ufrivillig) med ham en tid, fordi han oppsøkte meg. Jeg var ikke imøtekommende angående det. 

Årsaken til at han fikk en ny sjanse vil jeg ikke verken anbefale eller tro at du/dere kan kopiere. Det viste seg at jeg var alvorlig syk, og så nedkjørt at jeg var ganske likegyldig og borte vekk. Jeg kan faktisk ikke engang spole tilbake og skjønne at det skjedde, for jeg var så ute. Det var noe slikt som "Gjør hva du vil, bare ikke mas på meg!" og en slags tanke om at da kunne han i det minste se etter ungene. 

Det tok som nevnt så rundt et halvår før jeg innså at han faktisk gjorde ALT for å fikse oss, men at det stoppet på meg. Vi gikk da i parterapi (Ja vesentlig!) og jeg skjønte at jeg også måtte begynne å jobbe for dette om det skulle ha noe for seg. Jeg hadde ikke fått tilliten tilbake, men følte plikt til å gjøre mitt også, når jeg nå engang hadde tatt han tilbake. (Uansett om jeg da hadde våknet litt til og egentlig angret på det.)

Det tok nok to år før jeg stolte på at endringene i ham var varige. Da hadde dessuten ting begynt å gli veldig greit, og det hadde ganske lenge vært så bra å leve sammen at gode følelser også hadde sneket seg på igjen. 

Ikke for å være partykiller, men de fleste kvinner gir ikke opp sitt forhold og sin familie før de er FERDIGE. Ikke har mer å gi, og absolutt er tom for tillit til at mannen kan være en god partner. Slik var det her også, og hadde det ikke vært spesielle omstendigheter med at jeg ble så syk hadde jeg ikke gitt ham ny sjanse. Jeg tror også det er få menn som har det i seg å stå beinstøtt i slikt så lenge som nødvendig. Å få tilbake tillit man har ødelagt er vanskelig. Myyye enklere å få tillit hos en ny kvinne enn en som har mistet all tillit til deg. Så min mann... ja jeg tror han klarte det på en veldig overbevisning om at det finnes bare en stor kjærlighet i livet, og fikset han ikke dette ville han aldri elske noen like høyt igjen. 

Dette er ingen lett vei å gå, så utrolig synd at menn ofte først skjønner hvor de dytter forholdet når kvinnen gir opp. Helt frem til den dagen har dette vært mulig å redde, men er det kommet dit er det en veldig vanskelig kamp fremover for å fikse det, og du bør ikke engang forsøke med mindre du er 100% innstilt på å bygge opp igjen hennes tro på deg som partner og tillit til deg generelt, standhaftig, så lenge som du må. Og deretter være en faktisk god partner resten av livet også. Du kan ALDRI gå tilbake til å være slik som medførte at hun gikk fra deg. Da er du fort tilbake nøyaktig her igjen. 

Endret 3. april 2024 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Det har aldri skjedd med meg. Mann her.

Anonymkode: 96972...ca9