Dilemma: Velge å flytte fremfor å bli boende i et lokalsamfunn en ikke trives i, men der man har all familie rundt?

[AnonymBruker]

Obs: dette ble LANGT😅

 

Jeg trenger noen samtalepartnere som kan hjelpe meg å navigere i noen tanker som har kvernet noen år. Slik er situasjonen vår: par i 40- årene, bosatt på stedet jeg (kvinne) er oppvokst. Mannen min kommer fra nabobygda fem minutter unna. Vi har tatt over et gammelt hus som grenser til gården jeg er oppvokst på, totalrenovert det og bodd her de siste 10 årene. Vi bor nydelig til ved sjøen, og trenger ikke gå lenger enn 50 meter til høyre, venstre eller rett frem, for å besøke mine søsken eller foreldre. Kommer fra en storfamilie, og har tre søsken m/ fam boende rundt oss. Mannen min jobber i offshorebransjen, og jeg har 40 minutter reisevei i bil til min jobb. Jeg har reist og bodd andre steder, han har aldri bodd andre steder enn i hjemkommunen. Vi er veldig klar over hvor heldige vi er som bor på en så nydelig plass, og dette, i tillegg til familie så nært, har gjort at vi til stadighet slår fra oss tanken på flytting når den kommer. Men så går det en stund, og så dukker den opp igjen…

 

For litt over to år siden ble vi foreldre, og da ble tanken på å flytte både sterkere og vanskeligere. Vi ser jo hvor heldige vi er som har tanter, onkler, besteforeldre (om enn noe fraværende) og søskenbarn i steinkast- avstand. Barnet vårt kan selv ta på klær og gå på besøk til et av husene rundt oss, og h*n elsker søskenbarna på 6 og 8 som bor over veien. De er også de eneste barna i nærheten. Akkurat her vi bor, på denne perlen av en plass og i vår lille klan, har vi jo det veldig godt. Men så er det resten av tettstedet. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle flytte tilbake hit, når jeg først hadde dradd herfra. Som barn og ungdom følte jeg meg aldri hjemme her, utenom akkurat der vi bor. Men ettersom årene gikk, dro røttene mine meg allikevel hjem, og da kun på grunn av familien min. Vi søsknene har alltid vært veldig nærme, og jeg har brukt mye tid på å skape et felles samlingspunkt, være omsorgsgiver, muntrasjonsråd og hobbypsykolog. Vi har hatt en trøblete oppvekst, og har funnet veldig styrke og sterk samhørighet i hverandre. Dette har nok også vært med på å gjøre oss avhengige av hverandre, og ikke så flinke til å utvikle vennenettverk, siden vi alltid har kunnet finne det innad i familien. Det sosiale livet har skrumpet inn mer og mer, og jeg som tidligere hadde mange gode venner og bekjente, har ikke det lenger. Vi som par har kun kontakt med mine søsken, og et avmålt forhold til hans.

 

Lokalsamfunnet rundt oss er preget av «hver mann for seg selv», til en viss grad status og rikdom. Det er mange hyggelige mennesker som bor her også, men vi føler oss ikke hjemme her. Når barnet vårt kom så sent i livet, er våre jevnaldrende venner/ bekjente tenåringsforeldre - og noen til og med besteforeldre allerede. Vi mistrives i byen vi tilhører, en usjarmerende småby som strever med å overleve, og der mentaliteten er at vi er svikere dersom vi blir sett i en av nabobyene. Før påske møtte jeg en journalist fra lokalavisen vår, på handletur i en av nabobyene, favnen full i påskepynt og sjokolade, og som lett beskjemmet måtte innrømme at hun drev med handelslekkasje. Følelsen av å ikke være fri til å gjøre som man vil, være den man vil være, og at alle vet hvem man er og hvor man kommer fra, er nok noe som går igjen ved det å bo her.

 

SÅ. Lang historie kort. Hva gjør vi. Vi har valget mellom å bli her vi er, av få, men gode grunner: Huset vårt og plassen vi bor på, familiefelleskapet, og god barnehage for toåringen vår. Foreldre som begynner å bli gamle og som trenger mer tilsyn gir meg følelsen av at jeg må bli, og komme meg bort herfra, på en og samme tid. (Mye av det som har vært trøblete i fortiden, har kommet fra et vanskelig forhold til foreldrene mine. Det har vært mange forventninger til hvordan man skal være, religiøse traumer og følelser som har vært lagt lokk på.) 

 

Ellers kan vi flytte til nabobyen: kortere vei til jobb (fra 40 til 10 minutter, én vei), større kultur- og aktivitetstilbud, muligheten til å etablere nye venneforhold med de som er i samme situasjon som oss, og som ikke har noe forhold til oss fra før. Mer sentralt, men mindre plass rundt, og da uten familie rundt oss. Vi får muligheten til å finne ut av hvem vi er uten sikkerhetsnettet vi har hatt i søsken, men mister også noe verdifullt og trygt i dét. Nabobyen har flere fritidsaktiviteter som vi gjerne vil at barnet vårt skal få mulighet til å drive med dersom h*n har lyst til det, og som det vil spare oss veldig mye i reisetid dersom vi flytter dit. Tanken på at vi kan velge bosted utfra om det er andre barn på barnets alder i samme gate eller område, trekker også veldig opp. Vi vil kunne bo mer sentralt, i et område med bedre og flere jobber, og med flere tilflyttere fra andre steder i landet - noe jeg ser på som veldig positivt. De vennene jeg har fått gjennom jobben, bor også der. 

 

Ai… jeg har aldri vært god til å fatte meg i korthet, men dersom du har lest helt hit og sitter med noen tanker, eller enda bedre; erfaringer fra en lignende situasjon, så vil det være til stor hjelp for meg å høre fra deg. For meg har det blitt et umulig valg, og jeg er livredd for at vi skal gjøre vårt livs største tabbe ved å rykke rot og dra herfra. Samtidig ser jeg at de av søsknene mine som har gjort det (vi er en hel haug😅), har skapt seg et godt liv andre steder, blomstret opp og funnet seg selv på måter jeg bare drømmer om. Jeg føler vi visner mer og mer, og vil ikke at barnet vårt skal vokse opp i et lokalsamfunn der foreldrene ikke trives. 
 

Mannen min er med på tanken om å flytte, så vi er helt på bølgelengde der😊

Anonymkode: 0fe1e...af8

[AnonymBruker]

Jeg har lest hele innlegget ditt (som jeg synes er godt og nyansert, og du får fram dilemmaet godt). Min første innskytelse, er at jeg ville flyttet. Jeg har vært u en lignende situasjon hvor vi valgte å flytte, og vi har aldri sett oss tilbake. For vår del gikk det nok en del utover forholdet til familien siden de mislikte flyttingen, men trivselen vi har nå, veier opp for det. Jeg var veldig opptatt av at barna våre skulle ha lekekamerater og fritidsaktiviteter i nærheten, og kjente også på en sterk mistrivsel i lokalmiljøet som jeg oppfattet veldig gjennomsiktig og snevert. Du sier at barnet deres elsker søskenbarna, men de er jo en del år eldre? Hvor interesserte vil de være i å leke med ham når de blir eldre? Sånn som jeg forstår det, kommer dere ikke til å flytte lengre enn at du fint kan besøke og hjelpe foreldrene dine senere også? Det er jo veldig mange eldre mennesker som lever uten å ha barna sine like ved. Dette er mine tanker. Men forstår at det er vanskelig.

Anonymkode: c7a89...1c6

[Raven.Writingdesk]

 

Flytt.

For meg er det to ting som er utslagsgivende :

1.) du bruker 40min * 2 fem dager i uka på kjøring? Det er bare rett og slett for mye tid i en bil. Tid du kunne brukt med barna dine, familien din, deg selv.

2.) Utilpass i lokalsamfunnet. 

Dette vil forsterke seg når man får barn, fordi man trenger å føle tillit til barnehage, skolesystem m.m. 
Dere har allerede mistillit til lokalsamfunnet og føler på at dere mangler tilhørighet, da tror jeg dette vil forsterkes om ting skulle oppstå knyttet til barnet deres. La oss si dere får tilbakemelding fra barnehagen som dere er uenig i, eller barnet havner i konflikt med et annet barn og dere får problemer med å samarbeide. Da tror jeg dette kan være veldig belastende for dere siden dere allerede opplever en slags utenforskap i dette lokalsamfunnet.

med det sagt er det lurt at dere ikke flytter til en storby hvor dere blir fullstendig frarøvet de verdiene dere verdsetter der dere er nå; naturen, nærhet til familie osv.

.. Å kjøre 40 min for å besøke familie er faktisk ikke så ille når du på nåværende tidspunkt bruker 40 minutter hver dag på å dra til arbeid. 

[AnonymBruker]

Det var så langt innlegg så jeg svarer bare på overskrift etter MITT hode ; jeg hadde i alle tilfeller ville bodd nærme familien. Jeg trenger familien og familie er viktigere enn jobb, venner og alt. 

Anonymkode: fc57b...1c0

[AnonymBruker]

Jeg sier flytt. Jeg visste fra jeg var liten at jeg ikke ville etablere meg der jeg kom fra. Holdt alltid døra på gløtt i tilfelle det å få barn hadde gjort at jeg ombestemte meg, men det gjorde jeg ikke. Nå fikk jeg barn i veldig godt voksen alder, etter 15 år i Oslo og 20 år borte fra hjemstedet, så sånn sett ville det kanskje vært underlig om jeg hadde flytta «hjem» nå.
 

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av at det er så gjennomsiktig og snevert («handelslekkasje»har jeg hørt mange ganger fra mine foreldre). Jeg ser problemstillingen med å knytte nye kontakter på et sted hvor man har «bagasje» i form av historikk, og også hvor de på egen alder har barn i en helt annen livsfase. Flytt, tenker nå jeg!

Anonymkode: f55a3...a85

[KatteLatte]

Jeg tror jeg ville flyttet. Hva med å leie ut huset, leie et sted i byen og teste det ut et års tid før dere bestemmer dere?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Obs: dette ble LANGT😅

 

Jeg trenger noen samtalepartnere som kan hjelpe meg å navigere i noen tanker som har kvernet noen år. Slik er situasjonen vår: par i 40- årene, bosatt på stedet jeg (kvinne) er oppvokst. Mannen min kommer fra nabobygda fem minutter unna. Vi har tatt over et gammelt hus som grenser til gården jeg er oppvokst på, totalrenovert det og bodd her de siste 10 årene. Vi bor nydelig til ved sjøen, og trenger ikke gå lenger enn 50 meter til høyre, venstre eller rett frem, for å besøke mine søsken eller foreldre. Kommer fra en storfamilie, og har tre søsken m/ fam boende rundt oss. Mannen min jobber i offshorebransjen, og jeg har 40 minutter reisevei i bil til min jobb. Jeg har reist og bodd andre steder, han har aldri bodd andre steder enn i hjemkommunen. Vi er veldig klar over hvor heldige vi er som bor på en så nydelig plass, og dette, i tillegg til familie så nært, har gjort at vi til stadighet slår fra oss tanken på flytting når den kommer. Men så går det en stund, og så dukker den opp igjen…

 

For litt over to år siden ble vi foreldre, og da ble tanken på å flytte både sterkere og vanskeligere. Vi ser jo hvor heldige vi er som har tanter, onkler, besteforeldre (om enn noe fraværende) og søskenbarn i steinkast- avstand. Barnet vårt kan selv ta på klær og gå på besøk til et av husene rundt oss, og h*n elsker søskenbarna på 6 og 8 som bor over veien. De er også de eneste barna i nærheten. Akkurat her vi bor, på denne perlen av en plass og i vår lille klan, har vi jo det veldig godt. Men så er det resten av tettstedet. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle flytte tilbake hit, når jeg først hadde dradd herfra. Som barn og ungdom følte jeg meg aldri hjemme her, utenom akkurat der vi bor. Men ettersom årene gikk, dro røttene mine meg allikevel hjem, og da kun på grunn av familien min. Vi søsknene har alltid vært veldig nærme, og jeg har brukt mye tid på å skape et felles samlingspunkt, være omsorgsgiver, muntrasjonsråd og hobbypsykolog. Vi har hatt en trøblete oppvekst, og har funnet veldig styrke og sterk samhørighet i hverandre. Dette har nok også vært med på å gjøre oss avhengige av hverandre, og ikke så flinke til å utvikle vennenettverk, siden vi alltid har kunnet finne det innad i familien. Det sosiale livet har skrumpet inn mer og mer, og jeg som tidligere hadde mange gode venner og bekjente, har ikke det lenger. Vi som par har kun kontakt med mine søsken, og et avmålt forhold til hans.

 

Lokalsamfunnet rundt oss er preget av «hver mann for seg selv», til en viss grad status og rikdom. Det er mange hyggelige mennesker som bor her også, men vi føler oss ikke hjemme her. Når barnet vårt kom så sent i livet, er våre jevnaldrende venner/ bekjente tenåringsforeldre - og noen til og med besteforeldre allerede. Vi mistrives i byen vi tilhører, en usjarmerende småby som strever med å overleve, og der mentaliteten er at vi er svikere dersom vi blir sett i en av nabobyene. Før påske møtte jeg en journalist fra lokalavisen vår, på handletur i en av nabobyene, favnen full i påskepynt og sjokolade, og som lett beskjemmet måtte innrømme at hun drev med handelslekkasje. Følelsen av å ikke være fri til å gjøre som man vil, være den man vil være, og at alle vet hvem man er og hvor man kommer fra, er nok noe som går igjen ved det å bo her.

 

SÅ. Lang historie kort. Hva gjør vi. Vi har valget mellom å bli her vi er, av få, men gode grunner: Huset vårt og plassen vi bor på, familiefelleskapet, og god barnehage for toåringen vår. Foreldre som begynner å bli gamle og som trenger mer tilsyn gir meg følelsen av at jeg må bli, og komme meg bort herfra, på en og samme tid. (Mye av det som har vært trøblete i fortiden, har kommet fra et vanskelig forhold til foreldrene mine. Det har vært mange forventninger til hvordan man skal være, religiøse traumer og følelser som har vært lagt lokk på.) 

 

Ellers kan vi flytte til nabobyen: kortere vei til jobb (fra 40 til 10 minutter, én vei), større kultur- og aktivitetstilbud, muligheten til å etablere nye venneforhold med de som er i samme situasjon som oss, og som ikke har noe forhold til oss fra før. Mer sentralt, men mindre plass rundt, og da uten familie rundt oss. Vi får muligheten til å finne ut av hvem vi er uten sikkerhetsnettet vi har hatt i søsken, men mister også noe verdifullt og trygt i dét. Nabobyen har flere fritidsaktiviteter som vi gjerne vil at barnet vårt skal få mulighet til å drive med dersom h*n har lyst til det, og som det vil spare oss veldig mye i reisetid dersom vi flytter dit. Tanken på at vi kan velge bosted utfra om det er andre barn på barnets alder i samme gate eller område, trekker også veldig opp. Vi vil kunne bo mer sentralt, i et område med bedre og flere jobber, og med flere tilflyttere fra andre steder i landet - noe jeg ser på som veldig positivt. De vennene jeg har fått gjennom jobben, bor også der. 

 

Ai… jeg har aldri vært god til å fatte meg i korthet, men dersom du har lest helt hit og sitter med noen tanker, eller enda bedre; erfaringer fra en lignende situasjon, så vil det være til stor hjelp for meg å høre fra deg. For meg har det blitt et umulig valg, og jeg er livredd for at vi skal gjøre vårt livs største tabbe ved å rykke rot og dra herfra. Samtidig ser jeg at de av søsknene mine som har gjort det (vi er en hel haug😅), har skapt seg et godt liv andre steder, blomstret opp og funnet seg selv på måter jeg bare drømmer om. Jeg føler vi visner mer og mer, og vil ikke at barnet vårt skal vokse opp i et lokalsamfunn der foreldrene ikke trives. 
 

Mannen min er med på tanken om å flytte, så vi er helt på bølgelengde der😊

Anonymkode: 0fe1e...af8

etter å ha lest hele ; hva er det som er negativt egentlig? Jeg leste bare gode grunner til å bli jeg da. 

Å bare ha familie som omgangskrets er da ikke negativt? Og det med " handelslekkasje" ; skal man beholde de tilbud som er i bygda må man bruke dem og unngå og reise ut av bygda for å handle. Man må vite å ta vare på det man har! 

Anonymkode: fc57b...1c0

[Tingelling]

Prøv å lei ut huset og test ut ett år. Så ser du om det å bo nærmere jobb er verdt prisen med å bo lengre unna familien. 40 minutt er ikke langt. 
 

men ved å ikke prøve, så får dere det ikke utav systemet. 
 

vi har nesten ikke familie her, og det går helt fint. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker bli. Iallefall noen år til. Dra på camping med barn på sommeren. Da blir dere kjent med nye familier og barna får andre venner. 

Involver deg mer lokalt med mål om å bygge opp stedet til noe bedre for alle. Det blir på ingen måte en lett jobb. Men det er en viktig jobb, og du kan potesielt få nye venner.

Har vært med på slikt i min kommune.  Merkelig nok mye motbør på veien. Men nå er det mye folk som reiser dit på helger fordi nå skjer det masse der.

Og negativitet har snudd til positivitet 

Anonymkode: 88044...ee2

[AnonymBruker]

Blod er tykkere enn vann. Det er en stor styrke å bo så nært familie, spesielt når du er vant til å støtte deg på de. Når dere ikke er vant til å knytte dere til andre enn familie, så kan det bli vanskelig hvis dere flytter, og så ender dere opp alene. Ekstra viktig å ha familie når mannen jobber offshore. 

Anonymkode: ac5be...7b0

[AnonymBruker]

Jeg leste hele innlegget og sitter igjen på at dere tjener på å prøve å flytte. OM dere skulle angre, kan dere alltids flytte tilbake igjen.

 

JEG som ikke er så opptatt av familie og har flyttet LANGT unna, har uansett alltids kunnet kjøre en tur på 2 timer for å ta familiebesøk. Og det er da en vei

 

Jeg tenker, hvorfor ikke prøve noe nytt, worst case så får dere flyttet tilbake. Om økonomien deres tillater det, så kan dere jo leie ut huset istedenfor å selge i starten, bare for å teste 

Anonymkode: 952fd...011

[AnonymBruker]

Flytt.

Aldrende foreldre er noe du kun (og kun bare) tar på deg om du har veldig lyst. Har du ikke lyst? Ok. Dine foreldres generasjon har bygget opp et velferdssamfunn med tjenester de synes er gode nok. Om du er uenig? Det er egentlig ikke relevant. Den generasjonen bygget landet, og satte standarden der de synes den burde være.

For du har rett. Bygdedyret er ikke noe man utsetter seg selv eller barn for. Dersom du velger å bli så er utfallet i beste fall at barnet ikke føler seg hjemme. I verste fall at barnet tilpasser seg. Og det - et liv tilpasset naboens lave livskvalitet - er et liv man ikke ønsker noen.

Anonymkode: a29b6...19a

[AnonymBruker]

Jeg har aldri bodd på et sted jeg har mistrivdes (er fra Oslo), så har ikke erfaring med dette og forstår vel ikke helt hva som er galt med stedet dere bor. Men jeg ville undersøkt muligheten for å prøve noe annet ett år. Se på det, og fortell om det, som et «prøveår». Så vurderer dere igjen etter det. 

Anonymkode: 5d007...559

[fru Alving]

Jeg synes dere skal flytte. Vi angrer gjerne mer på det vi ikke gjør og tør enn det motsatte.

For meg høres det ut som om dere bor et sted der dere egentlig ikke vil bo, undres litt hvorfor dere egentlig bosatte dere der.

Jeg har selv valgt å bosette meg i min egen hjemby selv om jeg aldri så for meg det (etter å ha bodd 10-15 år andre steder) og har ambivalente følelser. Jeg mannen min passer egentlig ikke inn her føler jeg vel innerst inne og jeg hadde nok gjerne bodd et annet sted.

Når du sier at du pendler 40 minutter til jobb så kan du vel like gjerne pendle den andre veien en gang i uken for å besøke familien din. Det høres ut som om dere står friere til å skape deres egen fremtid på et større sted, med mer valgmuligheter og hvor folk ikke automatisk vet hvem der er. 

Jeg ville da gjort en innsats for å bli kjent med andre, gjerne med barn på samme alder. Ikke vær redd for å ta initiativ og forsøk å skape et nytt liv med nye bekjente både for egen og for barnets skyld.

Så tenker jeg at om dere tar sjansen og flytter og finner ut at det var en feil, så flytter dere bare tilbake

 

[AnonymBruker]

Ja , flytt. 
 

Det er ikke uvanlig i dag for småbarnsforeldre å flytte flere ganger. Lurt å gjøre det før barna blir større. 
 

Eneste du bør ha i mente er at det ikke nødvendigvis blir så mye grønnere på den andre siden. Vi har lett for å tenke «da blir det masse nye venner.. , masse nye fritidsaktiviteter for barna , jeg kommer til å blomstre opp». Ikke nødvendigvis at det skjer. Samtidig er det noe med å gjøre det man føler er riktig. Og jeg følger tankegangen om å gjøre det kanskje nettopp for barna. Veldig kjipt for barn å vokse opp med foreldre som ikke trives

Anonymkode: 6adce...54c

[AnonymBruker]

Flytt. 
 

Jeg flyttet fra Oslo til min familie sin hjemby der jeg ble født. Jeg flytter til sommeren. Fant ut at mine venner er mer familie for meg, enn min dømmende familie. 

Anonymkode: 1c6f2...3a8

[AnonymBruker]

Ser folk som sier ; Flytt! , noe jeg ikke ser. Noe så merkelig! 

Anonymkode: fc57b...1c0

[AnonymBruker]

Har stått i et lignende dilemma og valgte og flytte. Angrer bare på at vi ikke hadde gjort det før. Flytt er mitt råd

Anonymkode: 8c48d...a77

[Callisto83]

Jeg ville nok ikke flyttet under disse omstendighetene, men det er meg. Ser for meg du kan bli ganske ensom med en toåring på et ukjent sted. Man vet hva man har, men ikke hva man får.

[AnonymBruker]

Jeg ville helt klart ha flyttet. Hvis dere for eksempel flytter til et barnevennlig borettslag med rekkehus eller tomannsboliger er det lett å få nettverk kjapt. Og familien din vil bare være en halvtime unna, det er jo ingenting! 

Anonymkode: ff103...0de