Traumer! Fant ikke psykisk helse tråd. Finnes det her? Uansett...

[AnonymBruker]

Dere som har traumer/ptsd samt panikkangst gjerne.

Hvordan trigger disse personene fra din fortid deg om du vet du kommer til å måtte se dem en dag eller plutselig ser den personen på butikken?

Altså en person som har gitt deg traume og skade av ulike grunner. En eks, en mor, en nabo for den saks skyld.

Jeg blir veldig dårlig om jeg møter en av mine 3 trigger personer. Altså jeg er ikke fysisk redd ,men bare synet av dem får meg til å:

1. Føle meg utrolig mindreverdig

2. Føle på en utrolig skam 

3. Generelt panikk/vil gjemme meg/føler meg skyldig i å bare være meg

 

Dette da disse personene alltid har fått meg til å føle meg mindre verdt og satt mye skam i meg ( DU er ikke god nok)

Hvordan jobbe med dette?

Dette er snakk om en eks og 2 familiemedlemmer. Selvfølgelig brutt kontakt med alle,men det er jeg som føler skam for det. Og vet hvordan de hater meg. For andre er det lett å si " dritt i de!" er de som bør skamme seg!! Det er absolutt sant,men når du har blitt behandlet som søppel i så mange år har disse menneskene en slags makt over deg enda. Dessverre. Går til psykolog. Tenkte å jobbe litt med dette. 

 

Anonymkode: 885ea...c39

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, å møte eksen unngår jeg for alt det er verdt - jeg endte altså opp med å flytte bort. Så merker det ikke stort i hverdagen lengre, men når jeg da er på besøk hos venner på hjemplassen så kjenner jeg det for hver gang jeg skal på butikken, shopping, på cafe eller i bilen. Blir helt nummen og lammet i kroppen bare av å se det for meg. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skulle reagert om jeg plutselig støtet på ham. Har også hatt mareritt om han, opp til flere ganger selvom det er noen år siden. 
 

Ellers har jeg ingen kontakt med store deler av familien. Jeg blir så opprørt av å bare prate om dem, så unngår også dette. Jeg kjenner ingen behov for å nå skulle rette opp i relasjoner og bygge opp noe bedre. 
 

Så har jeg en traume-relasjon som er under oppbygging. Her snakker vi livslange traumer. Det er vel egentlig ikke mere enn 2 år siden en drastisk endring skjedde. Selvom det har vært jobbet med i mer enn 10 år. 
 

Forhold til å unngå alt og ingenting har jeg absolutt ingen råd mot, jeg sliter enda der. Håper vel egentlig det bare blir bedre med tiden. 
 

Men ellers vet jeg at mellom meg og traumerelasjonen min har forståelse vært det absolutt viktigste. Det har hjulpet mye å gi informasjon om hva og hvorfor, snakket ut om ting. Jeg fikk forklare hva som får meg til å reagere, hvorfor jeg reagerer og hvordan jeg reagerer. Når hen da fikk litt forståelse over mine reaksjoner, så til slutt tok også hen ansvar over sin del av det. Det var også noe jeg trengte, jeg trengte å få høre at «du har rett, det var ikke greit». 
 

Altså, det er noen ganger jeg har følt meg sinnsyk. At ting jeg husker egentlig ikke har skjedd, men bare noe jeg har sett for meg.  Så reisen har vært lang. 
 

Har også gått til psykolog siden 2010, det har også hjulpet en del. Nå er jeg satt på anti-depressiva for å dempe svingningene og angsten. 
 

For deg vil det også kanskje hjelpe med forståelse, at du får forståelse på hva som har skjedd med deg og hva som skjer inni deg. Traumer setter spor i hjernen våres, slik som sår blir til arr på huden. Noen sår/arr vil forsvinne helt, andre må vi lære oss å leve med. Vil tro du også har godt ut av å prøve kognitiv atferdsterapi, gjerne i et tverrfaglig team som tar for seg flere momenter enn kun samtaleterapi. 
 

Det hjalp ikke meg stort, mye fordi jeg ikke lengre verken kjenner på skyld eller skyldnere. Jeg har satt meg til ro med hva som har hendt meg, og håper faktisk det går bra med de som har utsatt meg for mine traumer. Spesielt eksen min. Jeg er stort sett trygg i og på meg selv, selvom selvbildet mitt får seg en knekk i ny og ned. Men det er et svært bra tilbud å takke ja til, uansett! 
 

Tid, forståelse og kunnskap. Er mine tre nøkkelord i livet. ❤️ med andre ord, lenge leve selvutvikling!🫶🏼

Det er fullt mulig å komme seg på bena igjen, men som psykologen min sa for mange år siden, «man må ønske det selv». Det traff hardere enn jeg hadde sett for meg, for det var nettopp det jeg plagdes mye med - å la meg selv kjenne på glede og mestring. 

 

Anonymkode: 9287e...313

[AnonymBruker]

Hei! Jeg sliter mye med traumer og går også i behandling for dette! 
I de tilfellene jeg har møtt på trigger personer føler jeg på mye av det samme du føler på, jeg blir kvalm, urolig, får flashbacks og føler på skyld. 
Det som pleier å hjelpe meg er å tenke at det som skjedde da ikke skjer nå! Og rett og slett overbevise hjernen om at det ikke skjer nå. Det funker der og da men følelsene kommer tilbake litt i ettertid. Da pleier jeg å gjøre alt mulig for å få tankene over på noe annet! 

Dette har hjulpet for meg:
- dyppe annsiktet i en bolle med iskaldt vann og holde pusten i 30 sek

- spenne alle muskler i kroppen så lenge du klarer

- intens trening (spurting, styrke)

- være med andre eller kjøre tur å høre på høy musikk

 

vet ikke om dette var særlig til hjelp men håper du ihvertfall fikk noe svar🩷

Anonymkode: 6896b...a2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen, å møte eksen unngår jeg for alt det er verdt - jeg endte altså opp med å flytte bort. Så merker det ikke stort i hverdagen lengre, men når jeg da er på besøk hos venner på hjemplassen så kjenner jeg det for hver gang jeg skal på butikken, shopping, på cafe eller i bilen. Blir helt nummen og lammet i kroppen bare av å se det for meg. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skulle reagert om jeg plutselig støtet på ham. Har også hatt mareritt om han, opp til flere ganger selvom det er noen år siden. 
 

Ellers har jeg ingen kontakt med store deler av familien. Jeg blir så opprørt av å bare prate om dem, så unngår også dette. Jeg kjenner ingen behov for å nå skulle rette opp i relasjoner og bygge opp noe bedre. 
 

Så har jeg en traume-relasjon som er under oppbygging. Her snakker vi livslange traumer. Det er vel egentlig ikke mere enn 2 år siden en drastisk endring skjedde. Selvom det har vært jobbet med i mer enn 10 år. 
 

Forhold til å unngå alt og ingenting har jeg absolutt ingen råd mot, jeg sliter enda der. Håper vel egentlig det bare blir bedre med tiden. 
 

Men ellers vet jeg at mellom meg og traumerelasjonen min har forståelse vært det absolutt viktigste. Det har hjulpet mye å gi informasjon om hva og hvorfor, snakket ut om ting. Jeg fikk forklare hva som får meg til å reagere, hvorfor jeg reagerer og hvordan jeg reagerer. Når hen da fikk litt forståelse over mine reaksjoner, så til slutt tok også hen ansvar over sin del av det. Det var også noe jeg trengte, jeg trengte å få høre at «du har rett, det var ikke greit». 
 

Altså, det er noen ganger jeg har følt meg sinnsyk. At ting jeg husker egentlig ikke har skjedd, men bare noe jeg har sett for meg.  Så reisen har vært lang. 
 

Har også gått til psykolog siden 2010, det har også hjulpet en del. Nå er jeg satt på anti-depressiva for å dempe svingningene og angsten. 
 

For deg vil det også kanskje hjelpe med forståelse, at du får forståelse på hva som har skjedd med deg og hva som skjer inni deg. Traumer setter spor i hjernen våres, slik som sår blir til arr på huden. Noen sår/arr vil forsvinne helt, andre må vi lære oss å leve med. Vil tro du også har godt ut av å prøve kognitiv atferdsterapi, gjerne i et tverrfaglig team som tar for seg flere momenter enn kun samtaleterapi. 
 

Det hjalp ikke meg stort, mye fordi jeg ikke lengre verken kjenner på skyld eller skyldnere. Jeg har satt meg til ro med hva som har hendt meg, og håper faktisk det går bra med de som har utsatt meg for mine traumer. Spesielt eksen min. Jeg er stort sett trygg i og på meg selv, selvom selvbildet mitt får seg en knekk i ny og ned. Men det er et svært bra tilbud å takke ja til, uansett! 
 

Tid, forståelse og kunnskap. Er mine tre nøkkelord i livet. ❤️ med andre ord, lenge leve selvutvikling!🫶🏼

Det er fullt mulig å komme seg på bena igjen, men som psykologen min sa for mange år siden, «man må ønske det selv». Det traff hardere enn jeg hadde sett for meg, for det var nettopp det jeg plagdes mye med - å la meg selv kjenne på glede og mestring. 

 

Anonymkode: 9287e...313

Takk for langt ærlig innlegg. Kan jeg spør hvordan du klarte komme deg bort fra skammen de påførte deg?ts

Anonymkode: 885ea...c39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei! Jeg sliter mye med traumer og går også i behandling for dette! 
I de tilfellene jeg har møtt på trigger personer føler jeg på mye av det samme du føler på, jeg blir kvalm, urolig, får flashbacks og føler på skyld. 
Det som pleier å hjelpe meg er å tenke at det som skjedde da ikke skjer nå! Og rett og slett overbevise hjernen om at det ikke skjer nå. Det funker der og da men følelsene kommer tilbake litt i ettertid. Da pleier jeg å gjøre alt mulig for å få tankene over på noe annet! 

Dette har hjulpet for meg:
- dyppe annsiktet i en bolle med iskaldt vann og holde pusten i 30 sek

- spenne alle muskler i kroppen så lenge du klarer

- intens trening (spurting, styrke)

- være med andre eller kjøre tur å høre på høy musikk

 

vet ikke om dette var særlig til hjelp men håper du ihvertfall fikk noe svar🩷

Anonymkode: 6896b...a2b

Takk for tips. Kjøre bil er det verste jeg kan gjøre. Har fått panikkanfall på motorveien ,måtte kjøre av på sidelomme. Svimte nesten av,fikk ikke puste,rev av meg klærne. Hyperventilerte. 😞

Ts

Anonymkode: 885ea...c39