Familieproblemer - hva kan jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt et vanskelig forhold til søsteren min. Moren min har mange ganger sagt at den beste perioden i hennes liv var da hun gikk gravid med søsteren min (hennes første barn) og i barseltiden. Da hun ble gravid med meg nesten to år etterpå, syntes hun graviditeten, fødselen og barseltiden var veldig vanskelig. Både søsteren min og moren min følte at deres tid sammen ble ødelagt av den kravstore babyen (jeg) som trengte mye. 

Som barn så jeg opp til søsteren min og ønsket at vi skulle leke og ha det fint sammen. Slik ble det aldri, hun var mye sint på meg, slo, sparket og knep meg, sa slemme ting til meg og ødela/tok tingene mine. Da vi ble eldre ble det verre, hun stengte meg ute og fikk andre til å gjøre det samme, hun startet fæle rykter om meg som var helt usanne, men alle på skolen og fritidsaktiviteter trodde henne. Jeg hadde knapt venner gjennom hele barndommen og tenårene på grunn av dette, alle hvisket bak ryggen min, og det ødela mellom meg og en gutt jeg var forelsket i som virket interessert i meg også. Det føles barnslig å skrive dette nå som voksen, men for en 13-åring føles sånt som verdens undergang. 

Hun kom ofte med stygge kommentarer til utseendet mitt og kroppen min. Jeg var normalvektig, men på grunn av mye kritikk om at jeg var feit og spiste for mye utviklet jeg spiseforstyrrelser og raste ned i vekt. Jeg fikk veldig dårlig selvtillit og selvbilde. Heldigvis fikk jeg styr på dette etter noen år og har nå et ganske normalt forhold til vekten og kroppen min, selv om jeg lett blir trigget. Jeg gikk flere år i terapi og har fått hjelp til det som ble vanskelig. 

Sent i tenårene (mye senere enn det burde vært) innså jeg at hun rett og slett ikke var glad i meg og at vi aldri ville ha søskenforholdet jeg ønsket. Siden det har jeg sluttet å prøve å være nær henne og tatt litt avstand. Vi ses kun på familiearrangementer og snakker aldri på telefonen hvis vi ikke skal avtale noe praktisk. Når vi møtes snakker jeg ikke mye med henne, men trives med mannen og barna hennes. Jeg tror ikke hun er slik hun pleide lenger, men hun overkjører mannen sin totalt og kan være skarp/kritisk i tonen med både han, barna og alle andre. Hun er også sånn at hun drar vitser alt for langt og synes andre er for følsomme hvis de ikke synes det er morsomt. Noen ganger blir det bare altfor mye å være med henne, og jeg føler sterk trang til å gå til et annet rom eller aller helst dra hjem. 

Nå har problemer meldt seg fordi søsteren min og familien hennes har flyttet til et større hus, og vil ha middager og feiringer der fra nå av siden det er bedre plass enn hos foreldrene våre. Jeg synes dette er litt ubehagelig, og spurte foreldrene våre om det er nødvendig å planlegge alle samlinger hos dem (familien møtes ofte, minst en gang i måneden). Det nye huset er langt fra alle andre i familien. Tidligere har det vært sånn at jeg lett kan dra hvis det blir vanskelig å være lenge sammen (alle bor i gåavstand). Men vi må ta bil til deres hus og da kommer vi sikkert til å kjøre sammen, så det blir ikke like lett å dra når jeg føler at jeg må ut.

Det kom søsteren min for øret at jeg spurte om dette, og hun er nå sint på meg. Hun sier at hun har merket at jeg snakker lett med mannen og barna hennes, men at jeg knapt har en samtale med henne. Moren min har alltid vært på søsteren min sin side og synes det er tullete av meg at jeg ikke kan legge fortiden bak meg og at vi selvfølgelig skal ha alle samlinger hos dem, mens faren min ser hvor manipulativ og stygg hun kan være og forstår hvorfor det er vanskelig mellom oss etter alt hun har gjort. Søsteren min har aldri sagt unnskyld eller anerkjent at hun gjorde det hun gjorde. 

Jeg har skapt et fint liv for meg selv som voksen og er glad for det, men når jeg er sammen med henne føler jeg meg iblant bitte liten og patetisk, slik hun alltid så meg. Jeg ønsker det beste for søsteren min og mannen og barna hennes, men jeg klarer rett og slett ikke alltid å være sammen med henne lenge. Jeg føler at de ser på meg som den som er urimelig her, den som skaper problemer. Men jeg ønsker bare å kunne dra hjem når jeg merker at jeg ikke orker mer. Hva kan jeg gjøre her? Må jeg bare prøve å finne en måte å glemme alt som har skjedd? Blir det helt feil om jeg dropper noen av sammenkomstene hvis alle må være i huset deres?

Anonymkode: baf74...2ec

[AnonymBruker]

Enten så sier du som det er for deg, få fram sannheten, din side av saken og se hva det fører til. Om det blir ingen bedring for seg, tar du avstand. Du må ikke tenke på å finne deg i det, å tåle å få dritt fra søstera. 

 

Det er ikke lett det her.

Du må gjøre hva som er bra for deg.

 

Anonymkode: 88da7...f71

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva kan jeg gjøre her?

1. Hvis de andre i familien vil ha sammenkomster hos søster, så står de fritt til det. Å prøve å hindre det på noen måte blir som du har erfart drama, og du blir framstilt som den vanskelige personen. Jeg foreslår at du ikke legger deg bort i det.

2. For din egen del går du bare på sammenkomster du ønsker å gå på.

3. Inviter til sammenkomster du ønsker å holde. Er de andre enige om at de vil til søsteren din julaften, dra i gang 1. juledagslunsj. Hvis det er det du vil.

Se på dette som en gylden anledning til å skape dine egne ting.

[AnonymBruker]

Det du skriver minner veldig om den relasjonen jeg har til min far. 
Og det er dessverre sånn at den eneste som kan endre  dette er deg (og meg). 
Det jeg gjør er at jeg har jobbet mye med indre barn terapi. 
dette har hjulpet meg veldig mye. 
Samtidig forsøker jeg å skape ensligs aksept av at min far er som han er og at det egentlig ikke har noe med meg å gjøre. 
Jeg kommer aldri i verden til å få noen unnskyldning fra han, rett og slett fordi han overhodet ikke ser at han har gjort noe galt. 
Ikke engang å slå og knipe oss barn ser han som galt. 
så tilgivelsen må jeg finne i meg selv uten hans medvirkning. 
Det gjør det vanskeligere, men det er ikke umulig. 
Ved å jobbe med mitt indre barn og gi henne (lille meg) masse omsorg, støtte, oppmuntring og trøst føler jeg faktisk at jeg er på god vei! 
Det er fortsatt vanskelig å være sammen, men det beveger seg langsomt i riktig retning. 
 

Masse lykke til 

Anonymkode: 8bd33...1db

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Det du skriver minner veldig om den relasjonen jeg har til min far. 
Og det er dessverre sånn at den eneste som kan endre  dette er deg (og meg). 
Det jeg gjør er at jeg har jobbet mye med indre barn terapi. 
dette har hjulpet meg veldig mye. 
Samtidig forsøker jeg å skape ensligs aksept av at min far er som han er og at det egentlig ikke har noe med meg å gjøre. 
Jeg kommer aldri i verden til å få noen unnskyldning fra han, rett og slett fordi han overhodet ikke ser at han har gjort noe galt. 
Ikke engang å slå og knipe oss barn ser han som galt. 
så tilgivelsen må jeg finne i meg selv uten hans medvirkning. 
Det gjør det vanskeligere, men det er ikke umulig. 
Ved å jobbe med mitt indre barn og gi henne (lille meg) masse omsorg, støtte, oppmuntring og trøst føler jeg faktisk at jeg er på god vei! 
Det er fortsatt vanskelig å være sammen, men det beveger seg langsomt i riktig retning. 
 

Masse lykke til 

Anonymkode: 8bd33...1db

Hvordan jobber du med ditt indre barn? Dette er noe jeg har lest litt om, men forstår ikke helt hva man faktisk gjør. 

Anonymkode: baf74...2ec

[AnonymBruker]

Etter jeg droppet min giftslange har jeg aldri trengt en fysioterapitime. Svar nok for meg.

Anonymkode: 7b5ca...05c

[AnonymBruker]

Stå opp for deg selv.

Fortell søsteren din hvorfor, og forklar moren din at slik er det. Enten får de respektere det, eller ikke, men sånn er ståa.

Du kommer i selskap hvis de blir holdt hos foreldrene deres, ellers må dere bare droppe det. 

Så får de ta ansvar for relasjonen, reparering osv.

Anonymkode: e9a79...7d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Stå opp for deg selv.

Fortell søsteren din hvorfor, og forklar moren din at slik er det. Enten får de respektere det, eller ikke, men sånn er ståa.

Du kommer i selskap hvis de blir holdt hos foreldrene deres, ellers må dere bare droppe det. 

Så får de ta ansvar for relasjonen, reparering osv.

Anonymkode: e9a79...7d6

Jeg er enig i dette. 

 

Anonymkode: b1e76...b1a

[AnonymBruker]

Du må jo ikke dra sammen med noen til sammenkomstene til søsteren din. Du kan kjøre alene. Du må heller ikke delta på pliktsammenkomster 1 gang i mnd. Du må ikke være så mye sammen med mennesker du ikke føler deg vel sammen med. Jeg aner ikke  hva som har skjedd mellom deg og søsteren din, annet enn din versjon som du skriver her. Men helt uavhengig hva som har skjedd og hvem som har skyld i hva, så trives du jo ikke sammen med søsteren din. Da trenger du heller ikke å besøke henne. 

Anonymkode: 5d3f6...83d

[Aureka]

Dette var leit, du har ikke blitt noe ålreit behandlet av hverken din søster eller mor. Som barn så er det fryktelig vanskelig å skjerme seg. Som voksen har man som oftest mulighet for å ta noen valg. For noen,  blir løsningen å ta avstand. 

Du skriver at du i flere år led av spiseforstyrrelser (som i dette tilfellet ble trigget av nedlatende og stygge kommentarer fra din søster og at huntydeligvis ikke ble korrigert av dine foreldre) og at du fremdeles kan bli trigget. Hvis det er slik at dette igjen kan komme opp om du føler deg "fanget" hos din søster, så er mitt svar at helse kommer først!

Din søster kommer neppe til å forandre seg eller be om unnskyldning, dessverre. Hvis det oppleves uutholdelig å være sammen i huset der i alle anledninger, så hadde jeg rett og slett droppet det. Du får kanskje kritikk for det, men si det som det er, at du ikke føler deg vel/at søster faktisk behandlet deg fryktelig dårlig/at du ikke har lyst  - eller så bare sier du at du ikke vil. Du behøver  ikke fortelle hvorfor hvis du ikke vil.  Du bestemmer over deg selv og ingen, ingen har rett til å kommandere deg til familiesammenkomster dersom du ikke vil/klarer. Din helse, mentale og fysiske er viktigst! Du kan besøke dine foreldre uavhengig av søsteren din. Eller du kan invitere selv dersom du føler for det.

Og helt ærlig, så høres din mor heller ikke helt god ut. Noen burde har røsket kraftig opp i hodet hennes!

Endret 6. april 2024 av Aureka