Syntes du det var vondt å fordele ut avdødes eiendeler?

[AnonymBruker]

Da min samboer døde var det flere i familien som ønsket "en del av han" som et minne, og jeg startet med å dele ut eiendeler og klær uten å tenke over hva jeg gjorde siden jeg var i sjokk.

Nå har det gått snart et halvt år, og det som er igjen av hans klær og småting ønsker jeg å beholde en stund til og se hva jeg føler for å beholde.

Sorgen og savnet forandrer seg fra dag til dag, og jeg forandrer også mening om hva jeg ønsker å beholde, og jeg trenger mer tid på meg.

Ikke alle i familien og hans barn (tenåringer/ unge voksne) vet at jeg har mer av avdødes klær fordi jeg ikke er klar for å levere ut mer enda, så jeg bærer på en hemmelighet.

 

Anonymkode: 7f1aa...91b

[AnonymBruker]

Ja, absolutt! Jeg hadde det nærmeste forholdet og dermed sterkest tilknytning. Er ikke alt jeg har lagt ut til fordeling nei. 

Anonymkode: bf267...a4c

[AnonymBruker]

Noe var helt greit, noe føltes helt feil. Særlig klær som minnet veldig mye om personen.

Noe føltes fint - smykker og noen eiendeler, som nå er jevnlig i bruk.

Det sagt, angrer ikke på noe som er gitt bort eller kastet, og er egentlig glad for at det er gjort. For jo lengre tid det går, jo vanskeligere blir det. Da har tingen blitt til noe annet enn h*ns eiendel. Så er egentlig glad for at alt som ikke fortsatt er i bruk er borte. Det blir som et slags gravminne, som ikke gir deg en god følelse, men som det også føles feil å kaste. 

Anonymkode: 97696...64d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Ja, absolutt! Jeg hadde det nærmeste forholdet og dermed sterkest tilknytning. Er ikke alt jeg har lagt ut til fordeling nei. 

Anonymkode: bf267...a4c

Men spør ikke de etterlatte etter avdødes ting og eiendeler slik at du må gi de fra deg?

Ts

Anonymkode: 7f1aa...91b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Noe var helt greit, noe føltes helt feil. Særlig klær som minnet veldig mye om personen.

Noe føltes fint - smykker og noen eiendeler, som nå er jevnlig i bruk.

Det sagt, angrer ikke på noe som er gitt bort eller kastet, og er egentlig glad for at det er gjort. For jo lengre tid det går, jo vanskeligere blir det. Da har tingen blitt til noe annet enn h*ns eiendel. Så er egentlig glad for at alt som ikke fortsatt er i bruk er borte. Det blir som et slags gravminne, som ikke gir deg en god følelse, men som det også føles feil å kaste. 

Anonymkode: 97696...64d

Jeg trodde det ble lettere etter hvert og at grunnen til at jeg ikke klarer å levere ut mer, er fordi jeg ikke har begynt å sørge / savne skikkelig før nå.

Ts

 

Anonymkode: 7f1aa...91b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg trodde det ble lettere etter hvert og at grunnen til at jeg ikke klarer å levere ut mer, er fordi jeg ikke har begynt å sørge / savne skikkelig før nå.

Ts

 

Anonymkode: 7f1aa...91b

Vi tok tak i noe med en gang. Jeg gikk på autopilot. Husker vi bar bunke på bunke med klær ut av huset, uten å reflektere over hvem som hadde brukt de, eller brettet de og lagt de på plass. Fine klær, bare ikke noe for oss. 

Så plukket jeg med noen sokker, kun en praktisk ting å gjøre når det kommer til forbruksvarer. I begynnelsen åpnet jeg, brukte, vasket, kastet til og med et par med hull. En dag tok jeg ut et par jeg ikke hadde brukt før, innså hvem som hadde brettet de sammen, la de tilbake i skuffa, og der ligger de fortsatt. 

Andre er selvfølgelig annerledes, det finnes ikke en oppskriftsbok for sorg. 

Anonymkode: 97696...64d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi tok tak i noe med en gang. Jeg gikk på autopilot. Husker vi bar bunke på bunke med klær ut av huset, uten å reflektere over hvem som hadde brukt de, eller brettet de og lagt de på plass. Fine klær, bare ikke noe for oss. 

Så plukket jeg med noen sokker, kun en praktisk ting å gjøre når det kommer til forbruksvarer. I begynnelsen åpnet jeg, brukte, vasket, kastet til og med et par med hull. En dag tok jeg ut et par jeg ikke hadde brukt før, innså hvem som hadde brettet de sammen, la de tilbake i skuffa, og der ligger de fortsatt. 

Andre er selvfølgelig annerledes, det finnes ikke en oppskriftsbok for sorg. 

Anonymkode: 97696...64d

Jeg gikk også på autopilot de to første månedene og hadde voldsomt med energi fordi kroppen var full av adrenalin, og sorterte, ordnet, ryddet og gjorde alt det som familien ønsket at jeg gjorde, og leverte fra meg masse ting som jeg gjerne skulle ha beholdt.

Ts

Anonymkode: 7f1aa...91b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg gikk også på autopilot de to første månedene og hadde voldsomt med energi fordi kroppen var full av adrenalin, og sorterte, ordnet, ryddet og gjorde alt det som familien ønsket at jeg gjorde, og leverte fra meg masse ting som jeg gjerne skulle ha beholdt.

Ts

Anonymkode: 7f1aa...91b

Det er jo synd, når du føler det slik etterpå.

Er det spesielle gjenstander? Kan du dele disse følelsene med den som fikk det, høre hva gjenstanden betyr for denne, nå når det har gått litt tid? 

Men du snakker om "masse ting"? Det å samle mest mulig etter den avdøde er heller ikke heldig på noen måte. Du bevarer ikke personen hos deg med å ha mest mulig ting. For meg er det viktigere å ha en ring jeg bruker hver dag, en kaffekopp jeg drikker av, et skjerf som blir brukt. Tilsvarende har jeg fra besteforeldre et service, et kakefat, noe sølvtøy, og slikt, som faktisk blir brukt, og gir gode minner for meg. 

Anonymkode: 97696...64d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men spør ikke de etterlatte etter avdødes ting og eiendeler slik at du må gi de fra deg?

Ts

Anonymkode: 7f1aa...91b

De har ikke full oversikt så det er ikke et problem. 

Anonymkode: bf267...a4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

De har ikke full oversikt så det er ikke et problem. 

Anonymkode: bf267...a4c

Her har de andre etterlatte sagt at de selv ønsket å finne frem ting de vil ha, fremfor at jeg plukket ut tingene

Ts

Anonymkode: 7f1aa...91b